Romsåsen fra bunnen

Jeg var den eleven læreren til slutt ga opp. Ikke fordi jeg bråkte, men fordi jeg ikke godtok «sånn er det bare». Det svaret har aldri fungert på meg. Det lukker ingenting, det åpner ti nye spørsmål, og de blir stående og se på deg.

Det er egentlig hele forklaringen på hvorfor denne artikkelen er så lang.

Den skulle nemlig ikke være det. Den het opprinnelig «Svarttjern på Romsås» og handlet om tjernet, og bare om tjernet. Så het den «Striden om Romsåsen». Nå heter den «Romsåsen fra bunnen», og jeg har sluttet å love at det er siste gang jeg må endre tittel. Jeg satte av en helg. Et lite vann midt i en drabantby, med en badeplass, noen ulykker og en kommune som ikke helt klarte å bestemme seg for om stedet burde sikres eller bevares. Overkommelig, tenkte jeg.

Så leste jeg at Akers-Posten i 1912 omtalte det som i tretti år var Groruds drikkevann, som «en Gaasedam i Romsaasmarken» som «nærmest saa ut som en Sølepyt». Da var det gjort. Gåsedammen dro med seg vannforsyningen, vannforsyningen dro med seg myrene, myrene dro med seg et lite tjern til som forsvant under utbyggingen og som ingen så langt har klart å fortelle meg navnet på. Ved siden av lå plankampen fra 1962 og ventet med lederartikler i Aftenposten. Bak den lå kollene, bak kollene lå en ås som het noe helt annet i år 1400, og over det hele står det et tårn på 112 meter med et hemmelig fjellanlegg under seg. Slik blir en tenkt helg til noen år.

Puslespillet uten bilde på esken

La meg få bruke ett ord, én eneste gang i hele denne artikkelen, og så skal jeg oppføre meg resten av veien. Dette har vært et jævla puslespill. På Romsås er ikke det banning, det er et forsterkningsledd på linje med «svært» og «ganske», og det er dessuten et av de sikreste kjennetegnene på hvor noen kommer fra. Sier du det, skjønner folk herfra at du er en av oss. Sier du det ikke, er du på besøk.

Og det er nettopp et puslespill, bare med noen skjerpende omstendigheter. Det følger ikke noe bilde med, for ingen har sett stedet ferdig. Det følger ikke noen eske med heller, så ingen vet hvor mange brikker det er, og du får aldri vite om du er ferdig eller bare tom for brikker. Noen brikker skifter fasong mens du holder på. Og med jevne mellomrom har noen lagt falske brikker oppi haugen, uten at det står noe sted hvilke.

Ta geografien først. Badedammen nedenfor Steinbruvannet heter Steinbrudammen i én avis, Groruddammen i den neste og Badedammen på Grorud i den tredje, av og til i samme uke, og det ser unektelig ut som tre forskjellige vann til man har lest nok til å skjønne at det er ett. Motsatt vei gjelder samme problem: søker du på Romsåslia, får du to tiår med eiendomsoverdragelser fra Lyngdal i Agder, der det tilfeldigvis ligger en gate med samme navn. Jeg trodde en god stund at borettslaget vårt sto på trykk allerede i 1965, og det gjorde navnet. Bare fem hundre kilometer for langt sør.

Verre enn navn som ligner på hverandre, er navn som har flyttet på seg. Romsås er i dag et sted med skarpe kanter. Det har en T-banestasjon, en ring med borettslag rundt et senter, og en grense enhver som bor her kan peke ut i terrenget uten å nøle. Slik har det bare vært siden 1970-tallet. Før den tid var Romsås navnet på en gård, og et gårdsnavn oppfører seg ikke som en bydelsgrense. Det følger eiendommen, og det smitter over på alt som ligger i nærheten av den. Gården eide skogen oppover mot marka, jordene nedover mot Hovedbanen og et godt stykke bortover lia, og alt sammen kunne med full rett kalles Romsås. Konteksten avgjorde, ikke geografien.

Det betyr at man kan lese en avis fra 1962 om noe som foregår «på Romsås», og ende opp halvannen kilometer fra der noen i dag ville pekt. Den mest lærerike brikken av dette slaget er søppelfyllinga, som i tjue år het fyllplassen på Romsås og Romsåsfyllinga i Oslo-avisene, og som lå nede i lia ved enden av Østre Aker vei, der industrifeltet og Rommensletta ligger nå. Den lå på Romsås fordi den lå på gårdens grunn. Den lå ikke på Romsås slik ordet brukes i dag, og i kommunens registre heter den i dag noe helt annet, nemlig Rommen. Motsatt vei har vi Romsåshytta, som ligger godt inne i Lillomarka og heter det fordi speidergruppa heter 8. Oslo Romsås. To brikker med samme navn, og ingen av dem ligger der navnet peker. Da drabantbyen kom, tok den navnet med seg opp på platået og trakk en strek rundt det, mens alt det gamle innholdet ble liggende igjen nede i dalen. Jeg har derfor lært meg å lese ordet Romsås som et spørsmål og ikke som et svar, og å legge de brikkene til side til jeg vet hvilket årstall de hører hjemme i.

Så er det tallene, og de er verre, for de er sjelden feil. De teller bare ikke det samme. Tårnet på Røverkollen er 70 meter i 1974, 82,5 i 1975, 84 hos Televerket, 89 i lokalavisa sommeren 1977 og 112 eller 113 i dag, og samtlige seks tall er riktige når man vet hva hver kilde måler fra. Svarttjern er fem meter dypt i 1919, ni i 1969, fire i 1980 og seks til sju nå. Arealet er to til tre mål hos en journalist på befaring, fem mål hos vannverkssjefen og knapt fire og et halvt på mitt eget kart. Første innflytting på Romsås var i oktober 1970 ifølge én kilde og i desember ifølge en annen, og begge stemmer, for det var én familie først og en bølge til jul. Jobben er ikke å velge det peneste tallet. Jobben er å finne ut hva hver enkelt av dem faktisk måler, og så la dem stå ved siden av hverandre.

Brikkene som skifter fasong er de mest lumske. Emanuelfjell er først en høyde på 295 meter, så et borettslag fra 1972, og i dag et bosenter som ligger et godt stykke fra begge deler. Røverkollen står i flertall på kartene til langt ut på 1900-tallet og i entall i dag. Ravnkollen heter Korpekollen i 1797, Rankollen i folkemunne, og lokalavisa førte i årevis kampanje for at Rankollen var det eneste riktige, helt til en avdelingssjef i Norges Geografiske Oppmåling påviste at hans egen etat hadde ført feil navn inn i kartverket. Da måtte avisa trykke en retrett med setningen «nå har altså vi sagt Rankollen for siste gang».

Verst er likevel arbeidet med å legge sammen kilder som omtaler nøyaktig samme sak fra hvert sitt ståsted. Da en kvinne druknet i Svarttjern i juli 1969, dekket seks aviser det, og de ga henne to forskjellige aldre, to bosteder og tre stavemåter av etternavnet, mens bare én av dem hadde selve tidsforløpet med froskemenn og klokkeslett. Da nabolaget kranglet om tjernets framtid i 1979, hadde Akers Avis aksjonen, Aftenposten overskriften og Arbeiderbladet det avgjørende bakgrunnstallet om hvor mange husstander som bodde rundt. Ingen av dem hadde hele saken. Det er først når man legger de tre ved siden av hverandre at det går an å regne ut at omtrent sju av ti husstander hadde skrevet under på noe.

Å møte sitt eget nabolag som fremmed

Det jeg ikke var forberedt på, var hvor rart det er å møte sitt eget nabolag som fremmed. Jeg har gått forbi det samme skogholtet i tjue år uten å vite at Romsåsen hadde tre hoppanlegg, fire om vi er litt frekke, og at den jeg selv kjente best, på Humleby, var bygget på 420 dugnadstimer og brent ned av småbarn med fyrstikker to dager etter at den sto ferdig. Jeg har vært på klubben hundre ganger uten å ane at den startet i annen etasje i en skolebrakke i 1973, og at den siden ble truet med nedleggelse så mange ganger at man mister tellingen. Man leter etter én ting og finner sin egen barndom i sakspapirer.

Og så er det konfliktene, som jeg må innrømme at jeg har kost meg med. I 1979 delte nabolaget seg på midten i spørsmålet om Svarttjern skulle tappes eller bevares. Ett tusen ett hundre og femtiseks underskrifter for å fylle det igjen. Rundt sju hundre for å beholde det, og den siste aksjonen ble satt i gang av en trettenåring. Det er ikke en kommunal sak, det er en bygdekrig om et tjern. Sytten år tidligere hadde de stått sammen mot noe annet, for før Romsås var Romsås, var det Grorud-folk som kjempet for å hindre at det ble bygget her i det hele tatt. De tapte i bystyret 27. september 1962, mot elleve stemmer. De av oss som vokste opp mellom blokkene, vokste altså opp inne i noe naboene våre hadde forsøkt å stoppe.

Det som likevel gir meg mest, er avstanden mellom planen og virkeligheten. Romsås ble planlagt til minste detalj, og så gjorde stedet omtrent som det ville. Vanninntaket i Svarttjern het «midlertidig» i papirene fra første dag i 1899, og ble værende i trettitre år. Næringsbyggene skulle gi arbeidsplasser og ble skoler, postkontor og pendlerhotell. Bjøråsen skole flyttet inn i nybygget sitt og lot skolekjøkkenet bli igjen i provisoriet, der det ble stående i minst femten år til. Badeplassen fikk betjening som uttrykkelig ikke hadde noe med sikkerheten å gjøre, noe man kan mene atskillig om. I november 1975 skrev Akers Avis at bydelen nå var ferdig utbygd, og det holdt til august året etter.

Alt som var ment å vare, brant eller ble revet. Alt som var ment å være midlertidig, står der ennå.

Metoden, og prisen for den

Tittelen skal leses på begge måter. «Fra bunnen» er der jeg begynte, nede i et tjern som er tappet så mange ganger at bunnen er et kjent syn for oss som vokste opp her. Og det er metoden: nedenfra, fra kildene og oppover, i stedet for fra en ferdig fortelling og nedover. Artikkelen er et resultat av tusenvis av aviser og skrifter, hvorav jeg beholdt over seks hundre avisartikler fra 1885 til i år, pluss jordebøker, kart, flyfoto, grunnbøker, matrikler, årbøker og et og annet anbudsdokument, i tillegg til en god del arbeid ute i terrenget og intervjuer med folk som var der.

Den metoden har en pris, og prisen er at jeg tar feil temmelig ofte. Jeg trodde en notis fra 1907 ga meg navnet på det forsvunne tjernet, for Svarttjern var ikke alene her oppe, helt til jeg leste setningen foran og oppdaget at mannen kom fra Dalsbygden. Jeg retter i stedet for å stryke, dels fordi det er ærligere, og dels fordi ingen har godt av å tro at en slik jobb går pent framover.

Noe har til gjengjeld løsnet. Det første hopprennet i Store Ravnkollen gikk ikke 8. januar 1928, slik alle skriver av hverandre, for det første planlagte rennet ble avlyst fordi det ikke var snø. Og beveren på skolegenseren min, som jeg gikk med i seks år uten å tenke over, viste seg å være det siste sporet av et navn fra middelalderen. Resten står fortsatt åpent. Jeg vet ikke hvem Emanuel var. Jeg vet ikke hva det andre tjernet het. Der jeg gjetter, sier jeg at jeg gjetter.

Og så må jeg si det rett ut: dette er ikke perfekt. Jeg har endevendt hver stein jeg har funnet, men jeg har garantert gått forbi noen, og et sted i denne teksten står det med all sannsynlighet noe som er galt. Det har jeg tenkt en del på, og jeg har landet på at frykten for å ta feil er en dårligere grunn til å tie enn ønsket om å fortelle er til å skrive. En historie som ikke blir fortalt, blir ikke riktigere av det. Den blir bare borte. Så heller ta feil på et par punkter og bli rettet, enn å la hele greia ligge i et arkiv fordi jeg ikke fikk tak i den siste brikken.

Artikkelen er lang, og det er med vilje. Dette er grunnlaget, og jeg henter ut mindre artikler fra det etter hvert: om tårnet, om skolene, om borettslagsnavnene, om hoppbakkene, om T-banestasjonen inne i fjellet. Du trenger ikke lese alt, og du trenger ikke lese det i rekkefølge.

Jeg vokste opp her. Jeg badet i tjernet, akte på Humleby, gikk på Bjøråsen og hadde heimkunnskap i et bygg vi kalte Bevern, uten å ane at både beveren og bygget hadde en historie. Det gjør meg ikke habil. Men det gjør at jeg vet hvilke spørsmål som er verdt å stille, og at lærerne mine, hvor de enn er i dag, får en viss oppreisning. Særlig skal Ruth og Kristin på Bjøråsen, og Aud på Svarttjern, nevnes.

Jeg legger inn et lite kart her som viser litt av ferden videre:
PS. Jeg har også laget en tidslinje, et stedsnavnregister, og et fullverdig kildeliste nederst i artikkelen.

Beliggenhet og geologi

Svarttjern ligger 266 (265,8 for å være pirkete) meter over havet, i en senkning i åsplatået på Romsås, nordøst for høyden Emanuelfjell (295 moh.). Tjernet er lite, 4523,5 m² (4,52 dekar) men plasserer seg trygt innenfor NVE sine rettningslinjer til definisjonen innsjø: størrelse og permanens (at vannet står der året rundt, og ikke tørker ut i tørre perioder). Størrelsesgrensen setter NVE ved 2500 kvadratmeter, altså 2,5 dekar. Svarttjern har i likhet med alle innsjøer i Norge et administrativt innsjønummer, som er 80799 for svarttjerns vedkommende. Tjernet har avløp sørover gjennom Tokerudbekken, som ved Grorud stasjon renner sammen med Alna. Der er den allerede i selskap med vannet fra det meste av Lillomarka: Alnsjøen, som elva springer ut av, og Breisjøen, Steinbruvannet, Romstjern og Lusevasan, som alle drenerer sørover ned i dalen. Derfra fører Alna, eller Loelva om du vil, det hele videre, siden 1922 gjennom tunnel, og ved Kongshav ut i Oslofjorden.

Og så var det dypet. For sin beskjedne størrelse var tjernet påfallende dypt, med en bergskrent som stupte loddrett i vannet langs østbredden. Dybden kommer vi tilbake til, og blir sentral og et hovedtema i alt som senere hendte.

Grunnen Svarttjern hviler på, hører til Oslofeltets permiske dypbergarter. Åsene omkring består i hovedsak av nordmarkitt, Oslos fylkesstein, som i steinindustrien ble solgt under handelsnavnet grorudgranitt. Nabokollen Ravnkollen har til og med gitt navn til en egen bergart. I 1894 beskrev geologen W. C. Brøgger «en smal, grønn gang som skar gjennom nordmarkitten der», og døpte den groruditt etter Grorud. Bergarten er sjelden i verdensmålestokk, og så seig at steinalderfolk brukte den til økser i mangel av flint.

Romsåsen var en arbeidsplass lenge før den ble et turterreng. Fra 1830-årene vokste det fram en omfattende steinindustri i åsene sør i Lillomarka, og rundt 1850 arbeidet om lag 150 mann i bruddene. I 1900 var tallet 191, hvorav 46 svenske innvandrere. På Romsås ble det drevet brudd særlig i årene mellom 1890 og 1930. På østsiden av Ravnkollen, der Ravnkollen borettslag ligger i dag, skal det ifølge et kart fra 1908 ha ligget åtte brudd, og hele åssiden videre mot Bånkall var preget av det samme. Fra 1880-årene ble tomter solgt ut i lia, og det var i stor grad steinhoggerne selv og familiene deres som slo seg ned her. Steinen de brøt finnes igjen i Slottet, Stortingsbygningen, Universitetets aula, de zoologiske og geologiske museene og i Grorud kirke fra 1902. Også løvene foran Stortinget (stortingsløvene) er hogd av stein fra dette beltet, men fra bruddet på Tonsenåsen, men selve arbeidet ble utført av to straffanger fra Akershus festning, Søren Andersen Buskerudseie og Theodor Pedersen Vøyen, i årene 1864 og 1865, etter modell av billedhuggeren Christopher Borch.

Det tydeligste minnet om dette arbeidet ligger i dag et par meter fra sørveggen til Romsås senter. «Hoggelappen» er et felt med riss hogd rett inn i grunnfjellet, og viser hvordan stein skulle deles og stables for å fordele kreftene i buehvelv over vinduer, portaler og brospenn. Det er med andre ord en arbeidstegning, hogd i stein fordi papir ikke tåler vær og vind. Feltet ble først tolket som helleristninger, senere som tegninger knyttet til byggingen av Grorud kirke. Ingen av delene holder. Rissene antas å stamme fra tiden omkring 1900, men dateringen bygger på steinindustriens virksomhetsperiode, ikke på inhogde årstall. Feltet ble gjenoppdaget på slutten av 1980-tallet ved hjelp av flyfotografier, offisielt åpnet i 2018 og fikk kulturhistorisk blått skilt fra Oslo Byes Vel året etter.

Romsås gruve

Denne artikkelen har allerede brukt uforholdsmessig mye plass på stein. Steinbruddene i Ravnkollen, på Røverkollens sørside, i Bånkallia og ved Monsebråten. Steinhoggerne som risset arbeidstegningene sine rett i berget. Brøgger som ga groruditten navn i 1894. Husa som ble bygd av folk som levde av å slå den i stykker.

Så siden vi først er i gang, tar vi denne også, også delvis for at jeg prøver å få dette så kronologisk som mulig, samtidig som at uansett hvordan vi vrir på dette, så har periodevis Romsås vært en viktig brikke innenfor emnet.

Jeg har alltid visst at det ligger en gruve her oppe. Det er ikke akkurat en hemmelighet i nabolaget, og hullet ligger der det ligger. Det jeg aldri har visst, er noe som helst annet om den. Ikke hvem som gravde, ikke når, ikke hva de var ute etter, og ikke hvorfor de sluttet.

Det har irritert meg i mange år. Nå har jeg endelig funnet svarene, eller i det minste så mange av dem som finnes.

Hvor den ligger

Koordinatene er N59° 58,375' og E10° 53,760'. Skulle du foretrekke desimalgrader, er det 59,97292 og 10,89600. Der har du altså posisjonen oppgitt med en presisjon som ville tilfredsstilt en artillerioffiser, og som er til absolutt ingen nytte for et menneske som står i en skog med en mobil på sytten prosent, men poenget er at om du puncher inn denne på mobilen så vil GPS'en lede deg til rett plass.

Så her er den samme opplysningen for oss andre: Start der grusveien opp mot tårnet tar av fra Sverre Iversens vei, og gå oppover. Etter omtrent 275 meter dukker det opp en grønn ståldør på venstre hånd. Det er inngangen til høydebassenget, som vi skal komme tilbake til.

Men det viktige er at der stopper du på vei opp. Gruva ligger drøyt åtti meter nordøst for den, altså skrått opp til høyre. Du forlater grusveien, går inn i skogen på høyre side, og fortsetter videre oppover samtidig som du dreier av. Det er omkring hundre skritt. Det du ser etter, er et søkk i berget med en steinhaug ved siden av. Haugen er mørkere enn alt annet der oppe, og det er den som røper stedet. Det finnes også en sti opp der som går fra nede ved der veien svinger brått oppover mot tårnet. Der kan man gå en sti hele veien til begge toppene på Røverkollen.

Følger du stien videre nordover derfra, passerer du gravrøysene fra bronsealderen etter 358 meter, og så toppen med varden. Gruva, gravene og varden ligger på rekke oppover den samme ryggen. Tre helt ulike slags ærend i den samme lia, med rundt tre tusen år mellom det eldste og det yngste.

Og så det tunge partiet, som vi tar med én gang

Jeg skal være ærlig: nå kommer geologien, og den er tung. Jeg tar den tidlig og så kort jeg klarer, og jeg lover at den ender med et kompass som slutter å virke. Klatrer du ned i hullet, ser du to helt ulike bergarter rett overfor hverandre. Vestveggen er glatt, massiv og lyserød. Østveggen er mørk, sprukken, full av hulrom og rusten. Alt du trenger å vite, er svaret på hvorfor.

Én: en blære under bakken. For rundt tre hundre millioner år siden begynte jordskorpa her å revne, og vulkaner brøt ut i et belte fra Langesund til Mjøsa. Da utbruddene stanset, fortsatte smeltet stein å presse seg oppover, men noe av den kom aldri fram. Den stoppet et par kilometer under overflaten og ble liggende som en gigantisk blære av glødende stein. Vi kaller den nordmarkitt, og den er ikke liten: den strekker seg fra Røverkollen helt til Mjøsa og dekker fjorten hundre kvadratkilometer. Den lyserøde vestveggen i hullet er taket på den. Du står på toppen av et stykke stein på størrelse med et fylke.

To: en ovn som sto på i tusen år. Blæra ble liggende og avgi varme, og steinen rundt ble holdt på flere hundre grader i tusenvis av år. Men den smeltet ikke. Den ble bakt. Det er samme forskjell som mellom å smelte leire og å brenne den: smelter du leire, får du glass, brenner du den, får du keramikk. Samme materiale, helt ny struktur. Østveggen var en gang leirskifer, altså sammenpresset havbunnsslam. Etter noen tusen år i ovnen ble den til hornfels, en hard bergart som ringer når du slår på den. Det er den samme prosessen som i en keramikkovn.

Tre: vann som fraktet ting rundt. Rundt en slik varmekilde sirkulerer hett vann under trykk gjennom sprekkene i berget, og hett vann løser opp stoffer, tar dem med seg og legger dem fra seg et annet sted. Alle som har sett kalkbelegget inni en vannkoker, har sett prinsippet. Gjør det samme i berggrunnen, i noen tusen år, med jern og kobber og svovel i vannet, og du får malm. Det er slik nesten alle gruvene i Oslofeltet ble til. Grua på Hadeland og Konnerud ved Drammen er de store versjonene. Romsås gruve er, som geologene selv skriver, «et minieksempel».

Fire: uhellet som lagde granatene. Og nå til det som forklarer hvorfor det ligger granater akkurat her og ikke i alle de andre skogholtene på åsen. Granater trenger kalk. Bak stein uten kalk i, og du får ingen granater uansett hvor lenge du holder på. Kalken kom ikke fra nordmarkitten. Den kom ovenfra. Over blæra lå eldre lag, rester av havbunn fra den tida hele Østlandet lå under vann og små dyr med kalkskall sank ned og ble til kalkstein. Et flak av dette taket løsnet og falt ned i den varme massen, ble innkapslet, og bakt gjennom. Det som møtte hett jernholdig vann, ble til granater og flusspat. Det som ikke reagerte, ble bare bakt, og bakt kalkstein er marmor.

Granatene ble altså ikke kokt fram av seg selv. De er restene av en bit gammel havbunn som falt ned i en ovn. Det var oppskriften, og hver eneste ingrediens måtte være på plass.

Og siden vi først er inne på granater.

Før noen tar med seg metallsøker og de beste hensikter: det ligger ikke ammunisjon i den haugen. En granat er i denne sammenhengen en stein. Metallsøkeren kommer riktignok til å pipe som besatt, men det er en helt annen historie, og vi kommer tilbake til den.

Men det fine er at dere ikke tar feil av ordet. De to betydningene er i slekt. Begge kommer fra latin granatum, som betyr granateple. Mineralet fikk navnet fordi krystallene er små, runde og rødbrune og sitter tett i tett, akkurat som kjernene i et granateple. Våpenet fikk navnet fordi de første håndgranatene var runde og fulle av biter som spredte seg når de gikk av. Samme frukt, to nokså ulike karrierer. Så du tar bare feil av hvilken etterkommer av granateplet du har funnet.

Spøk til side så er en granat rent praktisk en hard og ganske vanlig mineralgruppe. De røde variantene brukes som smykkestein. De brune og grønne som ligger i haugen på Romsås, gjør ikke det. Til gjengjeld er granat så hardt at det brukes som slipemiddel, blant annet i sandpapir. Har du pusset en dørkarm, har du sannsynligvis hatt granat mellom fingrene uten å tenke over det.

Steinen du plukker opp der oppe, er altså ikke verdt noe. Den er bare gammel, pen, og et bevis på at det en gang lå en ovn under Romsås.

Hva som ligger i haugen, og hvorfor noen gravde

Utenfor hullet ligger tipphaugen, altså steinen som ble tatt opp. Den er mørk og tydelig ulik den rosa granitten et par skritt unna, og i den ligger det brune og grønne granater, hvit kvarts og kalsitt, lilla flusspat, tunge klumper med grå metallisk magnetitt og sølvskimrende pyritt. De gule bitene er kobberkis, som er lett å kjenne igjen fordi den irrer grønt i stedet for å ruste brunt. Ett mikroskopisk korn med gull skal en gang ha vært funnet, men den opplysningen følger med omtrent hver eneste gruve i landet.

Magnetitt er jernmalm. Og i en kontaktsone som denne kan det samle seg nok av den til at det er verdt å ta ut. Det hadde man bevis for i det samme systemet, ved Grua og på Konnerud. Så den som sto her, tok ikke feil av geologien. Han leste den riktig og så den rustne kontakten, han så den mørke steinen, og han tenkte det samme som du og jeg ville tenkt: her kan det ligge noe. Han fikk bare ikke nok av det. Hullet «ble antagelig forsøkt drevet på 1880-tallet, men det har aldri vært noe annet enn prøvedrift, altså bare forsøk på å lage en gruve», skriver Jørn H. Hurum og Merethe Frøyland i Geologiske turer i Oslo-traktene fra 2017, der tur nummer ti går hit. Legg merke til «antagelig». Selv årstallet er en antakelse.

Og prøvedrift betyr ikke at man planla og lot være. Det betyr at man gravde. Man åpner forekomsten, tar ut nok til å vurdere om den er verdt noe, og stopper når svaret er nei. Man sitter igjen med et hull og en haug, og ikke ett gram solgt malm. Det rette ordet i denne forbindelse er at han drev med skjerping, altså det vi i dag ville kalt prospektering. Man leter, man legger malmen bar, og man graver et prøvehull for å se hva som er der. Først når du tror du har funnet nok, går du videre til prøvedrift.

At han var systematisk, ser man på antallet hull. Det er ikke ett, men tre: gruvehullet, et lite skjerp femti meter sør og et mindre hundre og femti meter nord. Tre punkter langs den samme kontaktsonen er ikke tilfeldig graving. Det er noen som følger noe, og prøver seg der han tror den er rikest. Gruvedrift er litt som å fiske, om du ikke får noe napp kan det ofte lønne seg å flytte seg litt. Og han trengte ikke å eie grunnen. Etter norsk bergverkslovgivning tilhørte metaller som jern og kobber ikke grunneieren. Prinsippet heter bergfrihet, og det ga hvem som helst rett til å søke bergmesteren om skjerpeseddel og deretter lete på andres eiendom. Fant man noe verdt å sikre seg, søkte man om mutingsbrev.

Og før noen begynner å fantasere:

Jeg vet nøyaktig hvor tanken går, for den gikk dit hos meg også. Et gruveanlegg under Romsåsen. Kilometervis med ganger, sjakter og saler i berget, en glemt vogn på skinner, kanskje en hjelm. Jeg har dårlige nyheter, og de ligger rett foran deg mens du står der og fantaserer. Steinen må nemlig et sted. Alt som er tatt ut av et fjell, ligger utenfor fjellet, og haugen ved siden av hullet er kvitteringen. Du trenger ikke komme deg inn for å vite hvor mye som ble gravd ut. Du trenger bare å se på hva som kom ut.

Alle som har spilt Minecraft, kjenner problemet fra motsatt side. Du graver deg innover i et fjell, og etter fem minutter er hele beholdningen stappfull av brostein du ikke har bruk for. Så kaster du den, eller dumper den i et hull i bakken, og fortsetter. Den virkelige verden har to irriterende forskjeller. Den ene er at du ikke får plass til to tusen kubikkmeter stein i lomma. Den andre er verre: steinen forsvinner ikke når du kaster den. Den blir liggende rett ved siden av hullet, i hundre og førti år, og forteller nøyaktig hvor mye du egentlig fikk gjort.

Haugen ved Romsås gruve er derfor ikke bare en steinhaug. Den er en sladrehank.

Poenget er at haugen på Romsås er beskjeden. Den er interessant, den er full av granater, og den er absolutt verdt turen. Men den er ikke stor. Så blir det verre. Knust stein tar mer plass enn hel stein. Sprenger du en kubikkmeter fjell, sitter du igjen med rundt halvannen kubikkmeter løsmasse. Tippen er derfor alltid større enn hulrommet den kom fra. Den beskjedne haugen svarer altså til et enda mer beskjedent hull. Vil du regne på det mens du står der, er det ikke vanskelig. En gang på halvannen meter bred og to meter høy tar tre kubikkmeter per løpemeter. Anslå haugen, del på halvannen, del på tre, og du har omtrent hvor langt inn han kom.

Og husk hva slags redskaper vi snakker om. Dette er en mann med slegge, bor og svartkrutt, i nordmarkitt, som er en av de mer usamarbeidsvillige bergartene i landet. Han har ikke boret seg gjennom halve åsen på en sesong. Han har så vidt kommet innenfor.

Dette er altså verken Kongens gruve eller Romsåsen gruver i Askim, sistnevnte er det anlegget med omvisninger og prospektkort som fyller opp hvert eneste søk jeg gjør på ordet «Romsås gruve». På Kongsberg kjører du gruvetog to og en halv kilometer inn i fjellet før du er framme. Her er du framme før du rekker å ta av deg lua. Det er ikke plass til en omvisning, det er så vidt plass til mannen som gravde, og han sto sannsynligvis bøyd.

Det er også den beste grunnen til å slutte fred med at åpningen er sprengt igjen. Det som ligger bak, er ikke et anlegg. Det er en kort, mørk og temmelig kjedelig gang som stopper omtrent der en sliten mann på 1880-tallet bestemte seg for at det holdt.

Beviset du kan ta med deg

Ta med et kompass når du går dit. Det vil vise fullstendig feil!

Magnetitt er magnetisk, og det ligger nok av den i det hullet til å trekke nåla ut av kurs. Ingen omvei om fagbøker, ingen tro på mitt ord. Du står med et instrument i hånda som slutter å virke, og det er fordi det ligger jern i bakken under deg. Det var akkurat det han lette etter.

Sagt på en annen måte: mannen med spaden hadde rett. Han hadde bare ikke rett nok.

Når ble den tettet igjen?

Dette er et av spørsmålene jeg så langt ikke har kunnet finne noe konkret svar på.

Lillomarkas Venners kulturminneoversikt skriver at «gruveåpningen er sprengt igjen, og bare en liten kløft er tilbake». Turboka fra 2017 nevner det ikke med et ord, den ber deg bare gå ned i hullet og se på veggene. De to lar seg forene: selve inngangen inn i berget er stengt, mens selve hullet står åpent. Det som ligger igjen i dag minner mer om en kløft i landskapet. Men når skjedde det? Ingen kilde sier det. Det vi kan slå fast, er at det knapt kan ha skjedd på 1880-tallet. Ingen bruker dynamitt på å forsegle sitt eget mislykkede skjerp. Man går bare fra det.

Å sprenge igjen en gruveåpning er en sikringsjobb, og sikringsjobber gjøres når noen har ansvar og noen kan komme til skade. Og det ansvaret lå hos bergmesteren. Romerikes Blad og Akershus Arbeiderblad kunne 3. august 1978 fortelle at bergmester Rolf Myhra i Østlandske Bergdistrikt hadde satt i gang «en nøye kartlegging av alle farlige gruvehull på Østlandet», at trettifire hull i Eidsvoll skulle «gjerdes inn, fylles igjen eller sprenges», og at «en rekke hull er også forlengst sikret».

Det er nøyaktig den typen arbeid som ville tatt Romsås gruve. Og tidspunktet gir seg selv når man tenker etter: fram til 1969 lå hullet i skogen bak en gård. Fra 1973 lå det sju hundre meter fra en skole, i marka til en bydel med åtte tusen mennesker og svært mange barn. Jeg tror derfor det ble sprengt igjen en gang etter at Romsås ble bygd, og jeg vil ikke bli overrasket om det var i den runden på syttitallet. Men jeg understreker at dette er en slutning, ikke et belegg. Bergmesterembetets arkiv i Riksarkivet er stedet der det står, om det står noe sted. Men pr i dag har jeg ikke lykkes å finne de dokumentene som faktisk kan bekrefte dette.

Legg merke til tiåret

Om antakelsen om 1880-tallet holder, skjer dette samtidig med alt annet i den samme åsen.

Tomtesalget på Romsås begynte i 1888, da steinhoggeren Carl Carlsen Søderstrøm festet tomt for seksten kroner året og bygde Solheim. Steinbruddene gikk inn i full drift fra 1890-årene. Brøgger beskrev groruditten fra Ravnkollen i 1894.

I det samme tiåret var det altså noen som mente at åsen kanskje inneholdt jern. Den ble til Nationaltheatret og til halve Kristiania, og den ga levebrød til hundrevis av familier i lia under. Jernet bar ikke. Det eneste som står igjen etter forsøket, er et hull i skogen, en haug med granater som ingen har brydd seg om å hente, og et kompass som ikke virker.

Navnet Svarttjern

Selve navnet er enklere å forklare. Svart + tjern (av norrønt tjǫrn) er et rent naturbeskrivende navn. Tjernet fikk tilsig fra myrpartiene omkring, og myrvann farget av humus blir nettopp mørkt. Da overingeniør Stabell i Aker i 1932 skulle avvise et lokalt ønske om å ta tjernet i bruk som vannkilde igjen, kalte han det «mindreverdig vann deroppe», med tilsig fra myrkulpene (Akers-Posten 1. november 1932). Elegant var det ikke sagt, men hydrologisk var det treffende, for Svarttjern er nettopp et lite, humusfarget myrtjern med beskjedent nedbørfelt. Det var dette som skulle gjøre tjernet sårbart, både som drikkevann og som badevann.

Hvor mange Svarttjern finnes det så i Norge? Spørsmålet ble nylig undersøkt vitenskapelig i tidsskriftet Vann. Teller man bare det eksakte navnet, er Langvatnet landets vanligste innsjønavn, med Svarttjønna på andreplass. Men slår man sammen alle dialekt- og skriftformer av samme grunnform, rykker Svarttjern helt til topps. Hele 759 av de 51 404 navngitte vannforekomstene i undersøkelsen heter Svarttjern eller en variant som Svarttjenn, Svarttjønn eller Svarttjørni, altså 1,5 prosent av alle navngitte innsjøer i landet. Rundt 124 innsjøer på over 1 000 kvadratmeter bærer det eksakte navnet Svarttjern eller Svarttjernet. Svarttjern er med andre ord Norges vanligste innsjønavn, og tjernet på Romsås er ikke engang alene i nærmiljøet. Man må ikke lenger enn til nabokommunen for å finne det nærmeste av dem. Drøyt to og en halv kilometer nordøst for Romsås, i Holumskogen, ligger det et annet Svarttjern, og de to kunne vært støpt i samme form: samme humusmørke myrvann, samme høyde i landskapet (det skiller en drøy meter), og samme skjebne som badeplass for et boligfelt som vokste innpå dem. På ett punkt taper likevel Romsås. Måler man dem nøye opp, dekker tjernet i Holumskogen 6578 kvadratmeter mot Svarttjerns 4523, altså halvannen gang så mye vann. Til gjengjeld ligger det i Nittedal, og den påstanden tas lokalt med et visst forbehold: fra vannkanten er det 305 meter til Oslo-grensen, 477 meter til Lørenskog og 758 meter til Lillestrøm, mens nærmeste T-banestasjon, Vestli, ligger under kilometeren unna. Fire kommuner innenfor en kort spasertur, med andre ord, og folk i området sier derfor gjerne at tjernet ligger på Vestli, uansett hva Nittedal måtte mene om den saken. Nabolaget har for øvrig løst navnespørsmålet med bred pensel: gatene rundt heter Ørretveien, Abborveien, Gjeddeveien og Brasmeveien, så der er hele feltet oppkalt etter fisk og bare selve vannet etter fargen. Navnebruken i området er altså av det lite oppfinnsomme slaget. Lillomarka alene har to: Svarttjern på Romsås og Svartkulp lenger vest ved Breisjøhøgdene, samme observasjon med hver sin endelse. Krysser man kommunegrensene østover, kommer Svarttjern i Holumskogen og Svarttjern i Lørenskog i tillegg, slik at fire mørke vann innenfor en snau halvmil har fått navn etter nøyaktig den samme egenskapen. Prisen går likevel til Nordmarka, som med Maridalen står for sju av Oslos ti vann i denne familien, deriblant et Store og et Lille Svarttjern som ligger 600 meter fra hverandre. Men bare ett av dem endte opp med en drabantby rundt seg, en byggegrensestrid på samvittigheten og springvann i årene.

En liten kuriositet er at forkjærligheten for svarte tjern ikke stopper ved grensen. I Sverige er Svarttjärnen blant landets aller vanligste sjønavn, bare slått av Långtjärnen, og i Finland vinner det svarte suverent. Mustalampi, som ordrett betyr svarttjern, er Finlands vanligste innsjønavn med over 500 forekomster, hvorav 33 bare i Joensuu kommune. Samme navnelogikk finnes langt utenfor Norden. Mørkt vann har til alle tider sett svart ut, og folk har navngitt det deretter, uavhengig av språk.

Romsåsen eller Romsås?

Også navnet Romsås fortjener en forklaring, for det har vandret, og det har vandret i ring. I dag kjenner de fleste det som navnet på gården nede ved Trondheimsveien, Romsås gård, belagt i kildene fra 1500-tallet med skriftformene Romßaas i 1578 og Romsaas i 1723, og i sin tid en av de største gårdene i Østre Aker. Det var den samme gården som ga fra seg vannretten i tjernet i 1899, og hvis skogsteiger ble byggegrunn for drabantbyen på 1960-tallet. Men navnet begynte lenger oppe. Oluf Rygh fører gården som nr. 96 i Aker med uttalen «rommsås», og rekonstruerer den norrøne formen *Raumsáss, altså åsen ved Raumin, som er nabogården Rommen, skrevet «i Raumini» i biskop Eysteins jordebok omkring år 1400. Et navn på -ås er i utgangspunktet et terrengnavn, og alt tyder derfor på at det var åsen som bar navnet først, og at gården er oppkalt etter høydedraget over seg.

Her er det verdt å si hvem Oluf Rygh var. Han levde fra 1833 til 1899, ble Norges første professor i arkeologi og ledet Universitetets Oldsaksamling, men det er navnene han huskes for. Norske Gaardnavne er en systematisk gjennomgang av gårdsnavnene i hele landet, fylke for fylke, med eldste kjente skriftformer og en tolkning av hva navnet opprinnelig betydde. Verket har status som selve bibelen i norsk stedsnavnforskning, og slår du opp et gårdsnavn i dag, er det fortsatt Rygh du havner hos til slutt. Selv rakk han ikke å se det ferdig. Det første bindet kom året før han døde, og resten ble fullført av andre, blant dem broren Karl Rygh, gjennom flere tiår etterpå. Bindet om Akershus amt er det som dekker gårdene her.

Pesten kom til Norge i 1349, og Aker slapp ikke unna. Romsås lå den gang i Furuset sogn, og der ble 45 av 46 gårder liggende øde. Trekirken på Furuset, som er nevnt første gang i 1345, forfalt fullstendig i årene etter, og sognet fikk ikke ny kirke før Grorud kirke ble innviet i 1902. Det gikk med andre ord over fem hundre og femti år mellom to kirker her.

For åsen betydde det at folketomheten varte lenge. De gårdene som kom tilbake, var de som lå på den beste jorda, mens rydningene i utkanten, rud-gårdene, ble liggende brakk lengst. Romsås står ikke i biskop Eysteins jordebok fra omkring år 1400, mens nabogården Rommen gjør det. Nå er ikke det i seg selv bevis for at gården lå øde, for jordeboka fører opp kirkens eiendom og ikke alle gårder. Men det er først på 1500-tallet Romsås dukker opp igjen i kildene, med skatt betalt fra omkring 1550 og skriftformen Romßaas i 1578.

Selve navnet overlevde likevel. Det hørte opprinnelig til åsryggen og ikke til gården, og en ås blir stående enten det bor folk der eller ikke.

Forleddet knyttes tradisjonelt til folkenavnet raumar, romerikingene, som også har gitt navn til Romerike, slik at Romsåsen skulle bety noe slikt som romerikingenes ås. Etter tradisjonen skal gården ha blitt ryddet av folk fra Romerike, og den lå da også ved selve hovedferdselsåren dit, over Gjelleråsen. Rygh selv var likevel mer forsiktig. Han slår fast at Romsås må ha lydt *Raumsáss og inneholde samme forledd som Rommen, men skriver at noen rimelig forklaring på denne navnegruppen ennå ikke er funnet, og at det av flere grunner ikke går an å utlede dem alle av folkenavnet.

Vandringen kan følges videre. Fra 1768 til 1836 var gården skysstasjon på Trondheimsveien, og gjestgiveri drev den til rundt 1900. I avisene fra tidlig 1960-tall, altså før Romsås-byen, er «Romsåsen» og «Romsåsområdet» navnet på selve turterrenget ovenfor gården, et sted man gikk på tur og ikke et sted man bodde. Det ville altså vært naturlig for groruddølene å si «vi skal gå tur på Romsåsen i Grorudmarka for å bade på Svarttjern!».

Da Arbeiderbladet 19. juni 1962 slo opp «GRORUD-folk mot bebyggelse på Romsåsen», var det altså høydedraget det var snakk om. Først med drabantbyen ble navnet igjen navnet på et bosted, denne gangen oppe på selve åsen, mens borettslagene i sin tur hentet navnene sine fra landskapet, med Svarttjern i spissen. Gården selv endte trist. Den fredningsverdige hovedbygningen fra 1800-tallet brant ned i februar 1984, etter å ha stått tom i et tiår.

I samtidens omtale fantes flere former ved siden av hverandre, men felles med de alle er altså at de eksisteretes før det vi i dag forstår som Romsås. Skogen og marken Romsås ble reist på ble kalt Romsåsskogen og Romsåsmarka, høyden i øst gjerne Bånkallåsen, og i planspråket het prosjektet Romsåsfeltet. Romsåsen har likevel aldri vært et vedtatt kartnavn. Kartverkets stedsnavnregister fører bare Romsås, og bestemt form lever utelukkende i muntlig og journalistisk bruk. Strengt tatt er den også en dobling, siden ås allerede ligger i navnet.

Terrenget var utmark og skog under Romsås gård, som ved siden av 400 dekar dyrket mark hadde 1500 dekar skog med utmark ved Emanuelfjell, Ravnkollen og Steinbruvann. Det var altså Lillomarka, men bare i den forstand at navnet Lillomarka er ungt. Med ungt så mener jeg at Lillomarka som begrep først ble foreslått av Fritz Semb Thorstvedt i Skiforeningens årbok i 1931, med den begrunnelsen at det på dette terrenget «finnes meg bekjent intet fellesnavn». Og her kommer altså forklaringen hvorfor jeg brukte grorudmarka i eksempelet over. Før Lillomarka ble et etablert samlebegrep, så brukte folk på den tiden gårdsskogenes egne navn: Grefsenmarka, Grorudmarka, Ammerudmarka eller Ammerudskogen, Skøyenmarka og Nittedalsmarka. Romsås, og da Svarttjern lå altså med andre ord i Grorudmarka.

Bjøråsen (ca. 1400–1975)

For å gjøre historien om Romsåsen komplett, er vi nødt til å begynne et ganske uventet sted. Nemlig på en skole.

Bjøråsen er et navn med syltynt fotfeste her oppe. Spør ti tilfeldige på Romsås hva Bjøråsen er, og ni av dem sier skolen. Den tiende lurer på om det ikke er den skolen. Ingen peker på en ås. Så det virker unektelig litt absurd å starte et kapittel om åsens eldste historie med et skolebygg fra 1970-tallet.

Jeg gikk på Bjøråsen fra 1992 til 1998, for dette var en 4-9-skole. Seks år, med kvelende luft i klasserommene fra første til siste dag. Det er ikke min egen sutring: Akers Avis skrev «Kvelende luft» om Bjøråsen 15. mai 1992, min første vår der, med opplysningen om at «personalet og elever har klaget siden skolen var ny», og 18. september 1998, året jeg gikk ut, sto det «Dårlig inneklima på Bjøråsen skole» i samme avis. Det var altså en sammenhengende sak gjennom hele min skolegang. Til gjengjeld hadde vi snøskulpturfestival hver vinter, med hemmelig dato, fordi snøen måtte ha riktig konsistens før det kunne annonseres.

Og skolen hadde en bever i logoen. Det tenkte jeg aldri over. En bever var bare en bever, omtrent like tilfeldig valgt som en maskot for et fotballag, og bygget der vi blant annet hadde heimkunnskap, kalte vi rett og slett for Bevern. Det er først nå, etter å ha rotet meg langt inn i navnehistorien på Romsåsen, at jeg har skjønt at den beveren ikke var tilfeldig i det hele tatt. Den var det siste sporet av et navn som er over seks hundre år gammelt, og som en gang gjaldt hele åsen jeg vokste opp på.

Navnet i Røde bok

For åsen hadde et navn lenge før Romsås. Slår du opp i Oluf Ryghs Norske Gaardnavne, under gården Bånkall, står det at gården i Røde bok, biskop Eysteins jordebok fra omkring år 1400, er stedfestet som Barnakaltzrudh vider Bioraas. Rygh forklarer det som Bjør-åsen, «hvorover Veien gaar fra Aker til Nittedalen». Edvard Bull tar det opp igjen i Akers historie fra 1918 og finner enda et belegg i samme jordebok: «Item Tokerud under Bjøraasen (ved veien til Nitedalen).» Bånkall lå ved Bjøråsen. Tokerud lå under Bjøråsen. Det er nabogårdene våre, og de ble plassert på kartet med Bjøråsen som holdepunkt på et tidspunkt da Romsås ennå ikke var nevnt i noen jordebok overhodet.

Røde bok er kallenavnet på biskop Eysteins jordebok, oppkalt etter det røde bindet. Den ble ført i pennen for Eystein Aslakssøn, biskop i Oslo, i årene 1388 til 1401, og er en fortegnelse over kirkens jordegods i Oslo bispedømme. Arbeidet tok tretten år, og nesten ti tusen eiendommer ble registrert. Bakgrunnen var svartedauden. Etter at pesten hadde lagt gård etter gård øde, trengte bispestolen en oversikt over hva den faktisk eide og hva som fortsatt ga inntekt. Nettopp derfor er boka blitt den viktigste enkeltkilden vi har til bosetningen på Østlandet i middelalderen, og ofte den eldste skriftlige omtalen som finnes av et sted. Slik er den også for Romsåsen. Det er i Røde bok Bånkall blir stedfestet ved Bjøråsen og Tokerud under Bjøråsen, og det er der nabogården Rommen står som «i Raumini». Romsås selv står ikke i boka. Originalen oppbevares i Riksarkivet, og en trykt utgave ble utgitt av H. J. Huitfeldt i 1879. I Oluf Ryghs Norske Gaardnavne forkortes kilden RB, og den forkortelsen møter du i alle henvisningene til gårdsnavn her.

Jeg slo opp den trykte utgaven for å kontrollere skrivemåten, og fikk mer enn jeg lette etter. De to Bjøråsen-nevningene ligger nemlig ikke på hver sin kant av boka. De står i samme åndedrag, på side 253, i én sammenhengende oppramsing av gods:

«Jtem Tokarud h. x. aura bool vndir Bioras. Tungubrote vj aura bool wt moote Rudunom. Fosseim vider Gælliraas vij span smørs. Jtem Barnakaltz rudh. vider Bioraas ij. øyris bool»

Tokerud, Tungebroten, Fossum, Bånkall. Fire gårder på rad, alle våre naboer, i den rekkefølgen. Og der ligger tre opplysninger som er av interesse vi må granske litt nærmere.

Den første er at Bulls «Tokerud under Bjøraasen» ikke er en parafrase. Det står bokstavelig i kilden: vndir Bioras.

Den andre er at skriveren bruker to forskjellige preposisjoner. Tokerud ligger vndir, altså under. Bånkall ligger vider, altså ved. To gårder, to forhold til samme ås, og det er nettopp det man ikke kan si om en fjelltopp, men presis det man sier om en rygg. Grammatikken i dokumentet gjør altså jobben for meg før jeg i det hele tatt har begynt å argumentere.

Den tredje er den fineste. Midt mellom de to Bjøråsen-nevningene står Fossum, stedfestet på nøyaktig samme måte: Fosseim vider Gælliraas. Fossum ved Gjelleråsen. De to åsnavnene i dette kapittelet, de samme to som Akers Avis i 1974 skrev at har «hatt tendens til å flytte nordover med veiene», sitter side om side på én side i år 1400, skrevet av samme hånd, og gjør nøyaktig samme jobb. De er de faste punktene alt annet plasseres etter.

Og Bjøråsen var stor. Akers-Posten skrev 19. februar 1916, i en artikkel med den lovende overskriften «Røverkollen ved Grorud. En gammel varde. Et merkelig grantræ», at «i nærheten av den store Grorud gaard, som ligger under Bjoraasen, tar den meget gamle og interessante Bergensvei av», og videre at «den store aasryg, som Bergensveien fører over, heter Bjoraasen». Grorud gård lå altså under Bjøråsen. I boka Fra allfar og kongevei fra 1973 står det enda tydeligere: «Nord for Gjelleråsen dannet Bjøråsen, med Røverkollene og Ravnkollen som sydlige utløpere, et naturlig forsvarsbelte.» Ravnkollen og Røverkollen, de to kollene Romsås ble bygd mellom, er sørspissene av Bjøråsen. Åsen jeg vokste opp på er altså den nedre enden av en ås som egentlig heter noe annet.

Bjøråsen er ikke en topp

Dette fikk jeg lenge ikke til å stemme. På moderne kart ligger Bjøråsen nord for Romsås, oppe mot Nittedal, og den gamle kongeveien går jo nede ved Steinbruvannet, godt vest for det jeg alltid har kalt Bjøråsen. Løsningen er at Bjøråsen aldri har vært navnet på en topp. Det er navnet på en overgang, akkurat som Gjelleråsen, som i dag er et punkt langs E6 og ikke et fjell. Rygh definerer det selv i den ene setningen sin: åsen der veien går over. Kongeveien ligger derfor ikke vest for Bjøråsen. Kongeveien er Bjøråsen. Veien tar av ved Grorud kirke, går opp forbi Steinbruvannet og videre over til Skytta, Hagan og Markerud i Nittedal, en drøy mil med sammenhengende stigning og fall, og hele det draget bar navnet. Romsås ligger på østflanken av det. Skolen min lå midt oppe i det. Det var bare ingen som hadde fortalt oss det.

Og dette var ingen bygdevei. Et samtidssitat fra 1700-tallet beskriver den som «næsten ganske nye anlagt fra Grorud i Agger over Bjøraasen igjennem Nittedalen, Hackedalen, Sognene Jevnager og Gran Hadeland, Land, Valders». Dette var gjennomfartsåren nordvestover. Morgenbladet skrev 19. juli 1885: «I gamle Dage delte Veien sig ved Grorud: den ene Arm tog høit op tilvenstre over Bjøraasen og kom ned i Nitedalen.» Den gamle allfarveien ble bygd om til Den Bergenske Kongevei i årene 1793 til 1798, med vervede soldater under løytnant P. v. Hjort, og Akers andel av strekningen over Bjøråsen sto ferdig i 1798 og 1799. Vedlikeholdet gikk til amtskassen i 1838 og til Nittedal i 1861. Det bodde folk oppe på selve åsen, langs veien: husmannsplassen Midtåsen lå ved Bergensvegen på Bjøråsen, og Skytterstua, som seinere ble hetende Skytta, ble ryddet ved den samme veien allerede i 1660-årene. En reisende klaget i 1832 over å ha blitt forsinket «fra Nittedalen over Bjøraasen» på grunn av et veistykkes usle tilstand, og i november 1837 ringlet det i hestebjeller nord for Bjøråsen på vei mot Skytta.

Er en vei viktig nok, blir den også et forsvarsverk. I Beretninger om Norges Befæstninger fra 1902 står Bjøråsen oppført sammen med Gjelleråsen, Bakåsen, Gjellebekk, Krokkleiva og Nitsund, altså i samme rekke som Krokkleiva. Da Karl XII trengte fram mot Akershus i 1716, ble alle passene øst og nord for byen stengt med forhugninger, og Bjøråsen ble holdt av Coucheron. Oberst Axel Löwen tok likevel veien over åsen med fem til seks hundre ryttere og bivuakerte natten over på gården Kirkeby i Hakadal. Dagen etter ble han stanset på Harestuskogen av et par hundre bønder og noen landdragoner som hadde forskanset seg bak sine egne forhugninger, og han kom seg først forbi etter ti falne og tretti sårede. Vi akte på Humleby og badet i Svarttjern på en ås som svenske dragoner red over i 1716.

Beveren

Så hva med beveren. Der er saken formelt uavklart, og det er nettopp derfor den er morsom. Rygh skriver grunnformen Bjóráss og setter selv et lite spørsmålstegn i parentes: «(Bæveraasen?)». Det norrøne ordet bjórr betyr bever, men finnes også i betydningen et kileformet stykke land, og med bare ett gammelt belegg fra Aker å holde seg til lar det seg ikke avgjøre.

Lokalt har beverforklaringen stått støtt, og Akers Avis Groruddalen slår den fast både 8. januar 1969 og 14. august 1974: «Bjøråsen som betyr Beveråsen.» Men det finnes en konkurrent. Turboka På gamle veier og nye stier skriver at «Bjøråsen, byåsen, kaltes den lave åsen Bergensveien gikk over», og Morgenbladet oppsummerte hele diskusjonen 9. juli 1962 med at åsen «kalles også Børåsen og Bjoråsen», og at det «muligens er Beveråsen, muligens Byåsen». Her skal jeg være ærlig om min egen habilitet. Jeg vet utmerket godt hvilken av dem jeg holder på, og jeg vet også nøyaktig hvorfor: jeg hadde en bever på skolegenseren. Det er ikke akkurat metodisk uangripelig.

Men så viser det seg at jeg har fått uventet selskap, og fra et hold jeg ikke hadde sett etter. Elleve år etter Akershus-bindet, i Norske Gaardnavne bind 5 om Buskerud, drøfter Rygh gården Bjørhovden og skriver: «Vel af bjorr m. «Bæver» og hofdi m. «fremspringende Fjeldpynt». Jfr. Bjøraasen i Aker (Bioraas RB. 253).» Han henter altså fram vår ås som sammenlikningsgrunnlag i et argument for beverforklaringen. Og i samme bind står det en annen Bjøråsen, i Buskerud, med denne opplysningen: «Udt. bjø'råsen. Biøraas (Underbrug) 1723. [Findes i ældre Tid skr. Bæveraas.]» Rygh veier de tre mulighetene mot hverandre der, kile, elvenavn eller dyr, og konkluderer: «det sidste synes rimeligst (altsaa: Bæveraasen, Aas, hvor der findes Bæver)».

Det er ikke bevis for Romsåsen, og jeg skal ikke late som noe annet. Men det fjerner den innvendingen som ellers ville rammet meg hardest, nemlig at beveren bare er en hyggelig etterrasjonalisering noen fant på i moderne tid. Det finnes en Bjøråsen der den eldre skriveformen faktisk er Bæveraas, og der Rygh selv landet på beveren. Byåsen-forslaget, til sammenlikning, står i en turbok, nevnes ikke av Rygh med et ord, og har det problemet at by ville gitt Bý-, ikke Bjór-.

Og helt urimelig er beveren uansett ikke. Bever fantes over hele Østlandet i middelalderen og ble jaktet nesten bort, og gamle stedsnavn er nettopp det som bevarer et forsvunnet dyreliv best. Vi har allerede en kolle oppkalt etter ravnen, en grend etter tiuren og en annen etter orrfuglen. En ås etter beveren passer godt inn i selskapet.

Det som til slutt forklarer hvorfor få på Romsås kjenner navnet, står i Akers Avis 14. august 1974: både Bjøråsen og Gjelleråsen har «hatt tendens til å flytte nordover med veiene». Navnene fulgte trafikken. Så lenge Bergensveien var hovedveien, lå Bjøråsen der stigningen begynte, rett over Grorud. Etter hvert som ferdselen og oppmerksomheten flyttet seg nordover, flyttet navnet seg med, til det til slutt bare gjaldt en flik oppe mot Nittedal.

I dag finnes det ingen ås som heter Bjøråsen i Kartverkets stedsnavnregister, verken i Oslo eller i Nittedal. Det eneste registrerte navnet er Bjøråsen skole. Selve åsryggen, den som bar navnet i 1400, i 1716, i 1793 og i 1916, står ikke i registeret i det hele tatt.

Skolen, og Bevern

Skolen kom i drift midt i august 1975, og de første to årene holdt den til i to næringsbygg. Det ene lå der skolen senere skulle komme, like ved idrettsplassen mot Sverre Iversens vei, med klasserom og et garderobe- og trimanlegg i underetasjen. Det andre lå et par hundre meter øst, i Odvar Solbergs vei i Svarttjern borettslag, og huset samtidig en daginstitusjon som fra 1976 fikk navnet Romsåstoppen barnehage. Første byggetrinn av den permanente skolen ble åpnet mandag 22. august 1977 med seks klasserom, «vis a vis næringsbygget», som avisa skrev. Andre byggetrinn kom høsten 1978 og gjorde Bjøråsen til en fullt ferdig 1-9 skole med plass til rundt 500 elever. Idrettshallen sto klar i april 1979 og fikk hete Romsås idrettshall.

Bjøråsen var ikke alene om denne løsningen. Romsås hadde på midten av 1970-tallet fem skoler samtidig, og to av dem lå i næringsbygg. Akers Avis listet dem opp 19. mai 1976: Romsås skole for 7. til 9. klasse i senteret, Svarttjern skole for 1. til 3., Tiurleiken skole, Bjøråsen, og «Tiurleiken skole, herunder Orremyr skole (1-6)». Orremyr var en grendeskole i et av de andre næringsbyggene, og i 1978 slo skolesjefen fast at den ville få stadig færre elever inntil den til slutt ble lagt ned. Navnet ble seinere gjenbrukt: fra 1983 het en helt ny spesialskole på Romsås Orremyr, for psykisk utviklingshemmede elever fra hele Groruddalen.

Da avisa i august 1977 skulle oppgi adressen til den nye skolen, skrev de Sverre Iversens vei 35, altså adressen til et av næringsbyggene som ble bygget i hvert borettslag. Skolen flyttet så inn i nybygget noen meter unna, som i dag har nummer 37, og lot nummeret bli igjen der den kom fra.

Bevern var altså ikke et bygg skolen lånte noen rom i. Bevern var Bjøråsen skole, fra 1975 til 1977, og skolekjøkkenet ble aldri flyttet derfra. Det var heller ikke en forglemmelse. Allerede i desember 1972, tre år før noen elev satte sin fot der, foreslo skolesjefen «at det bare blir heimkunnskapsrom på Bjøråsen, slik at elevene fra Romsås-sentret går den korte strekningen over til Bjøråsen». I november 1977 kunne Akers Avis melde at elever fra Romsås skole måtte gå «et godt stykke unna» for å ha heimkunnskap i «dette rommet i et næringsbygg», og at rommet dessuten var dårlig egnet til formålet. Femten år senere gikk jeg den samme veien, til det samme kjøkkenet, i det samme bygget. Turen en skolesjef hadde tegnet inn på et kart i 1972 som kort, gikk vi fortsatt i 1997.

