Kirkeklokken i Benna

Sagnet

Sagnet kommer i flere former, hvor sted, omstendigheter, retning på transporten, mål og destinasjon spriker slik jeg har fått det gjenfortalt av lokale. Jeg velger derfor her å presentere sagnet med de sterkeste trekkene i folketro. Etter sagnet skulle en kirkeklokke fraktes på slede over isen på Benna. På en plass som heter Grønslonken, på vestsida av vatnet, var isen for svak. Sleden braste gjennom, og klokka sank til bunns. Den er aldri funnet.

Etter dette skal søsterklokka, den som ble igjen og hang i kirka på Krokstad, ha «sunget» når den ringte: «Søster mi ligg ni Benn, søster mi ligg ni Benn!» Dette er det samme klagemotivet som går igjen i klokkesagn over hele landet.

Sagnet har varianter. Morland gjengir at ei synsk kvinne mente å se klokka nedgravd under et gammelt låvegolv i nærheten, altså ikke i vatnet. En prolog til Olsokstevnet på Grøtan i 1936 plasserer den poetisk «indmed Solem og Brunalande». Slik variasjon er typisk for et sagn som har vandret en stund.

Klokkas historie og den faktiske transporten

Det dokumenterte hendelsesforløpet bak sagnet lar seg nå følge ganske tett:

Dokumentert etter mest troverdige kilder :

• Stavkirka på Grøtan (Grøtom/Grøtte) i Hølonda hadde to klokker. «Grøte kirke paa Høland» er nevnt alt i 1533.

• Da Grøtan-kirka ble nedlagt (1681 ifølge jubileumsboka), ble de to Grøtan-klokkene fordelt: én til Flå kirke, én til Melhus kirke.

• Rundt samme tid får gamle Krokstad Klokkene fra Kolbrandstad kirke som avvikles rundt samme tid.

• 24. juni 1724 brant Krokstad-kirka, og Kolbrandstad-klokkene som altså hang der gikk tapt.

• I 1728 stod ny kirke ferdig på Krokstad. Melhus leverte da tilbake si klokke (opphavlig ei Grøtan-klokke) til hølondingene.

• I 1730, under intens sørgeringing dag og natt da kong Fredrik 4. døde, sprakk denne klokka.

• Hølondingene ba da Flå om å få tilbake den andre Grøtan-klokka. Flå ville ikke gi den fra seg, men tilbød å være med på å bekoste reparasjon av den sprukne klokka. Deretter tier de skriftlige kildene.

Resonnement:

Det er her sagnet trer inn. Etter sagnet ga flåbyggene likevel etter og sendte klokka tilbake, og det var under denne tilbaketransporten, fra Flå mot Hølonda, at klokka gikk gjennom isen ved Grønslonken. Den klokka som sank, var altså Flå-klokka (opphavlig fra Grøtan), ikke en klokke på veg ut fra Grøtan-kirka. Som Langås oppsummerer det: bare klokka fra Flå kan være opphav til sagnet.

Kildeoversikt: hva hevder de ulike kildene?

Her har jeg laget en gjennomgang av hva de tyngste kildene faktisk sier, så det går an å se likheter og forskjeller i historien. Først hver kilde for seg, deretter to oppsummeringstabeller.

Morland, 14 pilegrimsturer (2008), s. 50 til 52. Morland setter sagnet inn i ferdselshistorien: bilveien langs Benna til Hølonda ble bygd i 1928, og før det brukte man hestevegen oppe i terrenget og Benna som vintervei. Hans faktagrunnlag: da stavkirka på Grøtan ble nedlagt, gikk de to klokkene til Melhus og Flå. Krokstad-kirka brant i 1724, og klokkene der ble ødelagt. Melhus ga tilbake si klokke, men Flå ville ikke, de ville heller bekoste reparasjon av ei brannskadd klokke. Selve sagnet: Flå ga likevel etter og sendte klokka tilbake til Hølonda; under denne tilbaketransporten langs hestevegen tok de ut på isen snaut to kilometer sør for turstedet (som omtales i boken). Isen var for svak, sleden braste gjennom, og klokka sank. De måtte reparere den sprukne klokka likevel, og siden den dag sang klokka på Krokstad «Søster mi ligg ni Benn». Morland nevner også en variant der ei synsk kvinne så klokka nedgravd under et gammelt låvegolv i nærheten. Retning: tilbake fra Flå. Tidspunkt: etter 1724.

Flå kirke 200 år 1794 til 1994 (1994), s. 117. Her er forløpet: da Grøtte kirke ble nedlagt i 1681, gikk den ene klokka til Flå, den andre til Melhus; i 1728 leverte Melhus si klokke til nykirka på Krokstad. Om klokka som ble sendt til Flå er det «delte meninger». Sagnet: klokka skulle fraktes på slede etter isen på Benna, ved Grønslonken var isen skral, sleden skar igjennom, og klokka sank og skal ligge på botnen der. Søsterklokka (fra Melhus, til Krokstad-kirke nr. 2) sang «Søster mi ligg ni Benn (nedi Benna)», men sprakk i 1730 under intens ringing da Fredrik 4. døde. Hølondingene ba så Flå om å få tilbake klokka, og boka bemerker selv at dette «taler mot at klokka skulle ligge på botnen av Benna». Flå ville ikke gi den fra seg; det ble strid, og stiftsamtmann Benzon skrev til futen. Boka antar et forlik og at den sprukne klokka ble reparert. Den omstridte Flå-klokka var trolig i bruk så lenge gamlekirka på Kirkflå stod, og var nok første klokke i nykirka på Ler. Nye klokker kom i 1821 og 1840. Holdning: tydelig skeptisk til at klokka faktisk ligger i Benna.

Kirkene på Hølonda. Hølonda kirke 150 år (1998). Flere kapitler er relevante:

• «Kirkeklokkene» av Olav Harald Langås. Grøtan-klokkene (to) gikk til Melhus og Flå, mens Kolbrandstad-klokkene gikk til første kirka på Krokstad. Etter Krokstad-brannen 24. juni 1724 ble Kolbrandstad-klokkene ødelagt. I 1728 hang bare den ene klokka i nykirka, Grøtan-klokka som hadde vært i Melhus og ble gitt tilbake. Den sprakk alt i 1730 under sørgeringinga for Fredrik 4. Den siste av de gamle klokkene var den andre Grøtan-klokka, som var i Flå. Hølondingene ba om å få den tilbake; Flå nektet, men ville hjelpe til med å reparere den sprukne. Så tier kildene. Langås konkluderer at ett av to må ha hendt: enten ga Flå etter (det velkjente sagnet om klokka gjennom isen ved Grønslonken taler for dette), eller så ble den sprukne klokka reparert (at Flå ikke har noe regnskapsspor etter ny klokke taler for dette). «Bare klokka fra Flå kan være opphav til sagnet.» Søsterklokka på Krokstad sang klagen. Holdning: balansert, legger fram begge muligheter.

• «Kyrkja på Grøtom» av Signe Skjegstad Aal. Bygger på regnskapene fra midten av 1600-tallet: «2 smaa Klocker i Tornet», nytt klokkehus 1652 til 1654, og kirka nedlagt i 1681.

• «Kyrkja på Grøtom brann ikkje» av Signe Skjegstad Aal. Argumenterer for at kirka ikke brant: ingen brannmerker i kirketomta, og ordet «brann» finnes ikke i regnskapene. 1655-brannen gjaldt gardshusa sørvest for kirka. Schønings historie er trolig en sammenblanding som passer på første Krokstad-kirke. Gjengir også Olsok-prologen fra 1936 som poetisk sier at klokka «tok Benna» og ble gøymd «indmed Solem og Brunalande».

• «Hvorfor ble det Krokstad?» av Olav Harald Langås, med kart over de gamle ferdselsårene. Kartet markerer Grønslonken med kryss på vestsida av Benna.

Riksantikvaren / NIKU ved Jan Brendalsmo (RA sak 06/02235-70). Kirkestedet på Grøtan ble lagt ned i andre halvdel av 1660-tallet, og ny kirke for Hølonda reist på Krokstad på 1670-tallet. Gjengir Schønings notis om at kirka brant ved lyn ca. 1655. Kirketuften ligger vestsørvest for tunet, på et eid. Krokstad-kirka brant 1724, ny innviet 1728.

Gerhard Schøning (1775), gjengitt hos Riksantikvaren. Opphavet til brannpåstanden: kirka på Grøtte skal ha brent ved lynnedslag omkring 1655, hvoretter gudstjeneste en tid ble holdt i ei stue på garden.

Hølonda bygdebok (gardssoge for Grøtan). Geografisk bakgrunn: gården Grøtan har gitt Grøtvatnet navn, og både Benna og Grøtvatnet var viktige for gården i forbindelse med fiske.

Tabell 1: Sagnet om klokka som sank

Tabell 2: Kirka, brannen og dateringa

Holdepunkter

1. Sagnet er kildebelagt i tre lokalhistoriske bøker og stedfestet til Grønslonken på vestsida av Benna.

2. Klokka som sank var Flå-klokka (opphavlig ei Grøtan-klokke), etter sagnet under tilbaketransport til Hølonda rundt 1724 til 1730.

3. Grøtvatnet er en sekundær, mindre sannsynlig kandidat, ikke utelukket. Sagnet peker på Benna ved Grønslonken, og ruta gikk fra Flå i nordøst. Men et lass helt til Hølonda kunne i prinsippet berøre begge vatna, så Grøtvatnet bør nedjusteres, ikke strykes.

4. Brannen er omtvistet: kirka brant trolig ikke; 1655-brannen gjaldt gardshusa, og Schøning-versjonen er trolig en sammenblanding.

5. Datering: trolig 1720-tallet, rundt 200 år før Bennavegen (1928).

6. Historisiteten er usikker: flere kildeinterne forhold taler mot at klokka virkelig gikk tapt.

Grønslonken

Stedsnavnet er den sterkeste konkrete forankringa sagnet har, på samme måte som «Klokkatjønna» forankrer Storvatnet-sagnet på Fosen.

Dokumentert:

• Alle de tre bøkene navngir Grønslonken (skrives også Grønslokken) som stedet der isen sviktet.

• På Norgeskart ligger Grønslokken (220,9 moh) på vestsida/sørvestsida av Benna, ved Solem, Vollåsen og Kvernavollen.

• Morland presiserer at stedet ligger «en snautt to kilometer sør» for der hans tur sitter på den gamle hestevegen langs nordvestkanten av Benna.

Stedsnavnet Grønslonken/Grønslokken

Navnet finnes i to skriftformer, og forholdet mellom dem er verdt å notere fordi det berører hvor sikkert sagnet er forankret.

Dokumentert:

• Sentralt stadnamnregister (SSR) fører Grønslokken som hovednavn (stadnamnnr. 643982-1), godkjent og prioritert skrivemåte, på vestsida av Benna, høyde 220,9 moh.

• Namnesaksstatus er «ubehandla»: navnet er aldri behandlet i en formell namnesak etter lov om stadnamn. Skrivemåten er hentet fra Økonomisk kartverk (1:5000, kartblad CJ120-5-2), med SSR-statusdato 1963 og prioritert skrivemåte fra 1991. SSR oppgir ingen eldre skrivemåter og ingen nedarva uttale.

• De tre lokalhistoriske bøkene (Morland, Flå-boka, Hølonda-boka) skriver derimot konsekvent Grønslonken. Det håndtegna kartet i Hølonda-boka markerer Grønslonken på samme punkt som Norgeskart markerer Grønslokken.

Resonnement:

• Identifikasjonen er sikker: dette er ett sted med to skriftformer, ikke to ulike steder. To uavhengige kart markerer samme punkt.