Vi kalte det Bevern. Jeg har lett gjennom avisene, og det navnet står ikke i en eneste av dem. Det er et av de navnene som bare finnes i hodet på dem som gikk der, akkurat som Humleby, som ikke står i noe register selv om det er det mest brukte stedsnavnet på hele Romsås, og akkurat som olla ved nummer 22 i Tiurleiken, som ga navn til en hel grend uten noen gang å komme på et kart.

Svarttjern som drikkevannskilde for Grorud (1899–1932)

Fredag 23. juni 1899, altså dagen før sankthans, refererte Ørebladet fra Akers formannskap. Blant sakene var en innstilling om å bevilge 31 500 kroner til «Vandledning fra Svarttjern til Krydset af Trondhjemsveien og Grorudveien». I samme møte ansatte kommunen bygningssjef og opprettet en rekke nye stillinger i blant annet vann- og kloakkvesenet. Aker var i rivende vekst, og Grorud, som hadde fått jernbanestasjon, steinhoggermiljø og industri, trengte vann. Bakgrunnen var behandlingen av vannforsyningen til Grorud skole, og allerede da ble Steinbruvannet pekt ut som den naturlige kilden på sikt. Hovedledningen i Trondhjemsveien ble dimensjonert med det for øye (Akers-Posten 23. januar 1934). I mellomtiden fikk Svarttjern jobben.

Selve vedtaket falt en uke senere. Herredsstyret bevilget pengene «overensstemmende med Ingeniørvæsenets Forslag» (Morgenbladet 1. juli 1899; Akershus-Budstikken 4. juli 1899), og vannverkets egen historikk daterer bevilgningen til 30. juni 1899, samme dag som Aker bevilget penger til inntaksdammen ved Nøklevann (Akers-Posten 24. oktober 1908). Aker fikk dermed to atskilte vannverk på én gang, og i etatens egen ordbruk het de «Nøklevandsledningen med Indtag i Nøklevand» og «Grorudvandledningen med midlertidigt Indtag i Svarttjern ovenfor Romsaas». Ordet midlertidig sto der fra første dag, og det holdt seg i over tretti år. Standardverket om Oslos vannhistorie oppsummerer det samme: ved siden av vannverket ved Nøklevann «ble det også bygd et mindre vannverk på Grorud med inntak fra Svarttjern» (Under byens gater, 2001).

Kommunens eget hundreårsverk, Aker 1837 til 1937, er enda mer sparsommelig. Jeg satt lenge og bladde etter Svarttjern gjennom femtifem sider om vann- og kloakkvesenet, og fant til slutt seks linjer på side 298. Til gjengjeld sitter hver eneste av dem:

«For Grorudstrøket blev der i 1899 og 1900 anlagt eget vannverk med et midlertidig vanninntak i Svarttjern på nordsiden av Trondhjemsveien. Ledningen i Trondhjemsveien mellom «Sveiva» og Grorud torv og i Grorudveien ned til kirkegården blev lagt av 8" rør, så den kunde inngå som ledd i et påtenkt vannverk fra Stenbruvann. For vannretten i Svarttjern betaltes en årlig leie av 250 kroner. Denne vannrett har ikke vært utnyttet siden 1930.» Der ligger traseen, hensikten, prisen og sluttdatoen i én bolk. Jeg kommer tilbake til dem alle, og til den siste årstallsopplysningen, som ikke er så grei som den ser ut.

Prisen, og et regulativ som ble prøvd ut på Grorud

Prisen ble satt før anlegget sto ferdig. I september 1899 refererte Morgenbladet at «afgiften for vandforbruget fra vandledningen Svarttjern, Grorud, bestemtes saaledes: hvis vandmaaler benyttes, til 25 øre pr. kubikmeter» (Morgenbladet 20. september 1899). Samme møtereferat nevner i forbifarten en idé som sier noe om hvor små forholdene fortsatt var: et mulig makeskifte av vann mellom Aker og Kristiania, der byens østkant skulle få vann fra Nøklevann og Aker til gjengjeld få vann på vestkanten. Den ideen var alvorlig ment. Aker hadde formelt tilbudt å levere vann fra Nøklevann til Kampens reservoar mot å få kjøpe seg inn på byens nett i sine egne vestlige og nordlige distrikter, «uten at man hadde fått noget svar», som det står med bemerkelsesverdig behersket bitterhet i hundreårsverket.

Men avisreferatet fanget bare halve vedtaket, og det tok meg en tur innom takstkapitlet bakerst i boka å oppdage det. Ingeniørvesenet hadde i januar 1899 lagt fram et komplett forslag til vannforsyningstakster for Aker: grunnavgift 4 kroner, tillegg på 2 kroner per tusen for branntakster mellom 1 000 og 30 000 kroner, ytterligere 1,4 kroner per tusen over 31 000, og påslag for utstyr, blant annet 30 kroner for vannklosett og 20 kroner for bad. Og så kommer setningen som løfter Grorud ut av avkrokstilværelsen: «Disse takster blev av formannskapet den 19. september 1899 gjort gjeldende inntil videre for vannforsyningen på Grorud.»

Møtet Morgenbladet refererte dagen etter var altså møtet der Aker for aller første gang satte et vanngebyrregulativ i kraft, og stedet det gjaldt for, var Svarttjern-abonnentene. Generelle takster for resten av kommunen kom først med herredsstyrets vedtak 20. august 1901: 10 kroner i året med 2 kroner per tusen av takstsummen, 20 kroner for klosett, 10 for bad, 4 kroner for et halvt mål havevanning, og 15 øre per kubikkmeter for vann til teknisk bruk. Grorud betalte altså 25 øre per kubikkmeter etter måler i to år før resten av Aker fikk sine satser, og de nye satsene lå lavere. Noe pristillegg for å henge på et provisorium var det likevel ikke. Prinsippet var uttrykkelig det motsatte, for da Aker valgte ett felles vannverk framfor å løse saken distriktsvis, «blev det fastsatt ensartede vannavgiftstakster for alle strøk uansett beliggenhet», satt slik at inntektene «så nogenlunde skulde forrente anleggskapitalen». Grorud betalte det alle skulle betale, de betalte det bare først. Og forrentningen gikk det så som så med: kommunen førte ikke eget regnskap for vannverket de første femten årene, men slår i ettertid nøkternt fast at «driften i denne tid har gitt underskudd».

En detalj fra 1901-takstene vil jeg be leseren holde på til vi kommer til 1919: havevanning var en betalt tjeneste med egen sats. Hagesprøytene som senere skulle gjøre en hel bygd rasende, tilhørte folk som hadde kjøpt retten til å bruke dem.

Provisoriet vises i rørene

Ledningen ned fra tjernet ble lagt i fire tommer, mens den i Trondheimsveien ble lagt i åtte, nettopp fordi arrangementet aldri var ment å vare. Den store ledningen var dimensjonert for kilden som skulle komme, den lille for tjernet man faktisk hadde. Morgenbladet oppgir begge deler mens arbeidet ennå var ferskt: «Til 4" og 8" vandledning fra Svarttjern ved Grorud er der bevilget tilsammen kr. 50 000, hvilket arbeide netop er færdigt» (Morgenbladet 23. oktober 1900). Akers-Posten gjentok forklaringen tolv år senere: «hvorfor ogsaa Ledningen fra Svarttjern blev lagt med 4", mens den i Trondhjemsv. er lagt med 8"» (Akers-Posten 20. januar 1912).

Hundreårsverket gir strekningen presist: åttetommeren lå i Trondheimsveien mellom «Sveiva» og Grorud torv, og videre i Grorudveien ned til kirkegården. Og den sier rett ut hva den romslige dimensjonen var til for, «så den kunde inngå som ledd i et påtenkt vannverk fra Stenbruvann». Steinbruvannet var ingen løs tanke. Da Akers ingeniørvesen i desember 1900 la fram en samlet vannforsyningsplan for hele kommunen, sto Stenbruvann oppført sammen med Lutvann, Årvoldbekken og Skådalsbekken blant kildene som skulle forsyne strøkene som lå for høyt til å nås med direkte trykk fra Nøklevann. Åttetommeren i Trondheimsveien var altså et stykke framtidsanlegg fra første spadetak, og firetommeren opp til Svarttjern en midlertidig snubletråd man tålte i mellomtiden. Jeg vet ikke om noe annet vannverk i Norge som ble bygget med sin egen etterfølger innebygget i rørdimensjonen.

Anlegget vokste underveis. Fra veikrysset ble ledningen ført videre opp mot Grorud kirke, og da den strekningen sto ferdig våren 1901, hadde det hele kostet omkring 50 000 kroner, altså langt mer enn den opprinnelige bevilgningen. Formelt var ledningen fortsatt bare «en Reserveledning og beregnet paa fremtidig at gaa ind i Nøklevandsledningen» (Ørebladet 17. september 1901). Her skal det sies at avisene skriver kirken og vannverket skriver kirkegården. Jeg lar begge stå, for de ligger et steinkast fra hverandre, og jeg mistenker at ingen av partene mente det som en presis geografisk opplysning.

Vannretten, gjerdet og grensen

Vannretten ble leid av eieren av Romsås gård, på 1800-tallet en av de største gårdene i Østre Aker, og prisen var 250 kroner i året. Den opplysningen ble jeg sittende og regne på. Over de drøyt tretti årene tjernet leverte vann, betalte Aker kommune omtrent 7 500 kroner for selve kilden, mot 31 500 kroner bare for å legge ledningen ned til veikrysset det første året. Vannet var det aller billigste ved hele anlegget, og det ble behandlet nøyaktig deretter.

Rundt tjernet kom et 250 meter langt gittergjerde, datidens drikkevannshygiene i praksis. Ledningen ble raskt et fast trekk i landskapet, og i 1906 ble den til og med grense: Grorud vanndistrikt ble beskrevet slik at man «fra Rommen følges Vandledningen til Svarttjern, derfra følges en ret Linie til Toppen af Røverkollen» (Akers-Posten 1. desember 1906). Et provisorium som brukes til å trekke administrative grenser, har på et vis vunnet en viss anerkjennelse, om enn ikke den slags kilden hadde bedt om.

Gåsedammen

Driften ble ingen solskinnshistorie. Hvor lite anerkjennelse kilden faktisk fikk, sier en artikkel om Akers vannforsyning i januar 1912 alt om: «Ved Grorud har man en midlertidig Vandledning, som forsyner en Del af Distriktet. Indtaget er fra en Gaasedam i Romsaasmarken. Den var i Sommer saagodtsom tør og saa nærmest ud som en Sølepyt» (Akers-Posten 20. januar 1912). Sommeren 1911 hadde altså tjernet nesten tørket inn, åtte år før den krisen alle husker. Og la meg få lov til å notere at dette er en kommunal drikkevannskilde som blir omtalt som gåsedam i lokalavisa, uten at noen tilsynelatende følte behov for å ta til motmæle.

Tørkesommeren 1919

Den sommeren serverte Social-Demokraten en rystende reportasje som anklaget Akers vannvesen for ren likegyldighet. Hele strøket rundt skolen og kirken og ned til Grorud jernbanestasjon fikk alt sitt vann fra ledningen, men siden anlegget ble lagt i slutten av 1890-årene hadde inntaket fått skjøtte seg selv, og gjørma i tjernet hadde år for år lagt seg lenger inn mot inntaket. Avisens egen formulering var at Akers vannvesen «har gaat ut fra at naar ledningen er lagt, saa er det ikke mere at gjøre». Alt i 1912 hadde vannet stanset en gang, og opprenskingen den gang besto i at en veivokter dro opp noen halvråtne trestammer.

I juli 1919 minket forsyningen på ny, og etter en uke stanset den helt. En abonnent som gikk opp til tjernet, fant at gjørma hadde stengt vannløpet inn til hovedledningen, og at vannstanden sto omkring fire meter under det normale. Avisens egen utsending fant store gjørmehauger som hadde lagt seg opp mot «stenfiltreren foran vandindtaket», og en liten pytt med vann utenfor, restene av Svarttjern, der gjørmevannet nærmest småkokte i varmen. Journalisten anslo tjernet til bare to til tre mål ved normal vannstand og rundt fem meter på det dypeste, med bunn av fet, svart gjørme som en tre meter lang staur forsvant helt ned i.

Reportasjen avdekket også sløsingen nede i bygda. Hagevanning hadde vært tillatt helt til det siste, og hagesprøytene gikk natt og dag, på skolen hadde vannet runnet gjennom sentralvarmerørene hele ferien, og nede på jernbanens sagbruk gikk store mengder med til vasking av tømmer. Folk måtte bære drikkevann langveisfra, og på stasjonen måtte man hente vann fra Kristiania. Verst var brannfaren, for proviantlagrene nede på sletta fikk også sitt vann fra Svarttjern, og brøt det ut brann, fantes det ikke en dråpe å slukke med. Avisen krevde at tjernet omsider ble mudret opp, nå som det likevel lå tomt, og at det ble støpt en meterhøy betongmur langs sydsiden for å holde på flomvannet (Social-Demokraten 2. august 1919).

Her må jeg legge inn en innvending mot min egen favorittkilde. Anklagen traff et sant forhold, men den traff også en sommer som var elendig overalt. Hundreårsverket noterer at «sommeren og høsten 1919 var usedvanlig regnfattig med den følge at vannbeholdningen i Nøklevann gikk foruroligende ned». Aker gikk ut i avisene og ba abonnentene vise «den største forsiktighet» med vannet, og i november 1919 måtte formannskapet gi ingeniørvesenet fullmakt til å kjøpe det som trengtes fra Kristiania vannverk. Året etter kollapset forsyningen i de høyereliggende strøkene i Vestre Aker og Ullern fullstendig mellom 15. og 20. juli, og der lå ikke feilen i kilden i det hele tatt: magasinene var fulle, men hovedledningen tålte ikke belastningen fra «en voldsom havevanning». Fra 1922 innførte kommunen den regelen som fulgte av alt sammen, hageslange bare to ganger i uka mellom klokka 18 og 22.

Og noe apparat til å oppdage sløsing fantes ikke. «Inntil 1921, da vannledningsnettet hadde en lengde på ca. 172 km., blev der ikke drevet nogen systematisk kontroll med vannspill, og heller ikke hadde man virkelige målinger av vannforbruket å holde sig til», heter det i hundreårsverket. Selvregistrerende vannmålere kom først med den nye hovedledningen fra Nøklevann i 1921, og 29. juni samme år bevilget formannskapet lønn til fire lekkasjeundersøkere. Da hagesprøytene gikk natt og dag på Grorud sommeren 1919, fantes det altså ikke én eneste tjenestemann i Aker hvis oppgave det var å legge merke til det.

Med andre ord: sett fra Grorud var Svarttjern forsømt. Sett fra rådhuset var 1919 og 1920 to somre da vannet tok slutt over hele Aker, og der hagevanningen var utløsende både på Romsås og på Ullern. Jeg tror begge deler er sant samtidig, og det er nettopp derfor de to lokalavisene kunne skrive så forskjellig om nøyaktig samme uke.

Om muren noen gang ble støpt, sier ingen kilde. Men det ligger et mulig avtrykk på flyfotoet fra 1937. Der skimtes en lysere konstruksjon i tjernets sørvestre ende, og den står nøyaktig der avløpet fra Svarttjern renner ut, altså på samme kant og med samme oppgave som muren avisen ba om atten år tidligere. Et flyfoto kan ikke fortelle hva en konstruksjon er til for, bare at den er der og hvor den står. Men plasseringen er akkurat den en oppdemming ville hatt, og jeg drøfter funnet nærmere i kapittelet om steinkonstruksjonen ved bredden.

Lokalavisa hadde dekket saken dagen før, og fra en langt mer nøktern vinkel. Under overskriften «Vandmangel paa Grorud. Et enestaaende tilfælde» fortalte Akers-Posten 1. august at man «hittil [har] sluppet paa vand et par timer om dagen, saa folk har hat litt til husbruk», og at det ble arbeidet med «en provisorisk sommerledning fra Stemmerudvandet» som forutsatte egen avtale med eierne av det vannet. Vannet var altså rasjonert, og en nødløsning fra et helt annet vann lå på bordet. Verdt å merke seg: løsningen på et provisorium som sviktet, var et nytt provisorium.

Men her skiller de to avisene lag på et punkt som ble vesentlig for drikkevannskildens skjebne. Akers-Posten slår fast at «det er første gang det har hændt, at Svarttjern, som har forsynt Grorud med vand i en aarrække, har slaat klik», og legger beroligende til at «vandet fyldes hurtig, naar der indtrær nogen nedbør». Social-Demokraten skriver dagen etter at forsyningen også stanset i 1912. To aviser, ett døgn fra hverandre, med motsatt framstilling av kildens historikk. Jeg har ikke tenkt å velge mellom dem. Den ene refererte, den andre førte en anklage, og det er en forskjell som er verdt å se, ikke å skjule.

Hundre kroner i året, og hva de andre kildene fikk

Anklagen fikk uansett et svar, om enn seks år på etterskudd og i beskjeden målestokk. I januar 1925 kunne Akers-Posten melde at veivokter Johs. Lassen hadde søkt om «en godtgjørelse av 100 kroner pr. aar for tilsyn med vandindtaket ved Svarttjern», og at formannskapet hadde godkjent søknaden (Akers-Posten 23. januar 1925). Det var altså først da noen faktisk fikk betalt for å se etter inntaket. Og legg merke til stillingstittelen: det var en veivokter i 1912, og det var en veivokter i 1925. Jeg mistenker sterkt at det var samme mann, som endelig fikk hundre kroner i året for jobben han uansett hadde gjort i tretten år.

Så kan man spørre hva de andre kildene fikk, og der ble jeg litt flau på Svarttjerns vegne. Aker opprettet egen vaktmannsstilling ved Nøklevannsinntaket i 1922, og en tilsvarende ved Alunsjøinntaket fra 1930. I varme og tørre perioder ble det i tillegg holdt vakt ute i nedslagsfeltene fra lørdag kveld til søndag kveld, for å hindre teltslagning ved vannene og for å stanse bading. Enda viktigere var eiendomspolitikken: «For å sikre drikkevannsforsyningen mot skadelig forurensning har kommunen efter hvert gjort sig til herre over vannenes nedslagsfelter, dels ved innkjøp av eiendommer og dels ved å påhefte servitutt mot bebyggelse», og de innkjøpte skogene fikk sitt eget styre.

Der ligger den strukturelle forskjellen mellom Svarttjern og alt annet Aker forsynte seg av. De andre kildene ble kjøpt, gjerdet inn med servitutter, bemannet og passet på. Svarttjern ble leid for 250 kroner i året, inngjerdet med 250 meter flettverk og ettersett av en veivokter mot en hundrelapp. Kommunen eide ikke en kvadratmeter av nedslagsfeltet og hadde følgelig ingen mulighet til å styre hva som foregikk rundt tjernet, selv om den hadde villet.

Vannkvaliteten fikk samme behandling. Regelmessige kjemiske undersøkelser av Akers drikkevann kom først i gang i 1927, bakteriologiske i 1928. I minst tjuesju av de trettitre årene Svarttjern leverte vann til Grorud, fantes det altså ikke noe analyseprogram i kommunen i det hele tatt, og om tjernet noen gang ble prøvetatt i de siste årene, sier kildene ingenting om. Da vannverket til slutt konkluderte med at vannet var dårlig, kan det for første gang ha hatt tall å si det med. Man kan mistenke at diagnosen hadde vært den samme uten.

Dommen, og avviklingen

Tjernet fikk faktisk ett godt ord med på veien. I januar 1922 argumenterte Aftenposten for at Aker ikke burde bruke store beløp på nye vannkilder, siden «dets nuværende vandbasiner Nøklevandet, Lutvandet og Svarttjern vil være tilstrækkelig for en uoverskuelig fremtid» for Nordstrands og Akers befolkning. Samme artikkel opplyser at Aker i nedbørrike år hadde vann til 75 000 innbyggere, men ikke nok i tørre år, mens Kristiania hadde vann til 570 000 (Aftenposten 20. januar 1922).

Den uoverskuelige framtiden varte i atten måneder. Da Aker sommeren etter diskuterte den framtidige vannforsyningen, var konklusjonen kort: forsyningen kom fra Nøklevannet og Lutvannet «samt det lille Svarttjern ved Grorud. Svarttjern er imidlertid en daarlig vandkilde og maa derfor sættes ut av betragtning» (Arbeiderbladet 13. august 1923; Akers-Posten 24. august 1923).

Setningen falt ikke i et vakuum, og det tok meg en stund å finne ut hvorfor akkurat sommeren 1923. Overingeniør Carl Stabell, som hadde tiltrådt som sjef for ingeniørvesenet 1. januar 1921, la i 1922 fram en plan for utvidelse av Akers vannverk over tretti år, bygget på 300 liter per person i døgnet og 150 000 innbyggere i 1952. De kildene Aker rådde over i 1922 ga til sammen 155 liter i sekundet. Planen krevde 520. Løsningen var å erverve vann- og oppdemningsrettigheter i det Stabell kalte Grorudvannene: Alunsjøen, Breisjøen, Aurevannene og Stenbruvann, med en beregnet vannføring på 151 liter i sekundet, altså nesten en dobling av kommunens ressurser. Herredsstyret godkjente planen 27. september 1923 og bevilget 1 520 000 kroner til ledningsanlegg. Dommen over Svarttjern falt seks uker før, i samme saksgang. Kilden ble ikke forkastet fordi noen var misfornøyd med den, men fordi vannet fra de store vannene lenger inne i marka skulle komme ned den samme lia.

Gåsedam i 1912, dårlig vannkilde i 1923, mindreverdig vann i 1932. Tjernet fikk med andre ord aldri et godt ord i offentligheten så lenge det leverte drikkevann, med det ene unntaket i 1922, og da bare fordi det var billigere å beholde det enn å finne noe bedre.

Avviklingen skjedde ikke med ett vedtak, men i etapper. Allerede i 1921 og 1922 la Aker en hovedledning i 10, 8 og 6 tommer til Høybråten, Furuset og nedre Grorud fra Lutvannsledningen i krysset Strømsveien og Vollaveien. Fra da av var Svarttjern redusert til å dekke selve sletta rundt skolen og kirken. Ved kongelig resolusjon i oktober 1925 fikk kommunen ekspropriere rettighetene i Grorudvannenes nedslagsfelt, overskjønnet i 1927 satte erstatningen til rundt 1 105 000 kroner, og i mai 1928 bevilget herredsstyret 1 450 000 kroner til gjennomføringen. Så ble det bygget: ny dam med vanninntak ved Alunsjøen, en 700 meter lang tunnel derfra til Breisjøen med tre dammer, en 20-tommers hovedledning langs Ammerudveien fra Alunsjøen ned til Trondheimsveien, og 18 og 16 tommer videre i Trondheimsveien til Årvoll.

«Det nye vannverk fra Grorudvannet blev tatt i bruk i mai 1930», skriver vannverket selv, «men reguleringsarbeidene oppe i nedslagsfeltet blev først avsluttet sommeren 1931». Der har vi bakgrunnen for setningen om at vannretten i Svarttjern «ikke har vært utnyttet siden 1930». I det øyeblikket en 20-tommers ledning fra Alunsjøen nådde Trondheimsveien, var firetommeren fra Svarttjern uten oppgave.

Her spriker kildene med to år, og jeg lar begge stå. Vannverkets eget hundreårsverk, trykt i 1937, sier at vannretten i Svarttjern ikke har vært utnyttet siden 1930, og det passer med at anlegget fra Grorudvannene ble tatt i bruk i mai det året. Morgenbladet skrev derimot i september 1937 at inntaket hadde vært i bruk helt til 1932, og høsten 1932 diskuterte Grorud Vel i fullt alvor å få ledningen koblet inn igjen. Motsetningen er trolig mindre enn den ser ut: ledningen kan godt ha stått tilkoblet og vært brukt sporadisk etter mai 1930, mens vannverket regnet vannretten som ute av bruk fra det øyeblikket den nye forsyningen kom. To ulike måter å telle på, samme anlegg. Uansett forklarer det hvorfor overingeniøren kunne avvise saken så kontant i november 1932. For etaten var Svarttjern allerede historie.

Provisoriet ble likevel langvarig, over tretti år. Da Akers store forsyning gjennom Aurevann, Breisjøen og Alnsjøen sto ferdig i 1930, ble Svarttjern avlastet, og oppslagsverkene setter gjerne strek der. Avisene viser imidlertid at det fortsatt var liv i saken høsten 1932. På møte i Grorud Vel 18. oktober 1932 ble det klaget over dårlig vanntrykk, og velet vedtok å arbeide for å få Svarttjernsledningen koblet til nettet igjen (Akers-Posten 18. oktober 1932). Klagen kom ikke fra løse lufta. Grorud hadde nemlig ingen buffer å ta av: da vannverket i 1937 listet opp sine åtte reservoarer, lå de på Brandfjell, i Grefsenåsen, ved Grefsen kirkegård, på Vettakollen, Holmenkollen, Besserud, Ullernåsen og i Sætra skog, og ikke ett eneste av dem lå i Grorudstrøket. Der kom vannet rett fra ledningen, og da merkes hver svingning i trykket på kjøkkenkrana. To uker senere satte overingeniør Stabell foten ned. Trykket var i orden, vannet dårlig, og Steinbruvann-utbyggingen lå like om hjørnet: «Svarttjernsledningen kommer ikke på!» (Akers-Posten 1. november 1932).

Det siste var ikke tomprat, og jeg må innrømme at jeg trodde det var det, helt til jeg fant bevilgningen. I desember 1932 satte herredsstyret av 2 045 900 kroner til de mest nødvendige utvidelsene av ledningsnettet, og på listen over det som ble bygget i årene 1932 til 1936 står «utbygging av Stenbruvannfeltet med 12" vannledning ned til Trondhjemsveien», sammen med en 12-tommers ledning i Trondheimsveien fra Bergensveien til Ammerudveien. Da Stabell avviste velet, hadde han både pengene og planen i ryggen. Trettitre år etter at åttetommeren ble lagt i Trondheimsveien nettopp for å kunne inngå i et vannverk fra Steinbruvannet, kom endelig det vannverket. Ingeniøren som dimensjonerte røret i 1899 fikk rett, han rakk bare ikke å se det.

Og steinfilteret? Mens Svarttjern hadde sin veivokter, holdt Aker på med noe helt annet ved hovedkilden. Påbyggingen av Nøklevannsdammen i 1922 og 1923 hadde satt 115 mål av Sørlimyr under vann, torven fløt opp, og myrpartikler drev mot inntaket. Løsningen ble to steinmoler, «en stenjeté over vestre utløp av myren» i 1928 og en over det østre i 1929, og hundreårsverket kan fornøyd melde at analysene viste «en meget gavnlig innflytelse på vannets kvalitet». Ved Svarttjern, der steinfilteret hadde ligget nedgjørmet siden minst 1919, skjedde ingenting. Den eneste opprenskingen noen kilde kjenner til i hele anleggets levetid, er trestammene veivokteren dro opp i 1912. Samme etat, samme problem, samme tiår, og to vidt forskjellige svar.

Huset mellom blokkene og Humleby (1920-)

Jeg har alltid stusset over det huset. Midt inne i Romsås, mellom blokkene, står det et hus. Det skiller seg fra resten av Romsås på alle måter. Det ligger skviset inn i skogen, på baksiden av en blokk, uten et eneste likhetstrekk med byggene rundt. Selv med påbygget det har fått, ligner det mer på en frittstående bolig enn på noe annet her oppe.

Svaret kom da jeg la et flyfoto fra 1956 oppå et fra i dag. Da falt alt på plass med én gang. Huset står ikke tilfeldig plassert mellom blokkene. Blokkene er bygget rundt huset. Og huset står inne i det som var en revefarm på Romsåsen.

Historien har jeg fra Gro Strømme, som skrev om Revegården ved Tiurleiken skole i Groruddalen historielags årbok for 2011. Det begynte midt på 1920-tallet, og det begynte med lærere. Overlærer Tormod Knutson ved Grorud skole satte i gang en liten revefarm på tomta si på Rommen, sammen med to kolleger, lærer Hansen og lærer Gerhard Wergeland. Wergeland får sitt eget ettermæle i samme årbok, der han beskrives som målmann og venstremann, en ekte etterfølger av Søren Jaabæk, og ikke en mann man tuklet med. At tre skolefolk fra Grorud drev pelsdyroppdrett på si, sier noe om hva slags tiår 1920-tallet var.

I 1928 og 1929 ville de utvide, skriver Strømme, og de begynte å bygge et anlegg oppe på Ravnkollen, akkurat der Tiurleiken borettslag ligger i dag. Eierskapet ble utvidet til fem personer, og antall rever steg til rundt hundre. Andelslaget var pionerer på Østlandet med det som senere ble den berømte platinareven. Det var altså ikke en avkrok. Det var et sted folk i bransjen visste om.

I 1936 hadde virksomheten vokst så mye at det trengtes mer plass, og Karin Iversen ble ansatt som reverøkter. Før henne hadde Wergelands sønn Harald hatt jobben. Karin og mannen Alf bodde i annen etasje hos lærer Wergeland, og de gikk og drømte om et eget hjem oppe ved farmen.

Så bygde de det. Ikke satte det opp, men bygde det. Strømme forteller at de støpte betongblokkene til veggene med egne hender, og at de støpte inn tomme blikkbokser i blokkene som luftekanaler. Jan Arne Tangerud, som skrev om det samme huset i årboka for 2001, har med navnet: fru Iversen kalte det Eikatun, hagen medregnet. Hun kom fra Vestlandet, og hun plantet ei eik. Kjell Rosenberg viste den fram da Tangerud var på besøk. Huset ble satt opp uten nødvendig godkjenning fra myndighetene, og det fikk følger. Akers Avis skrev i juni 2002 at hun derfor senere måtte overlate det til OBOS.

Om når det sto ferdig, er de to årbøkene uenige. Tangerud skriver 1949. Strømme skriver omkring 1960. Elleve års forskjell, og ingen av dem sier hvor de har det fra. To ting avgjør saken til fordel for Tangerud. Akers Avis oppgir også 1949, i den samme artikkelen fra juni 2002. Og flyfotoene gjør noe et dokument ikke får til: på bildet fra 1947 står det et langt mindre hus på tomta, mens huset slik jeg kjenner det står ferdig på bildet fra 1956. Da kan det umulig ha stått ferdig i 1960. Huset er reist i årene rett etter krigen, av folk som stelte rever, på et jorde ingen andre brydde seg om.

Selv om huset fikk navnet Eikatun av Karin Iversen, er det Revegården og revefarmen som brukes oftest i dagligtale, og da om huset som står der i dag.

Romsås Lekesenter

I 1967 kom Romsåsbyen. Strømme skriver at Oslo kommune overtok hus og tomt, og at ekteparet Iversen flyttet til Manglerud. Alt rundt ble revet og planert, og mye av arealet til revefarmen gikk med til to av blokkene, men huset ble altså stående. Og det ble stående fordi kommunen hadde bruk for det. Det er her artikkelen egentlig begynner, for det som skjedde med Eikatun de neste femten årene, var ikke tilfeldig gjenbruk, men en av Oslos største satsinger på barn på den tiden.

Allerede 15. mars 1971, mens Romsås fortsatt var en anleggsplass, meldte Arbeiderbladet at «Romsås lekesenter klart til høsten». Oslo formannskap skulle den uka ta stilling til å bevilge 500 000 kroner til opparbeidelsen, de totale utgiftene var beregnet til halvannen million, og allerede noen dager senere sto de første stillingsannonsene i Aftenposten.

Et lekesenter var ikke en lekeplass. Det var en bemannet kommunal institusjon under barnevernskontorets egen lekesenterseksjon, med lekeledere og lekelederassistenter i faste stillinger, søknad til sosialavdelingens personalkontor og eget telefonnummer. Ved siden av lekesentrene drev kommunen byggelekeplasser, der ungene fikk hammer og spiker og bygde sine egne hytter.

Leser man dette i dag, tenker man uvilkårlig på SFO. Og hverdagen ligner: bemannet, kommunalt, åpent til fem, ungene kommer når skolen slutter og blir til stengetid, og innholdet er baking, forming og fri lek.

Men strukturen er en helt annen, og forskjellen er verdt å forstå. Lekesenteret hørte ikke til noen skole. Det lå under barnevernskontorets egen lekesenterseksjon, i et hus midt i nabolaget, og det var åpent for barn i alle aldre. Det var heller ingen påmelding og ingen plasstildeling, ungene kom når de ville, og elever fra Tiurleiken stakk innom i et friminutt eller en fritime.

Skolefritidsordningen har dessuten en annen stamfar. Det var fritidshjemmet, som fantes på Romsås samtidig med lekesenteret, og som bydelsutvalget skrev fyldig om i rapporten sin i 1975. Fritidshjemmet var knyttet til skolen, hadde faste plasser og skulle dekke foreldrenes behov for tilsyn. Det er den linja som gjennom Reform 97 endte som lovpålagt SFO fra 1999, og i Oslo som Aktivitetsskolen. Lekesenteret var altså ikke en tidlig SFO. Det var et åpent hus for unger i et nabolag, uten inntakskriterier og uten skoletilknytning, og den modellen finnes knapt lenger.

Og Romsås var stort. Da barnevernskontoret fordelte midlene i juni 1972, sto Tveita lekesenter øverst med 460 000 kroner og Romsås lekesenter rett bak med 440 000, foran Ammerud med 250 000, Sinsen med 98 000 og Sofienberg med 90 000. I mai 1973 kom resten av pengene. Akers Avis meldte at anlegget hadde en samlet ramme på 805 000 kroner, at 450 000 var bevilget tidligere og at de siste 355 000 nå kom, «slik at anlegget kan fullføres i år». Den samme artikkelen beskriver hva anlegget omfattet: idrettsplass, grøntanlegg og badedam.

Kunsten kom med. Både Arbeiderbladet i november 1972 og Aftenposten i september 1973 melder at tre lekeskulpturer av Finn-Henrik Bodvin skal plasseres på henholdsvis Romsås lekesenter, Tveita lekesenter og Myrer daghjem. Skulpturen jeg har skrevet om i figurkapittelet, sto altså her fordi det var et lekesenter her.

Og i august 1973 kunne Akers Avis melde hvem som var ansatt: Jan Høyem, Einar Hagen og Anne-Lise Gundersen som lekelederassistenter. Einar Hagen skal vi merke oss, for det er ikke siste gangen vi hører om han. Fire år senere står han i samme avis som klubbleder for Romsås Ungdomsklubb.

Senteret hadde to avdelinger med hver sitt hus:

Revegården

Eikatun ble kommunens ene lekesenterhus, og under kommunen het det aldri Eikatun. Det het Revegården.

I stillingsannonsene går adressen igjen: «Romsås lekesenter, Revegården, Ravnkollbakken» i 1976, «Revegården, Romsås lekesenter, Romsås Senter 9» i 1977, «Romsås lekesenter, Revegården, Romsås senter, Postboks 25» i 1979. Postadressen lå nede i senteret, men huset lå der det alltid hadde ligget, oppe ved Tiurleiken.

Hvordan det faktisk var å være der, forteller en reportasje i Akers Avis under tittelen «Romsås lekesenter, et sted med miljø». Avisa legger ikke skjul på hva slags bygning det var: «Ikke noen pen bygning akkurat, i alle fall ikke sett fra utsiden. Men du verden hvor ungene trives.». Senteret hadde da holdt på siden mars 1971 og var åpent fra ti til fem, for barn i alle aldre. Om formiddagen var det mest førskolebarn, med en og annen fra Tiurleiken skole innom i et friminutt eller en fritime, og etter skoletid kom resten og ble til stengetid. Tre lekeledere holdt det gående: Jan Høyem fra Sagene, Tove Andersen fra Økernbråten og Arne Pedersen. Med «nærmere 3 500 mennesker på Romsås» var det opplagt at ikke alle kunne få plass, og Andersen forteller at det kunne være førti barn inne i huset samtidig.

Listen over hva de drev med, er en tidskapsel: ungene sydde, vevde, laget fat av peddik, bakte boller og vafler, tegnet, støpte lys, leste, klippet i papir og spilte gitar. Og for den som trengte fred, var det satt opp en vegg av gamle melkekasser å trekke seg tilbake bak.

Så var det kaninene. Åtte av dem, hver med sitt eget bur, og det var ungene selv som eide dem. Eieren stelte dyret alene, kanskje med litt hjelp fra en av de voksne, skiftet gress i buret og ga mat. Én av kaninene het Kjapplin. Jan Høyem hadde planer om snekkerverksted i kjelleren, noe han mente det var stort behov for blant de eldste barna, og håpet dessuten på keramikkverksted og bråkerom. Men Tove Andersen var ærlig om begrensningene. Hun «legger vekt på at Romsås lekesenter ikke er noe skikkelig lekesenter», for de hadde ingen uteapparater i det hele tatt. «Det hele er et provisorium.» Først til sommeren skulle det komme mini-bob-bane, plaskebasseng, sandkasse og, viktigst av alt, byggelekeplass.

Og så sier hun noe som går rett inn i hele denne artikkelen. Grunnen til at hun ergret seg over den labre uteaktiviteten, var at Romsås «egner seg ypperlig til slik aktivitet, etter som trafikken er praktisk talt borte fra boområdet». Der står den bilfrie planen fra 1963, beskrevet som en hverdagslig praktisk fordel av en lekeleder som sto midt i den.

Tove Andersen tok også til motmæle i avisa i februar 1979 mot påstander om at lekesentrene sto tomme. Og her ble det holdt hagefest hver vår i samarbeid med Tiurleiken borettslag, i mai 1980 for åttende gang, noe som daterer den tradisjonen tilbake til 1973.

Humleby

Det andre huset sto oppe på platået nordøst for Svarttjern, på det som under utbyggingen hadde vært byggelederplassen. Anleggsledelsens brakkeby ble til et hus for unger.

Adressen står i Arbeiderbladet 6. mars 1975, i en annonse etter vaskehjelp til «Romsås lekesenter, Humleby, Ravnkollbakken 80». Rundt huset lå det som senere skulle bli noen av Romsås' viktigste utearenaer: skistadion for Romsås-stafetten, olabilløpet, hoppbakken Minikollen og siden Humleby fritidspark. Ved siden av lå det en egen byggelekeplass, som skolesjefen i 1978 foreslo å gjøre om til skolehage. Her holdt juniorklubben til, før den flyttet ned i senteret.

Nedleggelsen

Så kom innsparingene. Våren 1982 la kommunen ned begge husene. Akers Avis skrev 15. oktober samme år at «de to kommunale lekesentrene på Romsås, Revegården og Humleby, ble lagt ned i vår på grunn av kommunens dårlige økonomi». Skolesjefen, som da hadde ansvaret, hadde ikke råd til å drive dem. Men i stedet for å låse dørene gjorde han noe som ikke ville skjedd i dag: han ga byggene bort. «Han besluttet å overdra sentrene vederlagsfritt til lokale lag og foreninger. Mens idrettslaget overtok Humleby til klubblokaler, har Lions bestemt seg for å restaurere Revegården.»

Det gikk ikke helt smertefritt. Allerede i januar 1982 skrev avisa om den usikre framtiden for Revegården, som ingen foreløpig hadde sagt seg interessert i å overta, og i mai spurte den rett ut: «Hvem vil overta Revegården?» Bydelsutvalget var innstilt på å gi lekesentret på Tiurleiken til førstbydende. Bydelsutvalgets sekretær Reidun Thokle Martens, som var nærmeste nabo, sa at det verste som kunne skje var at lokalene ble stående ubrukt. I august 1983 skrev en leser bittert om at alle de gode lekesentrene i Groruddalen var nedlagt, og nevnte Revegården først. Og da kommunen la ned lekesentrene, forsvant ikke behovet. Det som forsvant, var den ene formen for tilbud som ikke krevde at noen hadde meldt deg på.

Hver sin vei

Humleby ble klubbhus for Romsås IL, som da hadde 1 500 medlemmer og lenge hadde trengt større lokaler. Da Akers Avis skrev om saken 15. oktober 1982, var kontrakten ennå ikke underskrevet: «Så snart formann Kjell Olsen har satt sitt navn nederst på kontrakten, begynner troppene å flytte bord, stoler og arkivskap.» Han oppsummerte det slik: «Det vil lette administrasjonsarbeidet atskillige hakk.» Nøyaktig hvilken dag han signerte, sier ingen kilde, men flyttelasset gikk høsten 1982.

Der har det stått siden. Årsmøtene holdes der, innebandyen møtes der, og sommeren 2020 var huset ferdig pusset opp både innvendig og utvendig. I 2022 gikk det en ny runde innvendig. Førti år etter at kommunen ga fra seg bygget til Romsås Idrettslag, er det fortsatt flittig brukt både av klubben og ved lokale og utleide private arrangementer. Selv husker jeg spesielt at vi brukte huset flittig til 17. mai-aktivitetene i min tid i Romsåsskolenes Musikkorps.

Revegården fikk et mer omskiftelig liv. Gjennom 1990-tallet holdt Groruddalens Sjakklubb til der, og i desember 1999 kunne avisa fortelle at de møttes hver tirsdag for å spille og ha det hyggelig. Så ble det stille. Huset sto tomt i mange år og forfalt så mye at riving ble nevnt som et reelt alternativ. I oktober 2025 skrev Akers Avis at 8. Oslo Romsås speidergruppe hadde kjøpt bygget, og i mars 2026 at speiderne hadde fått nøklene. Så etter hundre år er huset tilbake der det begynte, som et sted for unger som holder på med noe i utkanten av skogen. Det er det eldste huset på Romsås, og det er den egentlige grunnen til at det ser malplassert ut. Kanskje ikke så rart, når en enebolig tilfeldigvis havner mellom blokkene våre.

Hyttene som ble borte

Den som leter etter hytter på Romsås i dag, leter forgjeves. Ikke en tuft, ikke en grunnmur, ikke et utedo på skakke inne mellom furuene. Jeg har gått disse åsene hele livet uten å se snurten av en hytte i nærheten av selve Romsås-byen, og lenge tok jeg det som bevis på at det aldri hadde stått noen der. Så fikk jeg høre, fra en som er eldre enn blokkene, at det skal ha ligget noen hytter her før OBOS kom, blant annet i nærheten av Svarttjern, og at de skal ha vært en kilde til atskillig hodebry da byen skulle bygges, siden de måtte rives. Det er en påstand av den typen dette arkivet er til for, konkret nok til å etterprøves, og gammel nok til at ingen har gjort det.

Boka som tier

Det naturlige stedet å begynne er Trond Sirevågs «Romsås før OBOS-byen», skrevet for Oslo kommunes kulturutvalg i 1974, mens gravemaskinene fortsatt sto i åsen. Boka er en detaljert sosialhistorie om nettopp dette området, og den nevner ikke hytter med ett ord. Jeg har søkt gjennom den et par ganger og ordet finnes ikke i boka. Bebyggelsen Sirevåg kjenner til, er Romsås gård nede ved Trondheimsveien, de to husmannsplassene Hedalen, anlagt omkring 1850 «bak låven på Romsås nær Fossumveien», og Fjellheim, tatt opp tidlig i 1880-årene på nordsiden av Trondheimsveien nærmere Grorud, og så steinhoggerhusene på Romsåssletta, der gårdeier Huseby solgte tjue tomter i 1890-årene og det på få år ble reist femten hus. I 1900 bodde det 171 mennesker på Romsås, halvparten av dem barn. Men oppe i selve åsen, der drabantbyen skulle komme: ingenting. Men når det er sagt, kan det fortsatt potensielt ha ligget hytter der.

Norsk Wikipedia er enda mer kategorisk, og formuleringen er så god at jeg gjengir den selv om den står uten kildehenvisning: «Før blokkene ble bygget, var Romsås bare skog. Det eneste som møtte gravemaskinene da de kom for å bygge blokkene var et lite hus som var oppført uten tillatelse.» Husk den påstanden, for den kommer vi tilbake til senere.

Tjernet som stengte

At det ikke sto hytter rundt Svarttjern i mellomkrigstida, er ikke så rart som det kan virke, for tjernet var lenge alt annet enn fritt. Fra rundt 1900 var Svarttjern drikkevannskilde for Grorud, med kontrakt mellom kommunen og eieren av Romsås gård, og med et 250 meter langt gittergjerde rundt inntaket. Bading «ble forbudt da det ble drikkevann», skriver Sirevåg. Senere ble altså Svarttjern igjen badevann og utfartsmål for folk som ikke hadde råd til fjellet.

Hyttelandet rundt åsen

For det var ikke slik at folk i Groruddalen ikke bygde hytter. De bygde i hundrevis, bare ikke her. Vest for åsen lå Ammerudskogen, der en familie kunne kjøpe seg hyttetomt alt i 1921 og sette opp tjue kvadratmeter med navn som Granheim (Årbok for Groruddalen historielag 2000). Tschudi-familien, som eide Solemskogen og Ammerudskogen, parsellerte ut tomter på avbetaling for en krone eller to i måneden, og «de menneskene som bygde disse hyttene likte seg imidlertid så godt at de etter hvert slo seg ned her oppe», som lokalavisa formulerte det i et tilbakeblikk (Akers Avis Groruddalen 22. februar 1978). Rundt Alunsjøen sto hyttene tett ved vannkanten helt til sjøen ble drikkevann og samtlige ble revet i 1929, mot en erstatning på 28 000 kroner til grunneieren. I Lillomarka for øvrig regnet man med rundt 200 hytter i 1964 og over 300 i 1984, med en hel hyttegrend rundt Sinober (Akers Avis Groruddalen 9. juli 1964; Marka fra A til Å, 1984). Selv navnet «Romsåshytta», som dukker opp i avisene fra 1980-årene og framover, viser seg å være en felle for den som leter: det er speiderhytta til 8. Oslo Romsås, og den ligger i Lillomarka ved Sinober, reist av Romsås-folk etter at drabantbyen kom.

Nærmest åsen lå Ravnkollbakken. Da Grorud-ungdommen bygde femtimetersbakken på dugnad i 1927, sto det «i bunnen av bakken, ved enden av sletta, to hytter med fastboende familier i», og under hopprennene kokte kvinnene i de to hyttene kaffe i tiliterskjele og solgte boller til publikum (Romsås IL, klubbhistorikk). Det er de eneste hyttene i randsonen noen skriftlig kilde navngir, og de var bebodde småhus, ikke fritidshytter. Hva som skjedde med dem, vet jeg foreløpig ikke. Men oppe i steinbruddet ovenfor den samme hoppbakken bodde det en mann til, og ham skal vi møte snart.

Det flyfotoene likevel viser

Så langt kildene. Men flyfotoene forteller noe mer, og det er her den muntlige kilden får sin oppreisning. På 1962-fotoet står det tre små bygninger i skogen, sørøst (1), øst (2) og nordøstfor (3) Svarttjern, hundreogfemti til tre hundre meter fra vannet. På 1937- og 1947-fotoene er de samme punktene tom skog. De må altså være kommet opp en gang på 1950-tallet, i tiåret etter at drikkevannsklausulen falt bort, og på 1971-fotoet, midt i anleggsperioden, står det fortsatt småbygg i draget sørøst for dem.

• Bygg 1: Ligger mer eller mindre på Oddvar Solbergs vei der hvor Svarttjern Skole har parkering (59,96780°N 10,90291°Ø).

• Bygg 2: Praktisk talt rett ved Oddvar Solbergsvei 122, inne i gården (59,96849°N 10,90210°Ø).

• Bygg 3: Praktisk talt inne i den nedre delen av Lilleslottet Barnehage (59,97001°N 10,90342°Ø).

Og lenger sør, i sørhellinga mot Rommen, i det som den gang som nå kalles Rommiskogen, ligger en enda tettere klynge: fire småbygg innenfor femti ganger femti meter på 1962-fotoet, hvorav minst to står der allerede i 1937, med kjerrespor ned til Trondheimsveien. De står der i 1962. De står der i 1971. På 1975-fotoet er alle borte. Tilsynelatende forsvinner de når Romsås bygges uten å tilsynelatende være i det aktive industriområdet.

• Klynge med fire bygg (59,96559°N 10,90172°Ø)

Her må jeg legge inn to forbehold. Det så ut til å påvirke kun det som var byggene lengst vest i Rommiskogen som forsvant i perioden. Resten av enklaven i Rommiskogen har røtter tilbake til før krigen og overlevde utbyggingen. Faktisk er det et par av byggene som i følge de gamle håndskrevne grunnboksbladene har stått siden 1913 og 1920

En utfordring med gamle flyfoto alene, er imidlertid at de skiller ikke mellom hus, hytte, gapahuk eller andre flate konstruksjoner. Selv om jeg er nokså overbevist om at funnene over er nettopp bygg.

Med de mer usikre i bakhodet, så vender vi blikket mot denne gogutten:

Mannen som ble boende

Én hytte i åsen fikk likevel sin avisside, og den historien er så god at den fortjener alle selvmotsigelsene sine. I Lillomarkas Venners kulturminneoversikt er nummer 182 et gammelt steinbrudd ovenfor Ravnkollbakken, og teksten forteller at norskamerikaneren Listøl på 1950-tallet reiste en bolighytte der, at han tålte vinteren godt etter år i sterk kulde i Canada, at han bar en sementsekk helt fra Grorud for å styrke grunnmuren, og at han bodde der et par år. Samtidskilden gir et annet og rikere bilde. I januar 1972 fant Arbeiderbladet ham i døra på «det lille skuret som har vært hans hjem i sju år», midt på det som nå ble Romsås-feltet. Da han flyttet inn, skriver avisa, var skuret allerede 33 år gammelt, altså reist omkring 1932, og han hadde fått det i gave. Han var folkepensjonist og hadde vært tømmerhogger, med bryggesjauing innimellom, og han hadde hogd i Romsåsskogen i alle år, «akkurat der det nå bygges borettslag under navnene Ravnkollen, Orremyr og Tiurleiken». Han hadde med andre ord selv ryddet byggetomta for trær. Nå satt han i en liten firkant som fungerte som kjøkken, et bord, en stol, ei seng, uten elektrisk strøm, og så blokkene komme: «Han får mange naboer nå, når folk tar til å flytte inn i Ravnkollen borettslag, 10 meter unna.» På spørsmål om ingen ville hive ham ut, svarte han: «Jeg eier jo hytta sjøl! Det var noen som prøvde seg en gang.» Og om framtida: «Jeg blir boende. Den dagen jeg ikke er mer, kan andre trengende få den. Gratis.» (Arbeiderbladet 26. januar 1972.)

Så var det altså ikke helt sant at ingenting møtte gravemaskinene. De møtte en pensjonert tømmerhogger som ikke aktet å flytte. Wikipedias lille hus «oppført uten tillatelse» er etter alt å dømme dette skuret, men legg merke til forskyvningen: i samtidskilden er det ingen som kaller det ulovlig, og Listøl selv regnet seg som eier. Når skuret forsvant, og om han ble boende til det siste, har jeg ennå ikke funnet ut. Kulturminneskiltet ved steinbruddet er i alle fall det nærmeste noen av småbyggene i denne historien har kommet et ettermæle.

Hodebryet som ikke står i avisene

Og her kommer det pussige: om hyttene ved Svarttjern og i Rommiskogen skrev avisene aldri. Jeg har fulltekstsøkt planomtalene av Romsås fra 1962 til 1975 i Aftenposten, Arbeiderbladet, Dagbladet, VG, Morgenbladet, Lokal-Posten og Akers Avis, og frasen «hyttene på Romsås» finnes ikke i hele Nasjonalbibliotekets digitaliserte korpus. Grunnervervet er ellers godt dokumentert: bystyret kjøpte eiendommen alt i 1955 med sikte på utbygging gjennom OBOS, et tilleggskjøp av del av gnr. 96 bnr. 1 ble vedtaksbehandlet i november 1962, og jordveien ble ekspropriert, slik at det til slutt bare var noen få mål rundt våningshusene og en del av skogen som ble igjen hos familien Snellingen (Store norske leksikon; Dagbladet 23. november 1962; Sirevåg 1974). Men om hytter og innløsning av hytter: taushet.

Den tausheten kan leses på tre måter, og jeg holder alle tre åpne. Den kan bety at hyttene var så få og så små at de forsvant i den store ekspropriasjonen uten å etterlate seg annet enn en linje i en skjøtebok ingen har lest på seksti år. Den kan bety at den muntlige tradisjonen har blandet sammen Romsås med de andre rivebølgene i den samme skogen, for det var mange å ta av: hyttene ved Alunsjøen revet i 1929, uteliggerhyttene i Lillomarka som kommunen satte fyr på i 1964, den store formannskapssaken i februar 1970 der elleve hytter og en rekke plasser i drikkevannsområdene ble vedtatt revet. Eller den kan bety at hodebryet var høyst reelt, men foregikk der hodebry i kommunal regi som regel foregår, i brevveksling mellom eiendomskontor og advokater, og at papirene ligger i Byarkivet og venter. Listøl ble avisstoff fordi han satt i døra og nektet å flytte. De som lot hyttene sine gå stille inn i ekspropriasjonen, ble det ikke skrevet en linje om, og det er hele forskjellen på å bli husket og å bli borte.

Gåten på Emanuelfjeldet (ca. 1920-1962)

Denne artikkelen springer ut av et eneste flyfotografi fra 1937, og av et spørsmål som ikke ville slippe taket i meg: hva er den merkelige, kantete figuren i skogen vest for Svarttjern? Historien om selve tjernet finner du i artikkelen om Svarttjern, og hele beretningen om drabantbyen i hovedartikkelen om Svarttjern og Romsås. Dette er historien om noe som lå der før alt det andre, som ingen ser ut til å ha husket å fortelle om, og som jeg fortsatt ikke kan sette to streker under.

Den 1. august 1937 fløy Widerøes Flyveselskap over Aker og fotograferte kommunen ovenfra, rute for rute. På ett av bildene, midt i den sammenhengende skogen mellom Svarttjern og Ravnkollen, ligger det en figur som ikke ligner noe annet i terrenget: en stor, lys flate omsluttet av en tynn, jevnbred linje som går i snorrette strekk og bryter av i skarpe vinkler, som en uregelmessig sekskant tegnet med linjal. I sørenden henger en mindre kant-i-kant-figur på, som et lite anneks, og fra den strekker en enslig linje seg videre ut av figuren, i retning draget mot Svarttjern. Innenfor linjene er marka åpen og gresskledd, med noen spredte grantrær. Utenfor står skogen tett.

Førsteinntrykket er nesten litt foruroligende. Naturen lager ikke rette linjer med knekk i, og de enkleste forklaringene faller fort: en skiløype svinger, den står ikke i lukket polygon. Et jorde ligger ikke alene til skogs uten vei. Og krigen, som ellers får skylden for det meste av rart i norske skoger, var i 1937 fremdeles to år unna.

Så hva i alle dager var det? Det ærlige svaret er at jeg ikke vet sikkert. Men jeg vet nå ganske mye om hva det kan ha vært, og hvor det ble av.

Hvor den lå

Figuren lar seg stedfeste på meteren, for flyfotoet er ortorektifisert og lagt på moderne kartverk. Hovedfeltet målte omtrent 180 ganger 90 meter, drøyt tjue dekar med annekset, og lå 380 meter rett vest for Svarttjern, oppe i høydedraget vest for tjernet, 267 til 290 meter over havet. Den som vil stå på stedet i dag, kan gjøre det tørrskodd. Figuren lå der Ravnkollen borettslag nå står, like sør for Romsås kirke. Blokkene fra 1972 til 1974 står bokstavelig talt oppå den, og et av Romsås' mest anonyme byggefelt viser seg dermed å ha en forhistorie som ingen reguleringsplan nevnte.

Rett sørøst for figuren lå for øvrig en gammel kjenning fra Svarttjern-artikkelen: det lille navnløse vannet på 720 kvadratmeter, «vannet som forsvant», som ble borte under utbyggingen. Figur, vann og tjern lå på rekke i det samme myrdraget, det som kartet fra 1913 tegner inn som et sammenhengende belte av myr i sektoren mot Emanuelfjeldet.

Hva kartene visste, og ikke visste

Gamle kart er til liten hjelp, og det er i seg selv en opplysning. Jeg har gått gjennom kartserie etter kartserie fra 1804 til 1952: jegerkorpskartet, amtskartene, Kristiania omegn-bladene fra 1881, 1908, 1913, 1924 og 1932, Akers herredskart fra 1938 og NGO-bladet fra 1949. Ikke ett av dem tegner figuren. Det betyr ikke at den ikke fantes, men at den tilhørte en kategori kartverkene aldri brydde seg om: gjerder og grøfter i utmark. Slikt var gårdens interne anliggende, usynlig for både militærkartografer og oppmålingsvesen.

Én ting tegner kartene likevel: Akers herredskart fra 1938, det mest detaljerte som finnes over området, setter en liten myrsignatur nøyaktig der figuren lå, med en stiplet sti tvers igjennom. Og så forteller kartbladene en historie de neppe var klar over selv, om hva stedet der figuren lå egentlig heter.

«Men det er jo ikke Emanuelfjell?»

Tittelen på denne artikkelen ser ut som en feil, og jeg skjønner innvendingen. Figuren lå jo der Ravnkollen borettslag står i dag, så burde ikke dette hete gåten på Ravnkollen? Jeg mente det samme, helt til jeg la kartbladene ved siden av hverandre i årstallsrekkefølge. Da fortalte de en historie jeg ikke hadde ventet, og den lot seg faktisk etterprøve i terrenget.

Først årstallene. På 1881-bladet finnes ikke noe Emanuelfjeld i det hele tatt: der står navnet Ravnkollen i store, luftige typer tvers over hele høydedraget, og den som vil si at figuren lå på Ravnkollen, har altså 1881-kartet på sin side. Men fra 1908-bladet er draget delt i to navngitte høyder, Ravnkollen i nordvest og «Emanuelfjeldet» i sørøst, og slik står det på bladene til og med 1932. Navnet satt altså på høyden rett ved figuren nettopp i de tiårene figuren var i bruk.

Så ville jeg vite om denne todelingen bare var kartografens innfall, eller om den står i terrenget. Jeg hentet derfor Kartverkets åpne høydedata og målte draget systematisk, i et rutenett på 25 meter, med en tett høydeprofil mellom toppene i tillegg. Resultatet var entydig. Det finnes to selvstendige topper: Ravnkollen-toppen på 298 meter og Emanuelfjell-toppen på 296, med 375 meters mellomrom. Følger man høydekurvene, henger de to sammen til og med 285-kurven, men fra 286 og oppover skiller de lag, og 290-kurven tegner to helt adskilte topp-øyer på 16 til 18 mål hver. Kartografen i 1908 hadde med andre ord dekning for å gi dem hvert sitt navn: dette er to høyder, ikke én.

Og her kommer poenget som overrasket meg mest. Skaret som skiller de to toppene, ligger på 285,5 meter, og det punktet ligger ikke ute i skogen et sted, det ligger midt inne på dagens borettslagsplatå, like ved Romsås kirke. Ravnkollen borettslag står altså ikke på Ravnkollen. Det står i skaret mellom de to toppene, og med tydelig slagside: da jeg målte avstanden fra hver rute på platået til de to toppene, lå rundt sytti prosent nærmere Emanuelfjell-toppen enn Ravnkollen-toppen. Figuren vår lå omtrent 160 meter fra Emanuelfjell-toppen og 250 fra Ravnkollen-toppen. Helt ensidig er bildet ikke, det skal sies: selve kirka ligger et hakk nærmere Ravnkollen-toppen, så platået er genuint et sted midt imellom. Men tyngdepunktet, og figuren, hører til på Emanuelfjell-sida.