• Fordi den offisielle forma er ubehandla og bare hviler på en ØK-oppskrift (ca. 1963), har den ikke forrang framfor den lokalhistoriske forma. ØK-navn ble ofte normalisert eller skrevet etter øret av oppmålere. Den nedarva, talte forma er dermed ikke avgjort, og «-lonken» (lokal tradisjon) og «-lokken» (kart) står som likeverdige kandidater til den opphavlige forma.

• Det finnes også en forskyvning i hva navnet peker på: Grønslokken er registrert som en land-lokalitet (220,9 moh, over Benna på 184 moh), mens sagnet bruker navnet om isen eller vika nedenfor. At en lokalitet på land låner navnet sitt til vatnet rett utenfor, er et vanlig mønster.

• Andreleddet er ikke gjennomsiktig. Førsteleddet er trolig «grøn-» (grønn), men dette er uavklart, og navnet bør behandles av onomastisk fagkilde før betydninga slås fast.

Bør avklares:

• Nedarva uttale fra lokal kilde (avgjør «-lonken» eller «-lokken»).

• Eldre kart: amtskartet, eldre ØK-utgaver og det 1724-kartet Morland viser til.

• Ryghs Norske Gaardnavne og stadnamnsamlingane ved Dialekt- og namnearkivet (NTNU).

• En formell namnesak ville fastsette skrivemåten offisielt.

Grøtvatnet: mindre sannsynlig, men ikke utelukket

En tidligere sekundær arbeidshypotese i dette dokumentet var at klokka kunne ha gått gjennom isen på Grøtvatnet, det øvre vatnet, fordi Grøtan-kirka stod på eidet mellom Grøtvatnet og Benna. Den hypotesen må nedjusteres, men ikke strykes helt.

Det som taler mot Grøtvatnet som ulykkessted:

• Selve sagnet stedfester uhellet til Grønslonken på Benna sin vestside, ikke til Grøtvatnet. Alle de tre lokalhistoriske bøkene navngir Benna.

• Den transporten sagnet beskriver, gikk fra Flå tilbake mot Hølonda. Flå/Ler ligger nordøst, ved Benna sitt utløp mot Gaula, og Grønslonken ligger godt nord for både Grøtan og Grøtvatnet. På den ruta, fra Grønslonken og inn til Krokstad, er det ikke nødvendig å berøre Grøtvatnet.

• I området rundt Grøtan var det trolig kjørbar veg på land. Da ville en der velge vegen framfor isen på Grøtvatnet.

Det som likevel holder muligheten åpen:

• Målet var Hølonda (Krokstad), som ligger lenger sørvest. Et lass som skulle helt dit, kunne i prinsippet berøre begge vannene, dersom det fulgte Benna til søre enden og fortsatte forbi Grøtan. Et uhell kunne da i teorien like gjerne skjedd på Grøtvatnet, om klokka ikke alt hadde sunket lenger nord.

• Stedfestinga til Grønslonken hviler på selve sagnet, ikke på en uavhengig kilde. Skulle sagnet være feil på dette punktet, faller stedfestinga, og Grøtvatnet er igjen i spill.

Vurdering: Grøtan er klokkas opphavssted, men varianten «klokke ut fra Grøtan-kirka over Grøtvatnet» har de dokumenterte kildene mot seg. Grøtvatnet bør derfor regnes som en sekundær, mindre sannsynlig kandidat, ikke som hovedsporet, men heller ikke som utelukket. Det dokumenterte sagnet peker på Benna ved Grønslonken.

Sagnmotivet og paraleller

Selv om hendelsen nå er stedfestet, er motivet en klassisk vandresagn: kirkeklokke som synker under transport over is, med en gjenlevende søsterklokke som klager er en relativt vanlig historie som i variert grad er gjenfortalt flere steder i norge. Det betyr at selve formen kan være lånt, uavhengig av om en reell klokke gikk tapt. At tunge gjenstander ble fraktet over frossen is, var en praktisk måte å utføre slik transport på. Dette taler til at selv om det er mye lignende historier, så er det nok heller ikke utenkelig at mye ved det er reelt. Adolph Tidemand og Hans Gude illustrerer dette fint i maleriet Brudeferd i Hardanger, at det er mer praktisk å skaffe seg kjæreste over fjorden en på andre siden av fjellet.

I gamledager var det også helt vanlig at folk heller møtte de på "andre siden av fjorden" fremfor de på andre siden av fjellet, og årsaken var enkel: Fjell har til tross for nærhet til naboen alltid bidratt til å skape et hinder for at folk møttes i samme grad som roturen over vannet.
Ofte ventet man til isen var stødig før man utførte tunge forflytninger, enkelt og greit fordi at å forflytte tunge gjenstander er vesentlig mindre komplisert på glatt is, en på en kronglete dårlig vei, om så det faktisk var noen vei.

Parallellen til Storvatnet

Den nærmeste parallellen i nærheten er så lokalt som Storvatnet på Fosen (Harald Andresen, 2025): en klokke fra ei nedlagt kirke (Kirkneset) gikk gjennom isen under flytting, sank til bunns, og tjernet heter i dag Klokkatjønna. Strukturen er den samme som i Benna-saken: en kirke legges ned eller mister klokkene sine, inventar fraktes vinterstid, og uhellet fester seg til et stedsnavn. Klagemotivet «Søster mi ligg ni Benn» svarer direkte til Leksvik-sagnet der storklokka «sier» «Min søster ligger i Mjøsen!». At Benna-sagnet deler dette ordrett med andre landsdeler, er både det som gjør det gjenkjennelig og det som maner til forsiktighet.

Tidslinje for klokkene på Hølonda

Her tar sagnet over: Flå skal ha gitt etter og sendt klokka tilbake, og under transporten over isen på Benna, ved Grønslonken, brast isen og klokka sank. Den gjenlevende, sprukne klokka på Krokstad skal etter dette ha «sunget» «Søster mi ligg ni Benn».