Skal vi først være pedantiske, ligger for øvrig Emanuelfjell borettslag selv bare med nåde på Emanuelfjell. Husene der står på 227 til 269 meter nede i sør- og østflanken, som nærmest omtrent 175 meter fra toppen, mens selve toppartiet over 290-kurven er skog den dag i dag. Nærmeste hus i Ravnkollen borettslag, Ravnkollbakken 64, ligger til sammenligning omtrent 160 meter fra Emanuelfjell-toppen. Det nærmeste noen på Romsås bor Emanuelfjell-toppen, er altså i Ravnkollen borettslag.

Hvordan kunne det bli slik? Fordi navnene ble delt ut på nytt, og da etter blokkene, ikke etter terrenget. Emanuelfjeldet forsvant nemlig fra kartene like stille som det kom: på Akers herredskart fra 1938 og NGO-bladet fra 1949 er navnet borte igjen (1949-bladet skriver for øvrig Ramnkollen, i slekt med gamleformen Korpekollen). Da planleggerne hentet det fram igjen i 1960-årenes planpapirer og OBOS skulle døpe borettslag rundt 1970, ble terrengnavnene strukket etter byggefeltene: feltet her oppe fikk navnet Ravnkollen, mens navnet Emanuelfjell ble sendt til et felt lenger sørøst, nede i flanken. Dermed sier alle i dag Ravnkollen om grunnen der figuren lå, mens 1908-kartet ville sagt Emanuelfjeldet. Tittelen på denne artikkelen er med andre ord ingen glipp. Den er bare eldre enn borettslagene.

Og som før: hvem Emanuel var, vet jeg fortsatt ikke. Navnet dukker opp på kartet i 1908 uten forklaring, forsvinner etter 1932, og gjenoppstår i planpapirene tretti år senere.

Grøft eller gjerde?

Her må jeg være ærlig om metodens grenser: på et flyfoto blir en smal grøft og et gjerde nøyaktig det samme, en tynn mørk strek. Og begge lesningene har gode kort på hånden.

For grøft taler myra. Linjene omslutter et kartlagt myrdrag, og systematisk myrgrøfting var storstilt praksis i skogene her i første del av 1900-tallet: kulturminneoversikten for Lillomarka beskriver grøftede myrer som så tallrike at bare et utvalg er registrert som kulturminner. Kantgrøfter graves nettopp i rette strekk som knekker der terrenget krever det. Og den enslige linjen som fortsetter fra sørenden mot draget til Svarttjern, ser ut som det en avløpsgrøft skal se ut som: den leder vannet ut av myra og ned mot bekkedraget. Grøftet man ei myr, var det for å tørrlegge den, enten til slått og beite eller for å få opp skog.

Terrenget selv gir likevel grøftelesningen en utfordring. Flaten ligger høyt, oppunder selve skaret, og nedslagsfeltet ovenfor er lite: hit kommer det ikke rennende vann fra noen stor li, bare nedbøren som faller på stedet og siget fra en smal stripe av flanken over. Ei myr her oppe er en grunn nedbørsmyr, ikke et vassjukt drag med stort tilsig, og da var det tilsvarende lite vann å lede bort. Dertil kommer formen: funksjonell grøfting er sjelden en lukket ring. Den legger kantgrøft mot tilsiget på oversiden, teiggrøfter over flaten og ett avløp nedover, mens linjene på fotoet omslutter flaten jevnt på alle kanter, også nedsiden, slik en grense gjør. Skal grøftelesningen stå seg alene, må den forklare hvorfor noen grov like omhyggelig nedenfor som ovenfor.

For gjerde taler dessuten et lite, men påfallende trekk i bildet: den åpne marka fortsetter utenfor linjen på vestsiden. Linjene følger altså ikke bare myrkanten slik kantgrøfter gjør, de deler åpent lende i et innenfor og et utenfor, slik en innhegning gjør. Formen, et stort felt med et lite tilhengt anneks, er dessuten velkjent fra beitebruk, der annekset gjerne var kve eller samleplass.

Men det mest sannsynlige er kanskje at spørsmålet stiller et falskt valg. Datidens driftsbøker anbefalte begge deler på en gang: skulle et stykke utmark eller myr settes i stand som beite eller slåtteland, grøftet man det og gjerdet det inn, i samme operasjon. Grøft og gjerde er ikke konkurrerende forklaringer. De kan være samme anlegg.

Snellingens kyr

Hvis flaten ble satt i stand for dyr eller fôr, peker gårdshistorien ut både en kandidat og et tiår. Romsås gård, som eide denne skogen, var gjennom hele 1800-tallet en utpreget korngård. Det endret seg da hadelendingen Peder Halvor Snellingen kjøpte gården i 1914, først og fremst for skogens skyld: han drev sagbruk, seks på det meste, og hogg så det sang.

Men Snellingen la også om selve gårdsdriften. Omkring 1920 bygde han nytt fjøs, og i boka «Romsås før OBOS-byen» heter det at «det store oppsvinget i dyreholdet kom omkring 1920 under Snellingen. I det nye fjøset som da ble bygd, hadde Snellingen opptil 35 kyr.» Til det kom seks-sju hester på stallen og etter hvert et grisehus med omkring femti griser. Og her oppstår et regnestykke: gårdens 400 mål innmark var opptatt av korn, poteter og grønnsaker, mens 35 melkekyr må beite og fôres et sted hele sommeren.

Utmarka var stedet, og praksisen var eldgammel. Husmannskontrakten på plassen Hedalen fra 1851 forbød husmannen å hente så mye som gjerdeved i skogen, men ga ham uttrykkelig rett til å la to kyr beite der. En åstedssak mellom Grorud og Romsås helt tilbake på 1600- og 1700-tallet handler om en grind og et gjerde i denne skogen, der vitnene strides om det var eiendomsdele eller «en inngjerding for hester og andre dyr», med bruk helt «oppunder Ramkolaasen». Og fra mellomkrigstiden minnes en groruddøl at «bonden på Snellingen hadde flere hester. De gikk ofte og beitet på Hamna», en inngjerdet hestehavn nede ved Rommen. Samtidig feide en liten landbruksrevolusjon over bygdene: kulturbeitet, det inngjerdede og gjerne grøftede beitestykket, som fra omkring 1920 fikk egen post også i Akers jordbruksstatistikk.

Alt dette er omstendigheter, ikke bevis. Men en flate på tjue dekar rundt et gressrikt myrdrag, satt i stand med rette linjer i akkurat de årene Romsås fikk sin store besetning, passer påfallende godt inn i bildet.

Det gjengroingen forteller, og ikke forteller

Flyfotoserien fortsetter etter 1937, og den lar meg i det minste følge avviklingen. I 1937 står figuren åpen og skarpt avgrenset, i hevd eller nylig ute av bruk. I 1947 er gjengroingen i full gang. I 1956 er den fortsatt lesbar, men nå vokser de første trærne påfallende nok langs selve linjene, mens innsiden ennå er halvåpen. I 1962 er nesten alt visket ut i ungskog.

Det mønsteret er interessant, for nedlagte beiter gror gjerne igjen nettopp slik, fra kantene og de fredede stripene langs gjerdet, mens et tilplantet felt ville tettet seg jevnt over hele flaten. Men også her skal jeg være varsom: gjengroing etter grøfteslått eller en mislykket tilplanting kan gi lignende bilder, og ti år mellom hvert foto er grovkornet tid. Mønsteret heller mot beite. Det beviser ikke beite.

Kronologien er det derimot lite å utsette på. Peder Halvor Snellingen døde på Romsås 21. oktober 1936, året før flyfotoet. Så kom krigen, og i 1950-årene dreide neste generasjon driften mot maskiner, steinkjøring og brøyting. Et sted i disse årene gikk flaten ut av bruk, og ingen tok seg bryet med å fortelle ettertiden hva den hadde vært. I 1962 overtok kommunen og OBOS, og resten er drabantbyhistorie.

Steinhoggernes naboskap

Flyfotoet fra 1937 viser én ting til rundt figuren: små, hvite flekker spredt i skogen. Det er ikke tilfeldig slitasje. Nettopp østre del av Ravnkollen var gjennomhullet av steinbrudd i grorudgranitt, og i 1908 lå det hele åtte brudd bare i området som i dag er Ravnkollen borettslag. Fra 1908-kartet går det kjørevei opp vestsiden av kollen, bygd for hestetransport av stein, med en arm som passerer like nord for figuren i retning Svarttjern. Noen av flekkene på fotoet er brudd og skrottipper, andre bare bart fjell. Steinhoggere og gårdsdrift delte denne åsen i tiår, og hvem vet: kanskje var transporthestene fra bruddene blant dem som gresset bak linjene.

Det jeg ennå ikke vet

Så regnskapets time, for den hører med i Tidsarkivet. Ingen skriftlig kilde stedfester eller omtaler figuren direkte. Verken «Romsås før OBOS-byen», historielagets årbøker eller et systematisk søk i Nasjonalbibliotekets aviser nevner en innhegning eller grøfting i skogen vest for Svarttjern. Alt jeg har, er summen av indisier, og den peker mot et anlegg for gårdsdriften: ei grøftet myr, et inngjerdet beite, eller mest sannsynlig begge deler i ett, satt i stand under Romsås gård en gang i første del av 1900-tallet og oppgitt før 1950. Mindre sannsynlig, men ikke utelukket, er et inngjerdet plantefelt; noe belegg for skogplanting på gårdens grunn har jeg ikke funnet. Sikkert er bare det bildene selv viser: at noen en gang tok seg stort bry med rette linjer i denne skogen, og at skogen brukte tjue år på å ta stedet tilbake.

Fasit kan faktisk finnes. Jordbrukstellingene for gnr. 96 i Aker fra 1918, 1929 og 1939 i Riksarkivet har egne rubrikker for kulturbeite og havnehage, og Kartverkets originale flybilder fra 1937 finnes i stereopar, der en fotogrammetrisk lesning i prinsippet kan skille en nedgravd grøft fra et oppstikkende gjerde. Den dagen noen gjør en av delene, får gåten på Emanuelfjeldet enten sitt svar, eller bekreftet sin status som gåte.

Vannverket legges ned (1932–1937)

Det formelle punktumet kom først i september 1937, og begrunnelsen var like nøktern som anlegget hadde vært. Vannverksdirektøren pekte på at ledningen ned til Trondheimsveien «sikkert er meget igjenrustet», og at «inntaksordningen er dårlig». Han foreslo derfor at inntaket ble nedlagt og at kontrakten med grunneierne om vannretten ble sagt opp. Ingeniørutvalget sluttet seg til, og Akers formannskap gjorde vedtaket noen dager senere, ettersom distriktet nå hadde fått bedre tilførsel fra Alunsjøen og Steinbruvannet (Arbeiderbladet 7. september 1937; Morgenbladet 7. september 1937; Akers-Posten 10. september 1937; Aftenposten 11. september 1937). Arbeiderbladet oppsummerte anlegget i én setning som fanger hele historien: «Det er et gammelt vanninntak ved Svarttjern i Østre Aker. Arbeidet blev besluttet av Akers herredstyre i 1899.» Trettiåtte år hadde det midlertidige arrangementet holdt. Jeg kjenner få provisorier med den slags utholdenhet.

Erstatteren sto oppført i kommunens egne bøker samme år. I oversikten over Akers vannkilder i 1937 er Steinbruvannet ført opp med 2,70 kvadratkilometer nedslagsfelt, høyvannstand 257 meter over havet, seks meters reguleringshøyde, et magasin på 664 500 kubikkmeter og en vannføring på 38 liter i sekundet. Til sammen rådde vannverket over seks kilder med drøyt 9,1 millioner kubikkmeter magasin. Svarttjern, som ligger ti meter høyere enn Steinbruvannet og rommer noen få tusen kubikkmeter, er ikke nevnt i tabellen med et ord. Det er kanskje den mest presise dommen av alle: ikke et nedsettende adjektiv, bare en linje som ikke finnes.

Og det er egentlig hovedinntrykket mitt av hele dette kapitlet i kommunens historie. Verket som skulle dekke hundre år med Akers styre og forvaltning, bruker seks linjer på vannverket som forsynte Grorud i over tretti år. Der står ingenting om gåsedammen i 1912, ingenting om sommeren da tjernet lå tomt og folk bar drikkevann langveisfra, ingenting om veivokteren med hundrelappen, og ingenting om nedleggelsen som fant sted mens boka var i trykken. Det eneste ordet som går igjen, er det samme som sto i papirene i 1899: midlertidig. Fortellingen om Svarttjern som drikkevannskilde finnes rett og slett ikke i den offisielle framstillingen. Den finnes bare i avisene, og det er der jeg har måttet lete etter den.

Så var det gjerdet, og der blir historien plutselig munter. Initiativet kom nedenfra: det forelå søknad fra plasskomiteen i Grorud Arbeiderkor, og vannverkssjefen foreslo at flettverksgjerdet rundt tjernet ble overlatt koret for hundre kroner. Formannskapet gikk lenger og ga det bort gratis, mot at koret påtok seg nedriving og borttransport. Morgenbladet spådde tørt at koret, som hadde tilbudt seg å betale hundre kroner for jernet, «nu kommer det vel isteden til å gi herredsstyret en serenade». Sangerne fikk altså gjerdet, kommunen kanskje en konsert, og Svarttjern lå igjen fritt i skogen for første gang på trettiåtte år.

Hvor gjerdet havnet, er verdt en gjetning, og jeg gjetter gjerne. To år tidligere, i 1935, hadde Grorud Arbeiderkor kjøpt og på dugnad opparbeidet et område på rundt ti mål ved Steinbruvann, med boder, dansegulv og en liten scene. Stedet het Sangerparken, og det er i dag oppført på Byantikvarens gule liste som bevaringsverdig kulturområde, sammen med Badedammen, Bergensveien, Steinbruvannsdemningen og vannvokterboligen. At det nettopp var korets plasskomite som søkte om gjerdet, peker rett mot denne plassen. Kildene sier det ikke, så dette er en slutning og ikke et faktum: 250 meter flettverksgjerde som i tretti år hadde holdt folk unna drikkevannet, gikk sannsynligvis med til å gjerde inn et dansegulv et par kilometer lenger nord. I så fall flyttet gjerdet fra den kilden som ble vraket til den som overtok jobben, for Sangerparken ligger ved Steinbruvannet. Jeg har vanskelig for å tenke meg en penere avslutning på et gjerdes karriere.

Året etter kom livet tilbake i tjernet på en annen måte. Da et fellesutvalg for fiskestell listet opp vann der det var satt ut yngel og settefisk i Oslo-traktene, sto Svarttjern på listen sammen med Trollvann, Holmendammen, Aurevann og en rekke andre (Arbeiderbladet 7. juni 1938). Er det vårt Svarttjern, forklarer det noe av det som skulle overraske absolutt alle da tjernet ble tømt førti år senere.

De første badeplanene (1933–1934)

Ideen om Svarttjern som badeplass er rundt førti år eldre enn selve Romsås-utbyggingen. Bakteppet var kampen om Steinbruvannet i 1932 til 1934, da Grorud-folket forgjeves kjempet for å beholde sitt kjære badevann mot vannverkets planer (se Tidsarkivets egen artikkel om Steinbruvann). Da drikkevannet vant, ble Steinbruvannet gjerdet inne og gjort utilgjengelig for allmennheten, og det måtte skaffes erstatning. Arbeiderpartiets kretsforening på Grorud anbefalte i juni 1933 at Svarttjern og Vesletjern ble bygget ut som badeplasser, og pekte subsidiært på at det nedenfor Steinbruvannets demning kunne skaffes et friluftsbad på rundt ti mål. Høybråten nybyggerforening og Stovner Vel antydet samme sommer friluftsbad i Svarttjern, Vesletjern og den såkalte «Støitrenne» (Akers-Posten 4. august 1933 og 18. september 1934).

Badeutvalget hadde dermed tre alternativer på bordet: at Steinbruvann skulle gå ut av vannplanen, at Svarttjern og Vesletjern skulle bygges ut, eller at det skulle bygges et helt nytt friluftsbad. I et brev til den tekniske direktør i november 1933 anbefalte utvalget det siste, og saken var innom herredsstyret i desember samme år (Akers-Posten 18. september 1934).

Likevel var det Svarttjern vannverkssjefen selv holdt fram da innstillingen kom i januar 1934. «Med hensyn til badespørsmålet vil jeg henlede opmerksomheten på Svarttjern, som tidligere har vært benyttet til midlertidig forsyning av Groruddistriktet med vann», skrev han. «Svarttjern må ansees å ligge gunstig til for badning.» Men det var et forbehold: det ville kreve «adskillig utgravning av de tilstøtende myrpartier for å gjøre vannet tjenlig også som badeplass for barn». Tjernet ble den gang regnet til omkring fem mål, «men dette vil ganske sikkert kunne økes ved utgravning av den tilgrensede myr». Planen var altså ikke bare å rense tjernet, men å utvide det på myras bekostning. Fire tiår senere skulle myrene forsvinne likevel, men da under oppfylling og ikke utgraving.

Og så foreslo han noe oppsiktsvekkende: å tappe tjernet ut sommeren 1934, slik at man kunne undersøke bunnforholdene skikkelig (Akers-Posten 23. januar 1934). Om den tappingen ble gjennomført, har jeg ikke funnet spor av. Men forslaget skulle bli realisert, om enn trettiåtte år senere: vinteren 1972 til 1973 ble Svarttjern tømt og bunnen renset, og formålet var nøyaktig det vannverkssjefen hadde sett for seg, nemlig å gjøre tjernet til badeplass.

Løsningen for Grorud ble i første omgang en annen, og den ble regnet ut til øret. Et damanlegg på halvannen meters høyde var anslått til 30 000 kroner og ville gi et inndemmet areal på 5,7 mål, menns en halv meter høyere demning ville koste 6 000 kroner mer og gi 0,7 mål ekstra. Avisen slo saken opp under tittelen «En kvart million bortkastet? Vannet kan neppe reddes som friluftsbad. En kunstig badedam vil koste kr. 30.000. Vannverkschefen foreslår Svarttjern» (Akers-Posten 23. januar 1934). Kommunen kjøpte 30 mål nedenfor Steinbruvannet og lot støpe en betongdemning i bekkefaret Støytrenna, tidligere skrevet Stöitrenna, slik at det oppsto en helt ny, kunstig dam (Akers-Posten 18. september 1934). Dermed ble 1933-forslaget om friluftsbad i nettopp Støytrenna virkelighet.

Skogstjern, utfartssted og hoppbakker (1937–1962)

I tiårene som fulgte lå Svarttjern som utfarts- og badetjern i skogkanten ovenfor Grorud, midt i det avisene den gang kalte «Romsåsen» eller «Romsåsområdet», turterrenget som bar gårdens navn lenge før noen bodde der oppe (se kapitlet om beliggenhet, navn og geologi). Hvor mye Romsåsen faktisk ble brukt, vet vi uvanlig mye om, og det takket være en kilde av det grundige slaget: de lange protestskrivene Grorud-foreningene forfattet sommeren 1962, da utbyggingsplanene truet (Akers Avis Groruddalen 6. juli 1962, se neste kapittel). Skildringen deres er den fyldigste samtidsbeskrivelsen som finnes av området før blokkene kom. Det ironiske er at på folkemunne het området «fattigmanns Finse», et navn som er belagt både i en billedtekst til et utfartsfoto fra omkring 1920 og i Lillomarkas venners jubileumsbok (Leve Lillomarka, 2019).

Romsåsen var, med foreningenes egne ord, et stykke villmark i miniatyr, lett tilgjengelig for hvermann. Området var lite, fra Romsås i syd til Skytta i nord bare rundt 3,5 kilometer i luftlinje, fra Steinbruvann i vest til Gjelleråsen i øst omkring 2,5, men tross nærheten til Trondheimsveien og bebyggelsen bød åsen på et påfallende variert dyre- og fugleliv, med stille steder der en kunne nyte naturens ensomhet og plasser der tiur og orrhane ennå spilte om våren. Her fikk skoleungdommen gjennom en årrekke sin første leksjon i bruk av kart og kompass, bare noen hundre meter fra skolegården, og her trente langrennsløpere og orienteringsfolk sommer som vinter. Og midt i det hele lå tjernet: «Svarttjern ligger der som en oase uten annen adkomstvei enn stien gjennom skogen», het det i protesten fra Grorud Idrettslag og Grorud Vel, som slo fast at tjernet var en yndet badeplass, den eneste i vid omkrets.

Turterrenget i litteraturen

Protestskrivet står ikke alene. Bruken av Romsåsen kan følges i turlitteraturen tiår for tiår, og der er den beskrevet uten tanke på noen byggesak. Alt i 1903 regnet Johan Borrebæk Rankollen blant «de vakre Aaser» der jernbanen bød på «en smuk og vid Udsigt», i samme bok som nedtegnet røversagnene om sporene «fra Røverkollen og ned mod Bygden». Den 10. oktober 1920 ble folk innbudt gjennom en annonse i dagspressen til en fellestur til Røverkollen, arrangert av «Foreningen til Fremme av Friluftsliv og Kropskultur», og turen ble fotografert av Anders Beer Wilse. Bildene ligger i dag i Norsk Folkemuseum og er de eldste vi har av åsen i bruk som turterreng.

Turbøkene ga etter hvert ferdige oppskrifter. «Røverkollen, makelig formiddagstur. Tog til Grorud. Opstigning fra veien et stykke øst for kirken. Lett sti», heter det i «Oslo og omegn» fra 1928, som også beskriver turen ned igjen: «Vi passerer det vakre Romstjern og lenger nede Steinbruvann med Røverkollen over, som atter minner oss om eventyret.» To år senere forklarer «Til fots» at de merkede rutene «utgår fra den gamle Bergensvei som tar av fra bilveien ved Grorud kirke nordover med Ravnkollen til høire», med Gruesletten og den fredede «Bordgranen» like innenfor. Og i 1939 slo Oslo-marka-boka fast at «Røverkollen var den del av Lillomarka som sist blev opdaget», og satte utsikten derfra øverst blant markas severdigheter.

Men det er en forbudsliste som best forklarer hvorfor nettopp Svarttjern ble så viktig. I 1952 førte «Oslo-marka» opp hvor telting og bading var forbudt i Grorudvassdraget: Steinbruvann, Stokkevann, Romstjern, Lusevassen, Bleiktjern, Lomtjern, Alunsjøen, Svartkulp, Breisjø og Aurevatna. Svarttjern står ikke på listen. Nabovannene var drikkevannskilder med badeforbud, og tjernet som selv var vraket som drikkevann i 1932, var dermed det ene stedet i hele åsen der folk lovlig kunne bade. Da protestskrivet i 1962 kalte Svarttjern «den eneste badeplassen i vid omkrets», var det ikke en talemåte. Det var en beskrivelse av rettstilstanden.

Hoppbakkene

Ingenting viser bedre hvor mye åsen betydde, enn hoppbakkene. Dette er strengt tatt en sidefortelling til Svarttjerns historie, men jeg har valgt å gi den plass, for i arbeidet med denne artikkelen ble jeg fascinert av en side ved Romsås jeg ikke kjente. Den ene hoppbakken jeg selv visste om, ble plutselig til tre på selve åsen, med en fjerde like utenfor.

De to som skulle komme til å spille en rolle i striden om Romsås, var Store og Lille Ravnkollen. De lå i lia vest for dagens Romsås senter, på utsiden av Sverre Iversens vei, ned mot Grorud og Bergensveien. Historien om dem begynner med Grorud Idrettslag, stiftet 18. mars 1918 etter to mislykkede startforsøk 19. februar 1904 og 11. desember 1908. Lagets eldste bakke, Slåttebråtan, samlet groruddølene til hopprenn tidlig på 1900-tallet, og blant dem som satte utfor der, var Trygve Lie, senere FNs første generalsekretær. Som årboka for Groruddalen historielag tørt bemerker: «Det er jo ikke mange hoppbakker i verden som kan berømme seg med å ha hatt en generalsekretær i FN i sine spor.» Slåttebråtan ble ikke revet, den ble utdatert, og lå i bruk helt mot slutten av 1920-tallet, til tomtene der ble skilt ut for husbygging.

Tanken om en egen bakke er like gammel som laget selv. Den kom opp allerede ved stiftelsen i 1918, og «man var straks paa det rene med at Rankollen var det rette sted», som Akers-Posten skrev ti år senere.

Og her viser det seg at hele prosjektet hvilte på familiebånd. Grorud ILs første formann var Kristian Larsen, sønn av gårdbruker Ove Larsen, som eide Hagaløkka med omkringliggende områder, «i tillegg til fjellet et stykke inn på selve Rankollen», og som hadde jorder på begge sider av Bergensveien. Kristian var selv ivrig skiløper, og han «fikk overtalt sin far til å opprette en avtale som gikk ut på å selge til GIL et fjellparti til unnarennet for skibakke og med rett til å bruke en slette på vinterstid». Det ble understreket at området måtte tilpasses slik at det ble en god skibakke.

Men bakken trengte to eiendommer, for toppen lå på en annen manns grunn. Med gårdbruker Per Snellingen, av samme familie som senere drev søppelfyllinga på Romsås gård, «fikk man opprettet en leiekontrakt på 50 år» for området der stillaset skulle stå. En arbeidsgruppe godtok begge kontraktene, og de ble tinglyst i 1920 (Bjørn Helge Olaisen i Årbok for Groruddalen historielag 2012).

Salget hadde en klausul som fortsatt gjelder. Familien etter Ove Larsen har tinglyst rett til tilbakekjøp dersom idrettslaget ikke lenger trenger området til skibakke. Han solgte lia til hoppbakke, og bare til hoppbakke.

Så tok det åtte år. Arbeidet ble påbegynt i 1920, men stanset opp. Akers-Posten oppgir pengemangel, mens Olaisen har en mer konkret forklaring: i 1923 fikk laget endelig overlatt en tomt av Aker kommune, der banen ligger i dag, «og alles interesse kom da til å konsentrere seg om dette jordet som måtte bli fotballbane». Hoppbakken tapte for fotballen. Kristian Larsen hadde da gitt seg som formann, Fredrik Kloumann satt til 1919, og deretter overtok Just Haugbo, som «arbeidet aktivt for å få liv i skiidretten og planlegging av Rankollbakken».

Det var Paul Johansen som fikk saken opp igjen. Han ivret for gjenopptakelse og ble formann i den bakkekomiteen som ble nedsatt i 1926, en komité som «utførte meget godt arbeid og gikk grundig til verks», i samarbeid med en bakkeekspert fra Skiforbundet. Hele prosjektet ble tegnet på nytt, og som Akers-Posten formulerte det: «vaaren 1927 kom det rigtig vind i seilene».

Det som ble gjort den sommeren og høsten, var dugnad av det harde slaget. For å fullføre finplaneringen og reise fartsoppbygget måtte laget ta opp et lån på 3 000 kroner i Aker Sparebank, ordnet med god hjelp fra Trygve Lie, som hadde vært medlem og sekretær i klubben siden starten. Skepsisen i bygda ble husket i jubileumsprologen mange tiår senere: «Folk trodde gutta tøysa, skibakke i den steinrøysa!» (Akers Avis 26. mars 1993).

Bakken sto ferdig høsten 1927. Og så ville ikke snøen komme.

Åpningsrennet var berammet til søndag 8. januar 1928, ti år etter stiftelsen, men det «maatte avlyses paa grund av snemangel», meldte Idrettsliv tre dager før. Det første rennet i bakken gikk i stedet søndag 29. januar 1928, som et enkelt klubbrenn. Da Akers-Posten kom med reportasjen 17. februar, under overskriften «Rankollen indviet», sto anlegget fortsatt uferdig, men komiteen lovet at bakken skulle overleveres foreningen «høsten 1928 i tip-top stand og saagodtsom gjældfri». Avisa kunne ikke dy seg: «Et eksempel værd at efterfølge.»

Vinterprogrammet var uansett i gang. Pokalrenn for medlemmene 19. februar, Østmarkpokalen 26. februar med ni klubber og ti mann fra hver, og 18. mars stort jubileumsrenn. Og adkomsten var grei, forsikret avisa: fem til ti minutter fra rutebilholdeplassen, tjue fra jernbanestasjonen.

Anlegget var av et format som overrasker i dag. Bakken målte 50 meter, stillaset raget 19 meter, og bakkerekorden oppgis i ettertid til 60 meter, i en tid da rekorden i Holmenkollen var 48. Den høyeste rekorden som lar seg feste til navn og år, er derimot 59 meter, satt av Magnus Løvstad fra Ørn under landsrennet i 1938. Så blir bildet forvirrende, for Lørenskog Vel melder i februar 1947 at kombinertløperen Thor Kind satte ny bakkerekord med 53 meter, med et hopp som «gjorde dommerne betenkte», og tre år senere føres Kjell Johnsbråten som rekordholder. En ny rekord kan ikke være ni meter kortere enn en gammel, med mindre bakken ble bygget om mindre etter krigsskadene, og det er faktisk sannsynlig. Jeg lar begge tallene stå, med det forbeholdet.

Skrivemåten Rankollen er ingen skrivefeil, for i samtiden ble navnet skrevet både Rankollen, Rannkollen og Ramnkollen, og idrettslaget brukte formene om hverandre. Jeg har beholdt de gamle formene i sitater og i rennets navn, og bruker ellers dagens Ravnkollen.

Rankollrennet

Og Rankollrennet var ikke et lokalt renn. Det ble et landsrenn med fast plass i den nasjonale terminlisten i slutten av januar, og Arbeiderbladet omtalte det i 1939 som «Grorud idrettslags populære landsrenn». Deltakerne kom fra Hamar, Moss, Ringerike, Enebakk, Kolbotn, Lørenskog, Telemark og Vestfold, og lokalaviser fra Moss til Tromsø trykte forhåndsomtaler og resultatlister.

Byggingen av bakken ble et vendepunkt for skiinteressen på Grorud, og det gikk fort. Alt i 1930, like etter at laget meldte seg inn i Arbeidernes Idrettsforbund, ble Grorud IL anmodet om å påta seg Arbeidermesterskapet på ski i hopp, langrenn og kombinert. Sesongen 1930 til 31 var en av de beste laget har hatt.

Størrelsen er dokumentert i tall. I 1934 stilte 106 mann i langrennet og 182 i hopprennet, nesten tre hundre deltakere på én helg (Arbeiderbladet 9. februar 1934). Fire år senere, ved lagets tjueårsjubileum, ble landsrennet i 1938 noe ut over det vanlige, med 341 påmeldte, 117 i langrenn og 224 i hopp. Folkets Hus var hovedkvarter. Løypa er verdt å ta med for dem som kjenner marka: fra start ved Folkets Hus fulgte den Rankollen over mot Badedammen, videre i dråget mot «Bajonetten» over Haugermåsan, forbi Blekktjern ned til Skyttamyra, opp til Bamsetjern og inn til mål, i alt rundt femten kilometer. Beste tid fikk Ivar Fjeld fra Hakadal med 50 minutter og 16 sekunder. Hopprennet gikk i strålende sol, og Magnus Løvstad fra Ørn satte ny bakkerekord med 59 meter.

Folk i nabolaget bakte boller og kokte kaffe på tiliters kjeler til publikum, og på det meste samlet rennene opptil 2 000 tilskuere.

Under krigen gjorde tyskerne bakken ubrukelig, og all idrett var forbudt gjennom årene 1940 til 45. Den ble reparert til sesongen 1945 og 46, og nettopp da kom bakkens største øyeblikk. Aftenposten kunne 2. februar 1946 melde at «Grorud I.L. kom i går middag med den sensasjon at russeren Victor Andrejev er etteranmeldt til rennet. Andrejev har hoppet 82 m i en av Russlands storbakker og er sovjetmester i 1940.» Søndag 3. februar 1946 åpnet den sovjetiske mesteren Rankollrennet i Store Ravnkollen, og bildet av ham gikk i aviser fra Tromsø til Arendal med samme bildetekst: «Den russiske skihopperen Victor Andrejev som åpnet Rankollrennet på Grorud.» Arbeiderbladet intervjuet ham dagen etter, der han med en snev av stolthet i stemmen nevnte «slike eldoradoer for ski-idretten innen Sovjet-Samveldet som Kaukasus, Ural og Pamir», og avisen slo fast at han og landsmannen Bytsjkoff «borger for at sovjetrusserne vil være med i leiken internasjonalt». Første fredsvinter, en nyreparert bakke i Grorud-lia, og Sovjetunionens mester på hoppkanten mens hele landets presse så på. Det var opp mot to tusen tilskuere.

Så gikk det nedover, og det gikk nedover av en grunn som var lett å se og vanskelig å gjøre noe med. Det ble hopprenn også ved lagets trettiårsjubileum i 1948, men stillaset var da i meget dårlig forfatning. Erstatningen laget fikk for krigsødeleggelsene, var langt fra nok til å sette bakken i tilfredsstillende stand, og en kontroll viste at stillaset kunne rase sammen. Det ble derfor revet.

Nøyaktig når vet vi ikke. Årboka for 2017 sier 1960-tallet, mens Olaisen plasserer det rett etter 1948. Avisene gir det tryggeste vinduet: Grorud Idrettslag hadde fortsatt dugnad i bakken høsten 1955 (Morgenposten 8. oktober 1955), mens Dagbladet i februar 1962 omtaler den som et «bakkeemne» som ligger der ubrukt. Rivingen skjedde altså mellom høsten 1955 og begynnelsen av 1962. Sommeren 1962 omtalte protestskrivet «Store Rankollen» som stedets eneste storbakke, ventende på sin gjenreising.

Den gjenreisingen kom aldri, og hvorfor kom som en stor skuffelse for mange. På budsjettet for 1966 og 67 hadde kommunen satt av 100 000 kroner til ny bakke, med håp om at den kunne stå ferdig til lagets femtiårsjubileum i 1968. Så endret de kommunale myndighetene planene, etter at Oslo Skikrets fremmet et nytt forslag, og utbyggingen ble stilt i bero. Formann Olav Krogseth satte alt inn på at bakken skulle bygges der den første hadde stått, uten å nå fram. En del av forklaringen ligger antakelig i en eiendomsstrid som fortsatt ikke er avsluttet: Oslo kommune kjøpte resten av Hagaløkka i 1950 og mente å ha kjøpt med seg idrettslagets tinglyste eiendom med rettigheter. Den striden har jeg skrevet mer om der hoppsportens siste akt hører hjemme.

Lille Ravnkollen og de andre

Lille Ravnkollen, guttebakken et par hundre meter lenger nord, ble reist på dugnad i 1947 og 48 med stillas av tømmer, revet som farlig i 1958, og gjenoppsto året etter med jernkonstruksjoner, flomlys fra 1960 og K-punkt på 26 meter. Og den ble noe langt mer enn en lokal guttebakke. I januar 1961 arrangerte Grorud IL kveldshopprenn der «hele 119 av Norges lovende guttehoppere» deltok (Akers Avis Groruddalen 20. januar 1961), og en måned senere kunne Morgenposten melde om «over 250 gutter i Lille Rankollen» (18. februar 1961). Da Dagbladet besøkte bakken i februar 1962, kalte avisen den «søndagens samlingssted for byens guttehoppere», og beskrev anlegget med tydelig respekt: «Det er en pen, liten guttebakke Grorud Idrettslag har klart å få i stand på toppen av Rankollen. Det er heller ingen fare for at den skal råtne ned, for stillaset er av jern.» Samme reportasje la til at guttene «gjerne vil lenger enn 25 til 30 meter», og at det var synd Grorud IL ikke fikk hjelp til å sette Store Rankollen i stand igjen, for «bakkeemnet ligger der, tett inntil» (Dagbladet 5. februar 1962).

Det var altså Oslos sentrale rekrutteringsbakke for hopp som lå i denne lia, fem måneder før byplanrådet flyttet byggegrensen. Bakken skulle vise seg seiglivet: den var i drift helt til rundt 1980, og rakk å forme hoppere som nådde verdenstoppen, men den historien hører hjemme lenger ute i artikkelen. Fortsatt er det sår i terrenget etter bakken, og oppe på høyderyggen står det murte steinfundamentet for storbakkens hopp den dag i dag, rett nedenfor den blåmerkede stien, mens det ligger hus i både unnarennet og på sletta.

Står man i dag på Grorud torg og ser oppover mot Ravnkollen, er det fortsatt mulig å få øye på den bratte skrenten som utgjorde deler av unnarennet.

Det tredje anlegget, Romsåsbakken, lå for seg selv på sørøstsiden, godt gjemt nedenfor Sivilforsvarets tomt der veien til Stovner tar av fra Trondheimsveien. Den ble anlagt på 1950-tallet av hoppentusiaster på Grorud i samarbeid med Oslo kommune, ungdommen strakk seg til 25 og 30 meter i den, og søylefundamentene ligger gjengrodd i terrenget ved Romsåsbekken. Tidligere hoppere husker stedet som en idyll om sommeren, der bekken fosset ned mellom hvitveis og løvtrær før den forente seg med Alna lenger nede i dalen. Den fjerde bakken kom først etter at drabantbyen var bygget, og har sin plass senere i denne historien.

Presset

Presset på friarealene var allerede merkbart. Da Lokal-Posten i november 1963 rapporterte fra en søndag i Lillomarka, var utfartsstedet Lilloseter helt sprengt, med køer langt nedover tunet, og avisen minnet om at to nye drabantbyer, Ammerud og Romsås, snart ville sende nye folkemasser samme vei (Lokal-Posten 14. november 1963). Grorud-foreningene så det samme fra sin kant. Når Grorudbanen sto ferdig, med endepunkt kloss innunder marka, ville den på tursøndager tømme ut tusenvis av friluftsinteresserte fra strekningen Økern, Veitvet og Kalbakken. Nettopp derfor, mente de, trengte befolkningen Romsåsen ubeskåret.

Men idyllen hadde fått en frist. Tidlig på 1960-tallet var tjernets skjebne i ferd med å bli avgjort, ikke ved bredden, men på kartbordene i byplankontoret.

Kampen om byggegrensen (1962–1967)

For å forstå striden som nå fulgte, må man vite hva en kote er. En kote er en høydekurve på kartet, en linje trukket gjennom alle punkter som ligger like høyt over havet. Da Oslo skulle fastsette hvor byen sluttet og marka begynte, brukte planleggerne nettopp slike linjer. Etter generalplanen av 1960 gikk byggegrensen ved Grorud på kote 225. Det betydde at det bare var lov å bygge lavere enn 225 meter over havet, i praksis et smalt belte langs Trondheimsveien, mens hele åsen ovenfor skulle forbli mark. Grensen var, karakteristisk nok for Svarttjerns historie, satt av hensyn til vanntrykket i ledningsnettet (Akers Avis Groruddalen 27. juli 1962).

Og åsen ovenfor var altså ikke hvilken som helst skog. Som forrige kapittel viste, var Romsåsen groruddølenes nærmeste og mest brukte turterreng, med skibakker, skiløyper, orienteringsterreng, tiurleik og badeplassen ved Svarttjern. Det visste også de folkevalgte. Grorud Idrettslag hadde allerede i desember 1960 uttalt at området nord for turløypa Svarttjern, Bamsetjern og Skytta måtte holdes fritt for bebyggelse, og samme år samlet laget alle organisasjonene i distriktet bak kravet om å ruste opp idrettsplassen og gjenreise de to Ravnkoll-bakkene, en sak Oslo Arbeiderparti vedtok å gi høy prioritet (Arbeiderbevegelsen i Grorud-dalen 1894-1978). Tjernet var med andre ord selve grensemerket for marka i groruddølenes egen strek på kartet, og hoppbakkene sto på sakskartet i samme øyeblikk som OBOS kom inn døren.

Så kom OBOS. Etter muntlige konferanser med byplankontoret sendte arkitektene Alex Christiansen og Nils Alm Rosland 13. april 1962 inn en disposisjonsplan for Romsås på boligbyggelagets vegne, med rundt 2 000 leiligheter. Planen bar navnet Romsås skog, og forutsatte at byggegrensen mot Lillomarka ble flyttet til kote 300 (Byggekunst 1975 nr. 4). Og her viste det seg hvor tynt vernet egentlig var. Oslo kommunes egen boligpolitiske historie oppsummerer det slik: generalplanen opererte med grensen ved kote 225 «ut fra vannverkets anbefalinger om tilstrekkelig vanntrykk. Det viste seg imidlertid at det ikke var noe teknisk i veien for å heve dette nivået til kote 300» (Oslo kommunes boligpolitikk 1960-2000). Groruddølenes vern lå aldri i en verneidé. Det lå i et vanntrykk. Og i det øyeblikket ingeniørene slo fast at trykket kunne klares 75 meter høyere opp, fantes det ikke noe forsvarsverk lenger.

Streken flyttes

Den 8. mai 1962 anbefalte byplanrådet å forskyve byggegrensen mellom Bergensveien og bygrensen helt opp til kote 300. Flyttingen høres kanskje teknisk ut, men betydde noe enkelt og dramatisk: det skulle bli lov å bygge 75 høydemeter lenger opp i åssiden, og byggearealet vokste dermed fra rundt 580 til rundt 1 920 mål, mer enn en tredobling. Og siden Svarttjern ligger 266 meter over havet, altså mellom de to kotene, havnet tjernet på byens side av den nye streken. Da reguleringen ble kunngjort 25. mai, viste det utlagte kartet det svart på hvitt: Svarttjern var innlemmet i byggefeltet (Akers Avis Groruddalen 27. juli 1962). Badeplassen som var den eneste i vid omkrets, lå nå inne i byggesonen.

Reaksjonen kom umiddelbart. Grorud Vel og Grorud Idrettslag fikk brev om saken 22. mai med uttalefrist 5. juni, holdt fellesmøte 30. mai og vedtok enstemmig skarp protest. På medlemsmøte i idrettslaget i månedsskiftet la foreningene fram sitt eget motforslag: byggegrensen burde følge en linje fra Folkets Hus langs turløypa mot Svarttjern, Bamsetjern og Skytta, i omkring hundre meters avstand fra løypa, slik at alt nord for den ble bevart som friluftsområde. Kommunen måtte «ha plikt på seg til å bevare 'lungene'», het det, og bitterheten stakk dypere enn denne ene saken. Man hadde en bestemt følelse av at kommunen hadde en spesiell evne til å plassere mindre hyggelige ting på Grorud, og nevnte anleggene ved Huken og avfallsfyllinga (Akers Avis Groruddalen 1. juni 1962).

System Snellingen, og andre grunner til bitterhet

Bitterheten hadde solid rot i virkeligheten, og den hadde til og med adresse på Romsås gård. Sommeren 1947 rullet Arbeiderbladet opp det avisen kalte «System Snellingen», under førstesidetittelen «'System Snellingen' en skrekk for Grorud» og undertitlene «Helseråd, skjønnhetsråd og politi i kamp mot svineriet» og «Søppel, kvelende røyk, iherdige klager». På gården Romsås ved Grorud, «der veien til Høybråten og Stovner tar av fra Trondhjemsveien», drev gårdbrukeren Snellingen forretning med fylling av søppel, 15 kroner lasset. Resultatet var ifølge avisen ubeskrivelig. Det brant i fyllinga natt og dag, hele distriktet ble forpestet av kvelende røyk, og asfalttønner, bilvrak og skrot hopet seg opp i dalsenkningen. Helserådet hadde gitt kraftige advarsler, skjønnhetsrådet hadde slått alarm og politiet hadde bøtelagt gårdbrukeren, men Snellingen betalte bøtene og fortsatte som før. Distriktslege Iversen i Aker helseråd snakket rett ut om vrangvilje: «Det er kjedelig å måtte bruke politiet på ham, men hva skal en gjøre når en møter slik vrangvilje?» Avisen anslo at det ville ta hundre år før fyllinga «legger seg» slik den lå. Saken munnet ut i krav om kommunal renovasjon i Aker og et teknisk søppelforbrenningsanlegg, og en komité sto på reisefot til England for å studere et nytt forbrenningssystem, med en ingeniør fra Oslo renholdsverk som sakkyndig (Arbeiderbladet 10. juni 1947).

Det er verdt å stanse ved den ene setningen fra distriktslegen som lett blir lest forbi: «Det går ikke an i lengden å overlate dette til private, det må bli kommunal renovasjon i Aker også.» Aker hadde altså ingen kommunal renovasjon i 1947. Søpla i distriktet ble kjørt av private, og den havnet der noen ville ta imot den. Det er en detalj som forklarer hele historien, for den forteller hvorfor en gårdbruker i det hele tatt kunne sitte med noe som i praksis var distriktets søppelfylling: ingen andre gjorde jobben.

Åtte dager senere fikk gårdbrukeren svare, og tilsvaret er verdt å lese, både fordi det er sjelden vare å høre den anklagede i en sak som denne, og fordi det er en øvelse i å snu enhver anklage én grad til siden. Fyllinga hadde alltid tatt imot husholdningsavfall, skrev han, og brann i en slik fylling var uunngåelig. At det var blitt så galt, hadde en bestemt årsak: «idet tyskerne under krigen fylte meget brennbare saker, og de satte sjøl fyr på det. Det har bevirket at hele fyllingen er kommet i brann, og det har vært umulig å få slokket det, tross henvendelse til brannvesenet. Brannvesenet har også vært oppe, men de kan ikke angi noen måte å få det slokket på.» Prisen på 15 kroner lasset var «helt uriktig», den hadde aldri vært forlangt. Og klagene som strømmet inn, hadde en påfallende egenskap: «det ikke til meg som eier er kommet noen klager fra naboer». Brevet er datert Grorud 13. juni 1947 og signert P. H. Snellingen (Arbeiderbladet 18. juni 1947). Til det siste hadde avisen et kort og treffende svar: «At det ikke skulle være kommet klager, virker nærmest kuriøst. Helserådet har fått mange, og i fjor sendte Aker skjønnhetsråd en henvendelse om saka.» Så mildnet den, for hovedsaken var at fyllinga nå var stoppet etter pålegg fra helserådet, og at gårdbrukeren hadde gått med på å legge på jord etter hvert. «Det er et stort framskritt», skrev Arbeiderbladet, med den forsiktige optimismen som pleier å gå forut for at ingenting skjer.

Hvor fyllinga faktisk lå

Så hvor lå dette? Det er et spørsmål jeg lenge har hørt stilt i ulike varianter på Romsås, og svaret lar seg faktisk se med egne øyne. På Oslo kommunes flyfoto fra 1937 ligger det en skarpt avgrenset, hvit tipp i den lille bekkekløfta rett sørøst for gårdstunet, med kjørespor ned fra tunet, omkring femti ganger førti meter. På fotoet fra 1947, altså fra samme sommer som avisoppslaget, er den samme tippen blitt tre ganger så stor og har fått den flekkete, rotete strukturen man forventer av blandet avfall. Den ligger et par hundre meter øst for våningshuset i Trondheimsveien 531, like nedenfor der Fossumveien tar av, nøyaktig der Arbeiderbladet plasserte den. Snellingen selv skrev at fyllinga alltid hadde ligget der, og 1937-fotoet gir ham rett i det. Faren, Peder Halvor Snellingen, døde høsten 1936, så den må ha vært hans idé, ikke sønnens.

Og her ligger poenget som gjør resten av historien forståelig. Fyllinga lå ikke oppe på Romsåsen slik vi kjenner den i dag, ikke i nærheten av Svarttjern og ikke der blokkene senere kom. Den lå nede i lia, i en ravinedal som skjærer seg nordøst til sørvest gjennom terrenget mellom Trondheimsveien og Hovedbanen, altså på gårdens grunn, men et godt stykke nedenfor tunet. Dalen munner ut ved enden av Østre Aker vei, på et sted som i Kartverkets register fortsatt bærer navnet Sannerud, og som i dag er industriområde på rundt 130 meters høyde. Fra Sannerud og oppover mot Fossumveien går i dag Haavard Martinsens vei. Den følger den gamle dalbunnen.

Fyllinga som fikk Romsås-navnet

Femten år senere var røyken og skrotet friskt i minnet, og da hadde saken dessuten fått en langt større fortsettelse i samme dal. Den 21. juni 1960 kunne Morgenposten melde at teknisk rådmann ville legge fram forslag i formannskapet om at Oslo skulle erverve et areal på Sannerud Romsås, med plass til 1,9 millioner kubikkmeter fyllmasse, «og det skulle svare til en fyllingstid på 11-12 år». Beskrivelsen av stedet er så presis at den fungerer som en veibeskrivelse den dag i dag: «Når det gjelder det nye fyllingsanlegget Sannerud Romsås, så er dette på 230 mål, og det ligger nordenfor Hovedbanen på vestsiden av Fossumbekken opp mot Fossumveien. I tillegg til det arealet vi allerede har nevnt, foreligger det også store fyllingsmuligheter ovenfor Fossumveien. Man kan idag neppe finne et praktisk anvendbart areal hvor ulempene er mindre. Kommunen eier den vesentlige del av fyllingsområdet.» Og så en setning som skulle vise seg å bli den mest profetiske i hele saken: «Fyllingen på Sannerud Romsås ligger idag fjernt fra bebyggelse. I forholdsvis nær fremtid vil det antagelig reises ny industribebyggelse i nærheten» (Morgenposten 21. juni 1960).

Men det var ikke den samme fyllinga, og det tok meg en runde med kart å innse. Da jeg la Miljødirektoratets avgrensning av det nedlagte deponiet oppå flyfotoet, viste det seg at grensa går et godt stykke unna. Det kommunale deponiet er nøyaktig 275 mål, og nordkanten stopper mellom 230 og 300 meter fra der Snellingens tipp lå. Kommunen fylte hovedravina, mens gårdbrukeren hadde fylt en liten sidekløft lenger opp, nærmere tunet. Samme li, samme nedbørfelt, to atskilte hauger med tretten år imellom. Det er en mindre elegant historie enn den jeg trodde jeg hadde, men den er sannere, og den forklarer også hvorfor bare den ene av dem finnes i forurensningsregisteret i dag. Snellingens tipp står ikke der i det hele tatt, og ligger enten uundersøkt under industrifeltet eller ble kjørt vekk under de veiarbeidene som dominerer hele området på fotoet fra 1971.

Og med stedet fulgte navnet. I avisene het anlegget aldri Rommen, slik det heter i kommunens registre i dag. Det het fyllplassen på Romsås, søppelfyllingen på Romsås, Romsåsfyllinga, Sannerud Romsås, og det het det i tjue år, fra 1961 til godt inn i 1980-årene. Her er det verdt å være helt presis, for det er lett å tro at det lå en søppelfylling oppe i drabantbyen: det gjorde det ikke. Fyllinga lå nede i lia, mest på Romsås gårds grunn, delvis på Rommens og Tangeruds, og med sørenden borte ved Haugenstua. Men gårdsnavnet Romsås var det som festet seg, og dermed var det stedsnavnet Romsås som gjennom et helt tiår sto i Oslo-avisene ved siden av ord som rotter, lukt, røyk og sigevann, lenge før det fantes en eneste blokk der oppe. Da beboerne flyttet inn i 1970-årene, arvet de altså et navn som allerede hadde fått en solid slitasje i offentligheten, av grunner som ikke hadde noe med dem å gjøre.

I juni 1962, midt i striden om byggegrensen, dro Akers Avis på befaring til tre søppelfyllinger i Groruddalen. «Den første fyllingen vi besøkte lå et godt stykke nedenfor Romsås gård, ved enden av Østre Akers vei», skrev avisen, som fant en fylling der søppelet ble dekket til med leire og grus og valset så dekket ble hardt og fast. Reportasjen inneholder også svaret på et spørsmål som ellers ville blitt hengende i luften, nemlig hva kommunen selv gjorde med den brenningen som femten år tidligere hadde utløst politibøter: «Formannen fortalte at det blir brent og desinfisert med sprøytemidler for fluer og rotter.» Man kan altså fastslå at det som i 1947 var svineri når en gårdbruker gjorde det, i 1962 var driftsrutine når kommunen gjorde det, i den samme dalen. Verre var det med naboene: «Her kan en daglig se rotter», noterte avisen, og over det hele sto overskriften som fanget stemningen i distriktet bedre enn noen resolusjon: «Hvorfor skal all søppel samles i Groruddalen?» (Akers Avis Groruddalen 29. juni 1962).

Protestene fortsatte gjennom hele fyllingas levetid. I mars 1963 sendte Grorudvellenes fellesråd en resolusjon til ordføreren og bystyret om «søppelfyllingen på Romsås og det planlagte forbrenningsanlegg», der de «på det skarpeste» protesterte «mot den måte Grorud blir behandlet på i slike saker» (Aftenposten og Arbeiderbladet 6. mars 1963). Renholdssjefen kunne på et møte samme måned opplyse at det ville bli brukt 50 000 kroner til «om mulig, å gjøre plassen litt penere», mens Stovner Vels formann Sigurd Weisæth klaget over at veien opp til fyllplassen var så smal at to lastebiler ikke kunne møtes uten å bruke fortauet (Arbeiderbladet 21. mars 1963). Protestene virket et stykke på vei, for to år senere kunne lokalavisa slå fast at søppelplassen på Romsås var blitt «sterkt beskåret fra de opprinnelige planer» (Akers Avis Groruddalen 30. april 1964).

Én tråd i denne historien går rett tilbake til Svarttjern, og det er den jeg synes er mest slående. Sommeren 1965 forklarte Renholdsutvalgets varaformann Rolf Thoresen hvorfor han fant det uforståelig at Helserådet kunne gå mot et komposteringsanlegg i Sørkedalen når det hadde godtatt fyllinga på Romsås: «på Romsås kan heller ikke spillvannet føres til offentlig kloakk, her renner det ned i Tokerudbekken som dermed er blitt kloakkførende». Avfall fra septiktanker ble lagt i fyllinga, rant gjennom hele massen og videre ut i bekken (Arbeiderbladet 1. juli 1965). Tokerudbekken er Svarttjerns eget avløp sørover. Tjernet foreningene kjempet for oppe på åsen, og fyllinga de var forbitret over nede i dalen, hang altså sammen gjennom det samme bekkefaret, uten at noen i 1962 så ut til å nevne det. Stadsfysikus Trygve Iversen så på sin side ingen grunn til å gå mot Romsåsfyllinga, og begrunnelsen hans er et lite tidsbilde i seg selv: Sørkedalen var boligområde, mens «Romsås er et industristrøk» (Akers Avis Groruddalen 22. juli 1965). Jeg har ikke fått bekreftet at dette er den samme Iversen som satt i Aker helseråd i 1947 og brukte ordet vrangvilje om gårdbrukeren, men navn og fagfelt stemmer, og hvis det er ham, har han i så fall rukket å gå hele veien fra å felle dommen over den private fyllinga til å forsvare den kommunale.

Fyllinga ble avsluttet i 1969, og Grønmo overtok. Enda et års tid fortsatte det å komme septikslam og pudrett dit, til stor forbitrelse i den nye bebyggelsen på Tokerud, inntil pudretten ble omdirigert til Bekkelaget (Aftenposten 19. juni 1970 og Akers Avis Groruddalen 1. juli 1970). I 1973 lyste Oslo kommune ut anbud på avskraping av 15 000 kubikkmeter matjord og masseforflytning på «Sannerud Romsås, industrifelt» (Dagbladet 7. juni 1973), og dermed gikk Morgenpostens spådom fra 1960 i oppfyllelse på året. I dag er stedet delt i to: industrifeltet langs Haavard Martinsens vei nede ved Østre Aker vei, og oppe i nordenden det åpne grøntdraget Rommensletta, med fotballbaner, cricketbane, tuftepark og skulpturpark. Under gresset ligger omkring to millioner kubikkmeter avfall, opptil femten meter dypt, og under der igjen et gassoppsamlingsanlegg. Gassen sendes til Tokerud varmesentral og blir til fjernvarme for borettslagene (Oslo kommune, Rommen nedlagte deponi). Bekken som fikk sigevannet, gassen som ble til varme og varmesentralen som bærer navnet, hører alle til det samme vassdraget som begynner i Svarttjern.

Groruddølene hadde med andre ord god dekning for følelsen av at byens mindre hyggelige ting havnet på deres kant, og det forklarer temperaturen da også marka ovenfor skulle tas.

Vedtaket

Protestfronten vokste. Foreningen til Ski-idrettens Fremme sluttet seg til med den begrunnelse at byens befolkning hadde bruk for hver kvadratmeter friluftsområde, mens Oslo og Omlands Friluftsråd valgte en forhandlingslinje: rådet ville ikke motsette seg forskyvningen, men betinget seg at Ravnkollen og området rundt Svarttjern ble friområde, og at det bare ble blokkbebyggelse nærmest Trondheimsveien (Aftenposten 18. juni 1962). OBOS på sin side forsikret at alle eksisterende turveier og skibakkene lå utenom planen. «Området rundt Svarttjern har vi også tatt som friområder», sa direktør Odvar B. Solberg, som kunne opplyse at OBOS hadde forhandlet med både Skiforeningen og Friluftsrådet om opplegget. Byplansjef Erik Rolfsen tok striden med fatning og et blikk mot større slag: enhver innskrenkning av Oslomarka ville vekke strid, sa han, og denne var «bare ganske liten» mot de virkelig store planene, for byplankontoret var alt bedt om å utrede boligbygging i Maridalen og Sørkedalen (Aftenposten 18. juni 1962).

Odvar Solberg er forøvrig et godt kjent navn for oss på Romsås, for det står fortsatt på et skilt der oppe. Da veinavnkomiteen i desember 1969 skulle døpe veiene på det nye feltet, foreslo den at vei 5115 skulle hete Odvar Solbergs vei, «etter direktør Odvar B. Solberg (1917-1967)», tidligere direktør i OBOS (Vort Vel 4. desember 1969). Mannen som i 1962 forsikret at området rundt Svarttjern var tatt som friområde, og som i 1967 skrinla den opprinnelige grendeplanen, døde samme år som byggetillatelsen kom. To år senere fikk hovedveien gjennom Romsås navnet hans, ett år før de første beboerne flyttet inn.

Den 19. juni 1962 falt avgjørelsen, i sak 358/62. Et enstemmig byplanråd holdt fast på kote 300, men med to viktige innrømmelser: Ravnkollen skulle legges til Oslomarka, og «Arealet rundt Svarttjern skal legges ut til park i minst 100 m avstand fra bredden og det skal gis plass for brede turveier gjennom boligfeltene» (Akers Avis Groruddalen 27. juli 1962). Tallene bak vedtaket forklarer hvorfor protestene ikke nådde fram. Med den gamle grensen ville boligområdet gitt plass til rundt 1 930 mennesker, med den nye ble det boliger for omkring 6 400. I en by med skrikende boligmangel veide det tyngst. Dagen etter erklærte Aftenposten på lederplass, under tittelen «Vær på vakt», at Grorud-befolkningen kunne føle seg beroliget, siden turveiene, skibakkene og friområdene rundt Svarttjern var sikret. Men lederen brukte samtidig saken til en advarsel med lengre perspektiv: Oslo var i altfor sterk grad blitt lukket inne, den ene innfartsveien til marka etter den andre var stengt eller innsnevret, og skiløypene som en gang førte helt inn i byen, var forsvunnet. Velforeninger og idrettslag måtte være på vakt mens byggeprosjektene ennå var på det forberedende stadium, for etterpå var det for sent å protestere (Aftenposten 20. juni 1962).

Grorud-folket følte seg alt annet enn beroliget. I juli sendte foreningene ny protest, nå direkte til formannskap og bystyre, og Akers Avis fyrte løs på førstesiden under tittelen «Grorudfolket vil ikke ha bebyggelse i Romsåsområdet», med den talende undertittelen «Foreningene der protesterer, mens Friluftsrådet sover». Den lille flekken av herlig natur burde distriktet få beholde, skrev avisen (Akers Avis Groruddalen 6. juli 1962). Da et presseoppslag i august fremstilte protestene som «imøtekommet», svarte foreningene med å plukke innrømmelsene fra hverandre punkt for punkt. Den brede turløypa gjennom et bebygd område var ingen erstatning for friluftsarealet som gikk tapt nord for den, og parkbeltet rundt Svarttjern var ingen imøtekommenhet, «dette måtte kommet i alle fall». Om bevaringen av skibakkene var idrettslaget ikke engang blitt spurt (Morgenposten 22. august 1962, Akers Avis Groruddalen 6. juli 1962). Formuleringen om parkbeltet skulle vise seg treffsikker: beltet rundt tjernet var det eneste av foreningenes krav nord for Trondheimsveien som overlevde, og det var samtidig det ingen hadde trengt å kjempe for.

Utover høsten 1962 gikk de formelle vedtakene slag i slag. Torsdag 30. august innvilget et enstemmig bystyre OBOS konsesjon på kjøp av parsellen av Romsås gård, rundt 930 mål skog nord for Trondheimsveien, og Solberg gjentok at turveiene skulle opprettholdes og at man ville «legge Svarttjern inn under friområdet» (Arbeiderbladet 31. august 1962). Uken etter var den utvidede byggegrensen på plass i formannskapet, og Dagbladet noterte lakonisk at det «gikk ganske lett» å endre generalplanens byggegrense når prosjektet ga boliger til over 6 000 mennesker, men at det skulle bli parkmessig område rundt Svarttjern og sørges for brede turveier (Dagbladet 7. september 1962).

Selve bystyrevedtaket falt torsdag 27. september 1962, og der var ikke enigheten så bred som i konsesjonssaken. Bystyret forskjøv byggegrensen opp til kote 300 «mot 11 stemmer», og gevinsten ble nå regnet i leiligheter: rundt sju hundre flere enn med den gamle grensen på kote 225. Mindretallsforslaget fra formannskapet, som ville ha en noe mindre utnyttelse, ble tatt opp av Høyres Albert Nordengen, som fjorten år senere skulle bli Oslos ordfører. Han var «overbevist om at hele området vil bli skadelidende ved en byggegrense helt opp til kote 300», og la til et argument som traff rett inn i groruddølenes egen liste over grunner til bitterhet: «Denne kollen blir også angrepet fra en annen kant, av Huken pukkverk, og det må være riktig å beholde et ubebygget område både av hensyn til det estetiske …» John Johansen fra Arbeiderpartiet mente på sin side at planen «burde kunne imøtekomme alle interesser». En annen Høyre-representant løftet saken til prinsipp og spurte om det var riktig at byen utviklet seg på bekostning av Oslomarka, med et krav som skulle bli stående i norsk markapolitikk i tiår: at Oslo bystyre måtte foreta «en samlet vurdering av grensene for Oslomarka» (Aftenposten 28. september 1962). Romsås-saken utløste altså kravet om en helhetlig markagrense, tretti år før noen lov om Marka fantes.

Det andre tjernet

Flyfoto fra 1962, tatt før den første spaden var satt i jorda på Romsås, viser noe som er borte i dag: Svarttjern lå ikke alene. Følger man avrenningen sørvestover fra tjernet, ligger det et lite tjern til, på snaut 720 kvadratmeter, drøyt 200 meter unna Svarttjern. Det er med på flyfotoene så langt tilbake de rekker, til 1937, og det stemmer med myrbeltet på eldre kart, blant annet kartbladet Oslo omegn blad 4 fra 1913.

Dette tjernet finnes ikke lenger. Terrenget i den retningen ble hevet med masser under utbyggingen (se bildet i neste kapittel). Kartverkets terrengmodell viser likevel fortsatt en grunn forsenkning i akkurat det området, fire meter under Svarttjerns vannflate, som et avtrykk av det som lå der.

I dag ligger det en utendørs parkeringsplass der, bak Odvar Solbergs vei 90. Og fascinerende nok følger parkeringsplassen tjernets omriss nesten helt. Det eneste som ikke stemmer, er at vannet strakte seg litt lenger, fram til der blokka nå står.

Hva det lille vannet var, er ikke godt å si, og jeg har så langt ikke lykkes med å finne noe navn på det. I Romsås før OBOS-byen forteller Trond Sirevåg at Svarttjern var en populær badeplass om sommeren, men at det ble forbudt da tjernet ble drikkevann, og at en foretaksom far seinere demmet opp bekken slik at barna kunne ta sine første famlende svømmetak. Fristelsen til å sette de to tingene sammen er stor. Men Sirevåg plasserer demningen «like ovenfor Trondheimsveien», og det er et godt stykke lenger ned i lia, så trolig dreier det seg om to forskjellige vann. Den enkleste forklaringen er nok også den mest talende: at dette var en av hølene i myrlandskapet som en gang omga Svarttjern, og at flyfotoet dermed viser oss myrene i det siste tiåret de fikk ligge i fred.

Hvor faren i Sirevågs bok bygget sin oppdemning, er vanskelig å si, for ingen av kartene jeg har funnet har spor etter den. Da Romsås ble bygget ut, ble uansett avrenningen fra Svarttjern lagt i rør, og bekken kommer først opp i dagen nedenfor Romsåsveien, der gangveien går ned mot Trondheimsveien, og derfra renner den under Trondheimsveien og videre ut i Alnavassdraget.

Romsås bygges ut og den første ulykken (1969–1974)

Like før gravemaskinene kom, fikk offentligheten et dystert mål på hvor dypt tjernet egentlig var. Tirsdag 22. juli 1969 druknet Inger Annie, 28 eller 29 år gammel, under bading i Svarttjern. Hun var der sammen med noen venner og ble sist sett da hun badet samtidig med en av dem, brannvesen og politi kom til stedet ved nitiden om kvelden, men måtte gi opp på grunn av lysforholdene, og søket ble gjenopptatt ved ettiden dagen etter. Froskemenn fra brannvesenet trålte tjernet, og klokka 14.15 onsdag ble hun funnet omtrent midt i vannet, på ni meters dyp (Asker og Bærums Budstikke 25. juli 1969). Akers Avis, som hadde fotograf på stedet, føyde til den opplysningen som gjorde ulykken uforståelig for folk, nemlig at hun var kjent som meget god til å svømme (Akers Avis Groruddalen 30. juli 1969). Ni meter, i et tjern på knapt fire og et halvt mål, er bemerkelsesverdig dypt i forhold til størrelsen, og det er dette tallet som siden har fulgt Svarttjern gjennom hver eneste debatt om sikkerhet.

Avisene er for øvrig påfallende uenige om hvem hun var. Asker og Bærums Budstikke, Laagendalsposten og Telen oppgir alle 28 år, mens Dagbladet og Arbeiderbladet skriver 29 (Dagbladet 23. juli 1969; Arbeiderbladet 23. og 26. juli 1969), og der Budstikka plasserer henne på Hallenskog ved Heggedal i Asker, skriver de to Oslo-avisene bare «fra Oslo». Verre står det til med etternavnet, som er gjengitt på tre forskjellige måter i løpet av fire døgn: Åmol i Dagbladet og Arbeiderbladet 23. juli, Arnold i Budstikka og i Arbeiderbladet igjen tre dager senere, og Ommål i Laagendalsposten og Telen. Fornavnet er det derimot ingen som er i tvil om. Jeg lar alle formene stå, dels fordi det er slik det sto på trykk, dels fordi jeg leser dem i digitaliserte skanninger der maskinen tolker gammelt avistrykk med vekslende hell, og dels fordi en drukningsulykke i juli 1969 ikke var det stedet der norske redaksjoner la sin største kraft i kryssjekking. Samme uke kjørte for øvrig Arbeiderbladet en større sak om drukning generelt, der det opplyses at det her i landet drukner «år om annet om lag 170 mennesker under bading», at det drukner fem menn for hver kvinne, og der en avdelingssjef i Oslo kommune med berettiget stolthet slår fast at «hittil i år har ikke en eneste drukningsulykke inntruffet ved våre bad og strender» (Arbeiderbladet 26. juli 1969). Det stemte sikkert. Svarttjern var bare ikke et kommunalt bad, det var et skogstjern folk kjørte til fra Asker for å bade i, og der ligger hele saken i et nøtteskall: stedet lå utenfor enhver statistikk fordi det lå utenfor ethvert tilsyn. Fem år senere lå det midt i en drabantby med åtte tusen mennesker, og fortsatt var det ingen som hadde ansvaret for det.

Tallene som ikke går opp

Her ligger en svakhet man skal ta med seg gjennom resten av artikkelen: nesten alt som siden ble sagt om sikkerhet ved Svarttjern handlet om dybden, og ingen visste egentlig hvor dypt det var. Tallene i kildene spriker kraftig. Da Social-Demokratens utsending var på stedet under vannkrisen i 1919, anslo han tjernet til rundt fem meter på det dypeste, med en bunn av fet, svart gjørme som slukte en tre meter lang staur, mens det femti år senere blir målt ni. De to tallene lar seg forsone, for i 1919 sto vannstanden fire meter under det normale, og fem pluss fire blir ni, men det er en rekonstruksjon og ikke en måling. Noen ordentlig dybdekartlegging av Svarttjern finnes ikke i noe offentlig register, av den grunnen som går igjen i denne artikkelen, nemlig at tjernet er for lite til å bli ført som egen vannforekomst. Det eneste dybdetallet vi har fra tjernets første sytti år, kom altså fra en bergingsoperasjon.

Og det er ikke bare dybden som spriker, det gjør arealet også. Social-Demokratens mann anslo to til tre mål ved normal vannstand i august 1919, vannverkssjefen regnet det til «omkring fem mål» i januar 1934, og min egen oppmåling på moderne kart gir knapt fire og et halvt. Tre tall, tre tiår fra hverandre, og ikke to av dem like. Men det er ikke sikkert noen av dem tar feil, og grunnen er verdt å forstå, for et tjern har ikke ett areal. Det har det arealet vannstanden gir det den dagen noen ser på det, og vannstanden i Svarttjern har ikke stått stille et eneste tiår. I 1911 var tjernet «saagodtsom tør». I 1919 sto vannet fire meter under det normale, slik at mannen som anslo to til tre mål, i praksis sto og betraktet en nesten tom skål mens han forsøkte å regne seg fram til hvordan den ville se ut full. I 1972 ble det tappet med pumper, og det samme skjedde i 1979 og 1980, og siden 1992 har nivået blitt holdt oppe med drikkevann fra Maridalsvannet, slik at arealet jeg måler i dag er arealet til et tjern som holdes fullt av en kran.

Kanten var heller ikke en kant. Tjernet lå i myr, og der myr møter vann finnes det ingen strek å måle etter. Vannverkssjefen sier det selv i 1934, når han foreslår at arealet «ganske sikkert vil kunne økes ved utgravning av den tilgrensede myr», og han beskriver dermed et tjern der grensen mot land var noe man kunne flytte med en spade. Den ble da også flyttet: myrene forsvant, breddene ble fylt opp med sand i 1980, og terrenget rundt ble et helt annet. Til slutt er ikke målemetodene sammenliknbare i det hele tatt, for tallet fra 1919 er et øyemål fra en journalist på befaring, tallet fra 1934 er en ingeniørs omtrentlige anslag i en innstilling som handlet om noe annet, og mitt eget er avlest fra et kart som viser én bestemt tilstand i nyere tid. Det samme gjelder dybden: fem meter i 1919, ni i 1969, fire etter oppfyllingen i 1980, «fire meter på det dypeste» i 1994, seks til sju i dag. Noen av forskjellene skyldes reelle inngrep, andre skyldes at ingen noen gang har målt det samme på samme måte.

Så når tallene i denne artikkelen ikke går opp, er det ikke fordi kildene tar feil. Det er fordi Svarttjern aldri har vært oppmålt. Hvert eneste tall vi har, om areal som om dybde, er et anslag gjort av en bestemt person, på en bestemt dag, med et bestemt ærend, og jeg gjengir dem som det de er og lar dem stå ved siden av hverandre i stedet for å velge ett og late som resten ikke finnes.

Kanten, ikke midten

Enda viktigere er at maksdybden aldri var det som gjorde tjernet farlig. Det farlige var geometrien i kanten, for langs østsiden faller berget rett i vannet, og der kom det dypeste partiet helt inn mot land, slik at et barn kunne gå fra tørr grunn til over hodet i ett skritt. Det var denne kanten arkitektene siktet til da de i 1963 lurte på om det kunne spennes nylonnett under vannskorpen «på steder der tjernet var dypt og farlig», og det var denne kanten konkurranseforslaget i 1974 ville legge brygge langs, uttrykkelig for at barn ikke skulle falle uti. Likevel kom nesten alle forslagene gjennom årene til å handle om midten, enten det var tapping om vinteren, gjenfylling av hele tjernet, krav om maksimalt to meters dyp eller oppfylling til fire. Først i 1980 ble kanten faktisk tatt fatt i, og da ved å begrave den i sand.

Regnskapet er ubehagelig lesning. Da en fem år gammel gutt omkom en torsdag formiddag i slutten av april 1979, hadde han etter alt å dømme kommet seg ned til tjernet på egen hånd, et par beboere hadde sett ham leke alene, og han falt i vannet fra flytebryggen uten at noen voksne var i nærheten, slik at hjelpen kom for sent (Akers Avis Groruddalen 2. og 9. mai 1979). Ulykken i 2010 skjedde ved samme linje. Begge altså på den østre kanten, ingen av dem i midten, og begge på nøyaktig den delen av tjernet som hadde vært omtalt som problemet helt siden 1963. Lokalavisa satte tallene opp under overskriften «Stygg statistikk for Svarttjern på Romsås», og regnestykket er kort: siden folk flyttet inn i borettslagene seks år tidligere, hadde det skjedd én drukningsulykke med tragisk utgang og to der det gikk bra. Avisa la til at «langt de fleste tilløp til ulykker som har skjedd små barn ved Svarttjern, har for øvrig inntruffet i den varme sesongen, ofte under bading» (Akers Avis Groruddalen 9. mai 1979).

Striden som fulgte er verdt et helt kapittel og får det senere, men utfallet hører hjemme her: Romsås ble ikke enig med seg selv, og det eneste konkrete tiltaket som faktisk ble gjennomført kom fra motstanderne av sikringsaksjonen, nemlig at flytebryggen ikke måtte ligge ute utenfor sesongen og at kantene burde fylles noe opp (Akers Avis Groruddalen 11. mai 1979).

Ulykken i 1969 markerer også et skille av en helt annen art. Da hun druknet, lå Romsås fortsatt som skog og jorde, og folk kjørte fra Asker for å bade i et tjern oppe i marka. Noen måneder senere kom maskinene, og fra da av var Svarttjern aldri mer et sted man dro til. Det ble et sted åtte tusen mennesker bodde rundt.

Det som ble vedtatt, og det som ble bygget

Bystyret sa ja i september 1962. Om hvordan det vedtaket kom i stand, og om motstanden fra Grorud-foreningene som kjempet mot hele prosjektet, har jeg skrevet et eget kapittel. Men det som ble vedtatt i 1962, var ikke det som ble bygget. Grendeplanen fra 1963 ble aldri realisert, for i 1967 skrinla OBOS-direktør Solberg den opprinnelige planen fordi grunnlagsinvesteringene ville bli for høye, og arbeidet ble overtatt av det såkalte Romsås-teamet, med Alex Christiansen, den ene av de to opprinnelige arkitektene, som leder (Akers Avis Groruddalen 13. desember 1972).

Oslo kommunes egen boligpolitiske historie er atskillig mer eksplisitt om hva som gikk tapt. Det fantes en ferdig plan for 1 400 leiligheter i småhus, «en delikat plan som alle fagfolk var enige om var god», droppet etter tre til fire års planleggingsarbeid, og «i stedet planla man en utbygging på de samme arealene for 2 500 leiligheter med kompakt blokkbebyggelse». Romsås ble stående som «ett av flere eksempler på at planer stadig ble revidert i retning av mer kompakt bebyggelse» (Oslo kommunes boligpolitikk 1960 til 2000). Det er en formulering som fortjener å bli lest sakte, for i en bisetning om revisjonspraksis beskriver den hvordan store deler av norsk drabantbyhistorie faktisk foregikk. Både småhusrekkene og taubanen forsvant altså ut av planene, blokkene kom i rekker av tun i stedet, og tempoet ble industrielt. Hovedgrepene fra 1962-vedtaket overlevde likevel: bilfrie boligfelt, brede turveier ut i marka og friområdet rundt Svarttjern. Fagpressen var da også begeistret og omtalte Romsås som et «på mange måter helt revolusjonerende prosjekt» (Byggenytt 1972).

Fem år

Fra 1969 til 1974 reiste drabantbyen seg som en ring av tun rundt åsterrenget, med T-banestasjon sprengt inn i fjellet og seks borettslag: Ravnkollen, Tiurleiken, Orremyr, Emanuelfjell, Svarttjern og Røverkollen. Arbeidet gikk lag for lag, i den rekkefølgen, med Røverkollen til sist, og første innflytting på Svarttjern-feltet var beregnet til 22. juni 1973 (Akers Avis Groruddalen 17. januar 1973). Navnene tar jeg for meg i neste kapittel, for de er ikke så selvfølgelige som de ser ut. Ferdig utbygd skulle Romsås ha 2 600 leiligheter og huse i underkant av åtte tusen mennesker (Akers Avis Groruddalen 17. januar 1973), altså en middels norsk by, bygget på et jorde og en åsside i løpet av fem år. Fra den første leiligheten ble innflyttet i desember 1970 til den siste sto klar ved årsskiftet 1974 og 75, gikk det fire år, og det tallet ble jeg sittende og regne på: det er nesten to ferdige leiligheter hver eneste dag, søndager inkludert.

Alex Christiansen fortalte til Dagbladet allerede 20. mai 1970 at «omkring 8000 mennesker vil komme til å bo på Romsås, den siste tilvekst til Oslos nye boligområder», og at området var tenkt «som et helt trafikkfritt område med et stort friareal som kjerne». Det var planlagt fire institusjoner for førskolebarn, tre av dem lagt til grendeskoler, og man vurderte å legge fritidshjem til de samme skolene. Mest oppsiktsvekkende, sett med dagens øyne, er at OBOS holdt informasjonsmøter for folk som ennå ikke hadde flyttet inn. «Foreløpig kjenner vi bare til hvem som skal bo i de 120 første leilighetene», sa Christiansen, og disse ble invitert, samtidig som man planla å ansette en sosialkurator, en aktivitetsleder og en interiørkonsulent for å få ting i gang. Det var ikke bare hus som skulle bygges, det var et samfunn, og noen mente alvor med det.

Bak tallene sto det folk. I juni 1973 var det 320 mann i arbeid på Romsås, og sytti av dem var ukependlere som ikke kunne reise hjem mellom skiftene, så Fagbygg A/S leide næringsbygget H-52 oppe på Emanuelfjell og gjorde det om til landets første pendlerhotell (Arbeiderbladet 12. juni 1973). Bygget hadde ikke noe navn, det gikk bare under fagbetegnelsen sin, hvilket i seg selv sier litt om hvor fort dette gikk. Der bodde Johnny Klinkenberg fra Søndre Land, Petter Haugen fra Sjoa, Hans Træet fra Ringebu og Kristian Maliberg fra Solør, og Isak Flesvig fra Feiring i Eidsvoll hadde rom 24, mens Anders Henriksson var byggeleder. Mennene som bygde drabantbyen bodde altså i den mens de bygde den, i et hus som var ment å bli kontorlokaler, og som senere skulle huse både postkontor og helsestasjon uten noen gang å bli det det var regulert til.

Én ting er det interessant at jeg ikke finner noe om, gitt forholdene og den koordinasjonen en slik prosjektering krever. Seks år med sprengning, tunneldrift, kraner og opptil 320 mann i arbeid, og jeg finner ikke en eneste dødsulykke fra anlegget i avisene. Det kan bety at det gikk bra. Det kan også bety at slikt ikke alltid nådde spaltene, og jeg vet ærlig talt ikke hvilken av delene jeg helst vil tro på.

Å bo på en byggeplass

Folk ventet ikke til det var ferdig, de flyttet inn midt i det. Den første familien flyttet inn i Ravnkollen borettslag 11. oktober 1970 (Akers Avis Groruddalen 19. november 1975), mens andre kilder daterer den første innflyttingen til desember samme år, og Arbeiderbladet slo det opp på julaften under overskriften «Ravnkollen først ute på Romsås». Trolig er begge riktige, altså én familie i oktober og den egentlige innflyttingsbølgen til jul, men uansett hvilken dato man velger betyr det det samme: de som kom først, bodde fem år på en byggeplass. Og de manglet nesten alt. Akers Avis oppsummerte det tørt i 1975, under mellomtittelen «Dårlig servicetilbud til nå», nemlig at fra de første beboerne flyttet inn og helt fram til åpningen av senteret måtte folk til Grorud for å handle. Fem år uten butikk i gangavstand, i et område som var bygget bilfritt med vilje, er en kombinasjon som krever en viss standhaftighet av dem som skal bære maten hjem.

Skolene kom i midlertidige lokaler. Bjøråsen skole startet opp midt i august 1975 i to næringsbygg i Sverre Iversens vei, med åtte klasser, og fikk ikke sitt eget bygg før i august 1977, mens ungdomsklubben holdt til i annen etasje i skoleprovisoriet i Tiurleiken. Postkontoret, helsestasjonen og daginstitusjonene ble presset inn i de samme næringsbyggene, som var regulert til noe helt annet, og Nationen konstaterte i desember 1975 at byggene var «regulert til næringsvirksomhet, men er nå brukt både til undervisningsformål, postkontor, helsestasjon og pendlerhotell». Fire offentlige funksjoner og en hotellvirksomhet i lokaler ment for kontor er ikke småsnusk, det er improvisasjon på bydelsnivå.

Og kollektivtilbudet, som var hele forutsetningen for et bilfritt sted, kom sist av alt. T-banen nådde Romsås søndag 18. august 1974, og Akers Avis skrev fredagen før: «Søndag morgen finner det sted en historisk begivenhet for bydelene Stovner og Romsås. Nøyaktig klokka 6.58 ruller T-banens første vognsett ut fra Stovner stasjon med kurs mot sentrum. Begivenheten finner sted uten pomp og prakt.» Trafikksjef Harry Klausen lot seg fotografere sittende på perrongen på Romsås stasjon i god tid før, og avsluttet intervjuet med å peke på skiltet på Stovner og fastslå: «Ja, så møtes vi her på søndag da.» Avisa var ikke bitter, men den var tydelig: «Arbeidene med å få tunnelbanen fram til den foreløpige endestasjonen på Stovner har tatt mange år, og groruddølenes tålmodighet har ofte vært på bristepunktet» (Akers Avis Groruddalen 16. august 1974).

Tjernet midt i det hele

Det virkelig radikale grepet var likevel selve hovedideen fra reguleringsplanen: å beholde et naturlig, dypt skogstjern som friluftsbad midt inne i boligområdet, perlen og lungen fra 1963-planen. Og tjernet ble ikke bare tatt i bruk som det lå, for vinteren 1972 til 1973 ble det tømt, med rensing av bunnen som formål: «Svarttjern er tømt og skal renses slik at beboerne på Romsås kan benytte dette som badeplass i tillegg til svømmebassenget i Romsåssentret» (Akers Avis Groruddalen 13. desember 1972). Trettiåtte år etter at vannverkssjefen foreslo å tappe tjernet for å se hva som lå på bunnen, ble det omsider gjort, ikke for drikkevannets skyld, men for badevannets. Året etter kunne avisen slå fast at «Svarttjern skal senere benyttes som badeplass om sommeren» (Akers Avis Groruddalen 17. januar 1973), og sommeren 1973 var det i full bruk, med fotografier i Arbeiderbevegelsens arkiv fra juli og august som bærer titler som «Romsås. Svarttjern, badeplass midt i bebyggelsen».

Om noen benyttet anledningen til å måle dybden mens tjernet lå tørt, forteller kildene ingenting om, og det er den enkeltopplysningen jeg helst skulle hatt av alt jeg har lett etter. De hadde tjernet tomt, de hadde folk nede i det, og fire år tidligere hadde brannvesenet hentet opp en kvinne på ni meters dyp. Ingen tok fram et målebånd, eller i det minste skrev ingen det ned, og resultatet er at hele den senere sikkerhetsdebatten ble ført på anslag.

Bebyggelsen la seg rundt. Svarttjern borettslag, 18 blokker med 651 leiligheter fullført i 1973 og 1974 og tegnet av Romsås-teamet, ligger riktignok et stykke nordøst for tjernet, men navnevalget viser hvor selvsagt tjernet var som identitetsmerke. Nærmere bredden kom Svarttjern skole, som åpnet høsten 1973 og i dag er Oslos eneste skole med bare 1. til 3. trinn, og i 1976 vedtok formannskapet å bygge barnehagene Lilleslottet og Skogen vest for Svarttjern borettslag (Akers Avis Groruddalen 27. august 1976). Forvalteren ved Romsås senter, Per Kr. Larsen, formulerte dilemmaet ærlig noen år senere: det hadde aldri vært noen lett avgjørelse, for drukningsfaren var alltid til stede, men fordelene var store, siden folk her fikk «et friluftsbad like ved husveggen», og at det bodde så mange tett omkring tjernet ble regnet som avgjørende, for ved et uhell ville det alltid være en hjelpende hånd i nærheten. Han sa det i juni 1980, i den samme artikkelen som fortalte at to mennesker hadde druknet i Groruddalen den sommeren, og ett år etter at en femåring omkom ved Svarttjern uten at noen voksne var i nærheten (Akers Avis Groruddalen 13. juni 1980). Tanken var vakker, og den hvilte på en forutsetning ingen hadde etterprøvd, nemlig at tetthet er det samme som tilsyn. Motbeviset sto på samme side i samme avis.

Eksperimentbyen

Da senteret endelig åpnet i november 1975, gjorde Akers Avis opp status. «Med Romsås-sentrets ferdigstillelse i forrige uke er bydelen med unntak av et par skoleanlegg og et eventuelt sykehjem ferdig utbygget», skrev Henning Jacobsen, og så kommer den mest presise setningen jeg har funnet om hvordan stedet ble oppfattet utenfra, nemlig at siden den første familien flyttet inn «har hele Romsås-byen blitt sett på som en eksperimentby». Avisa lot begge syn komme til orde i samme åndedrag: «Et trivelig bo-område, sier de fleste. Et arkitekthelvete, sier Odd Eidem i VG for en tid tilbake.» Beboerne selv? Akers Avis konkluderte med at «folk hovedsakelig er fornøyd med å bo på Romsås», men de fant også én ting nesten alle savnet, og den peker rett inn i neste kapittel: det folk savnet var «samarbeid borettslagene imellom» (Akers Avis Groruddalen 19. november 1975).

Romsås var altså ferdig som by før det var ferdig som fellesskap. Seks borettslag var reist, hvert med sitt navn, sitt styre og sin egen identitet, og allerede i 1975 var det tydelig at grendene levde litt for godt hver for seg. Fire år senere skulle uenigheten om Svarttjern vise nøyaktig hvor dypt det stakk, da tre av borettslagene gikk fra dør til dør med en underskriftsliste mens naboene deres skrev leserinnlegg imot den. Det er de seks borettslagene jeg går løs på nå: når de sto ferdige, hvem som ga dem navn, og hvorfor to av dem heter noe helt annet enn de ser ut til å hete.

Borettslagene på Romsås

Romsås ble bygget i seks byggetrinn, og de seks byggetrinnene endte opp som de seks borettslagene. Underveis ble praktiske ting endret, slik det alltid går når noe bygges i fem år strekk: oppdelingen av bodene, plantegningene og en del kosmetiske detaljer. På Ravnkollen ble bodene satt opp som frittstående, enkle firkantede bygg, mens de senere lagene fikk dem mer sammenhengende, og den som går tunene gjennom i dag kan lese byggerekkefølgen rett ut av bodveggene. Grender var for øvrig terminologien OBOS brukte om lagene den første tiden, og det ordet forteller ganske presist hva de hadde tenkt seg.

Selv vokste jeg opp på Svarttjern, men det er en upresis opplysning etter lokal målestokk. Jeg sa aldri at jeg bodde på Svarttjern. Jeg bodde på midtre Svarttjern, og det er en helt annen sak, i hvert fall hvis du spør noen som bodde der.

Rammen rundt det hele står i Akers Avis 17. januar 1973, i den beste enkeltartikkelen jeg har funnet om utbyggingen. Byggingen kom i gang i 1969, den første leiligheten i Ravnkollen ble innflyttet i desember 1970, og ved årsskiftet 1974 og 75 skulle den siste stå klar i Røverkollen. Da ville Romsås «bestå av følgende borettslag: Ravnkollen, Tiurleiken, Orremyr, Emanuelfjell, Svarttjern og Røverkollen», til sammen 2 600 leiligheter for i underkant av åtte tusen mennesker. Leilighetene var på to, tre, fire og fem rom, femromsleilighetene med en øvre grense på 126 kvadratmeter, og til hver eneste av dem fulgte det en parkeringsplass i det nærmeste parkeringshuset. En treroms i Ravnkollen kostet mellom 17 000 og 19 000 kroner i innskudd da den sto ferdig i 1970. På det travleste jobbet 320 mann på anlegget, og sytti av dem var ukependlere.

Og så er avisa tydelig på grensen, med en setning jeg ber deg holde på til siste del av dette kapittelet: «Det skal ikke bli mer enn seks borettslag, og Romsås skal ikke vokse mer» (Akers Avis Groruddalen 17. januar 1973).

Navnene ser ut som en samlet pakke, seks fine naturnavn fra samme skuff, og det er de ikke. Noen av dem er eldre enn alt annet på Romsås, noen ble til med et pennestrøk i 1970 og 1971, og to av dem betyr ikke det de ser ut til å bety. Jeg tar dem i den rekkefølgen de ble stiftet.

Ravnkollen

Ravnkollen ble stiftet på konstituerende generalforsamling 26. september 1969 og registrert i Oslo handelsregister 8. oktober samme år, som det første av lagene både på papiret og i terrenget. Første innflytting skjedde i desember 1970, noe Arbeiderbladet slo fast med overskriften «Ravnkollen først ute på Romsås» på julaften det året, og i januar 1973 var laget for lengst ferdig utbygd. Veien forbi fikk navnet Ravnkollbakken, kunngjort i lokalavisa 27. januar 1971. Navnet er det eldste av de seks, og det eneste som har utløst en offentlig strid.

På kvadratmilkartet fra 1797 heter kollen Korpekollen, av korp, det gamle ordet for ravn. Formen Ravnkollen dukker opp på et kart fra 1874, mens senere kart også bruker Ramnkollen og Rankollen, og i dagligtale ble det Rankollen. Det er den formen som festet seg i idrettshistorien, for hopprennene het Rankollrennet helt fra 1928, og bakkene het Store og Lille Rankollen. Da OBOS døpte borettslaget Ravnkollen, reagerte derfor lokalavisa, som i lang tid hadde drevet kampanje for at Rankollen var det eneste riktige navnet, og som mistenkte utbyggeren for å ha pyntet på det: at OBOS «hadde gjort om navnet fordi de mente det ville fenge bedre blant boligsøkerne med Ravnkollen enn Rankollen borettslag».

Det holdt ikke. Den 13. desember 1972 måtte Ragnvald Johansen i Akers Avis skrive artikkelen «Ravnkollen heter det!», og det er en offentlig retrett av det sjeldne slaget. «Vi har forsøkt å overbevise 40 000 Groruddals-beboere om at det var Rankollen som var navnet», skriver han, «men vi har nå møtt motstand på dette, og det såpass saklig og faglig» at det ikke var noe å gjøre. Og litt lenger ned, med en verdighet jeg har stor sans for: «Nå har altså vi sagt Rankollen for siste gang. Fra nå av heter det Ravnkollen» (Akers Avis Groruddalen 13. desember 1972).

Mannen som veltet avisa het Hauglie. Han hadde bodd på Grorud siden 1929, var etter eget utsagn «ingen navnepedant», men han var avdelingssjef i Norges Geografiske Oppmåling og hadde dermed tilgang til samtlige gamle kart over området, slik at avisa motvillig måtte konstatere at man «må tillegge ham den nødvendige saklige og faglige bakgrunn». Forklaringen hans er kort og uimotsigelig: på «kart opptatt i år 1797 ble kollen benevnt Korpekollen, korp = ravn, og senere er dette da modernisert til Ravnkollen, slik det også fremgår av et kart fra 1874». Deretter gikk han løs på sin egen etat, og det er den delen jeg liker best. «NGOs kartblad nr. 1914IV har benevnt stedet med Rankollen, feilaktig etter min oppfatning. Navnesamleren har mottatt feil informasjon her. Navnet blir forhåpentlig korrigert ved neste utgave. På siste utgave av turkart for Oslo Nordmark, som også bygger på 1914IV, er navnet rettet.» Bruken av Ramnkollen andre steder forklarte han med at det «skyldes vel skriveformene man kan være litt usikre på».

Det er en ganske fin sluttstrek. Lokalavisa hadde beskyldt utbyggeren for å finne på et penere navn, og fasiten ble at utbyggeren satt med det gamle og riktige, mens avisas eget yndlingsnavn var det som hadde sneket seg inn i statens kartverk ved en feil, påvist av en mann som jobbet der. I dag står Ravnkollen i Kartverkets stedsnavnregister som haug, uten spor av Rankollen.

Tiurleiken

Tiurleiken ble stiftet 2. desember 1970 og registrert 4. januar 1971, og Akers Avis meldte 27. januar 1971 at «det neste borettslaget som skal reises på Romsås skal hete Tiurleiken borettslag». Laget var ferdig utbygd i januar 1973. Navnet ser gammelt ut, og det er det ikke.

Tiurleiken står ikke i Kartverkets sentrale stedsnavnregister for Oslo i det hele tatt, verken som myr, som høyde eller som noe annet, og jeg finner det ikke på trykk noe sted før i januar 1971, da det dukker opp nesten samtidig i OBOS-bladet, i Oslo adressebok for 1971 og 72 og i lokalavisas kunngjøring. Navnet ble altså laget for anledningen, i det samme pennestrøket som ga Romsås de andre grendenavnene sine. Men det ble ikke funnet på i et møterom, og det er forskjellen. Til Tiurleikens tiårsjubileum i 1982 skrev Hans Christian Alsvik en artikkel om hvor navnet kom fra, gjengitt i Groruddalen historielags årbok for 2021, og han peker på to konkrete ting i terrenget: ei olle, altså en kilde, i berget ved nummer 22, og «ei fin lita myr der tiuren spelte».

Leiken i navnet er derfor ikke lek i betydningen moro, det er spillplassen. Tiuren hadde arenaen sin der blokkene nå står, og noen visste det godt nok til å døpe stedet etter den. Det er en nydannelse, men en ærlig en, nemlig en beskrivelse av et sted som ikke rakk å få navn før det forsvant. Da laget ble rehabilitert i 1999, ble fuglen satt tilbake der den hørte hjemme, og Akers Avis kunne 24. februar samme år melde at «på gavlveggen i Tiurleiken borettslag titter en diger tiur i brun teglstein ned mot Romsåsveien».

Orremyr

Orremyr ble stiftet 1. oktober 1971, registrert 7. desember samme år, og var ferdig utbygd i januar 1973 sammen med Ravnkollen og Tiurleiken. I OBOS' egen feltnummerering, slik den står i brosjyren for Emanuelfjell fra 1972, er Orremyr område 6. Navnet har nøyaktig samme status som naboens: Orremyr står ikke i Kartverkets stedsnavnregister for Oslo, og det eldste belegget jeg finner er Arbeiderbladet 25. februar 1971, altså mer enn et halvår før laget i det hele tatt ble stiftet, og det dukker opp samtidig i OBOS-bladet og i adresseboka.

Oppskriften er også den samme, nemlig fugl pluss terrengformasjon, i dette tilfellet orrfuglen og myra. Men der Tiurleiken har Alsviks nedtegnelse som forteller at både myra og tiurspillet virkelig fantes, har jeg ikke funnet noen tilsvarende kilde for Orremyr. Det kan godt ha ligget en myr med orrfugl der, det er høyst sannsynlig i akkurat dette terrenget, men jeg kan ikke dokumentere det, og navnet står inntil videre som en påstand ingen har etterprøvd. Fuglen kom likevel tilbake på veggen, for i rehabiliteringen rundt tusenårsskiftet ble det satt opp en orrfugl på toppen av en blokk, med fire til planlagt til sommeren 2000, og Akers Avis kunne 24. februar 1999 melde at «fra toppen av en blokk på Orremyr kneiser en stolt orrfugl». Orremyr og Tiurleiken delte OBOS' rehabiliteringspris for 2000, hvilket vel må sies å være et rimelig utfall når to lag har løst samme oppgave med hver sin fugl.

Emanuelfjell

Emanuelfjell ble stiftet 18. februar 1972 og registrert 21. mars samme år, med første innflytting i uka rundt 17. januar 1973. Det var her oppe, i næringsbygget H-52, at landets første pendlerhotell lå, der sytti av mennene som bygde Romsås bodde mens de bygde det. Og det er her jeg sitter med det navnet som ikke vil gi fra seg hemmeligheten sin.

Emanuelfjell er nemlig ikke et navn OBOS fant på, og det skiller det fra naboene. Det står i Akers Avis allerede 12. august 1965, åtte år før laget sto ferdig, og det står i en helt nøktern planbeskrivelse der grøntbeltene «danner et naturlig turveisystem som føres ut i Oslomarka, Emanuelfjell og Bånkallåsen, i nordvest». I 1968 skriver samme avis om «et sammenhengende friareal ved Svarttjern og Emanuelfjell». Navnet brukes altså på linje med Bånkallåsen, som et selvfølgelig terrengnavn, lenge før noen tenkte på å bygge der, og det er offisielt den dag i dag: Emanuelfjell står i Kartverkets stedsnavnregister som høyde, med godkjent og prioritert skrivemåte.

Samtidig finner jeg det ikke på trykk før 1965, og det står ikke hos Oluf Rygh. Norske Gaardnavne bind 2 for Akershus amt, som kom i 1898, har hverken Emanuelfjell eller noen Emanuel i Aker. Det er ikke avgjørende, for Rygh behandlet gårdsnavn og ikke hver enkelt kolle, men det betyr at navnet gikk under radaren for den store navneinnsamlingen på 1890-tallet, og det tyder på et navn som levde i munnen på folk lenge før det havnet i et register. Én mann har jeg funnet, og han er den eneste kandidaten i nærheten: matrikkelen for Aker og Follo fogderi fra 1888 fører opp brukene under Rommen, og der står Emanuel Olsen på bruk 138i, mellom Nordbraaten og Solli. Nummeret trenger en presisering jeg først bommet på: Rommen var matrikkelnummer 105 i det gamle systemet, brukene bar løpenumre i 138-serien, og etter revisjonen i 1886 ble gården gnr. 97, slik at 138i er det samme som gnr. 97 bnr. 13. Kolonnen han står i heter «Eierens eller Brugerens Navn», og panteregisteret viser at skjøtet hele tiden lå hos andre, så på Rommen var han bruker og ikke eier. Eier var han derimot på Grorud nedre, gården i lia rett sør for høyden, og der sto navnet hans på papirene helt fram til 1904. Rommen er nabogården til Romsås, Emanuelfjell ligger mellom dem, og Sagaen om Stovner opplyser dessuten at Romsås gård hadde skogteig «på områdene ved Emanuelfjell, Ravnkollen og østsiden av Steinbruvann til Røverkollen», men det er en sen kilde, utgitt i 1997.

Dette irriterte seriøst vettet av meg, for det bør være mulig å finne ut av. Og jeg er temmelig sikker på at jeg har svaret, men uansett hvor sikker magefølelsen er, så er jeg avhengig av å kunne strukturere det rundt sikre kilde som peker på samme teori, problemet er bare at teoriene, og forslag jeg har lest fra andre har aldri kunnet gi meg den følelsen av at vi vet, det jeg har sett, inkludert min egen konklusjon må regnes som nettopp det, en teori.

Jeg heller tatt meg bryet med å skrive ned hvordan jeg tror gåten henger sammen, og det står i sin helhet i kapittelet «Hvem var Emanuel?» under. I dagligtale gled navnet for øvrig ofte over i bestemt form, Emanuelfjellet, og slik står det i lokalavisa både i 1988 og i 1995.

Hvem var Emanuel?

Av de seks borettslagsnavnene på Romsås er Emanuelfjell det eneste som bærer et menneskes fornavn, og i kapittelet om de seks borettslagene måtte jeg la mannen bak det stå som en mulighet: en Emanuel Olsen i matrikkelen fra 1888, på riktig sted til riktig tid, uten en eneste kilde som knyttet ham til fjellet. Det ble jeg ikke ferdig med. Et navn som har overlevd alle andre spor etter sin egen opprinnelse fortjener en ordentlig etterforskning, og dette kapittelet er historien om den: hva jeg gjorde, hva jeg fant, hva som falt fra hverandre underveis, og hvor nær et svar det er mulig å komme med kildene som finnes i dag.

Jeg gikk fem veier. Jeg gikk under de trykte kartene, ned i oppmålingsverkets eget arbeidsmateriale. Jeg tømte Nasjonalbibliotekets digitaliserte aviser og bøker for alle tenkelige former av navnet. Jeg gikk gjennom folketellingene for strøket fra 1865 til 1920 på jakt etter alle som noensinne het Emanuel her. Jeg la sekundærlitteraturen ved siden av, fra Oslo byleksikon til historielagets årbøker, for å se om noen hadde visst noe jeg ikke visste. Og til slutt gikk jeg ned i panteregisteret, den håndskrevne eiendomsprotokollen, som er stedet der slike saker enten bekreftes eller faller. Der falt noe av det jeg trodde jeg visste, og det skal fram i sin fulle bredde.

Kartene under kartene

Utgangspunktet sto i artikkelen om innhegningen ved Ravnkollen: på omegnskartet fra 1881 finnes ikke noe Emanuelfjeld, der heter hele høydedraget Ravnkollen. Fra 1908-bladet er draget delt i to navngitte topper, Ravnkollen i nordvest og «Emanuelfjeldet» i sørøst, og slik står det på bladene til og med 1932. På Akers herredskart fra 1938 og NGO-bladet fra 1949 er navnet borte igjen. Det ga et vindu på 27 år mellom første og siste fravær, og det var for bredt til å si noe om når navnet egentlig ble fanget opp.

Nå er vinduet mye smalere. Norges geografiske oppmålings håndtegnede revisjonsmåling fra 1901, selve feltgrunnlaget for 1908-bladet, kaller fortsatt hele massivet Ravnkollen. Målearket viser tidens landskap med full tydelighet, arbeiderboliger ved Huken, damppukkverk ved Grorud kapell, nedlagt kobbergruve ved Steinbruvann, men ikke noe Emanuel-navn. Navnet kom altså inn i statens materiale i løpet av seks-sju år, mellom feltarbeidet i 1901 og graveringen i 1908, og det er i praksis datoen for når en navneinnsamler første gang fikk det i øret av noen som bodde her.

Jeg sjekket også alt som er digitalisert av kart mellom 1881 og 1908, for å se om belegget kunne flyttes bakover: rektangelkartet fra 1883, amtskartene fra 1879, 1901 og 1919, Petersens skikart over Nordmarka fra 1906, der kartranden går akkurat øst for toppen. Ingen av dem har navnet. To papirutgaver av omegnsbladet, fra 1892 og 1894, ligger udigitalisert hos Nasjonalbiblioteket og er de eneste kartene som fortsatt kan skyve første belegg bakover. De står på lista mi. Ett funn på 1883-kartet er verdt å ta med, og det handler ikke om fjellet, men om plassene under det: ved åsens nordøstfot, langs veien mot Bånkall, står navnene Nordbraaten og Sørbraaten. Begge går igjen i matrikkelen som bruk under Rommen, og de kommer tilbake om litt, om enn ikke helt slik jeg trodde.

Et navn som aldri sto på trykk

Ikke i noen form står navnet på trykk før 1965. Selv kartformen Emanuelfjeldet, den som lå på statens kartblad i en mannsalder, finnes ikke i en eneste digitalisert avis eller bok (iallefall ikke no jeg har funnet). Verkene som burde hatt navnet, har det ikke: Amund Hellands store amtsbeskrivelse fra 1897 mangler det, og det gjør også Kristiania-bindene hans fra 1917, enda navnet da hadde stått på kartbladene i ni år. Jubileumsverket Aker 1837-1937 mangler det i alle fem bind. Norske gardsbruk fra 1941 mangler det. Oslomarka-trebindsverket fra 1952 mangler det. Og Trond Sirevåg, som i 1974 skrev boka om Romsås gård for kommunen, bruker det ikke en eneste gang: høyden med steinbruddene kaller han konsekvent Ravnkollen. Navnet levde på kartene og i munnen på folk, ikke i tekst.

Til gjengjeld ga gjennomgangen to nye brikker i den andre enden. Det eldste avisbelegget, Akers Avis Groruddalen 12. august 1965, har fått følge av et nytt 1965-belegg: utredningen «Tokerudområdet» fra samme år, som lar Emanuelfjell ramme inn dalen sammen med Gjelleråsen og Bånkallåsen, like selvfølgelig som avisa gjør det. Og i Arbeiderbladet 2. mars 1968, i en sak om skitrekk og flombelyst slalåmbakke på Romsås, står det «Emanuelsfjell», med s. Den lille fuge-s-en er interessant. Den som skriver av et kart, beholder kartets form, mens den som har hørt et navn sagt, gjerne setter inn en s mellom leddene. Formen tyder på at navnet fortsatt levde muntlig i 1960-årene, og at planleggerne ikke bare børstet støv av et gammelt kartblad.

Matrikkelen, lest en gang til, og så en gang til

Så til mannen, og først en oppretting av mitt eget tall. Jeg har tidligere skrevet at matrikkelen fra 1888 fører Rommen som gnr. 138. Det var en sammenblanding av to nummersystemer: Rommen var matrikkelnummer 105 i det gamle systemet fra 1838, brukene under gården bar løpenumre i 138-serien, og i revisjonen av 1886 ble gården gnr. 97. Emanuels bruk 138i er dermed det samme som gnr. 97 bnr. 13, og med det nummeret kan bruket følges framover i tid: i Norske gardsbruk fra 1941 heter 97/13 «Rommen, Søndre», med 110 mål innmark og postadresse Grorud.

Selve oppføringen har jeg nå lest med egne øyne på sidebildet av matrikkelen, i full oppløsning og ikke bare i maskinlest tekst, og den er utvetydig: «13 | 138i | Rommen | Emanuel Olsen», med gammel skyld 1 ort 8 skilling og revidert skyld 74 øre. Navnet står i klar trykt skrift, mellom Nordbraaten på bnr. 12 og Solli på bnr. 14. Så langt holdt utgangspunktet mitt.

Så gikk jeg i panteregisteret, og der ble jeg stoppet. Folioet for løpenummer 138i, med nøyaktig de samme skyldtallene, så det er utvilsomt samme bruk, gir en helt annen eierrekke: skjøte fra Andreas Nilsen til Anton Olsen Rommen i 1880 for 2 400 kroner, deretter skjøte fra Anton Olsen Rommen til Ole Christiansen i 1900 for 5 000 kroner, og videre til Christiansen-arvingene i 1938. Ingen Emanuel Olsen har noen gang hatt tinglyst hjemmel til bruket. Og bruket ble aldri delt, noe som er verdt å merke seg for et spor jeg kommer tilbake til.

Løsningen på motsetningen står i selve kolonneoverskriften i matrikkelen, og den er lett å lese forbi: kolonnen heter «Eierens eller Brugerens Navn». Matrikkelfortegnelsen spurte ikke etter hvem som hadde skjøtet, den førte opp hvem som satt med bruket. Emanuel Olsen var altså bruker av Rommen-parsellen i 1888, mens Anton Olsen Rommen eide den. Det samme mønsteret ser vi rett etterpå på samme bruk: Ole Christiansen bodde der med familien sin allerede i 1891, ni år før han kjøpte det. Det var slik disse brukene fungerte, med brukere som satt på jord andre hadde hjemmelen til.

Det betyr at jeg må stramme inn en formulering jeg brukte i første utkast til dette kapittelet. Emanuel Olsen eide ikke jord på begge sider av åsryggen. Han brukte et bruk under Rommen på østsiden, og han eide en gård på Grorud på sørvestsiden. Tilknytningen til Rommen er reell, men den er svakere i papirene enn jeg først skrev.

Og så en metodisk lærepenge om naboene i registeret, siden jeg selv gikk i fella. Jeg leste rekkefølgen i matrikkelen som et lite kart, og mente at Emanuels parsell sto midt mellom Nordbraaten og Solli også i terrenget. Det gjør den ikke nødvendigvis. Brukene er ordnet etter løpenummerets bokstav, altså etter når de ble skilt ut, ikke etter hvor de lå. Panteregisteret viser det svart på hvitt: 138i ble utskilt fra bruk 5, Bakken, i 1880. Nabolaget i boka er kronologi, ikke geografi, og den slutningen min var for rask.

Det samme gjelder et annet spor jeg luftet. I 1888-matrikkelen ligger det en bitteliten utmarksteig på bnr. 15 med navnet Fjeldet, og i 1904-matrikkelen finnes også Fjeldstuen på bnr. 20. Jeg spekulerte i om et bruksnavn av typen «Emanuel-Fjeldet» kunne være mellomleddet mellom mannen og fjellnavnet. Den ideen står svakere nå, for teigen Fjeldet lar seg stedfeste i dagens register: den er Trondheimsveien 574, altså nede ved veien nesten sju hundre meter øst for toppen, ikke oppe på høgda. Jeg lar hypotesen ligge som en mulighet, men uten vekt.

Én mann, ikke flere

Så gikk jeg inn i folketellingene med ett enkelt spørsmål: hvor mange menn ved navn Emanuel fantes det i dette strøket i det hele tatt? Jeg tok tellingene 1865, 1875, 1891, 1900, 1910 og 1920 for Rommen, Romsås, Grorud, Bånkall, Stovner, Fossum og Ammerud med alle plasser, og telte også skrivemåtene Immanuel og Emmanuel, og Emanuel som andrenavn.

Svaret er: én. I 1865 ingen. I 1875 én. I 1891 én, den samme. I 1900 ingen på gårdene, bare en ung svensk steinarbeider ved navn Emanuel Lidén som losjerte på Veitvet, en gård unna. I 1910 bare en fabrikkarbeider født i 1887, en generasjon for sent. Og Groruddalen historielag har sjekket bakover: i folketellingen 1801 fantes det ikke en eneste Emanuel i hele Aker sogn. I et strøk der bøndene het Hans, Ole, Lars og Jakob, var Emanuel et navn man ikke trengte etternavn til.

Den ene er vår mann, og nå kan han følges gjennom et helt liv. Emanuel Olsen ble født 9. mai 1837 i Sverige, etter kildene å dømme i grensetraktene Krokstad og Hede i Bohuslän, hjertelandet for svenske steinhoggere. I 1875 sitter han på Nygaard under Furuset med kone, nyfødt sønn og budeie, og folketellingen gir ham en yrkestittel som er hele historien i tre ord: «Stenhugger Gaardbruger Og Selveier». I 1888 står han i matrikkelen som bruker av Rommen-parsellen 97/13. Senest i 1891 har han kjøpt gårdsbruket Grorud nedre av N. O. Young, og der bor han med kona Marie fra Kongsberg og åtte barn, i den tellingskretsen som heter Rommen.

Hans egen personseddel fra 1891 er verdt å stoppe ved, for den sier to ting jeg ikke visste. Under trossamfunn står det «Frikirken», og under ervervsgren står det ikke stenhugger, men «Stenleverandør og gaardbruger». Det er en betydelig oppgradering av mannen: han hogg ikke bare stein for andre, han leverte den. I de årene da høyden over ham var gjennomhullet av åtte granittbrudd, var altså naboen nedenfor en mann som levde av å selge grorudgranitt.

Resten av livet føyer seg til. I 1890-årene leide Aker skolevesen skolestue i en bygning han holdt på å føre opp på Grorud-gården sin, med ett skoleværelse, ett værelse for lærerinnen og kjøkken for femten kroner måneden, et lokale ungene døpte «Fleskekassen». Og 1. mai 1894 rykker han inn fredlysningsannonse i Morgenposten sammen med tolv andre grunneiere med eiendom ned til Loelva, under navnet han gikk under i bygda: «Emanuel Olsen Grorud».

Rundt 1898 er det slutt. Grorud-gården blir bebodd av Sigvart Kristensen, som hadde losjert hos familien i 1891, og i 1899 dukker «Bygmester Emanuel Olsen, Lysaker» opp som medstifter av et aksjeselskap. I folketellingen 1900 bor familien på Fagerli under Ullern under navnet Olsen Wang. I 1910 er han tilbake der han begynte, som steinhogger, nå på Fagerholt i Idd ved svenskegrensa, med sønnen Albert i samme fag. Han døde 2. juni 1914 og ble gravlagt i Idd som Emanuel Olsen Vang, født i «Hede Sverige». Steinen fulgte ham fra Bohuslän til Groruddalen og hjem igjen.

Og her kommer en detalj som betyr mer enn den ser ut til. Emanuel flyttet, men han slapp ikke Grorud. I Norges matrikkel for 1904 står han fortsatt oppført som eier av Grorud nedre, gnr. 94 bnr. 4, med skyld 1,42. Navnet hans sto altså på papirene til jorda ved fjellfoten gjennom hele det vinduet da oppmålingen samlet inn navnet, mellom 1901 og 1908. Familien var flyttet, men navnet var ikke det.

Familien ble heller ikke helt borte. Den eldste sønnen, Emil Johannes Olsen, født i 1875 og steinhogger som faren, bodde i både 1910 og 1920 på et bruk under Rommen, gnr. 97 bnr. 24, med det passende navnet Fjeldstad ved Trondheimsveien. Og hans egen eldste sønn, født på Grorud i 1896, ble hetende Fredrik Emanuel Olsen Fjelstad. Farfarens navn levde videre i strøket i minst to generasjoner etter at mannen selv var flyttet.

To halvdeler av samme mann

Underveis oppdaget jeg at jeg ikke hadde vært alene om jakten. Groruddalen historielags årbok for 2003 har en stedsnavnartikkel som tar for seg Emanuelfjell og konkluderer slik: «Vi veit ikke hvordan den fikk navnet sitt. I folketellingen 1801 for Aker Sogn var det ingen som het Emanuel. Den eneste Emanuel vi har funnet er Emanuel Olsen Grorud.» Historielaget kjente fredlysningen fra 1894, men ikke matrikkelen fra 1888. Jeg kjente matrikkelen, men ikke fredlysningen. Det er folketellingen i 1891 som binder de to halvdelene sammen: mannen på Grorud nedre i tellingskrets Rommen er den eneste Emanuel i kretsen, og dermed er matrikkelens Rommen-Emanuel og historielagets Grorud-Emanuel samme person. To uavhengige søk, tjue år fra hverandre, har endt på ett og samme navn.

Hypotesene som falt

En ordentlig etterforskning skal også fortelle hva som ikke stemte, og i denne saken er lista lang.

Den religiøse først. Emanuel er et bibelsk navn, «Gud med oss», og enkelte norske lokaliteter er oppkalt etter bedehus. Men det fantes ikke noe bedehus, kapell eller misjonshus med navnet Emanuel eller Immanuel i Østre Aker; søket gir null, og Høybråten bedehus fra 1925, Oslos eldste, heter noe annet. At vår mann sto i Frikirken gjør spørsmålet ekstra verdt å stille, og svaret er likevel nei.

Så steinbruddene. Åtte brudd lå på selve høyden i 1908, og tanken på en bruddeier eller formann ved navn Emanuel var forlokkende. Navnene på dem som drev Grorud-bruddene rundt 1890 til 1910 er kjent fra handelskalendere og aviser: Georg Lüttensee, E. Huseby, Olaus Olsen, C. Pedersen, Iversen-brødrene, Grønseth og Gude. Ingen Emanuel. Én av oppføringene sto lenge som et åpent spor, en driver som bare var lesbar som «Alfred» med uleselig etternavn, men sidebildet er nå lest med øyet i stedet for maskinelt, og der står Alfred Grorud, eieren av Grorud øvre. Ikke noen Olsen.

Så tanken om at navnet var et påfunn fra utbyggingstiden: den var død fra før, for navnet står på kart fra 1908 og i planpapirer fra 1965, lenge før OBOS.

Og til sist et spor som kom inn mens jeg holdt på, og som fortjener sin egen avslutning, fordi det viser hvordan slike saker skal lukkes. Adressen Rommiskogen 1 har tilhørt en Alfred Olsen, og tomta bærer navnet Rommenhøgda. Kunne det være familie, kunne det være forklaringen? Panteregisteret svarer presist. Rommenhøgda er gnr. 97 bnr. 33, utskilt fra Rommen bnr. 2 ved skylddeling holdt 8. og tinglyst 15. oktober 1920, med en skyld på ett øre. Den gikk fra Magnus Knudsen til Thoralf Krogstad samme dag for 500 kroner, videre til Sigvard Bøhren i 1921 for 4 000, og først 16. oktober 1931 til Alfred Olsen for 6 700 kroner, en overdragelse som også står i Nordstrands Avis en uke senere. Grunnbokbladet føyer til resten av forløpet: målebrev 18. desember 1931 på 1 327 kvadratmeter, hus i 1932, og salg videre til Eivind Grønli 22. november 1938 for 12 750 kroner. Alfred Olsen kom altså til Rommenhøgda tjuetre år etter at Emanuelfjeldet sto trykt på kartbladet, og var borte igjen etter sju år. Han er dermed kronologisk utelukket som navnegiver. Han var heller ikke Emanuels sønn: sønnen som er transkribert som Albert, står som Albert også i originalen, og han var beviselig steinhogger i Idd i både 1910 og 1920.

Hvem Alfred Olsen var, lot seg for øvrig oppklare helt, og svaret lå i en adressebok som staver stedet annerledes enn alle andre kilder. Aker adressebok for 1934/35 fører «Olsen, Alfred, nattvakt, Romihøgda, Tr.hjemsveien, Grorud», og han er den eneste Alfred Olsen på hele Grorud i boka. Det er Alfred Olsen, født 3. august 1879 i Nittedal, sønn av Hans Andersen Bjertnæs og Elen Marie Bolsdatter, som kom til Groruddalen som smågutt mens moren drev kafé på Bånkallenga, som var nattevakt ved Statens provianteringslager og siden arbeidet ved Grorud Høvleri til det brant i 1928, og som var ungkar hele livet. Han solgte Rommenhøgda i 1938, kjøpte Ammerudskogen 17 året etter, og døde i Oslo 2. september 1968, 89 år gammel. Ingen forbindelse til Emanuel Olsen finnes: husstanden til Emil Johannes på Fjeldstad er gjennomgått i både 1910 og 1920, og der er ingen Alfred.

Men én detalj i den saken er verdt å ta med likevel. Da Akers Avis intervjuet Alfred Olsen i september 1965, fortalte han at han «var lenge hos Kristiansen på Rommi». Adresseboken identifiserer arbeidsgiveren: Ole Kristiansen, steinleverandør, Rommen søndre. Og Rommen søndre er gnr. 97 bnr. 13, nøyaktig det bruket Emanuel Olsen satt med i 1888, og som Ole Christiansen kjøpte i 1900. Femti år etter Emanuel gikk altså Alfred Olsen i arbeid på den samme jorda, hos en mann i det samme yrket. Det er ingen slektslinje, bare et bilde på hvor lite dette samfunnet var, og hvor få slike bruk det var å arbeide på.