To forhold taler imot at klokka faktisk gikk tapt: at Hølonda i det hele tatt ba om å få klokka tilbake, og at det i Flå ikke finnes regnskapsspor etter kjøp av ny klokke. Det kan tyde på at den sprukne klokka heller ble reparert, og at Flå beholdt sin. Dersom dette stemmer, var den trolig i bruk så lenge gamlekirka på Kirkflå stod, og ble første klokke i nykirka på Ler. Flå kirke fikk nye klokker i 1821 og 1840.

Krokstad kirke II stod til dagens Hølonda kirke ble innviet i 1848. Klokkene i Hølondkirka ble støpt av Lars Rustad fra Trondheim, storklokka i 1847 og den minste i 1881. Den gamle klokka ble solgt til Lars Rustad som kjøpte ei gammel kirkeklokke på rundt 100 kilo, som ble kjørt til Trondheim av Lars Sunnset.

Drøfting

Som tidligere nevnt har jeg allerede nevnt at det er ikke mulig å konkludere her. Isteden skal jeg derfor avslutte med å drøfte hva vi må med rimelig kan anse som reelt eller hva som ikke nødvendigvis er forankret i virkeligheten. Gikk det virkelig en kirkeklokke gjennom isen i Benna, ved Grønslonken, eller er det bare et sagn? Svaret er ikke enten eller. Historien har flere lag, og de er ulikt godt belagt. Det nyttige er å skille lagene fra hverandre, så man ser nøyaktig hvor det sikre slutter og det usikre begynner.

Det som er dokumentert og sikkert

Noen ledd i fortellinga hviler på skriftlige kilder og står støtt:

• Det fantes reelle klokker, fra stavkirkene på Grøtan og Kolbrandstad, og de ble spredt da kirkene ble nedlagt rundt 1681.

• Det var en reell strid etter Krokstad-brannen i 1724: Hølonda krevde tilbake de gamle Grøtan-klokkene, Melhus leverte si i 1728, og Flå nektet. Saken gikk helt til stiftsamtmannen.

• Benna ble faktisk brukt som vintervei over isen før kjørevegen kom i 1928.

Så langt er det altså en sann ramme: en virkelig klokke, et virkelig behov, en virkelig konflikt, og en virkelig transportmåte.

Det som taler for en virkelig hendelse

• Sagnet er stedfestet til ett bestemt, navngitt sted, Grønslonken, og er nedskrevet i tre uavhengige lokalhistoriske bøker og avmerket på et kart. Slik fast lokalisering kan peke mot en reell kjerne.

• Langås behandler sagnet som en av to mulige utganger på den dokumenterte striden, altså som en kandidatforklaring, ikke som ren fantasi.

• Mekanismen er plausibel: tungt lass med slede på svak is. Det er ikke en usannsynlig ulykke, faktisk eksisteres det flere mer eller mindre identiske historier som er godt dokumentert.

Det som taler mot

• Det finnes ikke regnskapsspor i Flå etter kjøp av ny klokke. Det peker mot at den sprukne klokka ble reparert og at Flå beholdt si, altså at ingen klokke forsvant. Dette er det robuste motargumentet, fordi det gjelder uansett hvilken versjon av sagnet man legger til grunn.

• Flå-bokas innvending, at hølondingene i det hele tatt ba Flå om å få klokka tilbake, «taler mot at den alt lå på bunnen av Benna», gjelder bare Flå-bokas egen versjon. Den forutsetter at klokka sank før forespørselen, altså på veg til Flå rundt 1681. I Morland og Langås' versjon sank klokka derimot under tilbaketransporten som forespørselen utløste etter 1730, og da kom kravet før den påståtte ulykken. Argumentet biter altså ikke mot retur-versjonen.

• Kildene spriker på selve hendelsen: Flå-boka rammer den inn rundt 1681 og klokka på veg til Flå, mens Morland og Langås legger den til tilbaketransporten etter 1724. To uforenlige versjoner svekker tanken om én konkret hendelse.

• Selv tradisjonen er ikke enig om hvor klokka er: ei synsk kvinne skal ha sett den nedgravd under et låvegolv, og Olsok-prologen fra 1936 plasserer den «indmed Solem og Brunalande». Det er ikke enighet om at den ligger i vatnet.

• De synske/«låvegolv»-variantene og 1936-prologen plasserer klokka andre steder enn på bunnen.

Motivet er en vandresegn

Dette er kanskje det tyngste forbeholdet. Sagnet om klokka som synker under transport, med en gjenlevende søsterklokke som klager, er et fast og vidt utbredt motiv. «Søster mi ligg ni Benn» svarer ordrett til Leksvik-sagnet der storklokka «sier» «Min søster ligger i Mjøsen», og til klokkesagnet ved Storvatnet på Fosen, der tjernet i dag heter Klokkatjønna. Når formen er den samme over hele landet, kan den være lånt i sin helhet og lagt over en lokal ramme. Det betyr ikke at noe ekte er utelukket, men at selve fortellemønsteret ikke kan brukes som bevis. Lignende mønstere er også fortalt at man kan høre klokken plinge fra undere vannet. Noe jeg også ble fortalt om nettopp sagnet om klokken i Benna.

Kildekritiske svakheter i omlandet

Konteksten rundt sagnet er dessuten alt litt «gått i surr», noe som maner til ekstra forsiktighet:

• Brannen på Grøtan er omtvistet: Schøning sier kirka brant ca. 1655, mens jubileumsboka viser at det var gardshusa som brant, og at kirka stod til 1681.

• Den offisielle skrivemåten av stedsnavnet, Grønslokken, er en ubehandla kartform fra Økonomisk kartverk, ikke en språklig vurdert form. Selv ankeret har myke kanter.