Men navnet Rommenhøgda er likevel verdt å ta med, for det fungerer som kontrollprøve. Slik fikk en høyde ved Rommen navn til vanlig: etter gården. At nabotoppen noen hundre meter unna i stedet bærer et mannsfornavn, blir da mer påfallende, ikke mindre. Normalen er gårdsnavn. Emanuelfjeldet er unntaket som krever en forklaring.

Det som derimot fikk støtte, er selve navnetypen. Kartverkets stedsnavnregister har elleve Emanuel-navn i Norge, og seks av dem er terrengnavn som vårt: ei myr i Halden, et berg i Karlsøy, en bekk i Sør-Varanger, en grunne i Hasvik, et skjær i Bamble. Der forklaringen er kjent, er den alltid den samme: en person i nabolaget. Emanuelbekken i Sør-Varanger finnes til og med både som bekk og som gårdsbruk, sju hundre meter fra hverandre, naturnavnet avledet av oppsitterens fornavn. Og i Bærum ligger Emanuels vei, oppkalt etter en byggmester Emanuel Olsen som bygde husene i Solliveien på Høvik. Jeg noterer i margen, uten å kunne bevise det, at vår mann ble titulert byggmester på Lysaker i 1899, et steinkast unna, og at det ikke er umulig at den samme mannen har satt fornavnet sitt på kartet to steder i Oslo-området. Det sporet får ligge til noen med Bærum-kildene for hånden.

Hvor nær bodde han egentlig?

Til slutt skylder jeg leseren de nøkterne avstandene, for de er svakere enn jeg først antydet. Emanuels gård, Grorud nedre 94/4, ligger i dag som Bergensveien 2 til 8, omtrent en kilometer sør-sørvest for Emanuelfjell-toppen, i den sørvestre foten av det samme massivet. Rommen-bruket 97/13, som han satt med i 1888, lar seg ikke lenger stedfeste: både det og nabobruket 97/11 er gått ut av matrikkelen, uten adresse i dag, slukt av utbyggingen, og de dukker ikke opp som teiger noe sted i terrenget rundt fjellet. Selve toppunktet ligger på gnr. 96 bnr. 36, altså på Romsås-gårdens grunn.

Han bodde altså ikke i fjellfoten, han bodde en kilometer unna, med gården sin på den ene siden av massivet og et bruk han satt på under den andre. I 1880-årenes Groruddalen er det likevel nabolag, og det er den avstanden folk daglig så et fjell fra. Men jeg skal ikke pynte på det: den geografiske delen av beviskjeden er den svakeste.

Konklusjon

Så hvem var så denne mystiske Emanuel? Her er rekonstruksjonen slik kildene bærer den, og slik jeg tolker dem.

Emanuel var etter all sannsynlighet Emanuel Olsen, født i Bohuslän i 1837, død i Idd (et tidligere herred og kirkesokn sør for Halden i Østfold, langs Iddefjorden på grensa mot Sverige, altså ikke en skrivefeil, men et gammelt norsk stedsnavn som i dag er en del av Halden kommune) i 1914: en svensk steinhogger som kom til Aker en gang etter 1865, arbeidet seg opp til selveier og steinleverandør, satt som bruker på Rommen-parsellen 97/13 i øst i 1888, og fra rundt 1890 eide gården Grorud nedre i den sørvestre foten av det samme massivet. Han var den eneste i mils omkrets som bar navnet, gjennom førtifem år av folketellinger. Han var synlig i bygda som gårdeier, skolevert og medunderskriver av offentlige kunngjøringer. Han levde av granitten fra nettopp denne åsen i de tiårene da den var gjennomhullet av brudd og fylt av folk som delte både språket og yrket hans. Og navnet hans sto på papirene til jorda ved fjellfoten helt fram til 1904, altså midt i det vinduet, mellom 1901 og 1908, da oppmålingen samlet inn navnet.

Naboene trengte et navn på den søndre toppen av draget, den som vender mot Rommen og Grorud, og de ga den det navnet slike topper får: Emanuelfjeldet, fjellet hans Emanuel, i bestemt form, slik folkemunnen lager dem. Navneinnsamleren som gikk her mellom 1901 og 1907 fikk det servert som et etablert stedsnavn og satte det på 1908-bladet, akkurat i årene da mannen selv var i ferd med å forsvinne ut av bygda. Så levde navnet sitt stille liv på kartblad til 1932, gikk i dvale da generasjonen som husket ham tynnet ut, ble hentet fram igjen av planleggerne i 1965, og ble i 1972 til et borettslag som i dag bærer et symbol av en mann som knuser stein. Hvis rekonstruksjonen stemmer, peker den logoen, uten å vite det, ikke bare på bruddene i åsen, men på yrket til mannen fjellet er oppkalt etter.

Det er konklusjonen, og så forbeholdene, for de hører med. Ingen kilde sier med rene ord at fjellet er oppkalt etter Emanuel Olsen. Det jeg har, er en indisiekjede: eneste bærer av navnet i strøket gjennom førtifem år av folketellinger, tilknytning til jord på begge sider av åsryggen, riktig kronologi med margin på få år, et yrke som knytter ham til selve fjellet, et landsdekkende navnemønster som peker på person, og to uavhengige søk, historielagets og mitt, som har endt på samme mann. Mot det står tre ting jeg ikke skal skjule: han eide ikke Rommen-bruket, han bare satt med det, han bodde en kilometer fra toppen, og ingen samtidig kilde forbinder ham med navnet.

Det som fortsatt kan avgjøre saken, ligger i arkivene. Panteregisteret for Grorud nedre 94/4 vil vise nøyaktig når Emanuel kjøpte gården og hvor langt oppover i lia eiendommen strakte seg, og det er nå det viktigste enkeltdokumentet som gjenstår. Akers herredskart fra 1938 kan stedfeste bruksnumrene i terrenget. De udigitaliserte omegnsbladene fra 1892 og 1894 på Nasjonalbiblioteket kan flytte navnets fødsel nærmere hans beste år i bygda. Oppmålingens egne navnelister fra revisjonen kan i beste fall vise hvem navneinnsamleren spurte. Og skulle noen sitte med muntlig tradisjon, brev eller papirer etter familien Olsen fra Grorud, Rommen eller Idd, eller etter etterkommerne som tok navnene Vang og Fjelstad, tar jeg imot med takk.

Inntil da står Emanuel Olsen ikke lenger bare som en mulighet. Han står som den klart beste forklaringen jeg har: en steinhogger fra Bohuslän som ble bonde og steinleverandør under fjellet, og som fikk fjellet i navnegave av naboene sine uten at noen av dem tenkte på at gaven skulle vare i hundre og femti år.

Svarttjern

Første innflytting på Svarttjern var planlagt til 22. juni 1973, og det står svart på hvitt i Akers Avis 17. januar samme år. Den formelle stiftelsesdatoen må jeg ta et forbehold om, for jeg finner ikke handelsregisterets kunngjøring for Svarttjern i Norsk Lysingsblad, slik jeg finner den for de fem andre, men ifølge Brønnøysundregistrene er registreringsdatoen 23. juni 1972, så det er den vi forholder oss til. Navnet trenger ingen forklaring, og det er nettopp poenget.

Svarttjern er Norges vanligste innsjønavn, dokumentert av Thrane i tidsskriftet Vann i 2025, og det finnes hundrevis av dem. Dette ene har fått en drabantby rundt seg, hvilket gjør det til det mest kjente av dem alle, men navnet i seg selv er så alminnelig som et norsk vannavn kan bli. Det interessante ligger et annet sted: Kartverket fører Svarttjern som tjern, altså ikke som høyde og ikke som område, bare som vannet selv. Navnet er dokumentert langt tilbake og står i papirene om vannledningen helt fra 1899, men det har aldri navngitt grunnen borettslaget står på. Laget lånte rett og slett navnet av naboen sin, og det var en helt naturlig beslutning, for tjernet var det eneste alle kjente fra før.

I dagligtale delte vi området i tre platåer, og betegnelsene var rent geografiske og sto ikke på noe kart: øvre Svarttjern lengst nord, midtre nedenfor, fra nedre del av tohundrern, eller tohundremetern som noen kalte den, og nedre, der skolen og selve tjernet lå. Tohundrern fortjener en egen setning, for den var populær akebakke om vinteren, og om sommeren var det der man ga sats med sykkelen. Der gjaldt det å holde tunga rett i munnen, for enten svingte man klar av boden, eller så fikk man et ublidt møte med Newtons tredje lov, og jeg kan personlig skrive under på at det siste ikke er noen god opplevelse. «Ak heller i bakken ved parkeringshuset», sa de voksne, som om det skulle være noe trygt ved å ake mot et parkeringshus. Det var uansett ikke stort bedre å fly i trafoboksen.

Røverkollen

Røverkollen ble stiftet 16. februar 1973 og registrert 20. mars samme år, som det siste av lagene, med første innflytting beregnet til årsskiftet 1974 og 1975. Da var Romsås ferdig, og da var det ferdig for godt. Det var også dette borettslaget som lå nærmest da det smalt, for da Televerket sprengte ut fjellanlegget OSIKAN gjennom vinteren 1990 og 1991, lå anleggstomta femti meter fra nærmeste blokk her.

Navnet er det som har flyttet seg mest. Kollen har to topper, og eldre kilder skriver den derfor konsekvent i flertall, fra «Røverkollerne» i Idrettsliv i 1928 til Oslo byleksikons oppslagsord «Røverkollene» i 1938, og flertallsformen står på selve amtskartet så sent som i 1920. I dag har Kartverket bare ett navn, i entall, på én ås, og overgangen skjedde etter krigen. Under navnet ligger sannsynligvis noe helt annet enn røvere: Akers-Posten skrev i 1908 om sideformen Romskollen, som leksikonene avleder navnet av, altså kollen ved Rommen, av samme rot som Romsås selv. Det er imidlertid viktig å huske på at selv i morderne tid har vi også Romstjern, som har overlevd stednavnet. Røverkollen er trolig en omforming av et navn folk ikke lenger forsto, men omformingen er gammel, for på Oppmålingens skjelettkart står kollen som «Röverkolden».

Men hva så med røverne? De finnes, og de er godt dokumentert, i alle fall som fortellinger. Morgenbladet gjenga i juli 1933 den fineste av dem, om en kone som var ute etter brenne og så «et spor etter en uhyre stor mann, gående fra Røverkollen og ned mot bygden», og som da hun så nærmere etter oppdaget at det var flere menn som «hadde hatt støvlene bak frem», slik at sporet i virkeligheten gikk motsatt vei, opp mot kollen. Den ble omringet, røverne tatt og byttet funnet. Samme artikkel slår fast at «om Kollen gikk i gamle dager mange sagn, og alle i den retning at det huserte røvere deroppe. Herav antagelig åsens navn.» Arbeiderbladet hadde de mer jordnære variantene i april 1954: at gården Kalbakken «så seint som i begynnelsen av 1800-åra fikk «besøk» av banditter fra Røverkollen», og at det ved Putten på Gjelleråsen ifølge flere sagn hendte at «bønder og andre farende folk ble overfalt av røvere», der bandittene skal ha senket ofrene sine i vannet.

Det er godt stoff, og noe av det kan godt være sant, for området lå ved en gammel ferdselsvei, og skogen har til alle tider vært et sted for folk som hadde grunn til å holde seg unna bygda. Men det forklarer ikke navnet, og avisene visste det selv. Arbeiderbladet prøvde seg først på en teori som er velkjent i navnegranskingen, nemlig at «fra flere bygder hører vi om åsnavn som er sammensatt med forstavelser som Tjuv- og Røver-, og i slike tilfelle viser det seg gjerne at det fins spor av bygdeborger der oppe», altså at slike navn markerer en gammel fluktborg. Så gikk avisa ut i terrenget og forkastet sin egen idé med den nødvendige nøkternhet: en bygdeborg «har gjerne minst én bratt og utilgjengelig side. Men på Røverkollen fins det ikke antydning til noe stup i nærheten av toppen.» VG var enda tydeligere to år før, og skriver etter å ha gjengitt sagnene at «det er disse gamle sagn og fortellinger som har gitt Røverkollen dens navn. Egentlig het den Roms[kollen].» Røverene er også antatt i and fortellinger å være posttyver når transporten gikk over Bergensveien.

Rekkefølgen er altså motsatt av det man skulle tro. Kollen het noe med Rommen, folk sluttet å forstå hva navnet betydde, og et navn som ligner på røver inviterer til røverhistorier, så kom historiene og fylte navnet med et innhold det aldri hadde hatt. Det er en helt vanlig prosess i navneverdenen, og den er ingen skam. Den har tross alt gitt Groruddalen et av sine beste sagn, om en kone som gjennomskuet noen som gikk med støvlene bak fram. Selve kollen har hatt flere liv enn noe annet punkt på Romsås, og har fått sitt eget kapittel i denne artikkelen.

Utenfor de seks

Seks borettslag, sier alle, og ramser opp Ravnkollen, Tiurleiken, Orremyr, Emanuelfjell, Svarttjern og Røverkollen. Det er riktig om OBOS-byen, og jeg har selv ramset dem opp i den rekkefølgen i mange år uten å tenke over at lista har hull. For det ligger tre steder til her oppe som hører til Romsås i alt som betyr noe, altså adresse, postkasse, skolekrets og folks egen oppfatning av hvor de bor, men som ikke er med i feltnummereringen og aldri blir nevnt når nabolaget teller seg selv opp. To av dem ligger nederst i Odvar Solbergs vei, i selve slynga ved Romsåssenteret, og ett på andre siden av Romsåsveien. Akers Avis skrev i januar 1973 at Romsås ikke skulle vokse mer, og det holdt i fire år.

De to nederst i slynga har jeg gått forbi i hele oppveksten uten å vite hva de var. Hva var egentlig de røde lavblokkene og de hvite murbyggene man kom til når man kom ned turveien fra Svarttjern? Svaret begynner i grunnboka, som gir dem hvert sitt dokument tinglyst samme år: 1977/12636-11/105 den 10. juni og 1977/28081-3/105 den 8. desember. Innholdslistene er nesten like, med bebyggelse, benyttelse, gjerde, vann- og kloakkledning og adkomst. I 1977 var det meste over, for Røverkollen hadde stått ferdig i tre år, senteret hadde åpnet i november 1975, kommunen hadde kjøpt begge næringsbyggene, og Bjøråsen skoles første byggetrinn ble åpnet 22. august, midt mellom de to tinglysningsdatoene.

Romsåslia

Desember-tomta ble Romsåslia, Odvar Solbergs vei 75 A til E, og deretter skjedde det ingenting på fem og et halvt år. Så lang tid gikk det fra vilkårene ble tinglyst til borettslaget ble stiftet 15. juni 1983 ifølge Enhetsregisteret, og det tok enda et år før noe sto der. Flyfotoet fra 1975 viser bare skog, det neste, fra 1984, viser byggene, og siden det ikke finnes noe imellom får jeg ikke ut av bildene nøyaktig når spaden gikk i jorda.

Oslo kommune eier grunnen, laget har festeretten, og dette er et seniorborettslag. Aftenposten kaller det nettopp «seniorborettslaget Romsåslia» 19. oktober 2011, i en sak om at laget ikke lenger fikk leie lokaler på timesbasis og dermed hadde fått problemer med aktivitetene sine. Det plasserer Romsåslia i en helt annen bølge enn resten av åsen, altså ikke drabantbyen fra 1969 til 1973, men 1980-tallets seniorboliger på restarealene, femten år etter at plankampen var avgjort og alle hadde flyttet inn. Lokalt teller det som Romsås uansett hva feltkartet sier, for Klassekampen førte Romsåslia borettslag opp blant Romsås-organisasjonene i 2010, og hver desember står laget i Akers Avis' julehilsen fra bydelen, side om side med de seks andre, med Wenche Bernstrøm som styreleder. Det er bare i historiefortellingen om Romsås at det ikke finnes.

En liten advarsel til den som vil ettergå meg: søker du på Romsåslia i avisarkivene, drukner du i eiendomsoverdragelser fra Lyngdal i Agder, der Romsåslia er en gate med rekkehus som har fylt Farsunds Avis og Lister i tjue år. Jeg trodde en stund at navnet vårt sto på trykk allerede i 1965, og det gjorde det. Bare fem hundre kilometer for langt sør.

Romsli

Juni-tomta ble Romsli, Odvar Solbergs vei 77 til 83, og er ikke et borettslag i det hele tatt, men tre kommunale eiendommer under ett navn. Huset som ga navn til klyngen, nummer 83, forklarer resten, og forklaringen står i en faktaboks i Akers Avis Groruddalen 4. april 2007 som løser det jeg lenge lurte på, nemlig hvorfor Røde Kors dukker opp i alle omtaler av et sted kommunen eier: «Romsli ble bygget på 70-tallet og eid av Røde Kors. I 1988 ble bygget gitt som gave fra Røde Kors til Romsås bydel.» Overføringen skjedde for én symbolsk krone, mot at huset ble drevet videre til allmennyttige formål. Kommunen eier det altså ikke fordi det alltid har vært kommunalt, men fordi noen ga det bort.

Her har jeg et minne som ingen avis dekker. Vi var på Romsli ved noen anledninger i forbindelse med korpset, og jeg husker huset som et sted det foregikk ting for ungdom og for familier, uten at jeg den gangen hadde noen anelse om hvem som hadde bygd det eller hvorfor. Det må ha vært i årene etter at bydelen overtok og før huset formelt fikk navnet allaktivitetshus, og akkurat de årene er det ingen kilder på, så der er jeg min egen kilde med de forbeholdene det gir. Den offisielle åpningen som Romsli allaktivitetshus kom i slutten av mai 2000, og Akers Avis gjenga hele saken i tilbakeblikket sitt 29. mai 2020: rundt hundre og femti mennesker var samlet, og Rune Larsen, lederen av bydelsutvalget på Romsås, klippet snora og ble den første som skrev seg inn i gjesteboka.

Så tok det slutt ganske brått, for i januar 2004 gikk husleia fra 300 000 til 1 200 000 kroner i året. En firedobling avgjør slike ting fort, driverne flyttet ut, og bygget sto tomt i tre år under Eiendoms- og byfornyelsesetaten og forfalt. Aftenposten skrev 23. august 2007 at huset endelig skulle pusses opp igjen, og siterte tretten år gamle Tomanie Krogh og kameraten Mohammed Choukri på tolv, som ruslet forbi og syntes det var for lite å finne på, hvilket er en observasjon som treffer saken bedre enn de fleste av oss klarer. I mellomtiden hadde huset hatt en gjesteopptreden i en historie jeg trodde jeg kjente, for da ungdomsklubben ble gjenåpnet i februar 2005 etter fakkeltog og underskriftskampanje, var det ikke i senteret den holdt til. «Lokalene er de samme som før og ligger i Odvar Solbergs vei 83», skrev Akers Avis 29. desember 2005, og året etter, 25. august 2006, at klubben «tidligere holdt til i «Romsli»» og nå hadde flyttet mer sentralt og fått større lokaler. Klubben lå altså oppe i Romsli i halvannet år.

Fra september 2009 heter huset Villa Romsli. Akers Avis omtalte det da som «et nystartet atelierfellesskap i kommunale lokaler på Romsås», og under det navnet lever det fortsatt, med kunstnere som hvert år siden har åpnet dørene under Oslo Open, senest i 2025. Den vestre halvparten av tomta gikk en annen vei: i 2015 ble omkring tusen kvadratmeter revet, og i november 2016 sto det et nytt bygg der på 1 660 kvadratmeter i to etasjer, med rundt femten omsorgsboliger for mennesker med psykisk utviklingshemming, tre av dem forsterkede, pluss fellesarealer og personalbase. Byggherre var Oslo kommune ved Omsorgsbygg Oslo KF, bruker er Bydel Grorud, arkitekt Momentum Arkitekter og totalentreprenør NCC. Prosjektfaktaene ligger fritt tilgjengelig hos både NCC og byggelederen Oslo Bygghuset, og de to spriker litt på antall enheter, fjorten mot seksten, så jeg holder meg til rundt femten.

Ved innkjørselen står det et skilt: «Emanuelfjell Bosenter, Odvar Solbergs vei 77, Omsorgsbygg». Fjellnavnet har med andre ord flyttet på seg enda en gang, først fra en høyde på 295 meter til et borettslag i 1972, og nå til en omsorgsinstitusjon som ligger et godt stykke fra begge deler. Det er samme bevegelse som Bjøråsen og Gjelleråsen gjorde langs veiene, bare i komprimert form, og med den forskjellen at Emanuelfjell nå har rukket å bli tre forskjellige steder uten at noen ennå vet hvem Emanuel var.

Rommiskogen

Det tredje stedet faller utenfor av den enkleste grunnen som finnes, nemlig at Rommiskogen ligger nordøst for Romsåsveien og dermed på feil side av streken. Jeg tar det med likevel, for jeg synes det er påfallende at jeg som faktisk bodde på Svarttjern borettslag aldri innså hvor nært oppi oss Rommiskogen lå, og hvor sentralt det ligger i forhold til det meste på Romsås. De skiller seg først og fremst ut ved å bestå av eneboliger, men det var da jeg begynte å regne at det ble ubehagelig: måler jeg fra midtpunktet av Rommiskogen, hadde de tretti meter kortere gangavstand til Svarttjern enn jeg hadde, hundre og førti meter lengre til Jokern og fire hundre meter kortere til Romsås senter, sammenliknet med der jeg selv bodde på midtre Svarttjern. Naboene jeg aldri regnet som naboer, bodde altså nærmere det meste enn jeg gjorde.

Så gikk jeg i flyfotoene for å finne ut når husene kom, og der ble det interessant på ordentlig. På fotoet fra 1937 er byggingen alt i gang. På fotoet fra 1950 står det et par hus der som fortsatt står i dag. Og oppkjørselen gikk ikke opp fra Romsåsveien, den kom fra Trondheimsveien, altså nedenfra, og det var først da Romsåsveien ble bygget at Rommiskogen ble koblet på der. Det snur hele forholdet på hodet. Rommiskogen kom ikke som en flik utenfor Romsås, Rommiskogen var der først, med minst en generasjon og trolig to, og vendte seg mot den gamle hovedveien nede i dalen. Om dette er den samme prosessen som ga steinhoggerhusene Solheim, Fjellheim og Solvang, altså tomtesalg fra en gård og hus reist av folk selv, vet jeg ikke. Det ville i så fall passe kronologisk, men jeg har ikke sett papirene, og lar spørsmålet stå.

Går vi til grensen, var Romsåsveien den i alle vedtakene. Da bystyret i januar 1976 åpnet for videre utbygging oppover mot Nittedal, ble området beskrevet som «begrenset av Romsåsveien og kote 300 meter», og alt innenfor er OBOS-byen. Rommiskogen er utenfor, og det har den vært hele tiden, bare av motsatt grunn av den jeg først antok. Navnet er uansett det eldste av de tre, for Rommiskogen er skogen ved Rommen, i den uttalen gården faktisk har hatt, nemlig rommi. Det er ikke en muntlig avslipning noen fant på i moderne tid: formen står i matrikkelen fra 1888, og Rygh fører den opp som uttaleform under Aker nr. 97, ved siden av «romme». Fra samme rot har vi Rommen gård, Rommen skole, Rommen holdeplass og Rommibakken.

Om selve boligområdet kan jeg fortsatt mindre enn jeg gjerne skulle. Flyfotoene gir meg en ytre ramme, men byggeår, utbygger og eierform har jeg ikke bekreftet, og jeg lar det heller stå åpent enn å gjette, akkurat som jeg ikke vet når husene ble hetende Rommiskogen som samlenavn. Noen av husene er gamle, men det har også vært utbygging her i moderne tid. Det jeg vet, er at navnet fører rett tilbake til gården, og at bebyggelsen gjorde det samme. Rommiskogen vokste ut fra Rommen, ikke fra Romsås, og det er nok derfor det aldri ble regnet med. Det er trolig også derfor jeg aldri la merke til det.

Det som skjedde på toppen av Røverkollene

Sier noen «toppen av Røverkollen», ser jeg for meg det samme som de fleste andre på Romsås: tårnet. Betongsøylen med antennene, der telesenteret står.

Det er femti prosent riktig.

Røverkollen har nemlig to topper, og tårnet står på den ene av dem. Den nordre er høyest med 401 meter, den søndre seks meter lavere. Det er derfor de eldre kildene konsekvent skriver navnet i flertall, Røverkollene, helt fram til etter krigen. De mente begge to. Og mange vil la seg overraske over hvor mye nærmere den søndre er. Dersom man går grusveien opp til Røverkollen Telelsenter, så har du allerede på din høyre side passert den søndre toppen, for lenge siden. Eller mer konkret: Fra avkjørselen ved Sverre Iversens vei så er det ganske nøyaktig i luftlinje 575 meter til søndre toppen. Til sammenlikning er det ganske nøyaktig 1010 meter til den nordre toppen.

Og den halvparten vi har sluttet å tenke på er den som bærer nesten mesteparten av historien. Gravene ligger der. Vardevakten satt der. Landmålernes fastpunkt står der. Alt sammen på den søndre toppen. Kollen er dessuten grensehjørne mellom Aker, Nittedal og byen. Og den har den ene egenskapen alt annet der oppe springer ut av: man ser langt fra Røverkollen, og man ser Røverkollen langveisfra. I over tre tusen år har folk bygget fem forskjellige ting på de to toppene, av fem forskjellige grunner som ved nærmere ettersyn viser seg å være den samme grunnen.

Gravrøysene

Først kom steinen. Riksantikvarens registrering fører opp tre gravrøyser på den søndre toppen, «sannsynligvis anlagt i bronsealderen» sier teksten i Askeladden (Fagregisteret til Riksantikvarens database over kulturminner i Norge), øst og vest for stien som går nord til sør over ryggen. De er i svært ulik forfatning. Én rundrøys på 3,5 meter i diameter og 0,8 høy «ser restaurert ut». Én er redusert til en røysrest av blokker i to lag, 3 x 6 meter og en halv meter høy. Og én rundrøys på åtte meter «er stort sett fjernet og sees i dag mest som et krater». Det eneste som står igjen av den er en halvannen meter bred brem av blokker, «pent bygget i opptil fire lag». Askeladden peker på to årsaker til ødeleggelsene, og de ligger tusen år fra hverandre: skadene stammer «trolig både fra det gamle vete- og vardesystemet og fra moderne turgåere».

Registreringen legger også fram en tanke jeg ikke hadde tenkt på. Gravrøysene «kan opprinnelig ha hatt en tilleggsfunksjon som en grensemarkør for en eldre ferdselsvei». Det er ikke urimelig. Den gamle veien over Bjøråsen mellom Grorud og Nittedal går forbi foten av kollen, og Røverkollen er grensehjørne mellom tre jurisdiksjoner. Kanskje har røysene fra første stund vært to ting samtidig: graver, og merker som fortalte deg hvor du var.

Varden

Så ble haugene tatt i bruk på nytt, og det var ikke noe særegent for Romsås. Askeladden slår det fast: «På Østlandet er et stort antall av åsrøysene fra bronsealder ombygd for å tilpasses vardesystemet som var i drift fra jernalderen og til begynnelsen av 1800-tallet.» Gravene ble bygget om til varder over hele landsdelen, systematisk, gjennom mer enn tusen år.

Røverkollen var vardefjell i varslingssystemet omkring Viken. Oslo byleksikon fra 1938 formulerte det finest: «Å tenne ild på varden på Røverkollen, lysende over hele Hadeland, den gamle grensevakt mellem Raumarike og Viken.» Der møtes varden og navnegruppen, for det var mot raumarne kollen holdt vakt. Så sent som i 1716 sier en kilde at Røverkollen sammen med Varingskollen varslet om at Karl 12. var på vei.

Nord eller sør?

Et spørsmål bør ryddes av veien før vi går videre, for det er lett å tro at kildene svarer på det. Det gjør de ikke.

Røyser finnes på begge toppene. Morgenposten skrev i august 1936 om «de mektige gravrøiser på begge toppene», og VG talte i mai 1952 opp «fire steinrøyser på Røverkollene, én på den nordre og tre på den søndre». Leidangboka fra 1951 fører stedet som «Røverkollene», i flertall, uten å peke ut noen enkelttopp. Men røys er ikke det samme som varde. VG skriver at «begge Røverkollene var i gammel tid vardefjell» og at den største varden trolig lå på den nordre, mens Oslo byleksikon i 1938 nøyer seg med «varden på Røverkollen» i entall. Ingen av dem oppgir hvor de har det fra, og VGs «trolig» er nettopp et trolig. Flest røyser ligger på den søndre toppen, mens den antatt største varden plasseres på den nordre. Den motsetningen forklarer ingen.

Det vi kan si, er altså dette: steinen ligger på begge topper, registeret behandler kollene som ett vardested i flertall, og hvilken av dem som bar ilden, står det ikke noe sted.

«én på den nordre og tre på den søndre» (høydeoppgavene spriker: Akers-Posten i 1916 og Leidangboka i 1951 sier 407 meter for kollen, mens Arbeiderbladet i 1954 oppgir 401 for den nordre og seks meter mindre for den søndre; moderne kart bruker 401, som er tallet jeg bruker ellers i artikkelen)

Registeret

Hvem kommuniserte varden egentlig med? Vi vet hvem naboene var, men ikke den presise rekkefølgen, og grunnen er enkel: en varde er avhengig av fri sikt. Den varden som ligger nærmest i luftlinje, er ikke nødvendigvis den som er synlig i den retningen. Den norske leidangen fra 1951 fører et nummerert register over landets varder, ordnet geografisk herred for herred, og der står Røverkollene som nummer 102.
Nordøstover, mot grensen:

Varde 97: Varingskollen, Nittedal, 550 meter

Varde 101: Gjelleråsen varde, Skedsmo, 336 meter. Ved inspeksjon i 1767: «i behørig stand»

Varde 102: Røverkollene, Grorud, 407 meter. «Røyser.»

Sørvestover, mot byen og fjorden:

Varde 103: Ryen varde, 205 meter

Varde 104: Vettakollen, 395 meter

Varde 105: Kolsås varde, Bærum, 379 meter. I 1767: «nedfalden»

Numrene følger altså herredene og ikke nødvendigvis den nøyaktige signalrekkefølgen, men retningen er ikke til å ta feil av. Røverkollen sto mellom Gjelleråsen i nordøst og byen i sørvest.

Signalet kom langveisfra. Leidangboka gjengir Reichweins kopibok fra 1653, der det finnes «en oppgave over vitene fra Eidsskogen til Gjelleråsen» og detaljerte bestemmelser for hvor allmuen fra Akershus len skulle møte fram når vitene var tent. Eidskog ligger på svenskegrensen. Kjeden løp altså fra grensen, innover Romerike, til Gjelleråsen. Og Gjelleråsen er nummeret rett før Røverkollene. Sto det ild på kollen over Romsås, betydde det at noen hadde krysset grensen flere mil unna, og at beskjeden nå var på vei ned til byen.

Boka gjengir også en ordinans fra 1600-tallet, og den er konkret. Ved hver varde skulle det våke «4 modige, væpnede menn, hvorav minst 2 med bøsse, kuler og krutt». Fire mann, døgnet rundt, på en kolle i skogen. Det setter røysa som skal ha vært hus for vardevakten i et ganske annet lys enn en steinhaug på et turmål.

Det som ikke står der

Her må jeg trekke fram en merknad jeg stusser på. Gjelleråsen har en tilstandsrapport fra inspeksjonen i 1767: «i behørig stand». Kolsås har «nedfalden». Rud varde har «i god stand». En fjerde er beskrevet som «rudera, vakthuset forråtnet». Det er et system i drift, ettersett av folk med papirer.

Røverkollene har ingen slik rapport. Der står bare «Røyser».

Plassen i registeret hviler altså på steinhaugene, på arkeologien, og ikke på dokumentasjon av en varde i tjeneste. Leidangboka sier det selv, og med forbehold: kjente bronsealderrøyser på åstopper er blitt tatt i bruk, og «det har f. eks. kanskje vært tilfellet på Røverkollen ved Grorud». Det er et kanskje, og det skal stå som et kanskje. Det vi vet sikkert er at steinen ligger der, at kollen sto i registeret, og at naboene på begge sider var i drift.

Systemet ble avviklet i begynnelsen av 1800-tallet.

Siktelinjene

Røverkollen var etter alt å dømme et vardefjell, det er kjent nok. Men registeret over vardene forteller bare hvor de sto, ikke hvem som kunne se hvem, og det siste er jo hele poenget med en varde.

Jeg ble sittende og fundere på hvilke varder som kunne ha sett ilden på Røverkollen, og gjorde av ren nysgjerrighet et eksperiment. Jeg brukte Kartverkets terrengmodell, som viser bakken uten dagens skog, og trakk en linje fra hver av Røverkollens to topper til hvert av de seks vardestedene, samt til Ekeberg. Langs hver linje målte jeg terrenget hver tiende meter og trakk fra jordkrumningen, som over de lengste avstandene stjeler nesten 40 meter av sikten. Så målte jeg møysommelig om det var hindringer, og hvor siktelinjens laveste klaring lå.

Jeg vil presisere at målingen ikke beviser noe. Fri sikt mellom to fjelltopper er et geometrisk faktum, ikke et historisk et, og geometrien er like fri i dag som den var da systemet sto i drift. At Røverkollen kan se Varingskollen, sier ingenting om at noen faktisk tente en varde der, at de to sto i samme kjede, eller at signalet gikk den veien.

Målet var derfor ikke å bevise en kjede, men å kartlegge sannsynlighet. Blokkert sikt hadde vært det virkelige funnet, for et fjell mellom to varder utelukker forbindelsen uansett hva kildene måtte påstå. Fri sikt utelukker derimot ingenting. Den flytter bare et vardested fra «umulig» til «mulig». Det er en svakere opplysning, men ikke en verdiløs, for den forteller hvilke ledd som overhodet kan diskuteres, og hvilke marginer de i så fall hadde å gå på.

Resultatet ble slik:

Varingskollen er den som er verdt å dvele ved. Den er ikke bare geometrisk mulig, den er også den eneste av naboene som en kilde faktisk kobler til Røverkollen, nemlig da de to sammen varslet om Karl 12. i 1716.

Signalet

På Oppmålingens skjelettkart står kollen som «Röverkolden», med navnet skrevet på tvers av begge toppene. I den nedre av de to lyse flatene, altså på den søndre toppen, står en liten gul tegning av en spiss trekonstruksjon på firkantet fot, og ved siden av den to ord: «Squelet Punct».

Squelet kommer av det franske ordet for skjelett, og «Squelet-Cart» var Oppmålingens eget navn på skjelettkartet, altså kartet som bare viser de trigonometrisk bestemte punktene, rammeverket alt annet siden henges på. Det eldste kjente er nummerert 3 og datert 1779.

Et skjelettkart er kartet før kartet. Landmålerne målte opp én eneste avstand svært nøyaktig, og målte deretter vinkler mellom fjelltopper som var synlige for hverandre. Ut av det fikk de et nett av punkter der hver enkelt posisjon var kjent med stor sikkerhet. Det nettet er skjelettet, og alt annet, kystlinjer, veier, gårder og skoggrenser, ble siden hengt på det.

Poenget er at feilene ikke får vokse. En landmåler som måler seg framover i terrenget samler opp små unøyaktigheter, og etter noen mil er kartet skjevt. Men når hvert lokale oppmålingsarbeid festes til nærmeste faste punkt, holdes feilen i sjakk. Det er også derfor kartblad fra samme system møtes i kantene i stedet for å sprike.

Røverkollen er ikke tegnet inn der som et sted. Den er tegnet inn som et fastpunkt i oppmålingen av Norge.

Og her ligger noe jeg synes er slående. Vardesystemet var i drift til begynnelsen av 1800-tallet. Det eldste skjelettkartet er fra 1779. I noen tiår rundt år 1800 var Røverkollen samtidig sannsynligvis et aktivt ledd i det gamle varslingssystemet og et fastpunkt i det nye kartverket. To nasjonale infrastrukturer, den ene tusen år gammel og den andre helt fersk, på den samme steinhaugen på samme tid.

Punktet står der ennå den dag i dag. Riksantikvarens registrering av gravfeltet måler samtlige kulturminner ut fra det, i retning og meter fra trig.pkt G 35.309, og koordinatene plasserer det på den søndre toppen. Fastpunktet er blitt selve nullpunktet også for gravene.

Symbolet på kartet finnes det også et fotografi av, som viser turgåere stå vedsidenavn en pyramide av stokker med en lys sikteplate i toppen, reist i steinrøysa. I Oppmålingens språk het slikt et signal, definert som «varde eller en annen konstruksjon som var lett å se og sikte til», satt opp over metallbolten som markerte punktet. Det er ikke noe man går opp i. Det er noe andre skal se på, fra fjell milevis unna. Det til tross finner jeg flere bilder av grupper med mennesker som har klatret opp i pyramiden for å ta bilder, blant annet fra turene Foreningen Friluftsliv og Kropskultur hadde opp til toppen i 1920.

En frustrerene ting med særlig eldre kart av Romsåsen, er at området som oftest er «klippet i to», ligger åsen enten på høyre eller venstre ytterkant av kartbladet, avhengig av hvilken del av åsen du skal ha kart av. Nå vet vi hvorfor, det er ikke tilfeldig. Den ligger ikke i utkanten. Den er punktet kartene er målt fra.

Tretårnet

På den nordre toppen sto det i mange tiår et tretårn man kunne klatre opp i. Hva det ble bygget for, gir kildene ulike svar på.

Brannvarsling er den forklaringen som har vært mest utbredt. VG skrev i juni 1974 at Teledirektoratets nye betongtårn skulle stå «akkurat der det nå står et branntårn av tre på Røverkollen». Sagaen om Stovner fra 1997 fører tårnet opp sammen med tårnene på Stovner og ved Haukåsen i Østmarka, som til sammen skal ha utgjort skogbrannberedskapen i Oslos marker inntil 1950-årene.

Oppmåling er den andre forklaringen. Groruddalen historielag skriver at tårnet ble reist av Norges geografiske oppmåling for å lage kart over Norge, og at det har vært en utbredt misforståelse å tro at det var et branntårn. De opplyser videre at NGO reiste et tårn til på Snarefjellet, ved Ringnes bryggeri på Gjelleråsen.

Jeg har ikke funnet noen primærkilde som avgjør spørsmålet, så jeg lar det stå åpent. Men noen observasjoner er verdt å ha med.

Røverkollen er ikke nevnt i det brannvaktnettet som Morgenbladet beskrev i april 1923, da Skogbrandforsikringsselskapet organiserte Akershus fylke. Stasjonene der var Fjeldsjøkampen i Hurdal, Udnessæter i Nes, Bysæter i Enebakk, Varingskollen i Hakadal og Skjennungen, med nye på Mistberget og Elgheia. Det utelukker ikke at Aker kommune hadde sitt eget opplegg, men Røverkollen står ikke, i den dokumentasjonen jeg kan finne, oppført som noe branntårn på Røverkollen.

Kollen har, som vi så i avsnittet over vært oppmålingspunkt lenge, og det er godt dokumentert.

Og to tårn noen få kilometer fra hverandre, på Røverkollen og Snarefjellet, er et mønster som passer bedre med oppmåling enn med brannvakt. Branntårn plasseres spredt, fordi hvert av dem skal dekke sitt eget område. Oppmålingstårn plasseres i par og nett, fordi de skal se hverandre. En detalj det uansett er viktig å bemerke, er at på et bilde av tårnet, tatt av Tore Hansen i 1950/1951, kan man se tårnet, utstyrt med en sikteplate for kartmåling på toppen. Dette avviser jo ikke ideen om at det ble brukt som branntårn, men det hever saken over enhver tvil om at tårnet også hadde en rolle med tanke på oppmåling.

Lokal-Posten omtalte det for øvrig ikke som branntårn da avisa skrev om det i juli 1963. Der heter det «et ganske imponerende og slankt utsiktstårn, som absolutt anbefales for folk som ikke er svimle».

En detalj går igjen uansett hvilken forklaring man lander på. På tårnet hang det plakater med teksten «Selvskudd utlagt, adgang forbudt.» Det var så klart ikke sant. Det var et forsøk på å forhindre unger i å klatre i det. Formuleringen var vanlig på skilt i Norge fra mellomkrigstida og framover, så den plasserer seg selv i tid, og ironien er at Lokal-Posten tretti år senere anbefaler tårnet som turmål sier vel noe om hvor godt det virket.

Når tårnet ble reist, finner jeg ikke ut av. Men i 1974 sto det der ennå, og VG konstaterte at det «rager nå bare så vidt opp over tretoppene». Et tårn bygget for utsikt sto til slutt og kikket opp i skogen.

Tretårnet måtte uansett vike, for ventilasjonstårnet ble reist omtrentlig der det sto. I juni 1974 sto det der ennå, og 6. juli 1977 omtaler Akers Avis det i fortid: ventilasjonstårnet «erstatter tretårnet som tidligere sto på Røverkollen». Et sted i det vinduet forsvant det, og ryddingen av byggetomta ved nyttår 1977 er den naturlige anledningen.

To topper, to oppgaver

De to toppene ble altså aldri brukt likt, og det er trolig derfor kildene holdt på flertallsformen helt fram til etter krigen.

Den søndre er lavest, men det er den som bærer alt det gamle, som tidligere nevnt var det beliggenheten og sikten i den rettningen som var aktuell som var viktig, ikke om den var høyest opp. Der ligger gravrøysene, der sto vardevaktens hus, og der ligger fastpunktet. Morgenposten skrev i 1936 at «utsikten er fri i øst, syd og vest fra sydkollen», og det er nettopp den retningen varslingskjeden gikk, mot Ekeberg og Vettakollen, mot byen og fjorden.

Den nordre er den høyeste, og ifølge VG i 1952 lå den største varden trolig der. Den ser mot Nittedal og Romerike, mot Varingskollen. Og det er den som i vår egen tid fikk branntårnet og til slutt telemasten.

To topper, to siktelinjer, to sett med oppgaver. Den søndre vendt mot byen, den nordre mot innlandet. Det var ikke én kolle med to knauser. Det var to arbeidsplasser på samme ås, og det er derfor det het flertallet Røverkollene. Det var praktisk og geografisk riktig, siden det nettopp var to koller som lå tett oppi hverandre.

Det er også derfor vi tar feil når vi peker. Tårnet er det eneste synlige der oppe, så det er tårnet vi mener når vi sier toppen. Men den toppen er den yngste av de to i bruk. Den andre har vært i arbeid siden bronsealderen, og på den står det ingenting man ser fra Groruddalen.

At kollen i dag heter Røverkollen i entall, har trolig en kjedeligere forklaring enn navnehistorien fortjener. Kartverkets register peker navnet på én ås, ikke på to topper, og det blir opp til på folkemunne å skille de opp som den nordre, og sørlige kollen.

Steinen som kom tilbake

Seks meter nordvest for fastpunktet på søndre toppen ligger en røys med rombisk grunnplan og steile sider, elleve meter lang, åtte bred og to og en halv meter høy. Fra nordspissen er blokkene lagt som trappetrinn opp til toppen. Det er ingen grav. Det er et byggverk.

Askeladden er tydelig på hva det er og hvor det kom fra: den er «trolig i moderne tid» bygget opp, og «materialet i denne røysa har trolig blitt hentet fra gravrøysene». Registreringen legger til at den «endog kan ha blitt bygget over den ikke gjenfunne røys som ble registrert i 1972».

Er det riktig, er den reist etter 1972. Noen har altså i min egen levetid tatt stein fra tre tusen år gamle graver og stablet dem opp til en varde med trapp, seks meter fra det punktet landmålerne målte inn for over to hundre år siden. Og da må jeg ta tilbake det jeg sa innledningsvis om fem ting. De tre første er langt på vei den samme steinen. Gravene ble bygget om til varde. Varden sto der landmålerne satte punktet sitt. Og etter 1972 tok noen stein fra de samme gravene og bygde en ny varde ved siden av.

Døren inn i fjellet (1971 - )

Det går en dør inn i fjellet på Romsås, og det skulle gå mange år før jeg fikk svar på hva som var bak den. Barnesinnet gjettet på tilfluktsrom, trafostasjon, høydebasseng eller pumpestasjon. Eller, nei! Det er den bunkeren med militært utstyr jeg har hørt om (jeg kommer tilbake til det poenget senere).

Etter hvert som jeg ble eldre og litt mer logisk, ble gjettingen mer nyansert. Det måtte være et høydebasseng med drikkevann. Og da jeg omsider ble gammel nok til å lese meg opp på det, viste det seg å stemme. Det er vann, hele sju millioner liter av det, i et høydebasseng.

Hva et høydebasseng gjør

For de som ikke vet hva det er, her kommer en kjapp forklaring, ikke for at det er nødvendig men regelrett for at det er kult å vite. En by får ikke trykk i springen av pumper alene, den får det av høyde. Ligger vannet lagret høyere enn huset ditt, kommer det ned til deg av seg selv. Derfor bygger man et høydebasseng på det høyeste punktet i et område og lar tyngdekraften gjøre resten.

Men den viktigste jobben er en annen, og den handler om vanene vi som bor på Romsås har i løpet av døgnet. Vi bruker ikke vann jevnt utover døgnet. Vi bruker mer om morgenen og på ettermiddagen enn vi gjør midt på natta. Klokka sju står halve borettslaget i dusjen samtidig, det skal lages mat og vaskes klær, og da bruker vi mye vann på kort tid. Som regel mye fortere enn ledningen fra Maridalsvannet ville klart å levere.

Og her kommer poenget: da tapper vi av bassenget. Det går ut mer enn det kommer inn, og nivået synker gjennom hele rushet. Så sover vi, forbruket faller nesten til null, og gjennom natta fylles tanken opp igjen.

Uten den bufferen måtte hele systemet, ledninger og pumper hele veien fra Maridalen, vært dimensjonert for klokka sju om morgenen og ikke for gjennomsnittet. Det ville kostet uendelig mye mer, og bassenget er altså en billig løsning like mye som en teknisk.

Og så er det beredskapen. Et høydebasseng leverer vann uten strøm, for det er tyngdekraften som gjør jobben. Faller strømmen ut, stopper pumpene som fyller tanken, men det som allerede står der inne renner ut til folk akkurat som før, i alle fall til de sju millioner literne er oppbrukt.

Det er altså to ting på en gang. Det er et trykkmagasin, som gjør at det kommer like mye vann i sjette etasje som i første, uansett hvor mange som dusjer samtidig. Og det er et lager, som gjør at vannet ikke tar slutt om en pumpe stopper, og som gir brannvesenet noe å ta av når man trenger store mengder vann på kort tid. Og nå vet vi hvorfor bassenget ligger akkurat her, over bebyggelsen.

Bygget før bydelen

Og byen visste det lenge før noen flyttet inn. Romsås pumpestasjon sto ferdig i 1967, tre år før de første beboerne kom. Den bærer navnet vårt, og var en nødvendighet for å pumpe store mengder vann opp til bassenget. Det påfallende var at på dette tidspunktet fantes ikke Romsås. Noen satt altså og la rør for en bydel som ennå bare var en strid i bystyret.

Selve bassenget kom sist. Oslo vann- og kloakkvesen lyste ut arbeidet 15. desember 1970, som anbud nr. 5/71, og beskrivelsen er kort og kald slik anbud er:

«Arbeidet omfatter bl.a. sprengning av 150 lm tunnel og skråsjakt hvor det legges støpejernsledninger, sprengning av 12 000 m³ fjell i åpen skjæring samt bygging av et todelt høydebasseng på 7000 m³ i spennbetong.»

Sommeren etter sto det annonser etter forskalingssnekkere i Gudbrandsdølen, i Halden Arbeiderblad, i Fædrelandsvennen og i Dalane Tidende i Egersund. Seks mann med bas, støpearbeid, brakkeplass på stedet. De kom fra hele landet for å støpe en tank ingen skulle få se.

Flyfotoet fra 1971, som tilfeldigvis ble tatt i byggeperioden, viser to store sirkler i en lys, avskrapt flate, med anleggsveien inn fra siden. Bassenget ble bygget i dagen, som en hvilken som helst byggegrop, og så ble hele greia dekket til med et betongdekke. Oppå ble det plassert to luker for tilgang, én over hvert kammer, for todelt betyr at det ene kan tømmes og vaskes mens det andre forsyner feltet med vann. Disse to lukene ble senere byttet ut med et bygg, som i dag dekker området hvor lukene lå.

Jeg målte den ytre sirkelen på flyfotoet til rundt trettiseks meter. Da går regnestykket opp: sju tusen kubikkmeter fordelt på det arealet gir en vanndybde på omtrent sju meter. Og en byggegrop til en tank av den størrelsen, med arbeidsrom rundt og ti meters dybde, gir like i underkant av tolv tusen kubikkmeter fjell, altså omtrent tallet i anbudet.

I mars 1972 lyste kommunen ut automatikken, «Automatikkanlegg for Høydebasseng Romsås og Romsås pumpestasjon», med nivåmåling, pumpestyring, vannmengdemåling og alarmutstyr. Samme år står bassenget oppført som ferdig.

Rekkefølgen

Da slo det meg hva rekkefølgen egentlig betyr. Det første som ble bygget på Romsås var ikke en bolig. Det var ikke en skole, ikke en butikk, ikke en kirke. Det var en pumpe i 1967 og en vanntank i 1972. Anbudet på tanken gikk ut 15. desember 1970, og ni dager senere, på julaften, kunne Arbeiderbladet fortelle at Ravnkollen skulle bli først ute på Romsås. Mens avisa skrev om hvem som skulle få flytte inn først, satt kommunen og tok imot tilbud på det som gjorde det mulig i det hele tatt.

Så neste gang du går forbi den døren: alt som noen gang har rent ut av en kran på Romsås, har vært innom der inne.

Arbeidsplassene som aldri kom

Det er en setning i papirene om Romsås som jeg ikke klarer å slippe. Den står i Akers Avis Groruddalen i juni 1976, og den handler om hva næringsbyggene egentlig var tenkt til:

«Her skulle bydelens hjemmeværende få et tilbud om arbeidsplasser i sitt eget nærmiljø, gjerne i form av kontorer og miljøvennlig småindustri.»

De hjemmeværende. Det var kvinnene. Man skulle ikke bare bo på Romsås, man skulle kunne arbeide der. Slippe å reise til byen, slippe å velge mellom jobb og unger. Jeg vokste opp der uten å vite at det noen gang hadde vært meningen. OBOS bygde Romsås i tre lag, og de står oppført i deres egen femtiårsberetning fra 1979. Prosjekt 433 var «Romsås nærbutikker», de små matbutikkene ute i feltet. Prosjekt 435 var «Romsås næringsbygg», arbeidsplassene. Og til slutt visjonen om Romsås senter, som Byggeindustrien i 1977 omtalte som landets største bydelssenter, hundre millioner kroner som sto ferdig i 1975.

Tre lag, tre helt forskjellige skjebner.

Kantinene som ble butikker

OBOS ga ut et velkomsthefte til hvert borettslag, og i heftet til Emanuelfjell fra 1972 forklares næringsbyggene ved å peke på hva som allerede hadde skjedd i det første laget. Under overskriften Næringsvirksomhet:

«På Ravnkollen ble det bygget to slike enheter som i byggeperioden ble brukt til kantine, og hvor den ene nå er midlertidig butikk.»

Den aller første butikken på Romsås var altså en ombygd brakkekantine på Ravnkollen. Bygget for å gi anleggsarbeiderne mat mens de reiste blokkene, og så, da folk begynte å flytte inn, tatt i bruk til å gi de innflyttede mat.

Og det var ikke noe engangstilfelle. Akers Avis Groruddalen gjorde opp status 12. januar 1973, under overskriften «To av borettslagene på Romsås har fått hver sin nærhetsbutikk»:

«Romsås med sine tre borettslag har foreløpig bare to butikker. Samvirkelaget har en butikk i Tiurleiken borettslag, mens Grorud-mannen E. Johansen har opprettet en filial i Ravnkollen borettslag. På Orremyr er man nå i full gang med å reise penger slik at de kan overta Fagbyggs kantine slik at også Romsås' nyeste borettslag kan få sin nærhetsbutikk.»

Tre borettslag, tre kantiner. Samvirkelagets butikk på Tiurleiken hadde åpnet 3. november 1972 med Ola Randen som bestyrer, og lå også i «et gammelt kantinebygg etter Fagbygg», der laget skulle holde til «til Romsås-senteret er ferdig, da man flytter dit». Johansen selv hadde sittet i «en liten Fagbygg-kantine i halvannet år», altså siden midten av 1971, og flyttet 5. desember 1972 over i et større lokale, som Fagbygg også eide. Og på Orremyr samlet altså beboerne inn penger for å få kjøpt seg en butikk ut av en brakke.

Forskjellen mellom de to butikkene sier noe om hvem som satset hva. Johansens nye lokale var på 320 kvadratmeter, hvorav 260 salgsflate, betjente rundt 800 husstander og omsatte for en halv million kroner brutto bare i desember. Samvirkelaget hadde 100 kvadratmeter, 60 av dem salgsflate, 360 husstander og tre fast ansatte pluss to på deltid. Det var, som avisa formulerte det, «betydelig mindre plass enn sin «kollega» på Ravnkollen».

Butikktyveri var det lite av. Bestyrer Knut Struksnes kunne fortelle «om mindre barn som har prøvd å tilegne seg sjokolade og andre slikkerier på uhederlig vis, men det forekommer sjelden», og for å følge med hadde man «montert en del speil». Samvirkelaget hadde derimot hatt innbrudd to ganger, sist i julehelgen.

Og Struksnes visste hva som kom. «Så vidt han vet er det planer om en større forretning i Svarttjern borettslag når dette blir ferdig. Butikken er planlagt i to etasjer og i første etasje er det meningen å selge varer i større partier og med rabatt. Annen etasje vil bli en vanlig kolonialforretning.» Det er butikken som åpnet halvannet år senere, og det forklarer hvorfor den fikk to etasjer.

Det er et mønster som går igjen i hele denne historien. Bygg noe til ett formål, bruk det til noe helt annet.

Nærbutikkene

Etter hvert kom de ordentlige. Det ble tre av dem under samme eier, én ved hvert av de store borettslagene, og jeg kommer til å kalle dem ved stedet og ikke ved adressen resten av teksten. Men for ordens skyld:

Legg merke til den midterste kolonnen, egne bruksnummer. Butikkene ligger på sine egne bruksnummer, skilt ut rett ved siden av. Det var aldri butikklokaler i en blokk, og det var ikke borettslagenes egne bygg. Det var egne frittstående næringstomter. Bak alle tre sto én mann. Einar Johansen, født annen juledag 1926, innfødt Grorud-gutt, bosatt i Trondheimsveien. I januar 1975 omtalte Akers Avis ham som «Grorud-kjøpmannen som i dag driver sju nærhetsbutikker». Ravnkollen kom først. Akers-Posten lister «nærbutikk, Ravnkollbakken 64» blant OBOS' Romsås-prosjekter allerede 4. august 1972, og fra januar 1973 averterer «E. Johansen Supermarked» etter folk i Aftenposten. Henvendelser til Petter Struksnes. Svarttjern åpnet 21. juni 1974, og Akers Avis var der. 283 kvadratmeter over to etasjer, femten ansatte, alle fra Romsås unntatt bestyreren, Knut Struksnes. Butikken skulle betjene seks til sju hundre familier, og Johansen var tydelig på hva han hadde bygget:

«Butikken på Svarttjern skal være en nærhetsbutikk for miljøet i borettslaget.»

Og så sier han noe til avisa som gjør at hele greia strekker seg nitti år bakover:

«Romsås var min lekeplass som guttunge. Min oldefar hadde et stort steinbrudd på Ravnkollen med hundre ansatte, og min bestefar var ansatt som steinhogger.»

Fire generasjoner på samme kolle. Oldefaren eide bruddet med hundre mann i arbeid, bestefaren hoggde steinen, og oldebarnet solgte kolonialvarer til dem som flyttet inn i blokkene som ble reist oppå det hele. Han hadde sans for det selv, også: «I barndommen bygget utallige hytter i dette strøket, bygger jeg nå butikker», smilte han til avisa.

Det var en familiebedrift på ordentlig. Selskapet het opprinnelig bare Ejo A/S, etter initialene hans, men på generalforsamlingen 9. august 1977 ble det besluttet å gi det stedsnavnet i seg. Fra da av het det EJO Ravnkollen A/S, og de to andre butikkene fikk sine egne selskaper etter samme mønster, EJO Svarttjern i 1980 og EJO Emanuelfjell i 1981. Under kunngjøringen i Norsk Lysingsblad står tre navn: Einar Johansen, Magnhild Johansen og Pål Morten Johansen.

Emanuelfjell var den jeg brukte lengst tid på. Jeg gikk gjennom flyfoto fra tidlige år og klarte rett og slett ikke å se hvor det kunne ha ligget en butikk der. I en blokk var utenkelig, men da jeg endelig fant en adresse i en avisannonse, søkte jeg den opp. Da ble jeg ikke mye smartere, for nålen står midt i et bygg som jeg alltid har antatt var grendehuset, altså et av de felleshusene som betydde så mye for samholdet på Romsås. Det var min instinktive lesning. Så kom jeg over OBOS' eget velkomsthefte til Emanuelfjell, med kart over feltet fra 1972. Og der, på nøyaktig det bygget jeg hadde stusset over i årevis, står det ett ord: Nærbutikk.

Og brødteksten i samme hefte, på side 5, sier det samme uten omsvøp:

«På de tre tunene som ligger langs gangveien er det avsatt plass for bygninger (nærbutikk og bygg for næringsvirksomhet) og arealer (lekeplasser, sandkasser og uteboder) som vil kunne aktivisere boligområdet.»

Matrikkelen sa forresten det samme hele tiden, jeg klarte bare ikke å lese den før jeg visste hva jeg lette etter. Butikken lå på et eget bruksnummer, 96/67, som ikke tilhører Emanuelfjell borettslag i det hele tatt. Et grendehus ville ligget på borettslagets egen tomt.

Én ting står fortsatt åpen. Emanuelfjell var ikke innflyttet i januar 1973, da avisa telte tre borettslag og to butikker, og butikken der er først dokumentert i drift i juni 1974. Hvor beboerne handlet i mellomtiden, har jeg ikke funnet svar på. Kartet fra 1972 viser at butikken var planlagt der den ligger, så jeg skal ikke påstå at den startet et annet sted, men året mellom innflytting og butikk står foreløpig som et hull i historien.

Og så er det Orremyr. Beboerne der samlet inn penger til sin egen kantinebutikk vinteren 1973, men jeg finner ikke et eneste spor av den etterpå, og den er ikke med i tabellen over. Enten ble den kortlivet, eller så gikk den inn i en av de andre under et annet navn.

Næringsbyggene

Så til arbeidsplassene, og der er tonen en annen. Det ble fem næringsbygg, talt opp av Akers Avis i august 1977, og de fordelte seg slik:

Les så listen over igjen. Postkontor, helsesenter, to skoler, en høgskolelinje, minst to barnehager. Alt sammen offentlig. Ikke ett kontor, ikke én liten fabrikk.

Bydelsutvalget så det i juni 1976 og slo fast at «postkontor og barnehager har i lengre tid opptatt plass, og det er svært få arbeidsplasser opprettet i byggene». Og 26. august 1977 kom dommen svart på hvitt. Jan Roaldset skrev i Akers Avis under overskriften «Næringsbyggene på Romsås en fiasko», og fikk det innrømmet «åpent og ærlig». En av dem som hadde vært med på ideen sa det rett ut:

«Vårt håp om å få lokale arbeidsplasser i næringsbyggene er gjort grundig til skamme.»

Men jeg synes ikke det er hele historien. Byggene feilet på det de var ment til og lyktes på noe helt annet. En bydel som reises på ti år trenger et sted å gjøre av seg mens den venter på seg selv. Barn kommer før skoler. Allerede i september 1973 foreslo byggekomiteen å ta to næringsbygg i bruk som skoleprovisorier, og advarte mot alternativet, som var å busse ungene ut av bydelen. Det ville i praksis latt Romsås stå uten skole for fjerde til niende klasse i fire år, for det var først i august 1977 at Bjøråsen skole sto ferdig.

Bygget i Sverre Iversens vei 35 het næringsbygg H 31 i papirene. Vi kalte det Bevern. Der holdt altså Bjøråsen skole til mens den ventet på sitt eget bygg. Skolestyret gikk i januar 1975 inn for å innrede det som midlertidig skole, og Akers Avis skrev at det skulle vare «10-15 år fremover». Seks klasserom og tre grupperom, og et garderobeanlegg i underetasjen som skulle knytte all idrett på Romsås til skolen.

Men til tross for at Bjøråsen skole sto ferdig, var det ikke slutt på Bevern for elevene. Allerede i november 1977 skrev Akers Avis at elever måtte gå «et godt stykke unna» for å ha heimkunnskap i «dette rommet i et næringsbygg». Og det var altså ikke noe som gikk over. Da jeg gikk på Bjøråsen på 1990-tallet, gikk vi fremdeles bort til Bevern for å ha heimkunnskap. Det midlertidige lokalet varte i minst tjue år. Det er den slags provisorium som blir en institusjon, og som ingen tenker over før man ser hva bygget egentlig var.

Kampen om senteret

I november 1975 åpnet Romsås senter, og det ble gjort et nummer av det: kulturkvelder, svømmehall, arrangementer som pågikk til 30. november. Akers Avis oppsummerte 17. desember at «sentret har fått både samvirkelag og bibliotek», og at samvirkelaget kom et par uker tidligere.

Men vent? Samvirkelaget? Ville det ikke vært naturlig at Einar Johansen hadde om ikke annet ønsket seg den posisjonen?

Joda, og nå som vi vet at Samvirkelaget hadde sittet i en brakke på Tiurleiken siden november 1972, eksplisitt i påvente av at senteret skulle bli ferdig, blir det tydelig hva striden egentlig gjaldt. Det handlet ikke om å slippe inn en ny aktør. Det handlet om hvem som skulle få den permanente plassen S-laget alt hadde stilt seg i kø for. Og avgjørelsen falt i bydelsutvalget med minst mulig margin.

Akers Avis Groruddalen fulgte saken tett våren 1973. Den 8. juni skrev avisa at Arbeiderpartiets og SFs gruppe ville slå et slag for Oslo Samvirkelag, og at de hadde gått inn for det uten å ha innhentet tilbud fra andre forretninger og kjeder. Høyre klarte å forpurre opplegget ved å vise til en formell feil, saken ble utsatt, og Ap og SF måtte bøye seg. Så satte Høyre seg på eget initiativ i forbindelse med andre forretninger før neste behandling. Avisa var ikke i tvil om hva som sto på spill: får Oslo Samvirkelag den eneste matvareforretningen i senteret, blir samvirkelaget «praktisk talt enerådende» på Romsås.

Og Einar Johansen søkte. Han som allerede drev butikken på Ravnkollen og var i ferd med å etablere flere. Tilbudet hans, slik Akers Avis gjenga det 8. juni, var bedre enn det Ap og SF ville kreve av Samvirkelaget: han ville gi 25 prosent av butikkens overskudd til bydelsutvalget.

En uke senere, 15. juni 1973, kom avgjørelsen, og avisa kunne referere hele forhandlingen. Det var kommet tre søknader: fra Einar Johansen, fra Bonus og fra Oslo Samvirkelag. Johansen hadde utdypet tilbudet sitt. Overskuddsandelen mente han kunne brukes til daghjem på Romsås. Han ville prioritere folk fra Romsås ved ansettelser. Og han foreslo at det ble nedsatt et butikkutvalg som kunne samarbeide med beboerne om hvordan forretningen skulle drives.

Høyre gikk inn for at Johansen skulle tildeles forretningen. Arbeiderpartiet og SF ville forhandle med Oslo Samvirkelag. Det ble sju mot seks stemmer for Samvirkelaget.

Én stemme. Da Akers Avis kom tilbake til saken i november samme år, formulerte de det slik: bydelsutvalget hadde vedtatt å forhandle med Oslo Samvirkelag «mot de borgerliges stemmer», og det hadde i tillegg kommet søknader fra firmaet E. Johansen og Bonus. To og et halvt år senere, i begynnelsen av desember 1975, flyttet Oslo Samvirkelag ut av brakka på Tiurleiken og åpnet avdeling 14 i Romsås senter. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd om den ene stemmen hadde falt andre veien. Kanskje ingenting. Men det er noe eget med å lese at en lokal kjøpmann tilbød en fjerdedel av overskuddet sitt til daghjem i bydelen, og tapte med én stemme til et prinsipp.

Trusselen som kom fra bussruta

Der er konkurransen, tenkte jeg. Oslo Samvirkelag avdeling 14, midt i senteret, fra begynnelsen av desember 1975. Nå kommer butikkdøden. Om ikke annet måtte Ravnkollen og Emanuelfjell få kjenne sterk konkurranse, de som geografisk hadde halve kundemassen sin på senterets side.

Så feil kan man ta. Alle tre butikkene overlevde. Ikke i noen år, men i femten til atten. Johansen organiserte dem som egne aksjeselskaper, ett per butikk, alle med ham selv som styreformann. VG lister hele kjeden 30. mars 1983, og Norges handels-kalender fører butikkene år etter år gjennom hele 1980-tallet. Emanuelfjell står i registrene helt fram til 1992.

Da Vårt Land i juni 1984 skrev om øltyverier «særlig i de tre butikkene på Romsås», var det disse tre. Alle i full drift, ni år etter at senteret åpnet. Trusselen mot butikkene kom fra et annet hold enn jeg ventet. Den kom fra Sporveien, av alle ting.

Våren 1983 la Oslo Sporveier om bussrutene på Romsås. Etter omleggingen gikk bussen til Grorud, og det ble merkbart for dem som drev butikk i bydelen. Bydelsutvalgets formann Gunn Eva Dahlstrøm sa det rett ut til Akers Avis i mai 1983:

«Det er naturligvis beklagelig at nærbutikkene på Romsås skal bli skadelidende ved ruteomleggingen, men så lenge folk flest foretrekker bussforbindelse med Grorud, er det lite bydelsutvalget kan gjøre for å påvirke beslutningen.»

Og det er den siste delen av setningen som svir. Utvalget hadde nemlig undersøkt saken, og undersøkelsen viste at «folk flest er tilfreds med ruteomleggingen, og at de foretrekker å gjøre sine innkjøp på Grorud». Derfor ville de ikke anbefale at Sporveien gjenopptok den gamle ruten. Butikkene på Romsås tapte altså ikke mot Sporveien. De tapte mot sine egne kunder, som hadde fått muligheten til å handle et annet sted og benyttet seg av den.

For å skjønne hvordan man havnet der, må man kjenne til matebussen. Det var en buss som ikke gikk til byen, men bare til nærmeste T-banestasjon. Du ble matet inn på banen. Billig for Sporveien, upraktisk for folk som bodde et stykke fra stasjonen. Ordet går igjen i Akers Avis Groruddalen i over to hundre og femti utgaver, med de første treffene helt tilbake til 1964, så dette var en løpende strid i tjue år.

Og folk var ikke mot matebussene. Tvert imot kjempet de for å få dem og for å beholde dem. Stovner Venstrelag krevde matebuss hvert kvarter til Vestli, Haugenstua og Smedstua ville ha systemet forbedret, og på Tokerud hadde de så vidt «berget sin matebuss». Det man kjempet mot, var å miste bussen helt.

Og det var nettopp det som skjedde da banen kom. Før T-banen gikk matebussen til Rommen hvert kvarter. I august 1974 ble banen forlenget til Stovner, Romsås fikk sin egen stasjon, og bussene forsvant, for nå gikk jo banen. Alt i oktober 1975 kunne Akers Avis fortelle at Tokerud-folket tidligere hadde hatt en matebuss «som gikk til Grorud og sist til Rommen, før banen ble forlenget. Nå går det ingen.»

Det er drabantby-fella i et nøtteskall: du får bane, og mister bussen. Bor du i enden av feltet, har du fått lengre vei og ikke kortere.

I 1982 satte Sporveien i gang en linjenettsanalyse med mellom 78 og 80 alternative ruteløsninger for Groruddalen, der ruter skulle slås sammen til matebuss- og ringbussløsninger. Konklusjonen, som Akers Avis refererte i september 1984, var «utvidet bruk av matebuss i ytre bydeler, samordnet med banenes avgangstider». I februar 1983 traff det Romsås. Matebussen fra Romsås senter til Røverkollen mistet overgangsretten, altså retten til å gå over på banen uten å betale på nytt. Beboerne mente det var urimelig og ba Sporveien sette opp en direkte bussrute rundt Romsås til sentrum i stedet. Tre måneder senere kom Dahlstrøms svar, og butikkene sto igjen med regningen.

Der ligger poenget. Legger du om rutene slik at folk kjøres forbi bydelen i stedet for rundt i den, tar du kundene fra nærbutikken. Det var ikke Samvirkelaget i senteret som først truet Johansens butikker, og det var ikke kjedene heller, men noe så ironisk som bussruta.

Kjedene tar over

Endringen kom først på 1990-tallet, og den kom nedenfra i bransjen. Fra 1990 averterer butikkene som del av en kjede: «5 av våre 18 forretninger i ditt nærområde», med Ravnkollen og Svarttjern på lista sammen med Kalbakken, Gransdalen og Høybråten. Familiebutikkene hadde blitt Mini Pris. Emanuelfjell er ikke med, og forsvinner ut tidlig på 90-tallet som den første av de tre. Torsdag 21. november 1996 rykket kjeden inn en annonse: «KIWI minipris åpner torsdag kl. 10.00 i Ravnkollbakken 64 (tidl. Minipris)». Samme uke skjedde det samme i Kalbakkstubben og på Høybråten. Mini Pris var blitt Kiwi. Jeg gikk på Bjøråsen den høsten, så nå har vi hoppet i tid.

Butikken på Ravnkollen sto lenge etter det. Så sent som i desember 2004 averterte den med «god gammeldags service» og telefonnummer 22 25 11 95, som er nøyaktig det samme nummeret Petter Struksnes tok imot jobbsøknader på i 1973, altså tretti år på samme apparat.

I dag ligger det to butikker igjen utenom senteret, og de er små. Joker Svarttjern, i det samme bygget Johansen reiste i 1974, med hundesalong i underetasjen. Og Kiwi, som ikke lenger ligger på Ravnkollen, men er flyttet inn i senteret.

Det som ble igjen

Så til slutt vant senteret likevel. Bare ikke slik jeg trodde, og ikke da jeg trodde. Det tok tretti år, og det var kjedene og bilene som avgjorde det, ikke åpningen i 1975. Senteret fikk sin egen straff også. Etter ombyggingen og gjenåpningen i 2004 kunne Lokalavisen Groruddalen i mars 2005 melde at det «minner litt om en spøkelsesby», med tomme butikklokaler og få kunder.

Og næringsbyggene, de som skulle skaffe arbeid? De ble bolig. Kantina for anleggsarbeiderne på Emanuelfjell sto delvis tom i 1977 med «noen få mennesker» boende. På 1990-tallet ble det hybler, og i 2007 ble bygget omgjort til et eget andelslag med leiligheter for salg, til stor irritasjon for Emanuelfjell borettslag, som ifølge Lokalavisen lovte «et helvete» for de nye naboene.

Fra brakkekantine til borettslag på tretti år. Bygget som skulle gi folk arbeid i bydelen, endte med å bli det eneste vi virkelig fikk til: et sted å bo. Men de sto ikke tomme imens. De var barnehage og skole og postkontor og helsestasjon, og de holdt en halvferdig by i gang til den rakk å bli ferdig.

Kunsten mellom blokkene på bydel 27 Romsås (1973 -)

Jeg har gått forbi dem hele livet uten å vite hva de het eller hvem som hadde laget dem. Det viser seg at Romsås fikk åtte skulpturer i løpet av ti år, at de fleste kom fra de samme kommunale utsmykkingsmidlene, og at flere av dem er borte i dag. Jeg fant fort ut når jeg lagde dette kapittelet, at man trenger ikke være kunstinteressert for å trekke på smilebåndet når man så igjen disse figurene.

Men det er bare den første bølgen. Det jeg ikke var forberedt på, var at kunsten her oppe har kommet i flere omganger, med helt forskjellige avsendere, og at det er nettopp rekkefølgen som gjør den interessant. Først kom kunsten som fulgte med utbyggingen. Den ble kjøpt av Oslo kommune over utsmykkingsmidlene, plassert i offentlige rom, og valgt av folk som ikke bodde her. Slik gjøres det når et sted fortsatt er et prosjekt og ikke et nabolag.

Så, tjue år senere, begynte noe annet. Da Emanuelfjell borettslag fylte 25 år i 1998, kjøpte de seg en bronse og satte den opp med et skilt som forteller hvorfor. Året etter gikk rehabiliteringen i gang, og Tiurleiken fikk en diger tiur i teglstein på gavlveggen mens Orremyr fikk orrfugler på blokkveggene. Ingen av disse kom fra en kommunal pott. De kom fra folk som bodde her og ville sette et merke på stedet sitt.

Og så er det alt jeg ikke får orden på. Det står blant annet to tiurer på Romsås, én på Tiurleiken og én på Ravnkollen, og den ene ser eldre ut enn den andre. Ingen av dem har jeg funnet et eneste spor av i avisene, og det er sånn det er med denne typen kunst: småverk i et borettslag når aldri pressen, og da finnes de bare der de står.

Tre bøker bærer likevel det meste av dette kapittelet. Grunnkilden er Skulpturer og minnesmerker i Oslo fra 1986, som fører opp alt som sto i Bydel 27 Romsås med kunstner, materiale, årstall og plassering. Oslo byleksikon gir oversikten. Og så er det Fargelegg byen!, Oslo kommunes egen bok om kunsten i det offentlige rom fra 2009, som er veldig relevant i denne kartleggingen, fordi det ikke er en kritiker som vurderer innkjøpene der, det er kommunen som vurderer seg selv. Det er derfor det står som det står om døra nede på T-banestasjonen.

Registeret fra 1986 er samtidig et øyeblikksbilde, ikke en fasit. Det er slik det så ut da jeg var liten. Alt som har skjedd siden, hestene som ble kondemnert og gaupene som ble flyttet, måtte jeg finne andre steder.

Til gjengjeld gjør nettopp det registeret en jobb det ikke var ment å gjøre. Det er blitt en skillelinje. Står et verk der, sto det på Romsås i 1986. Står det ikke der, kom det etterpå. Den enkle testen er grunnen til at jeg tør datere flere av verkene i det hele tatt.

Men vent litt. Var ikke vi bydel 18?

Jo. Og jeg vil gjerne understreke hvor mye det tallet betydde. Bydel 18 var aldri bare et administrativt nummer for oss. Det var noe man sa med brystet ut. Så da jeg begynte å lete i papirene fra syttitallet, ble jeg oppriktig satt ut. For der står det bydel 27 overalt. I bystyrevedtakene, i Kommunal håndbok, i Akers Avis, i skulpturregisteret. Og grunnen er enkel: Romsås var bydel 27.

Oslo hadde 37 bydeler fra 1973, og vi var nummer 27 av dem. Bydelsutvalget vårt ble valgt av bystyret i februar 1973, og blant medlemmene finner jeg Georg Jaabæk, Frank Ormåsen, Tone Jamholt, Odd Kristiansen, Svein Larsen, Kitty Hansen og Einar Tørrstad. Naboene var bydel 26 Stovner på den ene siden og bydel 28 Rødtvet og Ammerud på den andre.

Og her er det verste: tallet 18 var ikke ledig. I den gamle inndelingen tilhørte bydel 18 Ryen, Manglerud og Abildsø. Vi arvet nummeret fra andre kant av byen. Fjorten år senere, 21. januar 1987, vedtok bystyret en helt ny inndeling. Byrådet hadde foreslått 20 bydeler, Arbeiderpartiet ville ha 30 og Fremskrittspartiet 12. Det endte på 25, med egne ordninger for Marka og Sentrum, og med virkning fra 1. juli 1988. Først da ble vi bydel 18. Det betyr at tallet vi gikk rundt og skrøt av, er yngre enn de fleste av oss. Det var ikke noe vi hadde arvet fra starten. Vi fikk det i 1988, femten år etter at de første flyttet inn på Romsås.

Til gjengjeld slapp vi billig unna. Nesten alle andre ble slått sammen med naboene sine i den reformen. Furuset fikk Høybråten, Lindeberg og Ellingsrud. Stovner fikk Vestli og Haugenstua. Grorud fikk Ammerud, Rødtvet og Kalbakken. Romsås fikk være Romsås. Det varte i seksten år, til vi i 2004 til slutt havnet i Bydel Grorud likevel.

Og det forklarer også hvorfor registeret fra 1986 heter det det heter. Boka kom ut mens vi ennå var 27. To år senere fantes ikke den bydelen lenger.

Men nå som vi har det på det rene, la oss se på skulpturene.

«Lekeskulptur» (1973)

Verket het Finn-Henrik Bodvin, glassfiber, dekorert av Nina Sundbye. Romsås lekesenter.

Dette er den vi lekte inni, og som senere forsvant. Den var 2,30 meter høy, non-figurativ, og VG kalte den rett ut for et rødmalt klatrehus da de skrev om den i oktober 1972. Den var ikke laget for oss alene. Oslo kommune kjøpte fire like. Det begynte på Haugenstua, der tillitsmannsutvalget i februar 1971 søkte kommunen om «en lekeskulptur for barna» i boligområdet. Den saken gikk helt til bystyret. Da de tre andre ble fordelt i formannskapet 30. august 1973, gikk de til Romsås lekesenter, Tveita lekesenter og Myrer daghjem på Kjelsås.

Så den identiske jeg mener å ha sett på Haugenstua er nettopp det. Den står avbildet i tidsskriftet Kunsten idag allerede i 1973, ved Haugenstua skole.

Bodvin (1928 til 2002) var født i Trondheim og oppvokst i Bodø, utdannet i Detroit og London og ved Statens Kunstakademi under Per Palle Storm. Vår er borte. Jeg vet ikke når, og jeg vet ikke hvorfor men jeg husker jeg klatret i den i bandommen.

«Den spillende døren» (1976)

Bjørn Erling Evensen, bronse. Romsås T-banestasjon.

Verket har hatt tre navn i offentlig bruk. Avisene kalte det «Porten» i 1974, 1976 og 1977, kommunens egen bok Fargelegg byen! kaller det «Port» i 2009, og Aftenposten og Sporveien kaller det «Den spillende døren». Jeg bruker det siste, for det er det eneste navnet som sier hva tingen faktisk er. Den står fortsatt der nede, i enden av brua, der du går for å ta femmern eller firern mot Vestli. Jeg har passert den tusen ganger uten å vite hva jeg gikk forbi. Det viser seg å være det mest ambisiøse kunstverket på hele Romsås, for det var nemlig ment å være like mye en opplevelse som et objekt.

Bjørn Erling Evensen var svensk billedhugger, med et av de mest norske navnene en svensk billedhugger kan ha. Både Morgenbladet 3. august 1974 og Dagbladet 27. august 1974 omtaler ham som svensk, og da NRK sendte et portrett av ham elleve år senere, het programmet rett fram «Møte med en svensk skulptør».

Sommeren 1974 fylte han Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden med porter og murer. Aftenposten beskrev salene som fulle av «skulpturer i stål, tre, kobber, bronse og plast, fra kraftfullt formede metallporter i håndstørrelse til seks meter høye isoporklosser». Dagbladet kalte hovedserien «Murar och portar», og siterte katalogen: «Det händer så mycket invid murar och portar, bakom, framför, under och över.» Porten som tema, altså. Grensen, overgangen, det stedet der noe slipper igjennom og noe ikke gjør det. Det er vanskelig å tenke seg et motiv som passer bedre til en T-banestasjon femti meter inne i fjellet, men det var neppe derfor kommunen kjøpte den.

Utstillingen var bare den ene halvdelen. Evensen arbeidet sammen med den svenske dikteren Östen Sjöstrand og komponisten Sven-Erik Bäck om et multimedieverk med tittelen «Just då de längsta skuggorna», bestilt av Vadstena-Akademien og uroppført i Vadstena to uker tidligere. Aftenposten beskriver det som et tverrkunstnerisk drama med tekst av Sjöstrand og musikk, elektronisk og levende, av Bäck, framført av tretten musikere fordelt på tre grupper plassert med stor innbyrdes avstand. Verket ble spilt på Høvikodden 17. og 18. august 1974 i samarbeid med svenske og norske Rikskonserter, og 8. september, siste dag av utstillingen, ble det vist et eget program med tittelen «Portar», med projeksjoner av Evensen, musikk av Bäck, tekster av Sjöstrand og dans ved Høvik Ballett.

Og så til det som gjør verket spesielt. Bronsen var ikke bare form, den var instrument. Høyttalerne lå inne i skulpturen, ikke ved siden av den, og Bäcks elektroniske musikk gikk gjennom metallet i stedet for gjennom luften. Aftenposten forklarer det slik: legger man hånden på bronseflaten, kjenner man musikken mot huden. Dagbladet gjengav samme prinsipp i bildeteksten «Bjørn Erling Evensen: Porten, med lyd av Sven-Erik Bäck».

Evensen sa selv til Aftenposten hvor smal margin dette var: «Man kan ikke bruke en hvilken som helst musikk til en slik skulptur.» Er lyden for svak, hører man ingenting. Er den for sterk, kan den på lengre sikt sprenge metallet. Verket levde altså i en spalte mellom stillhet og selvødeleggelse, og noen måtte holde det der.

Oslo kommunes kulturutvalg vedtok å kjøpe skulpturen i oktober 1974, en måned etter at utstillingen ble tatt ned. Kommunens egen bok Fargelegg byen! forteller at man vurderte Konserthuset, og beskriver arbeidet som en skråttstilt portkonstruksjon hengslet på midten, med lyd gjennom to høyttalere. I stedet havnet den på Romsås, og der ble den montert i 1976.

Arbeiderbladet var nede og så på den 14. juni 1976. Reportasjen beskriver stasjonen som hugget ut i «naturlige former» i fjellet og «bare pyntet på med rødlakkert rekkverk», og slår fast at «en bronseskulptur av Bjørn Erling Evensen: «Porten» glir naturlig inn i det røffe miljøet». På bildet står senterlederen Per Chr. Larsen ved siden av den. Han mente stasjonen var den fineste i Oslo. Et år senere, 29. juni 1977, skrev både Aftenposten og Morgenbladet om «Bjørn Evensens syngende skulptur Porten», og Morgenbladet la til at stasjonen den sto i var «Skandinavias fineste undergrunnsstasjon». Så kommer setningen som gjør hele historien litt vond. I Fargelegg byen!, over tretti år etterpå, skriver kommunen om sitt eget innkjøp: «Porten forble dessverre taus, og slik sett kom arbeidet aldri til å fungere helt etter hensikten.»

Jeg trodde lenge det ikke var noe mysterium i det. Et verk som dette krever to ting for å virke. Det krever et forsterkeranlegg som noen holder ved like og kalibrerer innenfor Evensens smale margin, og det krever en publikummer som vet at hun skal legge hånden på bronsen. Nede på en T-baneperrong har du hverken det ene eller det andre. Folk går forbi på vei til toget.

Så fant jeg en notis som gjorde det hele verre. Aftenposten gikk 6. januar 2000 gjennom kunsten i drabantbyene, og om vår skulptur skrev de: «Bronseskulptur «Den spillende døren» av Bjørn Evensen. Lyskaster som lyste på figuren, lyser ikke lenger. Spilledåsen er ødelagt av hærverk.» Det var altså en spilledåse. Og det sto en lyskaster og lyste på den. Begge deler hadde sluttet å virke innen januar 2000, og lyden hadde ikke bare forsvunnet av seg selv. Noen hadde ødelagt den.

Om det var Bäcks anlegg eller noe enklere som ble montert siden, sier ingen kilde. Kommunens formulering fra 2009 er verdt å lese nøye i lys av dette: verket «kom aldri til å fungere helt etter hensikten». Hensikten var musikk gjennom metallet, kjent mot huden. Det er noe annet enn en spilledåse. Begge kan altså ha rett: verket leverte aldri det Evensen og Bäck hadde tenkt seg, men det hadde lyd, og den lyden ble knust. Og det er ikke et sted der man setter ut et skjørt elektronisk instrument og regner med at det står seg. Fra det samme fjellrommet kan Akers Avis fortelle at det ble gjort hærverk for 15 000 kroner i heisene bare i januar 1979. Skulpturen sto i den korridoren.

Det står altså en skulptur på Romsås som var laget for å kjennes gjennom huden, formet av en svensk billedhugger, med musikk av en av Sveriges fremste modernistiske komponister, skrevet inn i et verk sammen med en dikter som senere ble medlem av Svenska Akademien. Sjöstrand skrev til og med et eget dikt til den, «Till en skulptur av Bjørn Erling Evensen», som Morgenbladet siterte 30. januar 1978: «Vem mäter människors strömstyrka?»

Jeg har gått forbi den tusen ganger uten å høre en lyd. Men noen gjorde det, en gang, før noen andre sørget for at ingen skulle få gjøre det igjen.

«Lekende gauper» (1977)

Finn Eriksen, dyregruppe i bronse. Romsås senter.

To gauper i lek. Motivet er eldre enn Romsås: Aftenposten omtalte Finn Eriksens «lekende gauper» allerede i september 1968, og Fargelegg byen! daterer modellen til omkring 1967. Gruppen måler 82 x 176 x 60 centimeter.

Og denne vet vi nøyaktig hva som skjedde med. I 2003 ble den flyttet vekk fra Romsås senter og til Abildsø bo- og rehabiliteringssenter. Begrunnelsen som ble gitt var plassmangel. Det ble lagt merke til. Akers Avis skrev både i september 2006 og i februar 2007 om at bydelspolitikerne savnet skulpturene sine, og at to verk var flyttet ut av bydelen.

For ryddighetens skyld har jeg plassert bilder av skulpturene nederst i kapittelet. Jeg har funnet bilder av de fleste, og kommer til å jobbe for å få lagt ut de andre. Dette med rettigheter kan være komplisert, og derfor har desverre ikke alle bilder pr i dag.

«Tiur» (1978)

Øivind Sigvartsen, dyreskulptur i nordmarkitt. Ravnkollbakken.

Denne skiller seg ut på to måter. Den eies ikke av kommunen, men av Tiurleiken borettslag, og den er hugget i nordmarkitt, altså i berget området selv ligger på. Og motivet er selvsagt ikke tilfeldig. Den står i Ravnkollbakken, like ved borettslaget som har navn etter tiurleiken i skogen, og som fikk navnet i 1971.

Utover registeroppføringen har jeg ikke funnet noe om den.

«Det gode svin» (1979)

Turid Eng, som også skrev seg Turid Eng Hirsch, dyreskulptur i bronse. Ravnkollen skole.

En gris, og med vilje en litt for feit en. Hadeland anmeldte den på Høstutstillingen i oktober 1979 og skrev at den «er morsom, og viser en litt for fetladen gris». Kunst og kultur oppgir målene til 85 x 130 centimeter. Læreboka Skoler for arbeid og trivsel (1983) bruker den som eksempel på god skoleutsmykking: «resultatet blir en tykk og god gris, slik som på Ravnkollen skole i Oslo».

Kunstneren uttalte seg til Aftenposten i desember 1979 om hvor kostbart det er å få støpt skulpturer i bronse. Norsk kunstnerleksikon daterer den til 1978, registeret til 1979.

«Hester» (1981)

Trehestene i skolegården på Bjøråsen het rett og slett «Hester», i flertall, akkurat slik jeg husket dem. De var laget i 1980-81 av Johannes Block Hellum, i delvis bemalt tre, og de var to: én på betongsokkel og én frittstående veggskulptur, den ene 288 og den andre 315 centimeter lang. Kommunens katalog beskriver formen som en stilisert hestekropp og rundt dem sto det benker laget i samme stil som hestene. Jeg har i årevis hoppet og løpt på disse, uten at jeg viste at formålet faktisk var benker.

Og mannen bak var ikke den jeg hadde ventet. Block Hellum, født i Oslo i 1938, tok først eksamen i organisk kjemi ved NTH i 1956. Deretter ble han sølvsmed, flyttet fra byen til Jevnaker på Hadeland omkring 1969, og arbeidet der med smykker i en låve. Hans aller første offentlige oppdrag var Jevnaker skole i 1971, i sin egen nye hjembygd.

Først i 1977, nesten førti år gammel, ble han billedhugger på heltid. Året før hadde han vunnet pris i en konkurranse om utsmykking av Oslo-skoler, og året etter i konkurransen «Skulptur i lekemiljø». Så kom oppdragene: Tokerud i 1979, Bjøråsen i 1980.

Hestene var altså aldri ment å stå i fred. De var kunst laget for å bli klatret på, og det gjorde vi. Det tok knekken på dem til slutt. De frittstående partiene ble kondemnert i 2001, etter tjue år ute. Klatreskulpturen hans på Tokerud gikk samme vei tre år tidligere.

Men han ga seg ikke. Da hestene ble tatt bort, laget Block Hellum selv en ny lekeskulptur til Bjøråsen som erstatning.

Senere laget han monumentet over «Alexander Kielland»-forliset.

«I arken er det mange dyr» (1982)

Den jeg har undret meg mest over står nede ved Svarttjern skole, og den viste seg å ha mest på hjertet.

Det er en Noahs ark, den heter «I arken var det mange dyr», og den er laget av Arne Vinje Gunnerud, født i Oslo i 1930, oppvokst i Drøbak, bosatt i Arendal fra 1973 til han døde i 2007.

Gunnerud forklarte selv hva han ville: at vi alle sitter i samme båt, og at enten vi er som mus eller som elefanter må vi ta hensyn til hverandre, fordi alle har ansvar for at livsvilkårene ikke ødelegges av krig, overbefolkning eller forurensning. Og dette var ingen innfallstanke. Kunst og kultur omtalte modellen allerede i 1974 som «den økologiske modell I arken var det mange dyr, 1971, bronse». Motivet var altså tenkt ferdig i 1971. Ifølge monografien om ham ga han med slike arbeider «et innlegg i debatten om økologi, ti til femten år før ordet var kommet på alles lepper». Utkastet var ett av 44 som ble kjøpt inn i idékonkurransen om utsmykking av Oslo-skoler i 1976, og Akers Avis kunne i mai 1979 melde at kommunen hadde plukket det ut til Svarttjern, én av nitten skoler i den runden.

Så kom en detalj jeg ikke visste: formen er bestemt av tomta vår. Gunnerud tegnet først en båt i normal positur, men plasseringen på Romsås krevde noe annet, og han endret den. Det falt i så god jord at han ble bedt om å lage en til, til Hovseter torg. Den ble en gjennombrutt variasjon over vår, og inngår der i et basseng som fonteneskulptur. De to heter «I arken var det mange dyr» I og II.

Vår er nummer I. Originalen står på Romsås.

Den er rundt tre meter høy, i bronse, og langs baugen smyger det seg en fisk.

«Delt form» (1983)

Ervin Løffler, non-figurativ skulptur i bronse. Romsås ungdomsskole.

Løffler var ungarer og hadde bodd i Norge siden 1947. Han arbeidet mest non-figurativt, og «Delt form» er beskrevet slik: avrundede spisse former som griper i hverandre og til sammen danner en sluttet helhet. Denne har en morsom forhistorie. Bronsen kostet 150 000 kroner, og sommeren 1981 sto samme skulptur som «Månedens skulptur» på Eidsvolls plass ved Stortinget, et tiltak fra Oslo Bys Vel.

Samme vår ville Romsås bydelsutvalg ha den plassert ved gangbroen ut mot Ravnkollen, etter ønske fra skolen. Som vi vet ble det ikke slik. Da den ble avduket i mai 1983, var det i skolegården, ved formannen i Oslo skolestyrers kultur- og fritidskomité, Liv Grøttum Johannson.

«Fuglen Kookaburra» (1984)

Og så var det Kookaburraen.

Jeg gikk på Bjøråsen fra 1992 til 1998. Fuglen ble hengt opp i 1984 og tatt ned i 2000. Det betyr at jeg gikk forbi den hver eneste skoledag i seks år. Jeg husker den ikke.

Irma Salo Jæger, født i Soini i Finland i 1928, fikk oppdraget i 1982. Hun valgte en kookaburra, den australske kjempeisfuglen som kalles latterfugl fordi skriket ligner hånlatter. Fuglekroppen formet hun i osp, vingene i furu, og hun monterte det hele på en mørkeblå vegg. Fuglen går i full fart forover, kroppen to meter lang, og vingeslaget strekker seg over hele den fjorten meter lange veggen.

Og hun malte den på stedet. Det er der historien virkelig ligger: «I frikvarterene samlet barna seg der hun holdt til. De satte seg på gulvet og forestilte hverandre hvordan denne fuglen hadde fløyet over land og strand til Romsås og til skolen.». Unger på Romsås, sittende på gulvet i en vestibyle høsten 1984, som fant på for hverandre hvordan en australsk fugl hadde funnet veien hit. Det var forresten ikke alle som skjønte den da heller. Akers Avis var til stede da verket ble vist fram i oktober 1984 og noterte: «Dette er en kookaburra, sa kunstneren Irma Salo Jæger, og folk ristet enda mer på hodet.»

Da bygget ble modernisert i 2000 etter soppangrepet (husker du hva jeg skreiv om luftkvaliteten i kapittelet om Bjøråsen?), ble Kookaburra lagt i kasse. I 2002 ble den hengt opp igjen i det nye bygget, i omarbeidet form, med en ny oppheng som Salo Jæger tegnet selv.

Jæger var imidlertid klar på sin tanke om miljøet rundt oss:
«Forunderlig er det at fuglen har fått være i fred, mens miljøet omkring har fått hard medfart.»

Hun mente nok bygget. Men det er også en presis beskrivelse av min egen skoletid. Jeg gikk på Bjøråsen fra 1992 til 1998, altså fra det året Akers Avis skrev «Kvelende luft» om at lufta på skolen var kvelende tett, til året klasserommene ble stengt. To år etter at jeg gikk ut, var endelig på vei til å bli restaurert. Litt vemodig egentlig, fordi at mange av oss som gikk på den gamle skolen, viste om et titalls veier å komme oss opp på taket, noe som var en yndet frisone på fritiden.

«Kommunikasjon» (1998)

Solveyg Schafferer, bronse. Emanuelfjell borettslag.

På skiltet under skulpturen står det «Emanuelfjell Borettslag 25 år 1973-1998». Den er altså en jubileumsmarkering, og et borettslag som fyller 25 år, kjøpte seg en bronse. Legg merke til hvilket årstall de teller fra. Emanuelfjell borettslag ble stiftet 18. februar 1972, men skiltet sier 1973. Det er året de første flyttet inn, og det sier noe om hvordan folk her regner alderen sin. Et borettslag begynner ikke når papirene er i orden. Det begynner når noen bor der.

Kunstneren. Solveyg W. Schafferer var født i Østerrike i 1928 og utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo under Per Palle Storm. Kunst og kultur fører henne opp i kunstnerregisteret sitt fra 1967, hun fikk Ruth og Alf Lundebys legat i 1971 og statens stipend i 1972 og 1973, og hun bodde i kunstnerkolonien, ifølge Asker og Bærums Budstikke 18. juli 1983. Adresseavisen kaller henne «trondheimsjente» i 1982, så hun hadde en Trondheim-tilknytning ved siden av den østerrikske. I 1998 var hun sytti år.

Spesialiteten hennes var barn i bronse. Til bladet Familien sa hun i 1967: «Jeg kommer nok til å fortsette med mine barnearbeider. Jeg føler jeg har god kontakt med barn, og jeg håper at jeg gjennom arbeidene mine kan nå fram til dem.» Titlene bekrefter det: «Parkbarn», «Skolepiker», «På skoleveien», «Første dag på skolen», «Hoppe bukk».

Hun hadde også vært i Groruddalen lenge før hun kom hit. «Fiolinpiken» ble avduket ved Veitvet skole 28. mai 1964, som gave fra ingeniør Olav Selvaag, og Akers Avis dekket både avdukingen og etterspillet. Uka etter meldte avisa at jenter på skolen som het Solveig hadde begynt å skrive navnet sitt med y, etter kunstneren. I juni 1983 forærte Selvaag-Bygg «Med hodet mot himmelen» til Starveien borettslag på Høybråten, og på spørsmål fra Akers Avis om hva tanken bak den var, svarte Schafferer: «Ja, jeg tenker mye omkring skulpturen, men jeg ender nesten alltid opp litt humoristisk.»

Verket hadde et langt liv før det kom til Romsås. «Kommunikasjon» finnes i flere eksemplarer og i minst to materialer, og det hadde vært i omløp i to tiår da Emanuelfjell fikk sitt. I november 1977 ble et eksemplar loddet ut på en messe i Groruddalen. I juni 1980 kjøpte Hordaland fylke et til en distriktsheim for psykisk utviklingshemmede i Herøysundet. I 1981 ga Schafferer selv bort en bronse verdt 50 000 kroner som førstegevinst i landslotteriet til Aksjonen mot narkomani, og oppfordret kollegene sine til å bidra med sitt. Samme sommer sto en «Kommunikasjon» i sink på utstilling i Trondheim, og i 1983 sto en på toppen av bibliotekstrappene i Bryne.

Da Emanuelfjell kjøpte sitt i 1998, kjøpte de altså ikke et nytt verk, men et etablert et. Det er ikke noe minus. Det er sånn bronser omsettes, og det betyr at skulpturen som står her, hører til en liten familie som er spredt fra Kvinnherad til Jæren.

Og så er det tidspunktet. 1998 er året før S-Bygg begynte på rehabiliteringen av Romsås, og året før Tiurleiken fikk en diger tiur i brun teglstein på gavlveggen ned mot Romsåsveien og Orremyr fikk orrfugler på blokkveggene. Rundt tusenårsskiftet begynte altså borettslagene her å merke seg selv, hver på sin måte. Emanuelfjell gjorde det med en bronse på jubileumsdagen, naboene med fugler i murverket noen år senere.

Jeg vet ikke om det var avtalt, eller om det bare lå i lufta. Men det er den perioden da Romsås sluttet å være noe som var bygget for folk, og begynte å bli noe folk selv satte navn og merker på.

De som forsvant

To av åtte er ute av bydelen.

• Lekende gauper ble flyttet til Abildsø i 2003, og det er dokumentert.

• Bodvins lekeskulptur er borte, og det er ikke dokumentert noe sted jeg har lett.

Og én kom kanskje aldri. Da avisene i juni 1978 refererte forslagene til utsmykking av Romsås-skolene, sto det at Tiurleiken skulle få en frise av Per Göransson. Ravnkollen fikk sin gris og Svarttjern sin ark, men frisen finner jeg ikke igjen i noen kilde.

I arken er det mange dyrLekeskulptur

Sikringsplaner og miljøbekymringer (1974–1978)

Sikringsspørsmålet fulgte Romsås fra første stund, og som forrige kapittel viste, hadde arkitektene grublet over det helt siden nylonnett-ideen i 1963. I mars 1974 kunne Akers Avis melde om store planer. Plan- og byggekomiteen for Romsås senter hadde avsluttet en konkurranse om Svarttjerns fremtidige utforming, og resultatet ble drøftet på åpent møte i Svarttjern skole.

Det skulle bygges brygge langs den stupbratte østskrenten, der tjernet var dypest, slik at barn ikke falt uti, dessuten stupebrett for de mer avanserte, to brygger på vestbredden og bøyer som markerte hvor det ble dypt. Jord var alt kjørt på rundt breddene og sådd til med gress. Noen få møtedeltakere mente det beste ville være å fylle igjen hele tjernet, men oppslutningen var minimal. Andre foreslo å tappe ut vann om vinteren, noe som ble ansett som svært vanskelig på grunn av dybden og de bratte skrentene. Mest spektakulært var forslaget om å varme opp tjernet. Et varmeaggregat til mellom 180 000 og 200 000 kroner skulle forlenge badesesongen betraktelig, og driften ville bli billig takket være kraftverkenes lavsesong (Akers Avis Groruddalen 15. mars 1974). Oppvarmet ble Svarttjern aldri, så vidt jeg har klart å bringe på det rene.

Oljen (1974 til 1975)

Romsås var i mange år én stor anleggsplass. Hovedentreprenøren Fagbygg A/S hadde på det meste 250 bygningsarbeidere i sving her oppe, og 73 av dem bodde på stedet, i brakker og etter hvert på pendlerhotellet (Arbeiderbladet 12. juni 1973). Med det følger sprengning, gravemaskiner, dieseltanker og verksteder for maskinene, alt sammen oppe i en åsside.

Og øverst i den åssiden ligger Svarttjern, der ungene badet hele sommeren. Alt som søles der oppe, renner én vei.

Det var det bydelsutvalget begynte å tenke på. De hadde merket seg at det foregikk ulovlig verkstedvirksomhet øverst i Ravnkollbakken, ved utfarts- og kirketomten, altså akkurat der stien går inn i marka og der Romsås kirke skulle vigsles 9. november året etter (Akers Avis Groruddalen 9. juni 1995). Det gikk mye trafikk der. I april 1974 skrev utvalget til Oslo helseråd og spurte hva spilloljen fra anleggsvirksomheten i bydelen kunne føre til.

Så ventet de.

Mens de ventet, kom det en ting til. Entreprenørene hadde en tank med rundt 8000 liter olje stående. Den var plutselig helt tom. Ingen kunne gjøre rede for hvor innholdet hadde blitt av, og kort tid etter var tanken fjernet. Utvalget fryktet det opplagte: at oljen lå i grunnen og var på sig nedover mot Svarttjern.

Nå hadde de altså to saker som pekte samme vei, nedover, mot tjernet og mot Steinbruvann.

Svaret fra helserådet kom i mars 1975, nesten et år etter at brevet var sendt. Under overskriften «Er 8.000 liter olje på vei nedover mot Svarttjern?» kunne Akers Avis 12. mars 1975 melde at rådet ikke trodde det var noen fare forbundet med spilloljen, og i samme åndedrag at de ikke hadde hatt kapasitet til å undersøke forholdet ute i marken.

Med tanke på sikringsplanene fikk man en ny tankevekker dette året. Den 18. mai 1975 ble en fire år gammel gutt fra Romsås reddet fra å drukne i tjernet, takket være det avisen kalte «resolutt opptreden» fra en nabo i Odvar Solbergs vei (Akers Avis Groruddalen 21. mai 1975). Fire brygger, bøyer og et varmeaggregat sto på tegnebrettet, mens et lite barn allerede hadde vært et minutt fra å bli borte.

Kampen om ungdomsklubbene (1973 -)

Ingen fortelling om Romsås er komplett uten å dra fram ungdomsklubbene. Fra et politisk perspektiv er det viktig å forstå at dette ikke begynte som et kommunalt tilbud, men fordi borettslaget selv tok initiativ og eierskap i ordningen. Det er vesentlig for at klubbene i det hele tatt ble realisert. Og det er verdt å ha i bakhodet at selv om Romsås på ingen måte var alene om å ha behovet, var det lokale krefter som så det og gjorde noe med det.

Fagboka Klubbdrift, en kommunal oppgave? fra 1979 bruker Romsås som eksempel på nettopp dette: «Romsåsklubben i Oslo er et eksempel. Den ble startet opp i regi av borettslaget, men med en ordning med kommunen.» De første årene holdt den til der det var plass. Akers Avis var på besøk allerede 10. januar 1973 og fant klubben i annen etasje i skoleprovisoriet i Tiurleiken borettslag, der Anne Jacobsen og Tone Grønberg var i full gang med pyntingen. Året etter kom det en klubb for fem- og seksåringer i de samme lokalene, og avisa beskrev stedet som «den grønne brakka i Tiurleiken borettslag». Tjueseks unger møtte opp de to gangene i uka.

I september 1973 het det at klubben «holder foreløpig til i et provisorium, men skal flytte inn i sentret». Det gjorde den. I august 1977 fører Akers Avis den opp som «Romsås Ungdomsklubb, Romsås senter», med klubbleder Einar Hagen, og i Oslo adressebok for 1979 står den som Romsås Fritidssenter, Romsås Senter 9. Der ble den værende i et kvart århundre, men ikke i det samme lokalet hele veien. I november 1998 fører Aftenposten den opp i Romsås Senter 1.

Klubben som virket

At den virket, var det ingen tvil om. Allerede i mai 1976 skrev en leserbrevskribent i Akers Avis at det ikke hadde vært hærverk eller unormal bruk av møbler og spill, og avsluttet med «min honnør til Romsåsklubben, til de unge og til ledelsen». I 1980 uttalte en fagperson til tidsskriftet Sosionomen: «Jeg mener bestemt at ungdomsklubben på Romsås makter å forebygge sosiale problemer. Her fungerer alle på lik linje.» Medlemskap kostet ti kroner halvåret, og i mai 1981 kunne Aftenposten fortelle at klubben hadde 110 medlemmer og et eget klubbråd, der blant andre kusinene Anne og Line Skaalerud satt.

De satt ikke bare inne. I mai 1981 gikk ungdom fra klubben og fra Romsås idrettslag «løs på Romsås senter med bøtte og spann samt malekoster», noe Akers Avis kalte et uvanlig tiltak i Groruddalen. De stilte fast opp på pensjonisttreffene og serverte kaffe. I desember var det juleball med skinkesteik og julepølse til en billig penge. Under Romsåsuka i 1983 var det juniorklubben, med hjelp fra ungdomsklubben, som sto for hele pensjonistdagen. Og vinteren 1982 gikk klubben sammen med feltarbeiderne og profesjonelle filmfolk om å lage en tretti minutters alternativ narkotikafilm, en sak som ble plukket opp helt til avisa Folket i Sverige. Ungdom på Romsås laget altså sin egen film om narkotika, i en tid da alle andre laget filmer om dem.

En av dem som vanket der, ble seinere ganske kjent. Da Akers Avis intervjuet Anja Garbarek i september 1992, fortalte hun at hun vokste opp på Romsås og savnet «de bekymringsløse barnedagene mellom blokkene». Hun vanket på Romsåsklubben, forsøkte seg som håndballspiller og gikk på danseskole på Romsås senter. Det hun trakk fram først som noe av det positive, var dugnadene.

Nittitallet, min egen tid

På nittitallet, som er min egen tid, lå klubben nede i senteret og het Romsås fritidssenter. Inngangen var på baksiden, og den lå vegg i vegg med Storsalen, som etter at senteret ble bygget om er erstattet av butikklokaler. De to ble brukt sammen når det var noe stort på gang. I mars 1995 gikk det for eksempel et arrangement med artister fra England, Danmark, Nederland, Sverige og Norge, og Arbeiderbladet skrev at det «foregår i lokalene til Romsås fritidssenter og i Storsalen i Romsås-senteret».

Det var et ordentlig tilbud, og det er dokumentert helt ned til timetallet. Aftenpostens oversikt over Oslos fritidsklubber fra 19. november 1998 fører opp Romsås fritidssenter i Romsås Senter 1, med åpent 26 timer i uken, juniorklubb fra andre til sjuende klasse og ungdomsklubb fra åttende klasse til atten år. Junior kostet sytti kroner i året. For ungdom var det gratis. Aftenposten annonserte klubblederstillinger tre ganger bare i 1998, alltid med den samme formuleringen: «Romsås fritidssenter har et høyt aktivitetsnivå og retter sin virksomhet mot ulike grupper i nærmiljøet.»

Og det var folk der. I september 1998 holdt klubben åpent hus for hele bydelen, fordi, som det het, «mange foreldre vet ikke hva ungdommen driver med». Kenneth Ericson fortalte at han var der nesten hver dag og spilte biljard, bordtennis, lagde mat eller satt på data, mens Oussama Louhibi sto ved det samme biljardbordet. Bandet Green Flower øvde i lokalene og spilte på scenen ved Svarttjern samme sommer. Kunstneren Sonja Wagn startet maleverksted for ungdom der, men «der var det dårlig plass», så hun inviterte heller ungdommen hjem til seg. Aktivitetene gikk bredt, og det sto blant annet hobbyverksted, sminkegrupper, førstehjelpskurs, skateboardkurs og judokurs på programmet, og om somrene holdt klubben åpent nesten hele ferien. Sammen med SOS Rasisme og bydelens feltteam sto de på stand under bydelsdagene.

Man skal ikke undervurdere hvor positiv innvirkning en motivert og ressurssterk ungdomsklubb kan ha. Man kunne føle seg sett og trygg der, og man kunne utfolde seg på arenaer som ikke ville vært mulige uten. Det ble en arena for egenutvikling og for sosialisering under trygge forhold, og gjennom aktivitetene kunne man føle på mestring.

Aldri trygg

Derfor var den andre delen av historien vanskelig å forstå allerede den gangen, og som voksen er den enda mer uforståelig: klubben var aldri trygg, og hver eneste gang tilbudet ble svekket, kom regningen et annet sted.

Det ble sagt rett ut allerede i 1991. Den våren kom beskjeden brått. Klubben hadde fått vite at driften var sikret ut året, og så kom nedleggelsen fra 1. juli. Nestleder i bydelsutvalget, Kim Raubakken, kalte framgangsmåten brutal. Debatten gikk i Akers Avis under overskriften «Behold Romsåsklubben», og argumentet var ett eneste, og helt konkret: klubben var alternativet til T-banestasjonen for ungdommene på Romsås.

Det var ikke en abstrakt påstand. Allerede i februar 1978 hadde Akers Avis skrevet at politiet «prioriterer de mest problemfylte stedene, og det er for tiden Romsås senter», og at «lediggang er roten til alt ondt». Avisene hadde skrevet om ungdom som samlet seg ved stasjonen siden 1975, og om hærverk i T-baneheisene for femten tusen kroner bare i januar 1979. Antirasistiske Samora skrev samme år som nedleggelsesvedtaket om hvordan de samme ungdommene ble omtalt av samfunnet, «som pøbler, bråkmakere, ungdom uten framtid». Klubben ble reddet i juni, finansiert over Oslo kommunale boligbedrifts budsjett.

I desember 2003 kom kuttet igjen, og denne gangen fra et bydelsutvalg Romsås hadde delt med Grorud i under to uker. «Romsåsklubben halveres», skrev Akers Avis 12. desember. Ungdommen svarte med fakkeltog fram til bydelsutvalgets møte. Politikerne holdt igjen, i alle fall det første året. Klubben fikk holde åpent et år til, men gleden ble kortvarig.

I november 2004 ble klubben lagt ned, og avslutningsfesten på Bjøråsen skole markerte, med Akers Avis' egne ord, slutten på tretti år med ungdomsklubb på Romsås. Medlemmene møtte opp kledd i svart. En av dem oppsummerte hva stedet hadde vært: «Klubben har vært så fin å ha. Hvis man har hatt problemer, så har det alltid vært noen å snakke med.» Usman Khushi, fjorten år, satte håndavtrykket sitt på en tavle og sa det enkleste og mest presise av alt:

«Vi pleier å møtes på klubben. Det blir kaos når den blir borte.»

Lederen av frivilligsentralen pekte på det ingen hadde tenkt over: klubben hadde vært varmestue om vinteren, og mange ungdommer fikk ikke lov av foreldrene til å dra helt til Ammerud. «Hvor skal de gjøre av seg da?»

Tre måneder ute i kulda

Vi vet hva som skjedde, for Akers Avis spurte dem etterpå. I februar 2005, da klubben endelig var gjenåpnet, fortalte venninnene Shawna Fathi og Kristina Brand hva de tre månedene uten hadde gått med til:

«Vi har kjedet oss. Vi har ikke hatt noe sted å gå.»

«Vi har hengt ute. Det var veldig kaldt. Og så har vi hengt mye på sentret.»

Kristina la til: «Jeg føler at jeg har vært mye mer inne og kjedet meg uten klubben.» De hadde forsøkt Ammerud-klubben, men sluttet å gå dit.

Ungdommene tok ikke nedleggelsen passivt. De gikk i demonstrasjonstog og samlet underskrifter, og ungdomsrådets Julie Holli var tydelig på hva de ville ha: ikke et hvilket som helst tilbud, men klubben «slik den var». Da den gjenåpnet 1. februar 2005, stakk over femti ungdommer mellom fjorten og atten innom den første kvelden.

Men den kom ikke tilbake dit den hadde vært. Da dørene åpnet igjen, var det oppe i Romsli, det gamle Røde Kors-huset i Odvar Solbergs vei 83. «Lokalene er de samme som før og ligger i Odvar Solbergs vei 83», skrev Akers Avis i desember 2005. Der ble klubben værende i halvannet år, før den i august 2006 flyttet «mer sentralt, i større lokaler og med langt flere muligheter».

Det er verdt å merke seg hvilket hus de havnet i. Romsli hadde selv stått tomt siden januar 2004, da husleia gikk fra 300 000 til 1 200 000 kroner i året og driverne ga seg. To kommunale bygg som begge var tømt av økonomi, holdt altså liv i hverandre en periode. Klubben trengte tak, og huset trengte noen som brukte det.

Og så kommer den delen som viser hvor dyrt det er å stenge noe. Da Akers Avis skrev om klubben på nytt i november 2005, hadde den «slitt med lave besøkstall» etter gjenåpningen. Først den siste tiden hadde flere funnet tilbake. Det er ikke bare de tre månedene som forklarer det. Klubben hadde også flyttet flere hundre meter oppover, ut av senteret, altså bort fra nøyaktig det stedet ungdommen selv hadde beskrevet som der de hang da klubben var borte.

Det er egentlig ikke rart. En ungdomsklubb er en vane, og den er bygget på tillit. Tillit bygges opp i millimeter og rives ned i kilometer, fikk jeg en gang høre av en klok mann jeg jobbet med. Det er også en veldig god måte å beskrive det som nå skjedde på. Klubben på Romsås hadde brukt tretti år på de millimeterne, kveld for kveld, og for de fleste som gikk der, var det nettopp tilliten som var tryggheten og stabiliteten. Det var den som gjorde at det alltid var noen å snakke med, og det var også den de ble bedt om å forlate.

Da måtte de finne noe annet. Når døra har vært låst i tre måneder, har ungdommen for lengst funnet ut hvor de skal gjøre av seg, og de stedene slipper ikke taket bare fordi noen skrur på lyset igjen.

Og det er her det slutter å handle om åpningstider. Det var nøyaktig dette de advarte om i 1991, da hele argumentet for å beholde klubben var at alternativet het T-banestasjonen. En fjortenåring som ikke har et sted å være, finner et sted å være. Det er sikkert, og det reelle spørsmålet er hvor.

I den samme novembersaken fra 2005 sto Romsås fritidsklubb på kuttlista for tredje gang på tre år, sammen med Grorud fritidsklubb og to eldresentre, og både ansatte og brukere fryktet at bydelen sparte seg til fant. Den fikk leve, «foreløpig til sommeren», og åpnet igjen tidlig i januar 2006, mellom klokka seks og halv elleve.

Et kart over hvem som bestemte

De første årene var klubben ikke kommunal i det hele tatt. Den var borettslagets, med en ordning med kommunen, slik fagboka fra 1979 beskriver det. Og den lå i en bydel som hadde hatt sitt eget bydelsutvalg siden februar 1973, valgt av bystyret før det bodde folk her.

Fra 1. juli 1988 ble Romsås bydel 18, og desentraliseringen var fullført. Egen administrasjon i Romsås senter, eget budsjett, egne prioriteringer. Meningen var at avgjørelsene skulle komme nærmere folk. Tre år senere sto klubben på nedleggelseslista for første gang. Og legg merke til hvordan den ble berget: ikke med bydelens egne penger, men over Oslo kommunale boligbedrifts budsjett.

Så, 18. desember 2002, vedtok bystyret å slå de 25 bydelene sammen til 15. Romsås skulle inn i Grorud fra 1. januar 2004. Valget i september 2003 ble holdt etter de nye grensene, så det nye bydelsutvalget var på plass før det gamle var oppløst.

I slutten av november 2003 holdt Bydel Romsås sitt aller siste bydelsutvalgsmøte. Rune Larsen (KrF) takket av etter fire år som leder, og sa til Akers Avis at han håpet det nye utvalget ville «ivareta Romsås på en god måte» og «klarer å holde de gode tilbudene». Så la han til hva han fryktet: at det ville bli «en rivalisering mellom Romsås-partiene og Grorud-partiene».

Ni dager senere fikk han svar. Da Akers Avis skrev «Romsåsklubben halveres» 12. desember 2003, var det ikke Romsås' eget budsjett det gjaldt. Det var det første budsjettet fra nye Bydel Grorud, som skulle vedtas i bydelsutvalget tirsdagen etter. Martin, Karianne, Joakim og Amanuel gikk i fakkeltog. På den samme kuttlista sto Rødtvet senior- og aktivitetssenter, i den andre halvdelen av den nye bydelen.

Det er hele mekanikken, synlig i én sak. To lokalsamfunn som aldri hadde konkurrert om en krone, satt nå i det samme regnearket. Klubben på Romsås og eldresenteret på Rødtvet måtte vinne over hverandre. Og da klubben ble lagt ned året etter, var alternativet ungdommene fikk tilbudt Ammerud, som ligger i den andre halvdelen av den nye bydelen. Fra et regneark er det åpenbart riktig, for bydelen har jo en klubb. Fra Romsås er det en tur man ikke får lov å ta. For de som fikk lov, var det både en utgiftspost og tidkrevende fra et praktisk perspektiv, men på den andre siden av regnestykket ligger det som er lett å glemme: det var fortsatt ikke «vår» ungdomsklubb, med de menneskene vi hadde bygget bånd til.

Jeg vil være rettferdig. Det er ikke slik at små bydeler alltid skåner sine egne, for trusselen i 1991 kom mens Romsås fremdeles var sin egen bydel, og den kom fra bydelens egne folk. Men mønsteret står. Så lenge Romsås hadde sitt eget bydelsutvalg, ble klubben truet og berget, truet og berget. Fra det øyeblikket bydelen forsvant, ble den halvert, lagt ned, flyttet ut av senteret, og satt på lista igjen året etter. Så lenge noen som bodde her satt i rommet der det ble bestemt, overlevde klubben hver gang. Da de som kjente miljøet ikke lenger satt der, falt den nedover på prioriteringslista.

Det er prisen for sentralisering, og den betales sjelden av dem som vedtar den. Den betales av fjortenåringer som står ute i kulda i tre måneder og aldri helt kommer tilbake.