• Det er dateringsavvik på nedlegginga av Grøtan-kirka (1681 mot 1660- og 1670-tallet).

Lag av sannhet

Spørsmålet «er det sant» får ulike svar etter hvilket lag man spør om:

1. At klokka fantes og at det var strid om den: dokumentert, sant.

2. At man fraktet tungt gods over Benna-isen om vinteren: sant som allmenn praksis.

3. At en bestemt klokke sank ved Grønslonken: ikke dokumentert, og flere forhold taler imot.

4. Søsterklokke-klagen og synske detaljer: folklore, ikke historisk vitnemål.

Om Grøtan kirke

Grøtan var i middelalderen det ene av to kirkesteder på Hølonda, ved siden av Kolbrandstad. Garden ligger på et eid, neset mellom Grøtvatnet og Benna, omtrent 22 km (2 gamle mil) sørvest for Melhus. Kirketuften ligger litt ned fra gårdstunet mot vestsørvest, altså mot Grøtvatnet-sida, og deler av kirkegårdsmuren er fortsatt synlig som store steiner.

Garden har gitt Grøtvatnet navn, og både Benna og Grøtvatnet var viktige for garden gjennom fiske. Etter navnet å dømme kan Grøtan være en av de aller eldste gardene i bygda.

Alder og første omtale

«Grøte kirke paa Høland» er nevnt i Olav Engelbrektssons jordebok fra 1533, men kirka er eldre enn det. Et forgylt prosesjonskrusifiks datert til 1250 til 1280 kan ha hørt hjemme her, selv om det også kan ha tilhørt Kolbrandstad-kirka. Nøyaktig byggeår lar seg ikke fastslå.

Stavkirka

Kirka var ei stavkirke. Et bevart regnskap (kirkestol) fra midten av 1600-tallet, oppbevart i Riksarkivet, gir inventarlister og skildringer av vedlikehold for årene 1646 til 1654. Av inventaret nevnes «2 smaa Klocker i Tornet», og i 1652 til 1654 ble det «opbuigt paa Kirchen et Nytt Klockehus». Klokkene hang altså i en egen støpul, et frittstående klokketårn på bakken. Minnet om den lever videre i åkernavnet Stupulteigen (Stuppulteien) øst for kirketomta.

Nedlegging i 1681

Det gikk med Grøtan som med Kolbrandstad: kirka ble nedlagt og revet, og kirkelivet på Hølonda samlet i en ny, felles kirke på Krokstad. Jubileumsboka oppgir 1681 som nedleggingsår, og forteller at sjølfolket Per Klemmetson og Ingeborg fikk barna sine døypt i den gamle kirka før klokkeklangen tagna. (Riksantikvaren oppgir for sin del andre halvdel av 1660-tallet for nedlegginga og 1670-tallet for den nye kirka på Krokstad. Dette dateringsavviket er uavklart.)

Av de to Grøtan-klokkene havnet én i Flå kirke og én i Melhus kirke, mens Kolbrandstad-klokkene gikk til den første kirka på Krokstad. Det er Grøtan-klokka i Flå som er opphav til klokkesagnet om Benna.

Brannen er omtvistet

Et punkt skiller seg ut fordi kildene er uenige: brant Grøtan-kirka?

• For en brann: Gerhard Schøning, som var på prestegarden i Melhus i 1775, gjenforteller at kirka på Grøtte skal ha brent ved lynnedslag omkring 1655, og at gudstjeneste deretter en tid ble holdt i ei stue på garden. Riksantikvarens kildegjennomgang (NIKU ved Jan Brendalsmo) gjengir Schønings notis.

• Mot en brann: Jubileumsboka Kirkene på Hølonda (Signe Skjegstad Aal) argumenterer for at kirka ikke brant. To holdepunkter: det finnes ingen brannmerker i kirketomta, og ordet «brann» finnes ikke i kirkeregnskapene. Det brant riktignok i 1655, men det var gardshusa, som den gang lå sørvest for kirka. Schønings historie om kirkebrann og «stue brukt som kirke» passer dessuten på den første kirka på Krokstad, og er trolig blitt blandet sammen gjennom muntlig overlevering.

Vurdering: nedleggingsåret 1681 er godt belagt i regnskapene, mens «kirkebrannen ca. 1655» trolig er en sammenblanding. Schøning-versjonen bør refereres med forbehold, ikke som fastslått faktum. (Riksantikvaren oppgir for øvrig nedlegging i andre halvdel av 1660-tallet og ny Krokstad-kirke på 1670-tallet; dette avviket mot jubileumsbokas 1681 er uavklart.)

Minne på stedet

På kirkestedet ble det reist en bauta til minne om den gamle kirka, og kirkas vindfløy stod en tid på bautaen, men er nå borte. I 1936 ble det holdt et Olsokstevne på Grøtan, med en egen prolog som blant annet nevner klokka som «tok Benna». En skjoldforma blikkplate fra Grøtkyrkja ble berget da gardshusa på Grøtan brant i 1933, og siden restaurert.

Forholdet til de andre Hølonda-kirkene

Grøtan hører sammen med Kolbrandstad og Krokstad i én historie. Grøtan og Kolbrandstad var de to gamle middelalderkirkene, begge nedlagt i 1681 og erstattet av kirka på Krokstad. Klokkene knytter stedene sammen: Kolbrandstad-klokkene til Krokstad (tapt i brannen 1724), og Grøtan-klokkene til Melhus og Flå, der Flå-klokka ble opphav til sagnet om klokka som gikk gjennom isen i Benna.

Om Koldbrandstad kirke

Kolbrandstad var i middelalderen det ene av to kirkesteder på Hølonda, ved siden av Grøtan. Kirka lå ved Teigen, i området ved Korsvegen. Som «Colbranddzstaedz capell» er den, i likhet med Grøtan-kirka, nevnt i Olav Engelbrektssons jordebok fra 1533, men den er eldre enn det: anlegget regnes å gå tilbake til 1100- eller 1200-tallet. Et krusifiks datert til 1250 til 1280 kan ha hørt hjemme her, selv om det like gjerne kan ha tilhørt Grøtan-kirka.