The Raven

Det er én ting jeg lenge lurte på. Romsås senter ble bygget om og gjenåpnet rundt desember 2004, altså rett etter at klubben ble lagt ned i november. Avisene omtaler nedleggelsen utelukkende som et budsjettvedtak, og ingen knytter den til ombyggingen. Men da jeg fant ut hvor klubben faktisk lå etter gjenåpningen, ble tidspunktet vanskelig å avfeie. Den kom ikke tilbake til senteret. Den ble plassert i et tomt kommunalt hus oppe i Odvar Solbergs vei, og der ble den værende til august 2006, da den flyttet tilbake til noe større og mer sentralt.

Ingen kilde sier rett ut at klubben mistet lokalene sine i ombyggingen. Men rekkefølgen sier det ganske tydelig: nedleggelse i november, ombygd senter i desember, gjenåpning et helt annet sted i februar, og retur først halvannet år seinere. Om budsjettvedtaket og ombyggingen var to uavhengige ting som traff samtidig, var det en usedvanlig uheldig timing. Om de hang sammen, var budsjettvedtaket like mye en anledning som en årsak.

I dag heter klubben The Raven, etter alt å dømme etter ravnen som har gitt navn til kollen over oss. Navnet dukker opp i kildene mine fra 2009, da Akers Avis skrev at Romsås TV holdt til i lokaler i «The Raven», og la til at stedet «tidligere har vært plaget av innbrudd». I 2010 ble klubben beskrevet som nyoppusset, og markedsførte seg selv som Norges kuleste ungdomshus. Musikk spilles inn og produseres der. Da landet sto stille etter 22. juli 2011, var The Raven blant stedene i Oslo som holdt åpent som møteplass.

Femti år etter den grønne brakka i Tiurleiken finnes klubben altså fremdeles. Den har vært nedleggingstruet i 1991, halvert i 2003, faktisk nedlagt i 2004, flyttet ut av senteret i 2005 og foreslått nedlagt igjen samme høst. Hver eneste gang har argumentet fra dem som ville beholde den vært det samme, og hver eneste gang har det vist seg å stemme. I 1991 het det at uten klubben står ungdommen ved T-banestasjonen. I 2005 sa de det selv, i klartekst, til lokalavisa: da klubben var borte, hang de ute i kulda og på senteret.

Det er ikke komplisert. Det er bare dyrt å glemme.

Femti meter under senteret (1976 -)

Jeg gikk som oftest til senteret fra midtre Svarttjern. Ned gjennom feltet, inn i sentergata, og så ned i fjellet. Femmern, som vi kalte den, ble på sett og vis mitt mest brukte transportmiddel gjennom hele oppveksten, og fra senteret gikk det bare én vei ned: heisen.

Men det fantes en annen. Nede ved Romsåsveien, på østsiden av Tiurleiken skole, ligger det en tunnelmunning, og derfra gikk det hundre og seksti meter rett inn i fjellet til perrongen. Den veien kjenner jeg godt, og den pleide vi å sykle nedover. Hele veien nedover sto det sperrer, som etter alt å dømme sto der for å hindre nøyaktig sånne som oss, og andre tilfeller hvor noe skulle skli eller rulle fritt. Bare tenk på en barnevogn som forsvinner nedover der.

En stasjon som ikke var selvsagt

At stasjonen i det hele tatt ble liggende der nede, var slett ikke selvsagt. Da forslaget kom, slo Arbeiderbladet det opp 25. september 1968 under overskriften «Romsås T-banestasjon under bolig-blokkene!», og fagfolkene formulerte det slik: «Med Prosjekteringskontorets forslag for Romsås stasjon introduseres en ny type stasjon med plattformhall beliggende i fjellet dypt under bebyggelsen.»

Fjell var ikke det nye. T-banen hadde gått i berg gjennom sentrum i årtier. Det nye var dybden og hva den førte med seg: en plattformhall så langt nede under et boligområde at heis ble eneste praktiske vei inn. Og det ble en kategori. Da en annen stasjon skulle prosjekteres få år etter, beskrev Akers Avis den som «en mellomting mellom Romsås T-banestasjon og en vanlig stasjon». Romsås var blitt målestokken.

Aftenposten kunne 3. oktober 1969 fortelle at byplankontoret hadde vært inne på tanken å sløyfe hele stasjonen, med den begrunnelsen at mange på Romsås uansett måtte ta buss. Bystyret vedtok den likevel i juni samme år. Stasjonen med forbindelser var anslått til vel 7,6 millioner kroner, og omleggingen av traseen mellom Grorud og Rommen kom i tillegg med 4,2.

Overvåket før den åpnet

Så begynte diskusjonen om hva slags sted dette kom til å bli, og den startet lenge før noen hadde flyttet inn. To år før åpningen advarte stasjonssjefen ved Økern politikammer offentlig om at folk ville kunne herje der nede «uten at Sporveiens folk vil bli i stand til å kontrollere hva som foregår», og Dagbladet slo det opp 24. februar 1972. Debatten gikk videre i Akers Avis utover våren.

Og i mars 1973 kom setningen jeg stopper opp ved hver eneste gang. Om sikkerheten på den kommende stasjonen skrev Aftenposten at man vurderte «tekniske hjelpemidler som f.eks. TV-overvåkning, høyttalere og alarmsystemer», og la til: «I heisene på Romsås finner vi det forøvrig helt naturlig å installere TV-apparater.» Det er 1973. Kameraovervåking av kollektivtrafikk var nesten ukjent i Norge. Bydelen var ikke ferdig bygget, og den ble allerede omtalt som et sted som måtte holdes øye med.

Åpningen, og alt som fulgte

Banen kom før stasjonen. Aftenposten meldte 1. februar 1974 at banen skulle åpne til Rommen i mars, og at «Romsås T-banestasjon er nå så godt som ferdig». Det var den ikke. I månedene som fulgte kjørte togene rett forbi den uferdige hallen uten å stoppe, så en god stund hadde Romsås en T-bane som gikk gjennom fjellet under dem uten at de kunne komme seg på den.

Fredag 16. august var det endelig klart. Akers Avis kunne melde at «søndag morgen finner det sted en historisk begivenhet», og avisa hadde allerede vært nede og fotografert trafikksjef Harry Klausen sittende alene på den tomme perrongen på Romsås, i god tid før avgang, med replikken «ja, så møtes vi her på søndag da». Åpningsdagen ble dermed søndag 18. august 1974.

Så kom hverdagen. Tre uker senere måtte samme avis melde at det hadde vært få reisende siden åpningen. I november satte Narvesen opp en kiosk der heisene kommer opp, noe som utløste protester fra Tiurleiken borettslag. Året etter klaget beboere gjentatte ganger over bråk ved stasjonen, der både publikum og sporveisbetjeningen «føler seg sjenert av ungdommen som bruker T-baneområdet» (Akers Avis 24. september 1975).

Og banen forandret mer enn reisetiden. Før den kom, gikk det matebuss til Rommen hvert kvarter. Da banen ble forlenget, forsvant bussene, for nå gikk jo banen, og nå ble Grorud et mer naturlig knutepunkt. Allerede i oktober 1975 kunne Akers Avis fortelle at Tokerud-folket tidligere hadde «berget sin matebuss som gikk til Grorud og sist til Rommen, før banen ble forlenget. Nå går det ingen». Verre skulle det bli i 1983, da rutene ble lagt om slik at folk fikk buss til Grorud. Som vi tidligere leste om butikkene, fikk det nye kollektivtilbudet alvorlige følger for nærbutikkene. Bydelsutvalgets formann Gunn Eva Dahlstrøm sa da til Akers Avis at det var «beklagelig at nærbutikkene på Romsås skal bli skadelidende ved ruteomleggingen», og la til at en undersøkelse viste at folk flest var fornøyde og foretrakk å handle på Grorud.

Det som hendte, er en lærdom jeg fikk høre mye gjennom oppveksten: det finnes få fordeler uten bakdeler. Det gjaldt samferdselen på Romsås også. Kollektivtilbudet ble markant bedre, på bekostning av den lokale næringen.

Heisene

Heisene ned har også en historie å fortelle. Planen var fire, hver med plass til førti personer, slik Dagbladet beskrev det i 1972. I 1973 omtalte Akers Avis tre. Ved åpningen i 1974 het det at stasjonen om kort tid skulle betjenes av to. Fædrelandsvennen skrev i mars 1977 at Romsås-heisen var blant landets aller største sivile heisanlegg i fjell.

Og fra første stund gikk det galt. I januar 1975 tok Oslo Sporveier heisene ut av drift under en streik, fordi de ikke ville ta ansvaret for hva som kunne skje. I 1976 skrev Arbeiderbladet at heisene på Romsås og Stovner var «så tilgriset at folk kvier seg for å bruke dem». I 1977 ba beboerne om at «røyking forbudt»-skiltene kom opp igjen, fordi folk sto der «som sild i tønne». I januar 1979 alene ble det gjort hærverk for 15 000 kroner, og Akers Avis kunne opplyse at når en heis stopper, skyldes det hærverk i nitti prosent av tilfellene. Samme år brukte ungdom heisene som slalåmheis, med tungt alpint utstyr. I 1982 klatret unger i heissjaktene.

I januar 1990 var det nok. Under overskriften «Skift Romsås-heisene» skrev Geir Johannesen i Akers Avis 31. januar at et enstemmig bydelsutvalg krevde heisene skiftet ut eller totaloverhalt. Tove Lagerquist i bydelsutvalget sa det slik: «Passasjerene vet aldri på forhånd om heisene går eller ei.» Avisa kalte dem problembarn, opplyste at de går rundt 45 meter opp gjennom granitten, og at folk hadde blitt sittende fast inne i fjellet. Så gjorde Sporveien det de mente de måtte: de stengte hele stasjonen og satte opp buss til Grorud.

Tunnelen som lå der hele tiden

Og det er her jeg mister tålmodigheten på vegne av folk jeg aldri har møtt. For tunnelen lå der. Da stasjonen åpnet, kunngjorde Akers Avis 16. august 1974 at «en 160 meter lang gangtunnel fra Romsåsveien til Romsås stasjon vil være åpen hele driftsdøgnet». Nestleder i bydelsutvalget, Kim Raubakken, påpekte det åpenbare i Akers Avis 23. februar 1990: «Når heisene står, behøvde ikke sporveiene stenge hele Romsås T-banestasjon. Det finnes en gangtunnel mellom Romsåsveien og T-banestasjonen. Hvorfor kunne ikke sporveiene holde denne åpen?»

Og det var ikke teoretisk. Tunnelen var den veien vi ungene brukte når vi sykla, den var kunngjort som åpen hele driftsdøgnet fra dag én, og den lå der hele tiden mens bussene gikk til Grorud. Stasjonen ble gjenåpnet lørdag 10. mars 1990, etter halvannen måned. I 1996 brukte Sporveien sju millioner kroner på å skifte ut de 22 år gamle heisene, og innrømmet i samme slengen at heisene på Romsås var de mest utsatte for urinering av samtlige sporveisheiser i byen. Fem år senere var det store driftsproblemer igjen.

I korridoren over brua nede på stasjonen, der man går ned til retning mot Vestli står bronseskulpturen «Den spillende døren» av Bjørn Erling Evensen, som avisene på syttitallet kalte «Porten». Jeg har gått i detalj på den i kapittelet «Figurene på bydel 27 Romsås», og nevner her bare at Morgenbladet beskrev stasjonen den sto i, tegnet av arkitekt Haakon Mjelva, som «Skandinavias fineste undergrunnsstasjon».

Det er nesten for godt. Romsås fikk landets første stasjon av sitt slag, i det Morgenbladet altså kalte Skandinavias fineste undergrunnshall, med en syngende skulptur og to veier inn. Heisene stanset, tunnelen ble stående ubrukt den ene gangen det gjaldt, og skulpturen sa til slutt ikke et pip.

Fra overvåkes til bevares

Det er én ting til, og den kom først lenge etterpå.

Stasjonssjefen ved Økern politikammer advarte i 1972 mot et sted der folk kunne herje uten at noen kunne kontrollere hva som foregikk. Aftenposten fant det i 1973 «helt naturlig å installere TV-apparater» i heisene. I dag står den samme stasjonen på Byantikvarens gule liste. Det er det detaljerte betongarbeidet og den typiske T-banestilen fra syttitallet som gjør at Byantikvaren vil beholde den i opprinnelig stil, og de bisto derfor da stasjonen ble oppgradert i 2013.

Det tok altså fire tiår å gå fra et sted man burde overvåke, til et sted man skal ta vare på. Ingenting ved selve hallen hadde forandret seg. Den er hugget ut i det samme berget, med det samme rødlakkerte rekkverket, femti meter under det samme senteret.

Og likevel. Femmern var mitt mest brukte transportmiddel gjennom hele oppveksten, og jeg tenkte aldri over noe av det.

Skolen som skrev sin egen nekrolog (1975 - )

Det finnes en skole på Romsås jeg ikke visste hadde eksistert, og jeg snublet i den mens jeg lette etter noe helt annet. Den lå inne i kjøpesenteret, den hadde skolekjøkken i en nedlagt bowlinghall, og den rakk å bli ti år gammel før den ble vedtatt bort. Da det skjedde, ba elevene lokalavisa om plass og skrev historien om skolen sin selv.

Fra et skur til fire skoler på fem år

Da Akers Avis Groruddalen 15. august 1975 meldte at ungdomsskolen i Romsås senter skulle tas i bruk mandagen etter, gjorde avisa noe jeg liker godt: den regnet baklengs. Åpningen skjedde «omlag 5 år etter at den første skolen på Romsås ble etablert i et skur med tre elever og en lærer». Sju år senere gjentok elevene selv anekdoten i nesten samme ordelag, så den var åpenbart godt kjent på stedet. Hvor skuret sto, sier ingen av kildene, og jeg har ikke funnet det andre steder heller. Det lar seg tidfeste til skoleåret 1970/71, altså vinduet mellom de første innflytterne i Ravnkollen 11. oktober 1970 og åpningen av grendeskolen året etter, og Ravnkollen var da eneste borettslag med folk i. Lenger enn det tør jeg ikke gå.

Etter det gikk det fort. Oslo skolestyre vedtok forprosjektet for Romsås grendeskole 18. november 1970, «en 2 parallell barneskole for de tre første klassene», og ambisjonsnivået kan leses ut av selve behandlingen. Representanten Larsen (A) foreslo at det «i tilknytning til den nye skolen bør bygges et 16½ meter svømmebad med garderobe og dusjanlegg som gir mulighet til fellesbad», og Arbeiderbladet satte overskriften «Romsås grendeskole får eget svømmebad» over saken dagen etter. Om akkurat det bassenget er det samme som senere gikk under navnet Romsås bad, har jeg ikke klart å slå fast. Men et bad fikk bydelen, og det ble brukt. I april 1977 måtte forvalteren ved Romsås senter, Per Kr. Larsen, gå ut i Arbeiderbladet og imøtegå en påstand om at anlegget sto ubrukt: «Romsås bad benyttes av samtlige skoler i området hver dag mellom kl. 8.00 og kl. 14.30.»

Selve grendeskolen åpnet 20. august 1971, og Akers Avis slo den opp under overskriften «Bygget på rekordtid». Skolesjefen i Oslo, Helge Sivertsen, var til stede og sa at skolen «representerer noe helt nytt og ukonvensjonelt når det gjelder skoleanlegg». Deretter gikk avisa rundt blant beboerne og spurte hva de syntes om at det skulle «eksperimenteres» med barna deres, noe som antakelig er den mest groruddalske måten å dekke en skoleåpning på som tenkes kan. Den skolen heter i dag Ravnkollen.

Én skole som ble til to

Ungdomstrinnet var en større sak, og løsningen de landet på er grunnen til at jeg gikk meg vill i dette til å begynne med.

Akers Avis skrev 10. november 1971, under overskriften «Romsås ungdomsskole for stor, deles i to», at det «opprinnelig [var] planene å bygge en 6-parallell ungdomsskole på Romsås». Seks paralleller er en svær skole, og skolemyndighetene mente det ble for mye på ett sted. Arbeiderbladet oppsummerte resultatet 9. desember 1972: «Romsås-distriktet skal få to ungdomsskolar, en i sentret og en lenger nord i området, Bjøråsen skole.» Da Aftenposten førte opp byggeprosjektene for 1974 den 11. april 1973, sto de der hver for seg, og den ene hadde til og med fått romertall: «Romsås ungdomsskole I».

Den nordre kjenner alle. Bjøråsen står der fortsatt og er den ungdomsskolen folk på Romsås mener når de sier ungdomsskolen. Den andre er den ingen snakker om, og det er den jeg vil fortelle om her.

En skole i tredje etasje

Romsås ungdomsskole ble ikke bygget som et skoleanlegg. Den ble bygget inn i senteret. Akers Avis beskrev det slik i august 1975: skolen kom i «de nederste etasjene» av et av byggene, mens «etasjene over skoleanlegget er kommunale tjenesteleiligheter». Under skolen igjen lå ungdomsklubben, som avisa 5. september samme år plasserte i «lokaler i sentret under Romsås ungdomsskole», og de to delte et musikkrom en etasje lenger ned som «også skal stå til ungdomsklubbens disposisjon». Klubben nederst, skolen i midten, folk som bodde der øverst, alt i samme hus. Romsås senter ble gjennomgående omtalt som senteret med det sosiale og kulturelle preget, og dette er hva den formuleringen betød når man oversetter den til etasjeplan.

Skolen hadde rom for tegning, tekstilarbeider, fysikk, kjemi, fotolaboratorium og vevstue. Innvendig var den delt i tre klasselandskap, og den tok maksimalt 270 elever. Samfunnssalen var Storsalen, og i 1976 ble Per Gøranssons forslag til tekstilutsmykning av den premiert, selv om avisa i samme åndedrag noterte at «det er foreløpig uvisst på hvilken måte kunstverkene skal fordeles mellom skolene», så om det noen gang kom opp på veggen, vet jeg ikke.

Skolekjøkkenet er den detaljen jeg ikke klarer å slippe. Den kom først fram i 1985, nesten i forbifarten, i Akers Avis 12. juni. Senteret var opprinnelig utstyrt med en bowlingbane, men «det var få som var villige til å ta i bruk denne hallen når Romsås ble tilflyttet», og da måtte man finne på noe annet: «Denne ble tatt i bruk som skolekjøkken til Romsås ungdomsskole.» Jeg har lest en del om drabantbyplanlegging, og jeg har til gode å finne en bedre illustrasjon av hva som skjer når store idealer møter et tomt lokale og et budsjett.

Ti år

I 1976 hadde Romsås fire skoler i drift samtidig. Akers Avis lister dem opp 26. mars det året: «Romsås ungdomsskole, Ravnkollen, Tiurleiken og Svarttjern skoler på Romsås.» Bjøråsen kom i tillegg, først i to næringsbygg, deretter i eget bygg i 1977 og 1978.

Skolen i senteret levde godt i disse årene. I desember 1976 kunne avisa melde at «tre 9.-klasser ved Romsås ungdomsskole har for tiden et større prosjekt om den andre verdenskrig i gang», og siden fulgte prosjekter om samfunnsliv, om forholdet mellom ungdom og eldre, en storstilt innsamlingsaksjon til nødstedte i Polen, og deltakelse i Oslo kommunes utstilling om arbeidsfolk på østkanten. Elevene oppsøkte de eldre på Romsås for å høre hva de hadde å fortelle. Under Romsåsuka holdt skolen kveldsåpent hvert eneste år og slapp bydelen inn, med utstillinger og dukketeater, «nettopp for å vise bydelens befolkning at aktiviteten er stor på alle plan». Det er akkurat den slags en skole midt i et senter kan gjøre uten videre, og som en skole på et jorde må organisere seg fram til.

Vedtaket, og svaret

Oslo bystyre vedtok 1. september 1982 å legge skolen ned. Det lå i skolebruksplanen, og Akers Avis skrev senere at det skjedde «selv om bydelens befolkning reagerte kraftig og at Ap gjorde saken til valgkampsak». Begrunnelsen var økonomi, men det lå et argument til på bordet, og det var det som svei: skolesjefen hevdet at «senterskolene» hadde flere problemer enn de frittliggende skolene. Med andre ord at det var noe galt med selve ideen.

Da svarte elevene, og de tok initiativet selv. Mediagruppa ved skolen, 26 elever fra de fire niendeklassene, henvendte seg til Akers Avis og ba om plass, og 15. oktober 1982 fikk de en dobbeltside i bilaget til Romsåsuka. De skrev alt selv, intervjuene inkludert, og la seg som avisa formulerte det «på en historisk linje, hvor skolens «høydepunkter» gjennom den tid skolen har bestått belyses».

Argumentasjonen deres går rett i strupen på skolesjefen. «Forholdet mellom lærer og elev på Romsås skole er meget bra. På alt for store skoler er dette forholdet dårligere», skriver de, og legger til at «på vår skole er problemet med mobbing svært lite». De peker på at det er «vanskelig å skape et slikt intimt og godt miljø på store skoler», og på alt en skole midt i bebyggelsen har rett utenfor døra, med skogen like ved. Som ferskt bevis trekker de fram samarbeidet skolen nettopp hadde innledet med ungdomsklubben i etasjen under, med felles bruk av lokalene. Forvalter Per Kr. Larsen ga dem sin fulle støtte, noe han neppe var alene om i senteret.

De intervjuet lærerrådsformann Gunnar Hirsch, som konstaterte at «bydelen mister en liten innarbeidet ungdomsskole», og at «lærerne vil bli overflyttet til andre skoler ettersom klassene de har gått ut. Et innarbeidet miljø forsvinner og lærerne blir spredt for alle vinder». Intervjuet med rektor Ola Barane satte de under overskriften «Mange års slit forgjeves», og Barane svarte kort at «når man har holdt på i nesten åtte år, er det litt vemodig». De hentet også fram tidligere lærerrådsformann Cecilie Roan fra 1979, og de lot en av foreldrene fra de første årene, Svein Aaby, innrømme at «vi foreldre var ikke overbevist, dette var teori».

Selv avsluttet de nøkternt, signert Mediagruppen: «Gjennom samarbeid og vilje til å løse problemene i fellesskap er det skapt et godt miljø på Romsås skole. Et miljø til å bygge videre på.»

Avisas egen redaksjon var mindre nøktern. Den skrev i samme utgave at «de bevilgende myndigheter har langt på vei «gravd» en grav for Romsås ungdomsskole», og at «på sett og vis kan vi si at Romsås-elevene har skrevet sin egen nekrolog».

Året etter takket skolen nei til å delta i Romsåsuka, etter alle årene med kveldsåpent og dukketeater. Det står som en tørr linje i avisa, men jeg synes den sier mer om stemningen enn noe sitat gjør.

1985, og det som kom etter

«I år går de siste elevene ut av Romsås ungdomsskole», skrev Akers Avis 15. mai 1985. Bygget i 1975, dømt i 1982, tom i 1985.

Det stanset heller ikke der. To uker senere, 31. mai, gikk skolesjefen inn for å legge ned Ravnkollen skole også, den samme skolen som hadde åpnet på rekordtid i 1971 med skolesjefen på besøk. Avisa noterte tørt at dette var «den andre skolen bydelen Romsås mister på kort tid», og innvendingene var konkrete: skolen rommet en barnehage med 36 plasser og hadde 40 fritidsplasser som de andre skolene ikke hadde rom til å overta. Utover høsten spurte innsenderne bittert hvor lenge Svarttjern kunne regne med å bli stående.

Det ble opplevd som et overgrep, og jeg forstår godt hvorfor. Samtidig er det et regnestykke ingen drabantby slipper unna. Romsås ble fylt opp på fem år, barna flyttet inn samtidig, gikk på skolen samtidig og ble ferdige samtidig, og da de var ute, sto klasserommene igjen. Forskjellen på Romsås og andre steder er først og fremst at alt der oppe skjedde på én gang, slik at regningen kom tidlig og hele.

Lokalene ble ikke stående lenge tomme. Arbeiderbladet meldte 29. september 1987 at «Romsås Helse- og Sosialsenter flytter i disse dager inn i nye lokaler i tidligere Romsås Ungdomsskole, Romsås Senter 1». Men den adressen er det ikke første gang vi er borti? For Romsås Senter 1 er også adressen til Romsås fritidssenter, altså klubben som lå i etasjen under skolen fra første dag og som skulle holde det gående i tjue år til, gjennom nedleggelsesvedtak, fakkeltog og gjenåpninger. Skolen ble borte, klubben ble værende, og det er nok en del av grunnen til at klubben har fått en plass i historien om Romsås som skolen aldri fikk.

Ungdomstrinnet flyttet nordover til Bjøråsen, der det ligger i dag. Og det er derfor de fleste av oss bare kjenner den ene av de to ungdomsskolene Romsås en gang skulle ha. Den andre rakk knapt å bli et minne, bortsett fra hos de 26 som skrev den ned mens den ennå sto.

Kirken som brant, og kirken som kom (1975 -)

Romsås kirke var ikke en vanlig kirke, den var en prototype. I januar 1972 sendte NTB ut en melding som gikk i aviser fra Finnmark Dagblad til Agderposten, om at menigheter over hele landet hadde meldt interesse for et nytt system med flyttbare kirker, men at man ville «stille seg noe avventende inntil forsøkskirken på Romsås i Oslo er en realitet». Samme melding opplyste at kirken skulle inneholde tre møtelokaler inkludert et lite kapell, med fire hundre sitteplasser til sammen. Vår kirke var altså landets prøvekanin, og det står svart på hvitt i et tjuetalls aviser i løpet av noen dager i januar 1972.

Systemet het Joker, og fagbladet Byggmesteren beskrev det i nummer 8 for 1976: ferdige yttervegger i lukkede elementer, glasset satt inn på stedet, ingen bærende vegger i det hele tatt, og taket båret av laminerte dragere i lengderetningen. Det er nettopp derfor kirken kunne deles i tre og flyttes, slik Oslo: en arkitekturguide fra 1984 fører den opp: «demonterbar trekirke som kan deles i 3». Aftenposten sa det enda enklere 8. november 1975: kirken var «flyttbar, oppført i tre med skruer». I samme system bygde man daghjem, skolepaviljonger og boliger for eldre og uføre, og på Romsås gikk det unna. Fire hundre kvadratmeter kirke sto ferdig på åtte uker, noe Byggmesteren kalte en rekord ingen tidligere hadde trodd var mulig. Biskop Kaare Støylen la ned grunnsteinen 1. desember 1974 (Akers Avis Groruddalen 3. januar 1975), og biskop Fridtjov Birkeli vigslet kirken 9. november 1975 (Akers Avis Groruddalen 7. november 1980). Arkitektene var Ingeborg og Knut Hoem, byggmesteren het Steinar Drivflaadt, og bak det hele sto Oslo Småkirkeforening, som hadde reist sin første flyttbare kirke på Lambertseter allerede i 1954.

Brannen

Den fikk stå i ti år. Natt til lørdag 15. februar 1986 brant den ned. Vårt Land slo 18. februar fast at brannen var påsatt, mens Arbeiderbladet samme dag formulerte seg forsiktigere og skrev at politiet regner med at brannen oppsto etter et innbrudd. Den ble knyttet til et innbrudd i kirken samme kveld, og Arbeiderbladet kunne fortelle at det hadde vært innbrudd også fjorten dager tidligere. Residerende kapellan Eirik Os forklarte den voldsomme overtenningen med at «slike bygg kan brenne lenge før det blir sett fra utsiden», og da han kom fram var det ingenting igjen. Akers Avis Groruddalen skrev det slik 19. februar 1986, under overskriften «Romsås kirke i ruiner», og her er setningen jeg lette etter: «Alt, bortsett fra klokketårnet, brant ned til grunnen, og det som en gang var den koselige Romsås kirke, er nå en sotet uryddig ruinhaug.» Varaordfører Thorvald Stoltenberg kom opp og så på ruinene allerede søndagen etter og krevde kirken gjenreist. Avisa minnet i samme sak om hva han hadde sagt ved tiårsjubileet året før: at det ikke var kommunens fortjeneste at Romsås hadde fått en kirke i det hele tatt.

Ni år i en gymmsal

Det skulle vise seg å bli stående som en presis observasjon. Vårt Land skrev 15. desember 1988 at «elleve års dugnads- og innsamlingsinnsats ble flammenes rov», og menigheten flyttet inn i den nedlagte Ravnkollen skole, der residerende kapellan Eirik Os holdt sine prekener fra 1986 (Akers Avis Groruddalen 7. januar 1987). Der ble de sittende. I mars 1993 beskrev Akers Avis tilværelsen deres som «nokså kummerlig», i gymsalen til en nedlagt skole, og samme år lå Holmenkollen kapell, som brant i 1992, an til rask gjenreisning. Sokneprest Paul Skuland kommenterte det til Arbeiderbladet 1. oktober 1993 med en setning som sier alt om hvordan man ble sett på fra byen: «Romsås kirke blir vel for hverdagslig i forhold til Holmenkollen kapell.» Da hadde de ventet i sju og et halvt år.

Jeg har selv minner om at klokketårnet sto igjen på den tomme kirkegården i flere år etter selve kirken brant ned, og det var for min del av opplevelsen av den gamle kirken. Den nye kirken sto ferdig i 1995, og for meg er det denne kirken jeg vokste opp med.

Og det hadde ikke trengt å ta så lang tid. Bygningsrådet gjorde endelig vedtak allerede i august 1988 om at den nye kirken skulle ligge på selve branntomta ved Ravnkollbakken, med parkeringsplass til hundre biler bak seg inn mot parken (Akers Avis Groruddalen 26. august 1988), og i oktober samme år foreslo byrådet for bystyret ny reguleringsplan for en elleve mål stor tomt. Arkitekt Arne E. Sæther hadde tegningene klare i 1988. Så gikk det sju år til, og menigheten satt i gymsalen på nedlagte Ravnkollen skole hele veien.

Kirken som ble hugget av fjellet

Da den endelig kom, var den alt den gamle ikke hadde vært. Den gamle var fire hundre kvadratmeter, satt opp på åtte uker, skrudd sammen i tre og laget for å kunne tas ned igjen og flyttes. Den nye er over tusen kvadratmeter, murt og tømret, med tre hundre sitteplasser og et frittstående klokketårn. Den kostet 8,5 millioner, der byggefondet stilte med 1,5 og menigheten hadde samlet inn resten selv (Vårt Land 5. februar 1993). Den ble oppført av Knut Skutle AS ved tømrermester Gustav G. Kielland, og hovedutsmykkingen er et glassmaleri av Rigmor Bové.

Romsås kirke ble vigslet 11. juni 1995, ni år og fire måneder etter brannen, og Kong Harald V var til stede (Akers Avis Groruddalen 25. oktober 2002). Jeg gikk i sjuende klasse den våren. Søsterkirken vår på Hauketo kom seg opp igjen fem måneder senere, vigslet 5. november samme år, og den er utvendig nesten helt lik vår (Oslos kirker i gammel og ny tid, 2007). To identiske kirker fra 1975, begge brent, begge gjenreist i 1995, fortsatt identiske.

Og så er det én detalj jeg liker bedre enn alt annet ved den nye kirken, og den står i Oslo byleksikon: døpefonten og altertavla er hugget i grorudgranitt. Det er den samme steinen som ble brutt i bruddene nedenfor, den som ga arbeid til steinhoggerne i tre generasjoner, og som ligger under hele Romsås.

Striden om tjernets fremtid (1979-1981)

Ulykken (april 1979)

Torsdag formiddag 26. april 1979 skjedde det alle hadde fryktet. En fem år gammel gutt kom seg alene ned til tjernet, ble sett lekende ved bredden av et par beboere, falt i vannet fra flytebryggen og druknet, uten at noen voksne var i nærheten (Akers Avis Groruddalen 2. og 9. mai 1979). Lokalavisa satte overskriften «Må tjernet gjerdes inn eller lukkes?» over saken, og en uke senere satte den opp regnskapet under den enda hardere tittelen «Stygg statistikk for Svarttjern på Romsås». Tallet er verdt å ha med seg videre, for det forklarer hvorfor bygda reagerte som den gjorde: siden folk flyttet inn i borettslagene seks år tidligere hadde det skjedd én drukningsulykke med tragisk utgang og to der det gikk bra, og «langt de fleste tilløp til ulykker som har skjedd små barn ved Svarttjern, har for øvrig inntruffet i den varme sesongen, ofte under bading» (Akers Avis Groruddalen 9. mai 1979). Denne gangen kom hjelpen for sent, og med det var sikringsspørsmålet ikke lenger en plansak.

Kommunen svarte raskt, og svaret var nei til begge de opplagte løsningene. Leif Nordvik i park- og idrettsvesenet hadde vært på befaring alt samme dag avisa gikk i trykken, og avviste inngjerding med det argumentet som pleier å avgjøre slike spørsmål, nemlig at folk uansett ville gå «gjennom eller over gjerdet hvis en ny ulykke skulle skje». Gjenfylling så etaten «heller ikke på som særlig aktuelt», ettersom tjernet var for verdifullt til det (Akers Avis Groruddalen 2. mai 1979). Dermed var de to enkleste utveiene stengt av kommunen selv, før beboerne i det hele tatt hadde rukket å organisere seg, og resten av året gikk med til å finne ut hva som da var igjen.

To underskriftslister (mai 1979)

Sorgen utløste en strid som delte Romsås i to, og den ble ført med underskriftslister, husstand mot husstand. Det aller første initiativet etter ulykken krevde tjernet helt eller delvis fylt igjen, men det kravet ble raskt trukket, og her er det verdt å merke seg at dette ikke var første forsøk i det hele tatt: Arbeiderbladet opplyser at det hadde vært en tidligere aksjon for gjenfylling som «fikk liten respons», og at de to gruppene deretter forente kreftene sine (Arbeiderbladet 15. mai 1979). Parallelt gikk en aksjonskomité av småbarnsforeldre fra dør til dør i de tre borettslagene som ligger nærmest tjernet, altså Emanuelfjell, Svarttjern og Røverkollen, og oppsøkte i tillegg barnehagene, med Ann Inger Blakli i Emanuelfjell, selv tobarnsmor, blant dem som frontet kravet. Hun beskrev selv skillelinjen ganske presist: de som ikke hadde små barn stilte seg mer skeptiske til å endre tjernet, med det argumentet at vannet var «en forskjønnende plett på Romsås» (Akers Avis Groruddalen 9. mai 1979).

Resultatet ble to lister. «Aksjonen for sikring av Svarttjern» samlet 1 156 underskrifter, én for hver husstand, bak kravet om at tjernet måtte gjøres om til en plaske- og badedam, halvannen til to meter på det dypeste, med grunn strand hele veien rundt og tapping utenom badesesongen. Maksimaldybden var nøye begrunnet, for på to meter kunne barn hentes opp ved egen hjelp, og som aksjonslederne Kjell Kristiansen, Gunnar Hedlund og Roger Schei fra Emanuelfjell borettslag påpekte, befant nærmeste froskemann i beredskap seg på Briskeby. Mot dem sto en bevaringsaksjon med rundt 700 underskrifter, satt i gang av 13 år gamle Mona Østmoe, som ville beholde tjernet og vannstanden slik de var, en perle for Romsås-folket og en umistelig del av fritidstilbudet for barn og voksne. At en trettenåring fikk sju hundre voksne til å skrive under mot et krav voksne hadde reist, sier noe om hvor sterkt følelsene satt på begge sider.

Tallene er verdt å regne på et øyeblikk, for Arbeiderbladet oppgir at det bodde omkring 2 600 husstander i området rundt Svarttjern (Arbeiderbladet 15. mai 1979). Sikringsaksjonen hadde altså skrevet under fra drøyt fire av ti husstander, og legger man de to listene sammen, hadde omtrent sju av ti tatt stilling skriftlig til hvor dypt et tjern burde være. Det er en oppslutning norske folkeavstemninger sjelden er i nærheten av, og det gjaldt fire meter vann.

Formannen i Svarttjern borettslag, Per Ørnulf Andersen, førte bevaringssaken i avisene, og argumentene hans var ikke dårlige. En delvis oppfylling ga etter hans syn ingen garanti mot drukning, tjernet fungerte i praksis som nærmeste skolegård for Svarttjern skole, badedammen ved Steinbruvannet lå langt fra bebyggelsen, var atskillig dypere og helt uten overvåking utenom sesongen, og «selv på Torggata bad drukner barn». Han tvilte dessuten på om det i det hele tatt var teknisk gjennomførlig å tappe et tjern med naturlig tilsig. Andre på samme side gikk hardere ut, og en mor til to mente lokalavisa hadde gitt «en noe ensidig fremstilling av Romsås-folks syn på Svarttjern», at en plaskedam ville gi «falsk trygghetsfølelse», og at den som ikke ønsket å skrive under ble «nærmest stilt personlig ansvarlig for den neste» ulykken. Faren var dessuten ikke ny, la hun til, for da folk flyttet inn hadde de fått beskjed om vannet (Akers Avis Groruddalen 11. mai 1979).

I nøyaktig det samme innlegget ligger den detaljen jeg synes er den mest oppsiktsvekkende i hele striden, men den kommer vi tilbake til når vi ser hva som faktisk ble bygget. Begge aksjonene overleverte listene sine til ordfører Albert Nordengen med én dags mellomrom (Akers Avis Groruddalen 16. mai 1979), Aftenposten oppsummerte saken i én overskrift, «Svarttjern må sikres!» (Aftenposten 11. mai 1979), og i mai lå det hele på bydelsutvalgets bord. Park- og idrettsvesenet hadde utredet en rekke alternativer, men advarte om at vannspeilet hadde stor landskapsverdi, og at etaten ville beklage om det forsvant for alltid (Akers Avis Groruddalen 19. mai 1979).

Sommeren, og forliket

Sommeren ble dyster i hele Groruddalen. Nede i Steinbrudammen druknet en 28 år gammel mann i juni og en sju år gammel gutt i juli (Arbeiderbladet 19. juni og 17. juli 1979). Avisene omtalte dammen vekselvis som Steinbrudammen, Groruddammen og Badedammen på Grorud, noe som lett gir inntrykk av flere ulike badevann, men alt er ett og samme sted, nemlig den kunstige dammen fra 1930-årene nedenfor Steinbruvannet. Samtidig konstaterte avisene nokså brutalt at ingen egentlig hadde ansvaret for sikkerheten ved landets badevann.

Midt i dette samlet bydelsutvalget seg. Tirsdag 19. juni 1979 vedtok et enstemmig utvalg kompromisset: Svarttjern skulle bevares både som vannspeil og badevann, vannet skulle tappes utenom badesesongen, breddene skulle grunnes opp hele veien rundt, og flytebryggene skulle erstattes av en badeflåte midt ute på vannet. Den reelle uenigheten hadde til slutt dreid seg om ett eneste tall, nemlig største dybde, for bevaringsaksjonen mente en grunning av hele tjernet ville ødelegge det som fullverdig bade- og stupeplass. Akers Avis kunne trykke et forsoningsbilde av representanter for begge fraksjoner i håndtrykk ved tjernet, og erklærte «happy end» for striden (Akers Avis Groruddalen 22. juni 1979). Det var i overkant optimistisk, men det var nok ærlig ment.

Tjernet tømmes

I november 1979 ble vedtaket handling. Seksjonssjef Ole Trana i park- og idrettsvesenet, som Aftenposten senere stavet Frana, meldte at tappingen ville begynne i løpet av få dager, at strømmen til pumpene var lagt fram, og at selve tømmingen ville ta rundt tre døgn. Hele Svarttjern skulle tømmes, for de farligste periodene var når isen la seg om høsten og tinte om våren, og nå skulle i det minste vinteren bli trygg. Hvordan tjernet skulle sikres permanent var fortsatt uavklart, og det fantes ikke en krone til formålet på 1980-budsjettet, mens bydelsformann Trond Vatne (SV) gjentok kravene om sikring av breddene, tapping vinterstid, stupebrygge midt ute om sommeren og en største dybde på fire meter (Akers Avis Groruddalen 9. november 1979).

Så, da vannet sank, kom overraskelsen: tjernet var fullt av fisk. Arvid Nitteberg på Romsås, mannen som hadde satt ut liv i tjernet, skrev til bydelsutvalget at Svarttjern hadde huset ørret, abbor, mort, røye, ørekyte og til og med kreps, og at nettopp fiskebestanden hadde bidratt til å rense et overbelastet badevann, slik at tapet var stort for bomiljøet. Utover våren 1980 snudde stemningen hos mange, og spørsmålet meldte seg om det egentlig var nødvendig å tømme tjernet hver eneste vinter. Bydelsutvalgets sekretær Hege Paulsen kalte tømmingsvedtaket noe overilet (Aftenposten 7. mai 1980), et halvt år etter at det var fattet enstemmig.

Ombygging og gjenåpning

Vinteren og våren 1980 gjennomgikk det tørrlagte tjernet sin største forvandling siden istiden. Park- og idrettsvesenet fylte sand langs alle bredder, slik at små barn kunne vasse fire til fem meter utover før det ble dypt, mens dybden lenger ute fortsatt var fire meter. «Badebryggene som tidligere gikk ut fra stranden er fjernet», forklarte seksjonssjefen til Aftenposten, og i stedet skulle det legges en brygge midt ute i tjernet, forbeholdt dem som kunne svømme. Det provisoriske gjerdet skulle bort til sesongstart, og målet var å ha tjernet fullt av vann til sankthans (Aftenposten 7. mai 1980). Avisen meldte samtidig at tjernet trolig ikke ville bli tappet igjen til høsten, og ingen senere kilder i dette materialet nevner flere tømminger.

Og her er detaljen jeg lovet å komme tilbake til. Løsningen som ble bygget, altså fjerning av flytebryggen og oppfylling av kantene, er nøyaktig den som ble foreslått i mai 1979 av motstanderne av sikringsaksjonen: «noe som absolutt bør gjøres med Svarttjern er at flytebryggen aldri ligger ute utenfor sesongen og at kantene fylles noe opp» (Akers Avis Groruddalen 11. mai 1979). De 1 156 som skrev under på å gjøre tjernet to meter dypt, fikk ikke gjennomslag for hovedkravet sitt. Det var bevaringssiden, som ikke ville røre dybden i det hele tatt, som traff det tiltaket kommunen til slutt gjennomførte. Det hender lokaldemokratiet lander på riktig svar, men det er sjelden det skjer gjennom den kanalen man skulle tro.

Den tørre vinteren kostet likevel mer enn en badesesong. Isen på Svarttjern hadde vært en del av løypenettet, og da tjernet lå tomt i januar 1980 «hadde man en del av startbanen» der, slik at skigruppa i Romsås IL måtte improvisere en løype ved siden av tjernet (Akers Avis Groruddalen 25. januar 1980). Livet i vannet hadde også tatt skade, og i mars hadde bydelsutvalget saken «videre planer for Svarttjern» på dagsordenen, med et brev fra Arvid Nitteberg, som hadde gjennomført en økologisk undersøkelse av forholdene i tjernet og pekte på at fiskebestanden tidligere hadde vært oppadgående og god (Akers Avis Groruddalen 14. mars 1980). Fisken som overrasket alle da tjernet ble tømt, var altså ikke bare en kuriositet. Den var en bestand noen hadde fulgt, og som tappingen satte tilbake.

Sommeren 1980

Så, første helgen i juni 1980, bare uker etter at det nyombygde tjernet var fylt med vann, druknet nok en person i Svarttjern. Avisene oppgir ikke navn, bare at det skjedde, og det er en bitter påminnelse om at grunning alene ikke fjernet faren.

Sommeren 1980 skulle vise seg å bli skjebnesvanger for badevannene våre. Da Akers Avis fredag 13. juni gikk ut med førstesidetittelen «Sikkerhetsrutinene ved badeplassene må omvurderes», var det fordi to liv alt var gått med den sommeren, og begge i Groruddalen. Personen i Svarttjern druknet i helgen 7. juni, og tirsdag 10. juni druknet 28 år gamle Jens Erik Meldgård fra Grorud under bading i Badedammen ved Bergensveien, funnet av dykkere på fire meters dyp. Avisa staver ham for øvrig både Meldgård og Melgård i samme utgave, hvilket ikke er noe stort poeng, men verdt å notere for den som skal lete etter ham senere. Året før hadde samme dam, altså Steinbrudammen, tatt en sju år gammel gutt fra Elverum, på besøk hos besteforeldrene i Tokerudåsen, funnet livløs på tre meters dyp (Dagbladet 16. juli 1979, Akers Avis Groruddalen 18. juli 1979 og 13. juni 1980).

I samme utgave står det en opplysning fra Norsk Folkehjelp som burde ha avgjort hele dybdedebatten. Rigmor Dahl opplyste at det i mai året før hadde druknet femten mennesker i Norge, mot fem året før det igjen, og at halvparten av drukningsulykkene, altså ti av dem, skjedde ved fall (Akers Avis Groruddalen 13. juni 1980). Ikke ved svømming ut på dypet. Ved fall.

Vakt eller betjening?

Sammenstillingen er verdt å dvele ved, for den avslører hvor skjevt dybdedebatten hadde ligget. I Svarttjern hadde striden dreid seg om ni meter mot to, om tapping, oppfylling og maksimaltall. I Badedammen omkom to mennesker på tre og fire meter. Vann som er dypere enn et barn kan reise seg i, er dypt nok til å drukne i, og da sier det seg selv at maksimaldybden aldri var det viktigste tallet. Det som betyr noe i et tjern med mange barn, er hvor langgrunt det er, altså hvor langt ut du kan gå før bunnen forsvinner. Femåringen i 1979 falt uti fra en brygge, ulykken i 2010 skjedde ved stranda, og Norsk Folkehjelps tall sier at halvparten av alle drukningsulykker begynner med et fall. Kanten var problemet hele veien, og bygda brukte et helt år på å krangle om midten.

Ansvarsspørsmålet var like uavklart i begge vann. Seksjonsleder Tor Fagernes i park- og idrettsvesenet innrømmet i juni 1980 at badevakter «i egentlig forstand» ikke fantes i distriktet, og året før hadde etaten formulert det enda klarere: «Det er riktig at badevaktene er ansatt av Oslo kommune, men de er ikke pålagt noe som helst ansvar i slike tilfeller.» Dagene etter ble spørsmålet om tilsyn stilt på spissen, og svaret var mer sammensatt enn noen av partene fikk fram. Et badetilsyn var opprettet året før, og fra 17. juni 1980 skulle badebetjeningen fra Romsås bad føre daglig tilsyn ved tjernet fra klokka 10 til 18 på godværsdager, med renhold av toalettene i Svarttjern skole, søppeltømming og generell service, mens ansvaret for barnas sikkerhet uttrykkelig ikke lå hos betjeningen, men fortsatt hos foreldrene (Akers Avis Groruddalen 19. mai 1979 og 13. juni 1980). Likevel måtte foreldre i juni 1980 korrigere park- og idrettsvesenets opplysning om at det var tilsatt badevakt, ved badedammen på Årvoll kunngjorde et lite skilt at det verken fantes badevakt eller tilsynsmann, og etaten selv avviste å ha grunnlag for å svare «for sikkerheten til alle de som bader i dammen på Grorud, på Årvoll, i Svarttjern eller andre plasser som er i bruk om sommeren» (Akers Avis Groruddalen 13. juni 1980).

Året etter ble forvirringen ryddet opp, og da kom det fram hva ordningen egentlig var. Avisen rettet seg selv, for den hadde hevdet at Svarttjern ikke var bemannet med badevakter, mens personalet ved Romsås bad slo fast at de hadde påtatt seg vakter på stedet alle dager. I samme badespalte føres Svarttjern som «friluftsbad, betjent i godt vær», Steinbruvannet som «betjent, men ikke livredningsvakt», Steinbrudammen som «betjent uten livredningsvakt» og Vesletjern som «ikke betjent» (Akers Avis Groruddalen 17. juli 1981). Der ligger hele misforståelsen. Det var folk på stedet, og de gjorde en jobb, men de var ikke livreddere, og det var ikke deres oppgave å passe barna. De hadde derimot fått noen praktiske oppgaver som de faktisk hadde ansvar for, nemlig toaletter og søppel. Man kan spørre seg hvilken nytteverdi et slikt tiltak skulle få for ulykkesstatistikken ved tjernene, når det man hadde sikret seg mot først og fremst var overfylte søppelspann.

Forutsetningen ingen sa høyt

Ombyggingens egen løsning hvilte dessuten på en forutsetning ingen sa høyt. Sandhyllen langs breddene er bare grunn ved en gitt vannstand, og vannstanden i Svarttjern har aldri stått stille: i 1911 var tjernet nesten tørt, i 1919 sto det fire meter under normalen, i 1979 og 1980 ble det tappet med pumper, og fra 1992 har det blitt holdt oppe med drikkevann fra Maridalsvannet. Synker nivået, krymper hyllen og bratthenget flytter seg innover, og fylles det opp, ligger hyllen dypere enn den var tegnet for. Sikringen fra 1980 forutsatte med andre ord en stabilitet tjernet ikke har av seg selv, og som det siden 1992 bare har hatt fordi noen skrur på en kran. Dybdetallene forteller samme historie om usikkerhet: fire meter etter oppfyllingen i 1980, «fire meter på det dypeste» i 1994, og seks til sju meter i dag. De to siste kan ikke begge være riktige, og noen dybdekartlegging av Svarttjern finnes fortsatt ikke.

Hvem som til sjuende og sist hadde ansvaret, forble et yndet tema. I desember 1981 fortalte Akers Avis om mannen som skulle prøve isen på Svarttjern, gikk tvers igjennom, og rasende ringte skogvesenet for å få vite hvem i all verden som hadde ansvaret for sikringen av tjernet. «Det er Vår Herre …», svarte sentralborddamen kontant (Akers Avis Groruddalen 2. desember 1981).

Svarttjern utenom badesessongen

Sentralborddamens svar var morsomt, og det var også helt presist. Ingen hadde ansvaret. Men under humoren ligger et alvor som lett forsvinner i anekdoten: et islagt tjern er en helt annen innretning enn et badevann, med sine egne farer, og hele sikkerhetsapparatet rundt Svarttjern var bygget for sommeren. Badebetjeningen gikk fra 17. juni til midten av august, klokka 10 til 18, og bare i godt vær. Resten av året sto tjernet der uten tilsyn av noe slag, og den delen av året er ni måneder lang.

Det var ikke fordi ingen hadde tenkt på det. Bydelsutvalgets kompromiss fra juni 1979 gikk nettopp ut på at tjernet skulle tappes utenom badesesongen, slik at isen aldri ble et problem. Men da saken kom opp igjen, snudde flertallet. «Svarttjern på Romsås blir ikke tømt for vann til vinteren», meldte Akers Avis i september 1980, etter at bydelsutvalget hadde gjort nytt vedtak, og ett medlem ba om å få protokollført at han var uenig (Akers Avis Groruddalen 12. september 1980).

To måneder senere fikk mindretallet sitt argument. En mandag i begynnelsen av november holdt en jente på å drukne i tjernet. Hun befant seg på kanten av flytebryggen som lå midt ute på tjernet da isen la seg, og hun ble berget av et annet barn. «Barn reddet barn fra drukning i Svarttjern», var overskriften, og avisen knyttet det rett til vedtaket: Svarttjern var ikke tørt for vann denne vinteren, og barna ferdes daglig ute på isen. Hendelsen satte fart i debatten om vintertømming igjen (Akers Avis Groruddalen 7. november 1980). Her viste ombyggingen fra samme vår sin bakside. Bryggene var flyttet fra stranda og ut i midten, av gode grunner, men om vinteren lå flåten der ute som et mål å gå ut til på nyisen. Sikringen hadde flyttet risikoen fra bredden til isen, ikke fjernet den.

Samtidig hører det med at vinteren også var en av tjernets bedre sider. Da isen bar, ble den brukt. Akers Avis oppsummerte i februar 1981 årets gang ved tjernet som «vekselbruk på Svarttjern, fra svømming til skøyter til skiløyper», og noterte at sommerens store stridsemne, tømming eller ikke tømming, var «stilt i bero en tid nå, av naturlige grunner» (Akers Avis Groruddalen 11. februar 1981). Isen var også en del av løypenettet: da tjernet lå tørrlagt i januar 1980, mistet Romsås ILs skigruppe en del av startbanen sin og måtte improvisere en løype ved siden av (Akers Avis Groruddalen 25. januar 1980). Skøytebruken hadde riktignok sine begrensninger. «Skøyter er en alltid populær vinteridrett. Men vannene i området er lite egnet til skøyter», skrev avisen i 1991. «På Svarttjern ligger det mye snø» (Akers Avis Groruddalen 6. februar 1991).

Advarslene fortsatte å komme, og de kom med jevne mellomrom gjennom hele perioden. I desember 1981 var det mannen som skulle prøve isen, gikk gjennom, og ringte skogvesenet. I september 1993 fryktet en beboer at tjernet «igjen kan bli en drukningsfelle for barna» dersom noen gikk ut på utrygg is til vinteren. Og i november 1994 gikk et barn gjennom isen og ble berget opp av en nabo, mens avisen noterte tørt hvor dypt det var blitt etter ombyggingen: «Fire meter på det dypeste, og skummel» (Akers Avis Groruddalen 22. september 1993 og 23. november 1994).

Mønsteret er det samme som ellers i tjernets historie. Faren var kjent, den ble påpekt av navngitte enkeltpersoner gang på gang, løsningen fantes og var til og med vedtatt en gang, og den ble ikke gjennomført. Svarttjern var i praksis et helårsanlegg med en sommerordning.

Skiløyper mellom blokkene: Romsås-stafetten (1977–1987)

For å forstå hva Romsås-stafetten var, må man tilbake til løftene fra plankampen. Da groruddølene i 1962 mistet turterrenget sitt, var motytelsen ikke bare parkbeltet rundt tjernet. Byplanrådets vedtak krevde plass til brede turveier gjennom boligfeltene, reguleringsplanen la to svære turveier gjennom området med kryss ved Svarttjern, og etter befaring med Skiforeningen og Friluftsrådet ble det lagt inn en egen skiløype fra Ravnkollbakken forbi Svarttjern, i det vesentlige langs den gamle traseen (Aftenposten og Vårt Land 26. september 1962). Idretten var med andre ord bygget inn i selve planen, men vel å merke som erstatning. Skiløypene som fantes i terrenget før utbyggingen, deriblant foreningenes hellige turløype mot Bamsetjern og Skytta, ble ofret, og Olav Krogseth konstaterte alt i 1972 at løypa de var lovet, hadde de aldri sett noe til.

Stafetten blir til (1977)

Desto mer interessant er det som skjedde da drabantbyen fikk sitt eget skimiljø. Romsås IL, stiftet i 1971, bygde raskt opp en skigruppe med 50 til 60 aktive løpere, sjefstrener, treningsleirer på Danebu og Sjusjøen og testløp på Norges idrettshøgskole (Akers Avis Groruddalen 15. desember 1978; Arbeiderbladet 26. november 1980). Fra 1977 arrangerte laget sin egen langrennsstafett over 3 x 3 kilometer for barn mellom ni og tretten år, og den var stor fra første stund. «Over to hundre gutter i alderen ni til tretten år var påmeldt til Romsås-stafetten 1977 som ble avviklet i denne drabantbyen i Oslo i helgen», meldte Aftenposten. «Det betydde at over sytti lag stilte på startstreken for å konkurrere i fire klasser.» Overskriften var «150 små vekslinger». Akers Avis konkluderte to dager senere at rennet ikke bare hadde vært «en idrettslig suksess for Grorud, men også en arrangementsmessig» (Aftenposten 7. februar 1977; Akers Avis Groruddalen 9. februar 1977).

Mellom blokkene

Og kildene lar det ikke være noen tvil om hvor løypene gikk. «Langrennet foregår inne i selve bomiljøet på Romsås og er meget publikumsvennlig», skrev Arbeiderbladet i forhåndsomtalen i 1979, og tre år senere het det at start og mål lå på «skistadion ved Humleby», og at det ble en helt spesiell stemning «ettersom stafetten går inne i selve boområdet» (Arbeiderbladet 3. februar 1979 og 16. februar 1982). Erstatningsløypene som i 1962 var tegnet på et kartbord, de brede, bilfrie passasjene gjennom boligfeltene, ble altså tatt i bruk som skiarena, bokstavelig talt mellom blokkene.

Og løypa lar seg rekonstruere ganske langt. Første året var det tjernet selv som var stadion. Da rennet i 1978 skulle gå for andre gang, måtte «start og veksling/målområdet flyttes fra Svarttjern, som var dekket av et tykt lag issørpe, og til området ved Humleby lekesenter», og fra da av ble Humleby liggende som stafettens faste skistadion (Akers Avis Groruddalen 8. februar 1978). Terrenget var det samme som Romsåsmesterskapet hadde brukt fra midten av 1970-tallet, der løypa gikk «en runde på jordene, ned og rundt Svarttjern og tilbake via skogholtet», med de eldste på to runder, og med flere hundre mennesker samlet på jordene rundt Humleby, musikk fra høyttalerne og varm buljong ved salgsbodene (Akers Avis Groruddalen 19. mars 1976).

Distansene vokste med rennet. I 1977 gikk lagene 3 x 2 kilometer, i 1979 gikk de tre yngste klassene 2 kilometer og de to eldste 3, og fra begynnelsen av 1980-tallet var det 3 x 3 kilometer. Løypene var fargekodet, med grønn for de minste og blå for de eldre, skogvesenets løypemaskin kjørte dem opp fredag kveld, og arrangøren hadde «laget i stand hele 25 spor ut fra start» for å få feltet av vei. Rundt start- og målområdet sto høyttalerne, og i 1982 var det gjennom dem Bjørge Lillelien meldte VM-stillingen fra Holmenkollen inn til Humleby mellom vekslingene (Akers Avis Groruddalen 9. februar 1977, 8. februar 1978, 7. februar 1979 og 24. februar 1982).

Størst i by'n (1982)

Og for en arena det ble. Kurven går bratt oppover: over 70 lag i 1977, 78 lag i 1978, 142 lag i 1979 og over 170 lag fra hele Østlandet i 1980, med klubber fra Kongsvinger og Eidsvoll Værk til Jevnaker og Ås på startstreken (Akers Avis Groruddalen 8. februar 1978; Arbeiderbladet 6. februar 1979; Varingen 22. februar 1980). Samme helg som 78 lag gikk stafetten i 1978, samlet Grorud ILs kombinerte område- og jubileumsrenn 767 deltakere, så det var to store skirenn i samme dalside på to dager. I 1981 måtte rennet avlyses av snømangel, men i 1982 kom revansjen.

Med over 200 påmeldte lag slo Arbeiderbladet fast at dette var «det største stafett-arrangementet innen Oslo skikrets», under tittelen «Romsås-stafetten, størst i by'n», og arrangementet hadde det meste: 50 prosents premiering, gratis adgang til svømmehallen for alle deltakere, ordnet av senterforvalteren, samme mann som organiserte badetilsynet ved tjernet, og direkte kontakt med Bjørge Lillelien i Holmenkollen, slik at publikum på Romsås ble holdt løpende orientert om VM-stillingen mellom vekslingene (Arbeiderbladet 6. februar 1981 og 16. februar 1982). Selvtilliten oppsummerte avisen i slagordet «Ingen over, ingen ved siden». På selve dagen stilte 165 lag med rundt 500 løpere i alderen ni til tretten år, de yngste på blandede gutte- og jentelag, skikretsens langrennsformann Arne Eliesen roste forholdene og kalte rekrutteringen den aller beste, og hjemmelaget vant gutteklassen tolv år med ny bestetid, 33 sekunder foran Asker (Akers Avis Groruddalen 24. februar 1982).