Middelalderkirka

Kirka var ei stavkirke. Det er ført kirkestol (regnskap) for årene 1646 til 1689, og av disse får vi inventarlister og skildringer av vedlikehold. Det ser ut til at det gamle koret i stavverk på et tidspunkt ble avløst av et nytt, tømret kor. Som de andre Hølonda-kirkene fikk Kolbrandstad tårn midt på 1600-tallet, med to klokker i tårnet.

Det gikk til slutt med Kolbrandstad som med Grøtan: den gamle kirka ble nedlagt og revet i 1681, da kirkelivet på Hølonda ble samlet i en ny, felles kirke på Krokstad. De to Kolbrandstad-klokkene fulgte med til den første kirka på Krokstad. Der gikk de tapt da Krokstad-kirka brant 24. juni 1724. (Det var nettopp tapet av disse klokkene som førte til at hølondingene etterpå krevde tilbake de gamle Grøtan-klokkene fra Melhus og Flå.)

Middelalderkirkegården på stedet er bevart og fredet.

Minnestein og ny stavkirke

I 1931 reiste Ungdomslaget Framsteg en bauta på stedet der den gamle kirka hadde stått, til minne om kirka som ble nedlagt i 1681.

Mange tiår senere ble det reist en kopi av stavkirka på det gamle kirkegårdsområdet. Den ble bygd på dugnad av folk på Hølonda i årene 1997 til 1999 og innviet 9. januar 2000. Kopien er modellert på Haltdalen stavkirke (som står på Trøndelag folkemuseum), og er en enskipet langkirke på rundt åtte meter med plass til omtrent 80 personer. Rundt 130 personer deltok, og det ble lagt ned over 3000 dugnadstimer. Journalist Harald Langås var ildsjelen bak prosjektet, og ideen oppstod i forbindelse med 150-årsjubileet for Hølonda kirke. Kirka eies og drives av Kolbrandstad stavkyrkjelag og står først og fremst som et kulturminne, men brukes til enkelte gudstjenester, vielser, dåp og messer. Sørvest for kirka står en støpul.

En del av drivkraften var symbolsk: å innvie en ny stavkirke i det årtusenet da de gamle stavkirkene forsvant.

Forholdet til de andre Hølonda-kirkene

Kolbrandstad hører sammen med Grøtan og Krokstad i én og samme historie. Grøtan og Kolbrandstad var de to gamle middelalderkirkene, begge nedlagt i 1681, og begge erstattet av kirka på Krokstad. Klokkenes videre skjebne knytter de tre stedene sammen: Kolbrandstad-klokkene til Krokstad (og tapt i brannen 1724), Grøtan-klokkene til Melhus og Flå (og opphav til klokkesagnet om Benna).

Om Krokstad kirke

Krokstad ble på slutten av 1600-tallet valgt som sted for en ny, felles kirke for hele Hølonda, til erstatning for de to gamle kirkene på Grøtan og Kolbrandstad. Valget var ikke tilfeldig: Krokstad lå der de viktigste ferdselsårene gjennom bygda møttes, og det store antallet gravhauger på stedet tyder på at det var en sentral samlingsplass alt i førkristen tid. Krokstad pekte seg dermed ut som det naturlige midtpunktet for kirkelivet på Hølonda.

To kirker, og brannen i 1724

Det er viktig å holde de to kirkebyggene fra hverandre:

Krokstad kirke I ble reist på 1670-tallet (Grøtan-inventar er ført i regnskapet for den første kirka i 1683). Hit kom blant annet de to klokkene fra Kolbrandstad. Denne kirka brant ned 24. juni 1724, og de to Kolbrandstad-klokkene som hang i tårnet, ble ødelagt i brannen. Hølondingene sto dermed uten kirke i flere år.

Krokstad kirke II ble bygd på samme sted og innviet i 1728. Det var altså denne andre kirka som etter brannen sto uten klokker og trengte å skaffe nye. Da den ble tatt i bruk, hang det bare én klokke i tårnet.

(For ordens skyld: Krokstad kirke II sto til 1848, da dagens Hølonda kirke ble innviet litt lenger sør. Gammelkirka ble solgt på auksjon og revet i 1849. Det er brannen i 1724 og forholdet mellom kirke I og II som er relevant for klokkehistorien.)

Klokkene etter brannen

De opprinnelige klokkene i bygda kom fra de gamle kirkene. Da Grøtan-kirka ble nedlagt i 1681, var de to Grøtan-klokkene blitt fordelt: én til Melhus kirke og én til Flå kirke. Kolbrandstad-klokkene gikk derimot til den første kirka på Krokstad, og det var disse som brant i 1724.

Da Krokstad kirke II skulle utstyres i 1728, ba hølondingene om å få tilbake de to Grøtan-klokkene:

• Melhus leverte tilbake si klokke, som ble den eneste klokka i tårnet i 1728. Den fikk et kort liv: i 1730, under intens sørgeringing dag og natt da kong Fredrik 4. døde, sprakk den.

• Flå ville ikke gi fra seg si klokke. I stedet tilbød flåbyggene seg å være med på å bekoste reparasjon av den sprukne klokka.

Hadde Hølonda grunnlag for å kreve klokka tilbake?

Spørsmålet er godt, og svaret er at kravet ikke hvilte bare på at det var «deres område», men på et eierskapsargument:

Det dokumenterte grunnlaget. Klokkene var opprinnelig kirkeinventar fra Hølonda, nærmere bestemt fra kirka på Grøtan. De havnet i Melhus og Flå først da Grøtan-kirka ble nedlagt i 1681, mens de større Kolbrandstad-klokkene gikk til den nye kirka på Krokstad. Da Kolbrandstad-klokkene så brant i 1724, sto bygda uten klokker, og hølondingene krevde tilbake det som i utgangspunktet hadde vært deres egne kirkeklokker. Det er altså snakk om et krav om opphavlig eierskap, ikke bare en områdetilhørighet.

Hvor sterkt sto kravet? Det var ikke en automatisk rett. Melhus aksepterte kravet og leverte tilbake, men Flå bestred det: flåbyggene hadde da hatt og brukt klokka i over førti år og regnet den som si. At striden måtte løftes helt opp til stiftsamtmann Benzon, som ba futen avgjøre saken «i minnelighet», viser at dette var en omstridt sak og ikke en klar juridisk selvfølge. Grunnlaget var med andre ord et moralsk og sedvanemessig krav om opprinnelig eierskap, sterkt nok til at Melhus ga etter, men ikke sterkere enn at Flå kunne stå imot.

Hva som skjedde til slutt er uvisst i de skriftlige kildene. Enten ga Flå etter, eller så ble den sprukne klokka reparert, kanskje med Flås hjelp. At det ikke finnes regnskapsspor i Flå etter kjøp av ny klokke, taler for at den sprukne klokka ble satt i stand og at Flå beholdt si.

Om Melhus kirke

Melhus kirke kalles gjerne «Gauldalsdomen», og er soknekirke for Melhus. Den ligger på Storsand, omtrent to kilometer sør for Melhus sentrum, nær Gaula og E6. Kirkestedet har røtter tilbake til 1100-tallet, men dagens bygning ble reist i 1892 og innviet 10. november samme år. Det er en korskirke i stein i nygotisk stil (med romanske trekk), tegnet av arkitekt Carl Julius Bergstrøm, med plass til rundt 500 personer.

Kirkestedet og sagatida

Melhus var et gammelt maktsentrum i Gauldalen. I området ligger flere garder kjent fra sagatida: Gimsan (Gimsar), som etter tradisjonen var ættegarden til Einar Tambarskjelve, og Rimul (Romol), der Håkon jarl ifølge sagaen ble drept av trellen Tormod Kark i 995. Tambarskjelve-koblinga gjenspeiles i kommunevåpenet, den knestående bueskytteren. Det er likevel verdt å minne om at mye av «vikinghøvding-Melhus» er ettertidas fortelling, og at primærkildene bærer mindre enn tradisjonen gjerne vil ha det til. Kirkestedet hører uansett hjemme i dette gamle sentrallandskapet.

Kirkeklokkene

Dagens kirke har to klokker, støpt i 1892 og 1899, altså i og rett etter byggeåret.

For klokkeserien om Hølonda er det den eldre historien som er interessant: da stavkirka på Grøtan ble nedlagt i 1681, havnet den ene av de to Grøtan-klokkene i Melhus kirke (den gang en middelalderkirke i stein på samme sted). Den klokka ble værende i Melhus til 1728, da Melhus-byggene leverte den tilbake til hølondingene, som etter Krokstad-brannen i 1724 sto uten klokker. Det var altså denne middelalderkirka, forløperen til dagens bygg, som en tid huset den ene Grøtan-klokka. Dagens to klokker fra 1892 og 1899 har ingen forbindelse med den.

Inventar og kuriosa

Kirka er kjent for malerisamlinga si. Døpefonten er i kleberstein fra 1892, og orgelet er et Jørgensen-orgel fra 1947. To brudestoler som tidligere stod i Melhus kirke, er i dag i Hølonda kirke, enda en tråd mellom Melhus og Hølonda. Fra middelalderkirka er det også bevart en steinhuggerøks, omtalt som den eneste bevarte i sitt slag i landet fra den perioden, nå ved Norsk Teknisk Museum.

Forholdet til klokkeserien

Melhus kirke er det ene endepunktet for de to Grøtan-klokkene: den ene kom hit i 1681 og gikk tilbake til Hølonda i 1728, mens den andre gikk til Flå og ble opphav til sagnet om klokka i Benna. Melhus spiller dermed en stille, men avgjørende rolle i klokkehistorien: det var nettopp fordi Melhus leverte tilbake si klokke, og Flå ikke gjorde det, at striden med Flå, og sagnet, oppstod.

Om Flå kirke

Dagens Flå kirke er ei lita laftet langkirke i tre, ved tettstedet Ler, omtrent 200 meter øst for E6. Byggetillatelse ble gitt ved kongelig resolusjon 12. juli 1793, og kirka ble innviet av biskopen første søndag i advent 1794. Byggmester var Lars Kristoffersen Kirkflå, som bar navn etter det gamle kirkestedet. Kirka har i dag rundt 150 sitteplasser. Tidligere statsminister Per Borten er gravlagt på kirkegården.

Kirka har flyttet flere ganger

• Det eldste kirkestedet er ukjent. Jubileumsboka antar at en tidlig kirke ble tatt av den store flommen i 1345, da leirraset ved Kvasshylla demmet opp Gaula og flommen som fulgte la under seg store områder.

• Kirkflå (Kjerskflå/Kirkeflå): Etter 1345 ble det bygd ny kirke på Kirkflå, oppunder Flå-åsen, trolig ei stavkirke. Her var det tryggere mot flom, men værhardt, og et uvær i 1664 gjorde store skader. En ny kirke ble derfor reist på samme sted og stod ferdig i 1686. På 1700-tallet ble kirka solgt til private, men bygdefolket kjøpte den tilbake i 1779 for 950 riksdaler. Kirkflå ligger omtrent 2,5 km nordøst for dagens kirkested (gnr. 2 i Flå = gnr. 119 i Melhus).

• Ler (1794): Kirkflå hadde forfalt og lå lite sentralt, og man bygde derfor ny kirke lenger sør, på Ler, der den står i dag.

Selve bygdenavnet Flå ser ut til å stamme fra garden der kirka stod i middelalderen, altså Kirkflå.

Kirkeklokkene

Klokkehistorien knytter Flå rett til Hølonda og Benna.

Da stavkirka på Grøtan ble nedlagt i 1681, havnet den ene av de to Grøtan-klokkene i Flå kirke. Etter jubileumsboka var denne klokka antagelig i bruk så lenge gammelkirka på Kirkflå stod, og ble trolig den første klokka i den nye kirka på Ler i 1794. Seinere fikk kirka nye klokker, i 1821 (262 spesidaler) og i 1840 (241 spesidaler).

For klokkesagnet er dette verdt å merke seg: nettopp denne Grøtan-klokka i Flå er den som sagnet sier gikk gjennom isen i Benna. Men jubileumsbokas egen rekonstruksjon, at klokka var i bruk gjennom hele Kirkflå-tida og fulgte med til Ler, trekker i motsatt retning. Den taler for at klokka aldri forsvant, men ble værende i Flå. Det er en del av grunnen til at sagnets sannhetsgehalt er omstridt.

Inventar og endringer

En tegning fra 1826 viser hvordan kirka opprinnelig så ut utvendig. Den største endringen siden er at kirka fikk ny og lavere takrytter i 1874. Interiøret ble omfattende endret mellom 1885 og 1932, og kirka var gulmalt fra 1930 til 1938. Den ble restaurert i 1968, og fikk i 2004 et 16-stemmers pipeorgel bygd av Ryde & Berg, til erstatning for et orgel fra 1930.

En grunn til at kildene for kirkas eldste historie er tynne, er at prestegården med kirkedokumentene gikk tapt i en brann på 1600-tallet. Første sikre skriftlige omtale av Flå kirke er i Olav Engelbrektssons jordebok fra 1533, men det kan ha stått kirke her fra 1100-tallet.

Forholdet til klokkeserien

Flå er det andre endepunktet for de to Grøtan-klokkene. Den ene gikk til Melhus og kom tilbake til Hølonda i 1728. Den andre gikk til Flå, og det var Flås nei til å levere den tilbake etter Krokstad-brannen i 1724 som skapte striden og dermed sagnet om klokka i Benna. Samtidig peker Flå-kildene selv mot at klokka ble værende i Flå, fra Kirkflå til Ler, noe som er kjernen i tvilen om at det faktisk gikk en klokke gjennom isen.

Kilder:

• Kjell Arne Morland: 14 pilegrimsturer langs gamle veifar i Melhus og på Hølonda (Snøfugl forlag, 2008), «Om kirkeklokken som forsvant» / «Til ettertanke ved Benna» (s. 50 til 52).

• Flå kirke 200 år 1794 til 1994, kapitlet «Kirkeklokka» (s. 117).

• Kirkene på Hølonda. Hølonda kirke 150 år 1998 (Hølonda menighetsråd): «Kirkeklokkene» av Olav Harald Langås; «Kyrkja på Grøtom» og «Kyrkja på Grøtom brann ikkje» av Signe Skjegstad Aal; «Hvorfor ble det Krokstad?» av O. H. Langås (med kart over ferdselsårene).

• Riksantikvaren / NIKU ved Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder (RA sak 06/02235-70), oppslag Grøtan.

• Gerhard Schøning: Reise … 1773 til 1775 (II:233), gjengitt hos Riksantikvaren.

• Riksantikvaren / NIKU ved Jan Brendalsmo: kildegjennomgang for middelalderkirkesteder (oppslag Grøtan/Krokstad).

• Kartverket / Norgeskart: stedsnavnet Grønslokken (220,9 moh), vestsida av Benna.

• Morten O. Haugen: «Benna», Store norske leksikon.

• Harald Andresen: «Sagnet om brudefølget som gikk gjennom isen i Storvatnet» (harald.stadsbygd.net, 2025); Norsk Folkeminnesamling (Leksvik-sagnet) som motivparallell.

• Norske kirker (norske-kirker.net): «Kolbrandstad stavkirke».

• Kirkene på Hølonda. Hølonda kirke 150 år 1998 (Hølonda menighetsråd), ved O. H. Langås og S. J. Skjegstad Aal.

• Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Sør-Trøndelag (Riksantikvaren, 2016), s. 103 til 104.

• DigitaltMuseum / Sverresborg Trøndelag Folkemuseum: foto av bautaavsløringa 1931.

• Wikipedia og Bygg og Bevar: om stavkirkekopien fra 1997 til 2000.

• Kirkene på Hølonda. Hølonda kirke 150 år 1998 (Hølonda menighetsråd): «Kyrkja på Grøtom» og «Kyrkja på Grøtom brann ikkje» av Signe Skjegstad Aal, og «Kirkeklokkene» av Olav Harald Langås.

• Riksantikvaren / NIKU ved Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Sør-Trøndelag (2016), oppslag Grøtan.

• Gerhard Schøning: Reise … 1773 til 1775 (II:233), gjengitt hos Riksantikvaren.

• Norske kirker (norske-kirker.net): artikler om Grøtan og Kolbrandstad.

• Hølonda bygdebok (gardssoge for Grøtan), om at garden ga Grøtvatnet navn.

• Store norske leksikon: «Melhus».

• Norske kirker (norske-kirker.net): «Flå kirke».

• Wikipedia: «Flå kirke (Melhus)» og «Flå (Melhus)».

• Kirkene på Hølonda. Hølonda kirke 150 år 1998 (for klokkenes vandring).

• Wikipedia: «Melhus Church / Melhus kirke».

• Melhus historielag: Severdigheter i Melhus kommune.

• Kirkene på Hølonda. Hølonda kirke 150 år 1998 (for klokkenes vandring).

• Flå kirke 200 år 1794 til 1994, kapitlet «Kirkeklokka» (prisene 1821 og 1840).

• Kirkene på Hølonda. Hølonda kirke 150 år 1998, om klokkene støpt av Lars Rustad (prisene 1847 og 1848 til 1849).