Sju utgaver på elleve år

Så gikk det med stafetten som med resten av skimiljøet. Etter 1982 «sov» den i tre år, før den ble vekket til live i 1986 med 75 lag, og NRKs Norge Rundt sto på Humleby og filmet comebacket. På resultatlisten det året står for øvrig en tretten år gammel Nittedal-jente ved navn Hanne Staff, som gikk fra guttene på fellesstarten, etter alt å dømme den senere verdensmesteren i orientering (Varingen 14. februar 1986; Nordstrand-Østre Aker Blad 21. februar 1986). Året etter ble rennet arrangert «for 7. gang», som Nordstrand-Østre Aker Blad uttrykkelig skriver, fortsatt med rundt 75 lag, og det ble så vidt jeg har klart å finne den siste (Nordstrand-Østre Aker Blad 6. februar 1987). Sju utgaver over elleve år, altså: 1977, 1978, 1979, 1980 og 1982, deretter tre års pause, så 1986 og 1987.

Fra 165 lag på startstreken til 75 på fire år: kurven forteller det samme som hoppbakkene. Ettermælet ble likevel sterkt, og det kom tidlig. Alt i årsoppsummeringen for 1982 skrev Leif Jonsbøl at «få idrettsarrangementer vinterstid var bedre reklame enn Romsås-stafetten», og la til at da Romsås IL ett år måtte avlyse på grunn av snømangel, ble det mer enn en lokal skuffelse (Akers Avis Groruddalen 22. desember 1982). Så sent som i 2011, tjuefire år etter siste utgave, ble stafetten fortsatt regnet som ett av bare to skirenn i dalens historie som kunne konkurrere i størrelse, ved siden av et hovedlandsrenn på 1980-tallet (Akers Avis Groruddalen 9. februar 2011).

Romsås-stafetten viser dermed begge sider av regnskapet fra 1962. Utbyggingen kostet Grorud-folket store deler av skiterrenget de hadde kjempet for, og markaløypene de mistet, kom aldri tilbake. Men innenfor ringveien leverte planen faktisk det den lovet, lenge nok til at en drabantby i noen vintre arrangerte det største stafettrennet i Oslo skikrets, mellom blokkene der folk bodde.

Minikollen og hoppsportens siste akt (ca. 1974-2011)

Før drabantbyen (1920 til 1940-årene)

Hoppingen i åsen begynte lenge før drabantbyen. I 1920 ble det inngått en femtiårig festeavtale om den bratte lia med Ove Larsen, som eide Hagaløkka, etter påvirkning fra sønnen Kristian, som selv gikk på ski og hoppet. Etter et betydelig dugnadsarbeid sto bakken ferdig i 1927, og det første rennet gikk 8. januar 1928. Her ble det hoppet inn mot seksti meter, og etter idrettslagets egen historikk lenger enn bakkerekorden i Holmenkollen samme år. De årlige rennene kunne trekke opptil 2000 tilskuere, mens kvinnene i bygda bakte rundstykker og solgte kaffe fra store kjeler til inntekt for stedet. Bakken gikk under navnet Rankollbakken, eller Store Ravnkollen, og var i drift til slutten av 1940-årene, da stillaset begynte å bli dårlig. Planene om gjenoppbygging på 1960-tallet ble aldri realisert.

Bakken i drabantbyen

Mens de gamle Ravnkoll-bakkene forfalt, vokste det frem et nytt hoppmiljø midt i drabantbyen. Romsås IL ble stiftet like etter at de første beboerne flyttet inn, med langrenn og hopp øverst på programmet, og blant ildsjelene var Bjørn Erik Johnsen, som kom til Romsås i 1970 (Akers Avis Groruddalen 10. juni 2022). Bakken kom raskt. Allerede i februar 1972 melder avisa at et nystiftet lag med 50 medlemmer, som satser på ski, orientering og håndball og har søkt Norges Idrettsforbund, bygger «en mindre hoppbakke for de yngste» ved en 1200 meter lang lysløype (Akers Avis Groruddalen 25. februar 1972), og i desember samme år kan Romsås melde at «dessuten har vi en hoppbakke i området, og flere er planlagt» (Akers Avis Groruddalen 13. desember 1972). Hoppiveren blant ungene var stor. Om vintrene bygde de i tillegg egne hoppbakker av snø rundt om i nærmiljøet, og avisene kunne vise frem gutter i full fart utfor «selvlaget hoppbakke» på Humleby, som for øvrig var Romsås’ største lekeplass (Akers Avis Groruddalen 6. januar 1984). Hoppbakkeplaner dukket også opp i en sak om noe så fredelig som skolehager våren 1979, da hagetomten ved Romsås kirke uttrykkelig ble lagt slik at den ikke ødela for en skibakke det hadde vært snakk om å legge i området. «Ved Ravnkollbakken er Grorud Idrettslag interessert i å bygge en ny hoppbakke», forklarte utvalgets Svein A. Johnson (Akers Avis Groruddalen 16. mai 1979).

Navnet fulgte bakken nesten fra starten. Fra 15. mars 1974 og de neste tjue årene skriver lokalavisa konsekvent «Minikollen», alltid i anførselstegn, altså et kallenavn og ikke et vedtatt bakkenavn. Hvor navnet kom fra, la ingen skjul på. Da Romsås-rennet var unnagjort i 1978, skrev avisa at «hopprennet sto ikke tilbake for storebror Holmenkoll-rennet» (Akers Avis Groruddalen 15. mars 1978). Bakken lå «i skogholtet mellom Svarttjern og Ravnkollen», som avisa gjentar år etter år, og i 1981 presist beskrevet som «i hjertet av bebyggelsen på Romsås, nærmere bestemt ved Humleby». Rundt den vokste det frem en fast rytme: det tradisjonelle Romsås-rennet med hopp i Minikollen på lørdag og langrenn fra Humleby på søndag. I 1974 stilte 229 deltakere, i 1977 var 34 hoppere i alderen fem til tretten år i bakken.

Dugnaden og brannen (1981 til 1982)

Høsten 1981, mens tjernet like ved nettopp var gjenåpnet i ny drakt, måtte den gamle bakken på Humleby rives. Treverket var så råttent at enkelte bjelker hadde brukket. Da viste drabantbyen hva dugnad betyr. Skigruppa i Romsås IL gikk til alle borettslagene og bydelsutvalget, responsen var «formidabel», og i stedet for å gjenbruke gamle materialer kunne laget bygge nytt: et anlegg med mer enn én bakke, spesialtegnet for hoppskolen, med flomlys levert med velvillig hjelp fra et installasjonsfirma på Kjelsås. Det ble lagt ned 420 dugnadstimer, «Sverre» ved vaktmestersentralen sørget for at unnarennet ble klart til sesongen, og regnskapet endte på 65 000 kroner i anleggsverdi mot et underskudd på beskjedne 4 250 (Akers Avis Groruddalen 27. november 1981; Arbeiderbladet 8. desember 1981). At anlegget besto av flere små bakker, forklarer også at kommunale papirer senere omtalte «hoppbakker ved Humleby» i flertall.

Det ble en kort triumf. Våren etter samlet bakken hele byen: «Det var rekordstor deltakelse under hoppskoleavslutningen som ble avviklet i Minikollen på Romsås. De aller fleste hoppskolene i Oslo var presentert» (Akers Avis Groruddalen 2. april 1982). To måneder senere kom slaget. Onsdag 9. juni 1982 la dugnadsgjengen fra Romsås IL siste hånd på verket. Torsdag 10. juni brant bakken ned. Årsaken var prosaisk og desto vondere: småbarns lek med ild. «Omlag 600 arbeidstimer, og materialer for ca. 20.000 kroner, ble ødelagt i flammehavet», skrev Akers Avis under tittelen «Minikollen totalskadet», med bilde av «en oppgitt hoppleder Bjørn Johnsen» som tar en oversikt over skadene. Bakken som var bygget for de aller minste, ble ødelagt av de aller minste, dagen etter at den sto ferdig. Til sammen hadde over tusen dugnadstimer gått med på under ett år. Skigruppas formann Erik Koritov varslet krisemøte og slo fast at bakken måtte gjenreises, men la ikke skjul på hva det ville koste: «Det vil vel holde hardt å få motivert folk til å trå til nok en gang med dugnadsarbeid.» Og han nevnte den opplysningen som skulle vise seg avgjørende: det var satt av midler til «bygging av en større bakke et annet sted på Romsås, men disse midlene må i så fall brukes på Minikollen» (Akers Avis Groruddalen 18. juni 1982). Drømmen om en ordentlig bakke gikk med andre ord opp i røyk sammen med barnebakken. Minikollen kom tilbake, for høsten etter kunne klubben invitere til hoppkurs på rundt tjue timer «i Minikollen ved Humleby» (Akers Avis Groruddalen 23. november 1983), men den større bakken kom aldri.

Våren 1982 hadde lokalavisa flere notiser om brann og hærverk ved hoppbakker i Groruddalen. 17. april måtte brannmannskaper fra Grefsen brannstasjon slukke en stor gressbrann ved hoppbakken på Årvoll (Akers Avis Groruddalen 21. april 1982), og i mai omtalte avisa hærverk ved en hoppbakke der det var «uvisst hvem som står bak», uten at stedet lar seg lese ut av kilden (Akers Avis Groruddalen 12. mai 1982). Det er ingenting i kildene som knytter disse hendelsene til brannen på Romsås, og avisa oppgir en helt annen og udramatisk årsak der. De nevnes bare fordi de hører til det samme bildet av hvor utsatte de små, ubevoktede treanleggene var.

Erik Johnsen, og bakken som aldri kom

Rundt bakken sto et helt miljø. Hoppskolen Romsås tok imot jenter og gutter mellom seks og tolv år, med tørrtrening i gymnastikksalen i Romsås senter før ungene ble sluppet ut i bakken, og klubben hadde alt vunnet Oslo-hoppskolenes vandrepokal to ganger da den nye bakken sto klar (Akers Avis Groruddalen 27. november 1981). I Groruddalsmesterskapet i hopp i 1980 var Romsås IL mestvinnende klubb med fem titler, og øverst på resultatlisten i klasse 14 år står et navn som vi skal få høre mer om: Erik Johnsen, Romsås IL (Arbeiderbladet 4. mars 1980). Hvor bakken hørte hjemme i hierarkiet, sier arrangementsmønsteret alt om: da Groruddalsmesterskapet ble avviklet i 1987, gikk de eldste i Linderudkollen og de yngste i Minikollen (Akers Avis Groruddalen 3. april 1987).

Den større bakken de drømte om, hadde de nettopp mistet. Lille Ravnkollen var i drift helt til rundt 1980, og dukker opp i avisa allerede i januar 1973 som «lille Ravnkollen hoppbakke» (Akers Avis Groruddalen 3. januar 1973). Så ble stillaset fra 1959 demontert, for gammelt og skrøpelig, og bakken ble liggende brakk vinter etter vinter mens hoppgruppa, med hoppformann Roy Willy Opperud i spissen, skrev brev til kommunen uten å få svar (Osloavisen 25. mars 1988). Og her kommer historiens store poeng. Blant ungene som hadde strukket seg mot 30-metersmerket i den bakken, var en spedbygd, lyshåret gutt som hadde flyttet til Romsås som seksåring i 1971, med utsikt til hoppbakken fra gutterommet i Ravnkollbakken 32. Faren, Bjørn Erik Johnsen, fortalte senere om dagen da seksåringen tok hoppskiene gjennom skogholtet og satte utfor selveste Store Ravnkollbakken, mens de andre ungene løp hjem og skrek. «Gutten var jo helt vill. Men det gikk heldigvis bra!» (Akers Avis Groruddalen 10. juni 2022). Gutten het Erik Johnsen. Han begynte i klasse 1a på Ravnkollen skole, vokste opp i hoppmiljøet faren var med å drive, og vant OL-sølv i storbakken i Calgary i 1988. «Fra Ravnkollbakken til Holmenkollen», skrev Aftenposten i portrettet av ham (Aftenposten 26. mars 1988; Arbeiderbladet 25. februar 1988). Vegard Opaas, kåret til verdens beste skihopper i 1987, hadde også fått utvikle seg i samme bakke (Akers Avis Groruddalen 4. juli 1990). Osloavisens tittel samme vår oppsummerte situasjonen nådeløst: «Romsås har Erik Johnsen, men ingen hoppbakke.» Overskriften gjaldt en ordentlig bakke. Barnebakken sto der fortsatt, og bare to uker tidligere hadde rundt førti hoppere fra fem år og oppover stilt til start i Romsåsmesterskapet i Minikollen (Akers Avis Groruddalen 9. mars 1988).

Calgary-sølvet utløste det siste store fremstøtet. I desember 1988 var det lovet at en ny Ravnkollbakke skulle stå ferdig neste vinter, men prosjektet var avhengig av STUI-midler. STUI, Statens ungdoms- og idrettskontor, fordelte tippemidlene til idrettsanlegg, det vi i dag kaller spillemidler. Og Aftenposten bemerket tørt at også Lillehammer hadde bedt om STUI-midler til sine hoppanlegg (Aftenposten 21. desember 1988). Før noen tar meg i faktafeil her: jo, dette var fem år før Lillehammer-OL, men lekene var blitt tildelt i Seoul bare tre måneder før artikkelen sto på trykk, og anleggsutbyggingen var allerede i gang. Den lille bakken på Romsås sto med andre ord i kø bak selve OL-maskineriet. Sommeren 1990 så det likevel lyst ut. Bydelsutvalget ga enstemmig tilslutning, planeringen var i gang, og park- og idrettsvesenets prosjekteringssjef lovet en middels stor bakke med kritisk punkt mellom 25 og 30 meter, med utfylt og gresslagt unnarenn i en litt annen trasé enn den gamle (Akers Avis Groruddalen 29. juni og 4. juli 1990). Så stanset det. Høsten 1991 het det at mangel på fyllmasse gjorde at bakken trolig ikke ble ferdig før neste vinter (Akers Avis Groruddalen 11. oktober 1991), og i 1995 kom fasiten i én setning: «Påfyllingen var i gang etter at Romsås ILs Erik Johnsen tok OL-medalje, men lengre kom man aldri» (Akers Avis Groruddalen 8. februar 1995). Bydelen hadde da fortsatt både hoppbakke ved Ravnkollbakken og opprusting av bakkene ved Humleby på ønskelisten til kommunedelplanen, med prislapper på én million og 700 000 kroner (Akers Avis Groruddalen 16. mai 1995), men ingenting ble bygget.

Hvorfor gikk det slik? Tallene forteller sitt. På slutten av 1970-tallet fantes det rundt 700 hoppbakker i landet, ti år senere var bare rundt 300 i bruk, og av mer enn 3 000 lisensierte hoppere over tolv år var bare et par hundre seniorer (Aftenposten 21. desember 1988). Hoppbasillen smittet rett og slett stadig færre, og da forvitret også den kollektive drakampen som en gang hadde reist bakkene på dugnad. Igjen var det Olav Krogseth som satte ord på det: sentraliseringen av toppidretten hadde fratatt lagene både inntekter og inspirasjon, anleggene var overlatt til idrettslag uten midler, og fasiten for Oslo var nådeløs, samtlige hoppanlegg bortsett fra Linderudkollbakkene var forfalt og revet (Akers Avis Groruddalen 25. mars 1992). De små miljøene, som hoppgruppa på Romsås, ble stående alene igjen i kampen om anleggene, og den kampen kunne de ikke vinne. Slik gikk det til at drabantbyen som fostret en OL-medaljør, endte uten en eneste hoppbakke. Sporene etter planeringen fra 1990 kan fortsatt skimtes på flyfoto ved Lille Ravnkollen, som et arbeid noen gikk fra og aldri kom tilbake til.

Siste akt

Minikollen holdt ut lengst. Våren 1988 ville bydelsutvalget legge til rette for skihopping igjen både i Ravnkollen og i «den lille hoppbakken på Humleby» (Akers Avis Groruddalen 23. mars 1988), men det ble med ønsket. Det siste rennet jeg finner, gikk 6. april 1994, og resultatlisten forteller alt om hva bakken var til slutt: fireårige Nikolai Svedal vant sin klasse og syntes det var «kjempemorsomt å hoppe», med hopp på nærmere femten meter (Akers Avis Groruddalen 6. april 1994). Jeg lekte selv på restene rundt 1992, da sto bakken falleferdig, og i 1995 sto opprustingen fortsatt bare på ønskelisten. Så forsvant den helt, og i 2007 kom forklaringen i en bisetning fra Romsås IL: «Så brant bakken ned og det ble gjengrodd her. Skimiljøet på Romsås ble borte» (Lokalavisen Groruddalen 13. desember 2007). Om det er brannen i 1982 som har festet seg i minnet, eller om bakken brant en gang til etter 1994, har jeg ikke funnet svar på.

Én gang til skulle det bli snakk om hoppbakke på Humleby. Da Humleby fritidspark ble kåret til Romsås-beboernes viktigste møteplass i 2006, var planen et utvidet klubbhus og senere en vinterpark med BMX, hoppbakke og skiløyper (Akers Avis Groruddalen 26. april 2006). Året etter hadde prosjektgruppa bak «Humleby Vinterleik», med Romsås IL og bydelen i spissen og 4,3 millioner kroner fra Groruddalssatsingen og Husbanken, landet på skitrekk, varmestue og kanskje snøkanon «der hvor det tidligere lå en hoppbakke». Skihopp ble vraket, det ble ansett som «for smalt», men drømmen fikk ny form: «Det hadde jo vært morsomt om vår neste OL-vinner het Ali og kom fra Romsås», sa Per-Kristian Torbjørnsen i idrettslaget, og avisens bildetekst kalte stedet det alle kalte det, Mini-kollen (Lokalavisen Groruddalen 13. desember 2007). Heller ikke dette ble realisert. Flyfoto viser at det ble hogd skog og kjørt på masse, men noe nytt anlegg kom aldri, og alt i 2011 påpekte lokalpolitikere at skibakken i skogholtet hadde «grodd skikkelig til» (Akers Avis Groruddalen 2. september 2011). I dag står plassen tom. Det som henger igjen etter hoppeventyret på Romsås, henger bokstavelig talt på veggen: i Romsås ILs klubbhus på Humleby oppbevares skiene Erik Johnsen brukte da han tok OL-sølv i Calgary (Akers Avis Groruddalen 10. juni 2022).

Navnene, til slutt

Navnet Minikollen var ikke enerådende på Romsås. Årvoll hadde sin egen Minikollen fra høsten 1973, en bakke ved Årvoll skole konstruert av hopptrener Arild Hansen, og lokalavisa brukte senere samme kallenavn om en bakke på Youngstorget i 1985 og om en hoppshow-arena inne på Linderud senter i 1993. Romsåsbakken er heller ikke den samme bakken: restene av den ligger nedenfor Sivilforsvarets tomt ved Trondheimsveiens avkjøring til Stovner, og den ble bygget en gang på 1950-tallet. Humlebybakken er selve lia ved Humleby, brukt til aking og kjelke, og det var den som i 2009 fikk lys som første trinn i vinteranlegget.

Televerket som nabo (1979–1990)

Før tårnet

Røverkollen var et vardefjell. Turboka Fra allfar og kongevei slår i 1973 fast at «begge Røverkollene skal i gammel tid ha vært vardefjell», og at den største varden trolig lå på den nordlige toppen. Byantikvaren, som ble bedt om uttalelse da reguleringssaken for telemasta gikk sin gang, er atskillig mer utførlig, og uttalelsen er verdt å sitere i sin helhet fordi den kommer til å bli relevant om noen avsnitt: «Røverkollens egentlige navn er Romskollen etter garden Rommen. Begge Røverkollene er 'vardefjell', og spilte en gang fra tidlig middelalder en dominerende rolle i den gamle norske krigstelegrafen omkring Oslofjorden. Røverkollene sendte varsel videre til Mistberget på Eidsvoll, Piperfjell på Hadeland, østover til Ekeberg og vestover til Vettakollen.»

Før betongtårnet kom, sto det et tårn der av tømmerstokker. Sagaen om Stovner plasserer det i skogbrannberedskapen sammen med tårn på Stovner og ved Haukåsen i Østmarka, mens andre kilder er mindre kategoriske. Lokal-Posten anbefalte det 4. juli 1963, under overskriften «Har De vært på Røverkollen?»: «På den nordre Røverkollen står det et ganske imponerende og slankt utsiktstårn, som absolutt anbefales for folk som ikke er svimle.» Som jeg drøftet i kapittelet om Røverkollen, peker det meste mot at det aldri var noe branntårn, men det er en annen sak, og den hører hjemme der.

Striden, og de tre bydelsutvalgene

Utbyggingen av tele- og fjernsynsinfrastrukturen i Norge nådde Groruddalen i 1974. Stortinget bevilget de første pengene det året, til stamlinjer på strekningene Mistberget til Røverkollen og Røverkollen til Bronane, og her er det verdt å gå tilbake til Byantikvaren. Han skrev at Røverkollene i middelalderen «sendte varsel videre til Mistberget på Eidsvoll». Seks hundre år senere bevilget Stortinget penger til en stamlinje mellom nøyaktig de samme to punktene. Ingen i Teledirektoratet satt med baunekart da linjenettet ble tegnet opp, og jeg tror ikke et øyeblikk at noen der visste om sammenfallet. De hadde bare det samme terrenget å forholde seg til som vaktene på 1300-tallet, og terrenget gir det samme svaret hver gang man spør det.

VG var på befaring 6. juni 1974, før noen søknad forelå, og slo saken opp under overskriften «Røvertårnet i Lillomarka avlaster Tryvann»: «Tryvannstårnet er blitt for lite. Nå vil Teledirektoratet bygge et nytt på toppen av Røverkollen i Lillomarka.» Planen var da et 70 meter høyt betongtårn, byggestedet var «akkurat der det nå står et branntårn av tre på Røverkollen», og journalisten konstaterte tørt at «betongtårnet kan neppe sies å falle i ett med naturen» (VG 6. juni 1974). Romsås bydelsutvalg var imot fra første stund, og det var miljøet som veide tyngst. En telemast krever anleggsvei, tre meter bred, og den måtte skjære seg gjennom terrenget fra Romsås og opp.

Lillomarkas Venner gikk sterkt imot av samme grunn, og originalbrevet deres ligger fortsatt i byggesaksmappa, datert 10. juni 1974 og undertegnet formannen Harald B. Pedersen. Det er godt skrevet, og det argumenterer på to plan samtidig. Først verdien av stedet: «Røverkollen, både selve toppen og liene på alle sider, er vel den største naturperle i Lillomarka», og «det går sommer- og vinterløyper over Røverkollen både fra syd, øst, nord og vest, løyper som er meget nyttet, ikke minst etter at Romsåsbebyggelsen med sine 10.000 beboere er kommet til». Så tyngdepunktet i innvendingen: «Et 2-etasjes betongbygg vil skape store sår i terrenget. Men det er først og fremst den planlagte atkomstveien som vil ødelegge store deler av Røverkollen. Med det bratte terrenget vil denne vei måtte legges i slynger.» Om alternativet fra Nittedalssiden skriver de at «en bilvei fra Romstjern vil ødelegge den naturskjønne skogryggen fra nordre Røverkollen ned til Romstjern», og at den gamle Bergensveien, «visstnok anlagt ca. 1790», da måtte utbedres betraktelig fra Skytta og innover. Brevet ender med å innstille «til byplankontoret å avvise enhver bebyggelse på Røverkollen».

Det fikk de ikke. Men i brevet står det et ord som senere forsvant fra saken, og det er verdt å stanse ved, for det forteller hva striden faktisk sto om: veien skulle være vinterbrøytet. En kjørevei, åpen året rundt, tvers gjennom marka. Da reguleringsbestemmelsene ble stadfestet to år senere, het det derimot at «veien skal stenges med bom, og skal normalt ikke brøytes om vinteren». Fra vinterbrøytet kjørevei til bomstengt og ubrøytet skogsvei er en betydelig forskjell, og så vidt jeg kan se har ingen noen gang gitt Lillomarkas Venner æren for den. Har du gått skiløypa opp til Tårnet en vinterdag, har du gått på et forhandlingsresultat.

I januar 1975 fikk bydelsutvalget materiale fra Televerket som gjorde saken vanskelig å håndtere prinsipielt. Røverkollen ville dekke «atskillig større områder enn noe annet alternativ», og var i tillegg billigere. Opplysningene ble sendt videre til utvalgets miljøvernutvalg, og Arbeiderbladet noterte at det nå var «vanskeligere å ha én helt kategorisk for eller imot-holdning til telemasta, siden dette alternativ skiller seg så «heldig ut»» (Arbeiderbladet 15. januar 1975). Utvalget hadde da alt flyttet seg fra nei til at man «ønsker å begrense de eventuelle miljømessige konsekvenser til et minimum», som er den formuleringen man griper til når man har begynt å tape, men ikke vil si det høyt.

De ga likevel ikke opp. Utover vinteren pekte de på Grefsenkollen og bygde et eget kostnadsargument: dit gikk det alt kjørevei, og kabellengden ville bli kortere, så prisforskjellen kunne umulig være så stor som direktoratet hevdet. I slutten av februar ba de Teledirektoratet regne på det en gang til, Akers Avis satte spørsmålstegnet «Billigere enn på Grefsenkollen?» over saken, og samme dag kunne Arbeiderbladet melde at direktoratet hadde lovet en innstilling før påske (Akers Avis Groruddalen 12. mars 1975; Arbeiderbladet 12. mars 1975). Den kom, og den var knusende: Grefsenkollen ville koste omtrent 2,7 millioner kroner mer, og direktoratets egne eksperter la til at en mast der ville være mindre skånsom for naturen omkring. Alternativet utvalget hadde satset alt på var altså både dyrere og styggere, og det er sjelden man ser et forhandlingskort brenne så fullstendig opp.

SVs Harald Jørgensen ba om at utvalget «burde ta seg bedre tid til å tenke igjennom saken», og ble nedstemt. Mot SVs to stemmer vedtok bydelsutvalget 26. mars 1975 «at man ikke lenger vil motsette seg bygging av telemast på Røverkollen», men beholdt ett grep om saken idet den midlertidige arbeidsgruppen skulle «holde seg nøye orientert om den videre utvikling». Akers Avis satte overskriften «Resignasjon i Romsås BU» over referatet, og ordet er avisas eget.

Her ligger en av de finere ironiene i saken, for det var tre bydelsutvalg inne i bildet, og de svarte forskjellig ut fra hvor de bodde. Bydelsutvalg 24/25 dekket Lindeberg, Furuset, Høybråten, Ellingsrud og Haugenstua, altså strøk tvers over dalen og lenger øst, og de sa ja i november 1974 og ba om utsiktstårn og lysløype på kjøpet, som er en romslig holdning å innta på vegne av en kolle man ikke bor på. Bydelsutvalg 30 Linderud tiltrådte planen 4. desember 1975 uten dramatikk. Romsås bydelsutvalg sa nei, kjempet gjennom vinteren og resignerte i mars, og selv da holdt de ikke helt opp: i en siste henvendelse i desember 1975 påpekte de at tegningene de hadde fått tilsendt av både mast og fotanlegg var endret underveis, en innvending som ble imøtegått i brev fra arkitekt P. A. Mellbye på vegne av Teledirektoratet. De som sa ja, skulle se tårnet på andre siden av dalen. De som sa nei, skulle bo under det.

Bygget som aldri skulle synes

Historien som har festet seg om dette anlegget, er at Televerket først ville sette opp et stort hus over bakken ved siden av tårnet, at kritikken bet, og at bygget derfor ble gravd ned. Det er en fin historie, og den holder omtrent én setning inn i kilden den bygger på.

Setningen har er trolig hentet fra VG: «Dessuten skal det reises en 2-etasjes bygning på 400 kvadratmeters grunnflate like ved.» Men leser man et avsnitt videre i samme artikkel, står dette: «Hva det 2-etasjers bygget angår, mener Teledirektoratets folk at man ikke vil se noe av det over tretoppene. Bygget skal nemlig sprenges ned i bakken» (VG 6. juni 1974). Dette er den aller eldste avisomtalen av prosjektet som finnes, skrevet fire dager før Lillomarkas Venner hadde rukket å skrive brevet sitt og fire måneder før byggemeldingen ble levert inn. Anlegget skulle graves ned fra dag én, og det var ikke en innrømmelse under press, det var utgangspunktet.

Jeg har lett grundig etter det motsatte, for jeg trodde selv lenge at planen var endret underveis. Nasjonalbibliotekets arkiv gir 162 avisutgaver mellom 1974 og 1976 som nevner Røverkollen, og jeg har kjørt hver eneste av dem gjennom fulltekstsøk på grunnflate, kvadratmeter, kvm, etasjes, etasjer, nedsprengt, underjordisk, naturterreng, fotanlegg og utsprengt. Det finnes ikke én eneste tekst i hele materialet som beskriver et bygg over bakken.

Det finnes derimot tre som gjentar arealet, og de er uenige med VG om hva slags tall det er. Aftenposten skriver om «en to-etasjers bygning med 400 kvm brutto gulvflate» (Aftenposten 12. juni 1974), Akers Avis om «et bygg på 400 kvadratmeter gulvflate» (Akers Avis Groruddalen 26. juni 1974), og Varingen om «et bygg på 400 kvm gulvflate» (Varingen 9. juli 1974). Alle tre refererer Lillomarkas Venners brev, som sier «et bygg på 400 m2 brutto gulvflate i 2 etasjer», og som alle tre gjengir også videre i formuleringen om vinterbrøytet vei fra Romsås eller Nittedalssiden. Gulvflate fordelt på to etasjer betyr 200 kvadratmeter per etasje. VG skrev grunnflate, altså 400 per etasje, og doblet dermed anlegget med ett ord som siden har fått stå uimotsagt i femti år.

Stillingen er tre mot én, og de tre stemmer med papirene. Den byggetekniske beskrivelsen fra oktober 1974 sier «ca. 200 m2 (10 x 20) i to etasjer», og reguleringsbestemmelsene fra 1976 sier «et underjordisk 'fotanlegg' med gulvflate ca. 400 m2». Tallet endret seg aldri gjennom hele saksgangen. Bygget krympet ikke, forsvant ikke og kom aldri opp av bakken, det ble bare beskrevet riktigere etter hvert som folk fikk se tegninger i stedet for å høre om planer.

Nedgravingen var heller ikke noen hemmelighet mens saken sto på. Aftenposten trykte hele prinsippet tre dager etter bygningsrådets vedtak: «Selve tårnet blir 82,5 meter høyt og får en diameter på 7,5. Tårnfoten vil omfatte et nedsprengt anlegg i to etasjer. All utsprengt masse skal fjernes fra området, og nytt «naturterreng» skal lages på taket av tårnfoten.» Og så følger en setning som jeg ber leseren holde på helt til siste kapittel: «Anlegget plaseres slik at eventuelle utvidelser kan skje under [terrengnivå]» (Aftenposten 25. oktober 1975).

Det som faktisk endret seg mellom juni og oktober 1974 var tårnhøyden. VG skrev 70 meter, den byggetekniske beskrivelsen omtaler «det ca. 80 m høye tårnet», og reguleringen landet på 82,5. Prosjektet vokste altså den sommeren, men det som vokste var det synlige. Delingen lå der fra første dag, og VG hadde rett om begge halvdeler i én og samme artikkel: tårnet kom aldri til å falle i ett med naturen, og bygget ved siden av kom ingen til å se noe til. Alt som måtte være høyt ble høyt, alt annet gikk under jorda. Slik ble det i 1977, slik ble det i 1990, og slik ble det med OSIKAN.

Seks koller, og bare én som virket

Hvorfor det måtte bli akkurat Røverkollen, har jeg hatt en mistanke om lenge, og reguleringsdokumentene svarer på det ordrett. Televerket hadde undersøkt seks plasseringer, og saksfremstillingen navngir dem alle: «Televerket har vurdert en rekke mulige plasseringer: Grefsenåsen, Varingskollen, Haukåsen, Røverkollen, Linderudkollen og Bjørnåsen. Man er imidlertid blitt stående ved Røverkollen som den plassering som best løser den funksjon stasjonen skal dekke.» Begrunnelsen står i én setning like etter, og den er hele saken i konsentrat: «Den nye stasjon må kunne nå flest mulig av de nærliggende radiolinjestasjoner for å danne et godt alternativ.» Det er ikke et spørsmål om utsikt, men om hvor mange andre punkter man kan se samtidig fra ett sted.

Konsekvensen står i neste setning, og med den ble mistanken min bekreftet: «De andre alternativene krever minst en stasjon i tillegg. Dette medfører en merkostnad på ca. 5-6 mill. kr.» Ikke bare Grefsenkollen, altså. Samtlige fem øvrige punkter måtte suppleres med minst én stasjon til, og ingen av dem kunne gjøre jobben alene. Det stemmer med noe Akers Avis hadde skrevet allerede da saken ble kjent: «Teledirektoratets alternativ til en mast på Røverkollen er bygging av to mindre telemaster andre steder i Oslo, hvorav en på Grefsenkollen» (Akers Avis Groruddalen 18. september 1974). To master for å erstatte én. Opplysningen sto på trykk hele veien, men den var lett å overse i en sak som ellers handlet om anleggsvei.

Og der ligger tragedien i striden, stillferdig og fullstendig. Bydelsutvalget grep fatt i Grefsenkollen og lot den andre masta ligge, gjorde saken om til ett tårn mot ett tårn, og bygde et kostnadsargument på at det alt gikk vei dit opp. Det var en sammenlikning de aldri kunne vinne, for punktene hadde aldri vært likeverdige, og Grefsenkollen alene kunne ikke erstatte Røverkollen. Det var jo nettopp derfor direktoratet hadde foreslått to master, og det var akkurat den halvparten av forslaget utvalget hadde lagt fra seg. Da tallet endelig kom i mars 1975, var det 2,7 millioner, mens det virkelige tallet lå på 5 til 6 og gjaldt alle alternativene. Jeg mistenker at 2,7 millioner rett og slett var det argumentet som var lettest å legge fram for et bydelsutvalg, og at siktelinjene var vanskeligere å forklare i et møtereferat.

Ett av de andre punktene falt for øvrig på noe helt annet enn pris. Friluftsnemnda behandlet saken 10. juni 1975, ga prinsipiell tilslutning, men ba om at Haukåsen ble vurdert nærmere, «hvor det fra før finnes et anlegg med veiadkomst», altså med samme resonnement som for Grefsenkollen: såret var alt gjort der. Televerket svarte at Haukåsen ikke var realistisk «bl.a. av hensyn til flysikringstjenestens radar». Haukåsen røk verken på pris eller natur, men fordi flyene trengte lufta.

Skogvesenet leverte i sin høringsuttalelse noe som best kan leses som en oppsummering av tapte slag: «det både trafikkmessig, estetisk og landskapsmessig er meget uheldig at en rekke av de høyeste og vakreste åstoppene rundt byen etter hvert er blitt bebygget med tekniske innretninger av forskjellige slag. Det nevnes Tryvannstoppen, Voksenåsen, Grefsenkollen, Hellerudåsen, Haukåsen og Andersrudåsen.» De konkluderte likevel med at «noen annen tomt neppe vil bli aktuell», og krevde i stedet «en så skånsom utbygging av anlegget som mulig». Det er en etat som vet nøyaktig hvor den står, og som velger å bruke kruttet på vilkårene i stedet for på et nei den ikke ville fått uttelling for.

Hvor lite som skal til før en siktelinje ryker, finnes det et ydmykende eksempel på i Televerkets egen historie. Da Vassfjellet ved Melhus ble bygd ut sist på 1950-tallet, hadde Kringkastingskontoret «funnet» toppen først, som etatens historie tørt formulerer det, og satt i gang byggingen der det passet best for et hus til fjernsyns- og radiosenderen. Samtidig planla Radiolinjekontoret bredbåndslinja Oslo til Trondheim, og de var ute etter noe helt annet, nemlig et punkt med fri sikt til Telegrafbygningen i Trondheim. Den sikten fantes på Vassfjellet, den fantes bare ikke der spaden alt sto i jorda, og siden siktelinja ikke lot seg flytte, måtte bygget det. Resultatet ble to hus på samme fjelltopp med felles betjening, som måtte ut i vinden hver gang de skulle fra det ene til det andre, og avstanden mellom dem er 160 meter. Et par hundre skritt var altså nok til at det ene punktet virket og det andre ikke, og Televerket satt i tretti år med to hus på samme fjelltopp fordi to av deres egne kontorer ikke hadde snakket sammen i tide. Budsjett, vei, miljø og plassering kan diskuteres i et bydelsutvalg. Terrenget lar seg ikke rikke.

Men hvorfor var dette med siktelinjen så viktig?

Antennene på et slikt tårn er grovt sagt to slag, med to helt forskjellige oppgaver. Den ene er mikrobølgeantennene, de som ser ut som paraboler, og en slik antenne sender en knivtynn stråle i én bestemt retning, så presist at den må treffe midt i en tilsvarende antenne på nabotoppen. Det er dette som er en radiolink, og fordi all kraften samles i én retning rekker signalet svært langt og bærer svært mye på én gang. Forskjellen er den mellom en lommelykt og en laserpeker: samme batteri, men laseren når tvers over dalen mens lommelykta lyser opp rommet.

Man kan likevel ikke sende fra Røverkollen til Trondheim i ett jafs. Radiobølgen må forsterkes etter en viss avstand, og strålen må kompenseres for jordas krumming, en utfordring som riktignok bare gjelder for oss som tror kloden er rund. Hvert tårn har derfor sin egen rolle i kjeden, og faller ett ledd ut, faller hele forbindelsen, med mindre man har en reserve. Spørsmålet melder seg da ganske raskt om man ikke bare kunne lagt kabel, og svaret er nei, av to grunner som begge er ganske absolutte. Den ene er at Norge er formet som en hevn over alle som noen gang har foreslått å grave: fjell, myr, fjord, ur og telehiv, og fra Oslo til Kirkenes er lenger enn fra Oslo til Roma. Den andre er at et signal i kobber oppfører seg som et rop i skogen, det blir svakere for hver meter, og etter noen kilometer hører ingen det. Løsningen kunne vært å sette folk til å rope videre, tett, hele veien, men hver forsterker ville trengte hus, strøm, vei og et menneske som kom seg dit i februar for reparasjon og vedlikehold. Oslo til Trondheim er femti mil grøft med et teknisk bygg omtrent så ofte som det er bensinstasjoner. Om du så ville klart å løse dette på fornuftig vis ville du fortsatt stått igjen med det uungåelige: Nemmelig det faktum at dette ville blitt uhyre sårbart. Et ufravikelig problem når tilgjengelighet og driftssikkerhet er viktig.

Radiolinken løste det samme med noen fjelltopper og luft imellom, og lufta krever verken graveløyve, sprengstoff eller erstatning til grunneier. En kabel kan dessuten graves av, og det tar én gravemaskinfører med dårlig dag å slå ut halve landsdelen, mens det skal atskillig mer til for å grave over Røverkollen. Da skjønner man også hvorfor et punkt som ser seks naboer på én gang er verdt 5 til 6 millioner mer enn et som ser tre.

Med denne forklaringen kan vi nå se for oss problemstillingen, du skal ha et tårn, som må kommunisere med flere andre tårn. En forutsetning er at alle disse tårnene har fri sikt til hverandre. Om et tårn blir blokkert av et fjell eller bebyggelse, så er eneste løsningen nettopp å sette opp et sekundært tårn som fungerer som mellommann, altså som vil eksisteres bare for å komme seg rundt den siktelinjen som manglet. Noe som fører med seg flere utfordringer en det ser ut til: dobbelt så sårbart, dobbelt inngrep, dobbelt så dyrt å drifte og vedlikeholde.

Reguleringen, og et anlegg som ikke skulle inngjerdes

Televerket sikret seg grunnen før striden var avgjort. Kontrakten er datert 13. november 1974 og gjaldt 13 dekar på Røverkollens høyeste punkt, med rett til framføring av vei. I bygningsrådets møte 22. oktober 1975 ble tårnet vedtatt med seks mot to stemmer, der mindretallet var Astrid Wold og Koritzinsky, og der Koritzinskys eget forslag om at «bygningsrådet vil ha nærmere opplysninger og vurderinger av alternative plasseringer av tårnet, før en tar standpunkt til reguleringsplanen» falt mot hans egen stemme.

Saken lå ute til offentlig ettersyn fra 17. november til 8. desember 1975, og det kom inn nøyaktig én bemerkning. Den kom fra naboene, nærmere bestemt OBOS på vegne av Røverkollen borettslag ved formannen i tillitsmannsutvalget Aage Borchgrevink, og den slår fast at man ikke var enig i at masten ble satt opp, men at hvis den var uunngåelig, måtte adkomstveien sperres godt nok til at moped- og motorsykkelferdsel ikke ble mulig. Byplankontorets svar var bom og offentlig forbudsskilt, samt at veien skulle holdes ubrøytet om vinteren slik at den kunne brukes som skiløype til skogområdene nordenfor. Reserven i landets telesamband kunne borettslaget leve med, mopedene var verre, og jeg har full forståelse for prioriteringen.

Oslo kommunestyre vedtok planen 29. april 1976, og Miljøverndepartementet stadfestet den 2. juni, men ikke uten en påtegning. Reguleringsforslaget «burde ha vært forelagt naturvern- og friluftsmyndighetene» på et tidligere tidspunkt av hensyn til arbeidet med flerbruksplanen for Oslomarka, og saken kunne heller ikke sees å ha vært forelagt naturvern- og friluftsorganisasjonene i Oslo. Departementet ga altså planen og irettesettelsen i samme brev, og sendte gjenpart til Oldsaksamlingen, Nittedal kommune, Byantikvaren, Akershus fylkeslandbruksstyre og Østlandske Naturvernforening, slik at alle skulle få lest begge deler.

Selve reguleringsbestemmelsene er korte og uvanlig konkrete. § 1 A slår fast at «innenfor det regulerte byggeområde kan det oppføres et telekommunikasjonstårn i 82,5 m høyde, et underjordisk 'fotanlegg' med gulvflate ca. 400 m2, samt et kombinert ventilasjons- og utsiktstårn med inntil 10 m høyde». § 1 B forteller hva slags sted det skulle bli: «Tårnet skal fargesettes avstemt etter landskapssituasjonen. Fotanlegget skal tildekkes og beplantes mest mulig i samsvar med den naturlige vegetasjon på stedet. Anlegget skal ikke inngjerdes.» Den siste setningen er den jeg liker best i hele saksmappa, for den betyr at reserven i landets telesamband ble regulert uten gjerde, etter påtrykk fra folk som var atskillig mer bekymret for turveien enn for beredskapen. Det er grunnen til at du kan gå helt bort til foten av Tårnet den dag i dag. Sikringen ligger i dørene, ikke i inngjerdingen, og et anlegg dimensjonert for en forsvarssituasjon fikk dermed sin ytre avgrensning bestemt av hensynet til skiløypa.

Reguleringsvedtaket sto på trykk 27. april 1976 som «tomt for offentlig bygning, Røverkollen radiolinjestasjon med adkomstvei og felles avkjørsel fra Sverre Iversens vei», på deler av gnr. 96, bnr. 1, 36 og 58 (Vårt Land og Morgenbladet 27. april 1976). Samme år sto «Røverkollen, radiolinjestasjon» oppført i statsbudsjettet med et kostnadsoverslag på 6,5 millioner, allerede oppjustert for prisstigning, og i august gikk anbudsutlysningen ut på «Røverkollen radiolinjestasjon, pr. Romsås, Oslo, omfattende ca. 80 m høyt betongtårn med tilhørende fotanlegg», med byggestart forutsatt i november og «en definert ferdigdato koplet til dagmulkt» (Aftenposten og Arbeiderbladet 12. august 1976; Norsk Lysingsblad 14. august 1976). Aftenposten Ukens Nytt oppsummerte samme sommer at stasjonsbygget skulle legges «i en utsprengt grop i flukt med terrenget», at hele anlegget ville koste 16 til 17 millioner kroner inkludert kabelframføring til telekvartalet i Oslo, og la til en opplysning det er lett å lese forbi: anlegget skulle stå ferdig «innen utgangen av neste år» og var allerede da «et halvt år forsinket» (Aftenposten Ukens Nytt 30. juli 1976). Regner man fra den lovede ferdigdatoen til den offisielle åpningen, endte forsinkelsen på nesten to år, så det halve året i 1976 var en optimistisk måte å telle på.

Beregnet for en forsvarssituasjon

Den byggetekniske beskrivelsen, datert 3. oktober 1974 og ført i pennen av sivilingeniør Berge hos Berge, Borring og Rognerud Rådgivende Ingeniører A/S. La meg si med én gang at det ikke er noe hemmelig dokument. Det har ligget i Oslo kommunes byggesaksarkiv i femti år, uten gradering av noe slag, tilgjengelig for hvem som helst som ber om innsyn, og jeg har fått det utlevert på helt vanlig vis.

Om fjellet heter det at «etter en foreløpig undersøkelse består fjellet av såkalt nordmarkitt med en forholdsvis massiv og homogen struktur, dog med et visst sprekksystem, hvorav de tilnærmet horisontale sprekker er av størst interesse», og løsningen følger umiddelbart: «Tårnfoten er derfor tenkt forankret med inngyste og forspente strekkstag langs fotens periferi fra en utsprengt grube ca. 10 m dyp.» Tårnet står altså ikke på fjellet, det er boltet fast i det, med forspente stag gyst inn i berget fra en ti meter dyp grop hele veien rundt. Årsaken står i samme setning som problemet: nordmarkitten på Røverkollen ligger i lag, og et åtti meter høyt tårn i kuling vil løfte den ene siden. Så de spente det ned.

Om formen står det at «betongtårnet vil ha ytre diameter og veggtykkelse varierende fra 7 til 4 m og 40 til 20 cm». Det er ikke en jevn sylinder, det er konisk, sju meter i diameter nede og fire oppe, med en vegg som tynner seg fra 40 til 20 centimeter på veien opp. Arbeidstegningen navngir til og med de enkelte partiene: sylindrisk del nederst, en overgangssone, en kjegledel, en ny overgangssone, og en smalere sylinder øverst. Om masten heter det at «i toppen av tårnet faststøpes en fotplate for eventuell senere feste av stålmast av maksimum 30 m høyde», og ordet eventuell er verdt å legge merke til, for gittermasten var en opsjon allerede i 1974 og ikke en del av tårnet. Fotplaten ble støpt inn i 1977, og så ventet den.

Og så, mellom et avsnitt om vindhastighet og et om betongkvalitet, står denne: «I tillegg til de av forskriftene formulerte belastningskrav er det underjordiske anlegg beregnet for de påkjenninger en må forvente i en forsvarssituasjon.» Svart på hvitt i oktober 1974, seksten år før noen på Romsås hadde hørt ordet OSIKAN: fotanlegget under Tårnet er dimensjonert for krig. Det står ikke i en eneste avis, det står ikke i reguleringsbestemmelsene, og det står ikke i noe informasjonsmateriell fra Televerket, men det er ikke fordi noen har holdt det tilbake. Det står i et vedlegg om laster fordi det var der det hørte hjemme rent faglig, og fordi ingeniører som skal dimensjonere armering ikke har noen grunn til å pakke inn hva de dimensjonerer den mot. Journalistene i 1974 fikk et forprosjekt presentert på en befaring, ikke en statisk beregning, og en statisk beregning er heller ikke noe man ber om når man skriver om anleggsvei og turløyper. Opplysningen har med andre ord ligget åpent i et kommunalt arkiv i femti år og ventet på at noen skulle bestille riktig mappe.

Beskrivelsen svarer også på noe jeg lurte på i alle barndomsårene mine, uten at jeg noen gang trodde svaret lå i en byggesak: «Ved tårnet vil adkomstveien bli ført i en kort tunnel fra skråningen ved tårnet til selve anlegget.» Veien opp ender ikke ved en dør, den går inn i fjellet, og jeg kommer tilbake til hva som ligger innenfor.

Entreprenørene fant folk gjennom avisene, og annonsene deres gir en uventet presis puls på framdriften. Ingeniør Thor Furuholmen A/S, med formann Eriksen i spissen, rykket inn en bred utlysning i flere av landets aviser i midten av desember: «Fra nyttår starter vi byggingen av Røverkollen Radiolinjestasjon. Den skal ligge ca. 1,5 km opp i åsen ovenfor Grorud senter. Foruten et sirkulært betongtårn, støpt i glideforskaling, skal det i fotanlegget forskales ca. 4000 kvm og støpes ca. 500 kbm. Råbygget skal være ferdig til sommerferien 1977. Arbeidsstyrken vil i starten bestå av ca. 10 mann, hvorav 6 vante snekkere. Styrken økes senere til ca. 15 mann. Med en såvidt liten styrke regner vi med at de beste muligheter er tilstede for å skape et godt og trivelig arbeidsmiljø i hyggelige omgivelser. Plass i boligbrakker i nærheten kan påregnes» (Aftenposten 14. desember 1976). Det er en bemerkelsesverdig salgstekst når man vet hva jobben faktisk gikk ut på, nemlig tolvtimersskift døgnet rundt gjennom vinteren på en bar kolle i Lillomarka, og de hyggelige omgivelsene var en brakkerigg i skogkanten. Utover våren fulgte annonser i minst åtte aviser i Hedmark og Oppland, og der dukker et navn til opp: Johs. Rasmussen Otta A/S søkte 11. mars etter «3-4 dyktige forskalingssnekkere» til «vår byggeplass Røverkollen radiolinjestasjon Romsås», 5. og 6. mai etter folk «til glideforskaling av et 85 m høyt betongtårn», og 14. juni etter et «lag på 4-6 mann for kortvarig, men meget godt betalt arbeid», som er den ærlige versjonen av nøyaktig samme annonse. Om Rasmussen var underentreprenør for Furuholmen sier ingen kilde, men rekkefølgen taler for seg: bemanning i mars, glidestøp i mai, innspurt i juni.

Byggetillatelsen kom 10. januar 1977, etter at Ole Sandnes hos bygningskontrollen hadde gransket de statiske beregningene gjennom hele 1976 og til slutt skrev de forløsende ordene på notatbladet tre dager før: «Vedr. statiske beregninger kan byggetillatelse gis!»

Fem uker i glideforskaling

Tårnkonstruksjonen startet 31. mai 1977, og fem uker senere var den nesten ferdig. Akers Avis var på toppen 6. juli, og reportasjen åpner med en påstand journalisten kan gå god for etter å ha stått der selv: «Til de som påstår de faktisk har sett den snart 89 meter høye telemasten på toppen av Røverkollen vokse fra dag til dag, vil vi si: de har helt rett!» Mens han sto der i lånt kjeledress og hjelm, ble det «i hvert fall 30 centimeter lagt til høyden».

Tårnet er ikke murt opp etasje for etasje, det er støpt i ett eneste stykke med glideforskaling. Formen ligger som en krave rundt betongen og løftes langsomt oppover mens det fylles på ny betong nedenfra, døgnet rundt, uker i strekk, for stanser man får man en skjøt, og en skjøt vil man ikke ha i et tårn som skal stå i vind i hundre år. Byggeplassjef Reidar Øydvin hos Furuholmen forklarte tempoet slik: «Og arbeidet på skift døgnet rundt. I dette tilfellet har vi for øvrig fått dispensasjon til å kjøre tolv timers skift, så det er en tøff om enn godt betalt jobb anleggsarbeiderne har påtatt seg.» Hele toppen av tårnet, det arbeiderne kalte «hatten», var en dobbel ring som både var forskaling og arbeidsplattform, hengende på ti stålstenger som ble skjøtet etter hvert og støpt inn i muren, og ti hydrauliske jekker skjøv den oppover. På plattformen sto en kran som heiste ferdigblandet betong opp fra bakken. Tre meter i døgnet.

Og siden tårnet er konisk, gjorde forskalingen mer enn å stige. Den krympet samtidig, fra sju meter i diameter til fire, mens veggen den støpte skulle tynnes fra 40 til 20 centimeter på veien. På arbeidstegningen står en liten, tørr påskrift som viser hvor nøye dette var regnet ut: «NB. Indre diam. øker fra 380 til 400.» Innvendig blir tårnet altså litt videre nettopp der ytterveggen blir tynnere, slik at det som forsvinner fra veggen ikke går tapt fra rommet. Noen har sittet med de centimeterne i lang tid.

Det som holder et slikt tårn loddrett underveis er lys. Byggeleder Helge Karlsen fra byggelederfirmaet F. Holm demonstrerte det for avisa: helt nede i bunnen sto en laser som sendte strålen rett opp, og den skulle treffe et kors på plattformen, slik at man ved hver jekking siktet den røde lysflekken midt i korset. I tillegg brukte de et spesialvater for å kontrollere at plattformen lå vannrett, og en teodolitt på bakken for å se at den ikke vred seg, for et par centimeters skjevhet nede blir mange meter oppe. Der er teodolitten tilbake på Røverkollen, samme type instrument som landmålerne bar opp dit på 1700-tallet, denne gangen brukt til å holde et betongtårn rett, og den byggetekniske beskrivelsen kaller til og med byggestedet ved sitt gamle navn: «Ved det nordre trigonometriske punkt på Røverkollen nord for bydelen Romsås.» Televerkets eget materiale gjengir hele den operasjonen i seks ord, nemlig at tårnet ble reist «ved hjelp av laserstyring av forskalingssystemet», og alt Karlsen viste fram ligger inni den setningen.

Alt hang på at betongen stivnet fort nok. «Vi ble faktisk forsinket et par dager i starten», forteller Øydvin. «Et voldsomt uvær gjorde at betongen stivnet langsommere, og vi måtte støpe langsommere.» Folkene i tårnet var ingen amatører, for noen av dem hadde vært med på å bygge en Condeep-plattform, den gang verdens eneste oljeplattform i betong, og det var firmaet Brødrene Pedersen som stilte med glideforskalingsekspertisen for Furuholmen. Den 6. juli gjensto sju meter, og Karlsen anslo at «vi er bare tre dager fra toppen». Tre dager fra 6. juli er 9. juli 1977, og nærmere en dato for ferdigstøpt tårnkjerne kommer jeg ikke med kildene jeg har (Akers Avis Groruddalen 6. juli 1977). Dagbladet oppsummerte to uker senere at det på Røverkollen «i løpet av en måned er reist et radiolinjetårn for telefonoverføring og telex», og at «alle nye samband vil gå over Røverkollen» (Dagbladet 19. juli 1977).

Høydene, og hvorfor de aldri møtes

Høydetallene i kildene spriker kraftig, og de har spriket i femti år. Fasadetegningen av tårnet løser hele floken, for den er kotesatt fra bunn til topp, og da lar det seg regne ut hvor hvert enkelt tall kommer fra. Gulvet i fotanleggets første etasje ligger på kote 394,5, gulvet i andre etasje på 397,8, terrenget rundt tårnet på 402,8, og toppen av betongen på 483,9. Fra terreng til topp av betongen blir det da 81,1 meter, og fra bunnen av fotanlegget til topp av betongen blir det 89,4.

Der har vi Akers Avis' «snart 89 meter høye telemast» fra juli 1977, og journalisten verken tok feil eller overdrev. Han fikk oppgitt hele betongkonstruksjonen, fra gulvet i det nedgravde anlegget og helt opp, som er det høyeste ærlige tallet som finnes for betongen. Resten faller på plass av seg selv når man vet hva hver kilde teller. VG skrev 70 meter i juni 1974, men da gjaldt den første planen. Bygningsrådet vedtok 82,5, som er regulert maksimalhøyde og ikke en måling. Televerkets egen tekst, som går ordrett igjen i Morgenbladet, Teknisk Ukeblad, Radiobransjen og HiFi & elektronikk i 1979 og 1980, sier at «betongtårnet er 84 meter høyt, og på toppen er det plassert en 29 meter høy gittermast». Alle disse gjelder betongen, målt fra forskjellige utgangspunkt, og ingen av dem tar med masten.

Totalhøyden ligger mellom 112 og 113 meter uansett hvem man spør. Den tekniske tegningen gir 82,5 pluss 30, altså 112,5. Byggekunst, som beskrev anlegget etter ferdigstillelsen, oppgir 112. Televerkets 84 pluss 29 gir 113. Tre framgangsmåter, tre tall, alle innenfor én meter, og det er så nær enighet som denne saken noen gang har kommet. Med toppen av betongen på kote 483,9 og tretti meter mast over står toppen på 513,9 meter over havet.

Plattform nr. 7, som ventet i tretten år

Da tårnkjernen sto ferdig i juli 1977, var den bare en kjegle. Deretter kom de karakteristiske platåene, de som gjør at Tårnet ser ut som Tårnet, og Televerket oppgir tallet selv: «Tårnet har ialt seks plattformer som rager ut 4 meter fra tårnstammen, og på disse plasseres de parabolske radiolinje-antennespeilene.» Platåene, som på fagspråket ofte kalles antennegallerier, bærer vekten av utstyr og antenner og skjermer dem samtidig mot vær og isnedfall. Når galleriene sto ferdige sier ingen kilde direkte, men yttergrensen er presis, for «i april 1978 var det klart for installasjon av radiolinjeutstyr, og installasjonen av ny 2700 telefonkanals radiolinje Oslo-Arendal tok til». Antennespeilene henger på plattformene, så skulle utstyret monteres i april 1978, måtte plattformene stå.

Originaltegningen fra 1974 nummererer plattformene ovenfra og ned, slik at P.1 er den øverste, den med kran, deretter P.2, P.3, P.4 og P.5. Så følger to som er stiplet inn i stedet for tegnet med hel strek, P.6 og P.7 nederst, og begge bærer påskriften «reserve», men på P.6 er ordet strøket over. Tårnet var altså prosjektert med fem faste plattformer og to reserver, og den ene reserven ble realisert allerede i byggeperioden, hvilket gir de seks Televerket senere skryter av. Den sjuende ble stående stiplet på papiret i tretten år.

Den 5. september 1986 leverte Mellbye Arkitekter AS en byggemelding «for mindre arbeider» til Oslo bygningskontroll, altså samme arkitektkontor som hadde tegnet tårnet tolv år tidligere. Arbeidets art er oppgitt som «opsetting av plattform nr. 7», og hele byggebeskrivelsen består av to setninger: «Tårnets nåværende 6 plattformer (ytre runde gulv) suppleres med nr. 7, nederst. Denne plattform var på opprinnelig byggemelding prikket inn, og merket 'reserve'.» I følgebrevet står det enda tørrere at «den opprinnelige situasjonsplan brukes, fordi ingen endring vil vises der», og det er vanskelig å være uenig i det. Bruttoareal 32 kvadratmeter, antatt verdi 1,6 millioner kroner, gebyr 815 kroner, som må sies å være en overkommelig pris for å få lov til å henge opp et gulv i tretti meters høyde. Byggetillatelse 2. desember 1986, ferdigbesiktigelse 8. september 1987, ferdigattest 11. september samme år.

Tårnet hadde altså seks plattformer fra 1978 til 1987 og sju fra september 1987, og har du et fotografi som viser seks, er det eldre enn 1987. Hvorfor Televerket ville ha den nettopp da, sier ingen kilde i mappa, men geometrien peker mot kapasitet og ikke sikt. Den sjuende er den nederste, bare 27 meter over terrenget, og for en link som trenger fri sikt er det den dårligste plassen i hele tårnet. Trenger man høyde, kjemper man om plass helt oppe, mens man nederst setter det som klarer seg uten, med kortere kabelstrekk ned til utstyret i fotanlegget. Mest sannsynlig var galleriene rett og slett fulle, og det siste ledige stedet å henge noe var i bunnen.

Naboene ble varslet i rekommandert brev, og varsellista var: Hallvor Snellingen, Per Snellingen, Ingeborg Bjørlycke og Inge Eriksen, alle ved advokat Odd Seim Haugen i Klingenberggata 7. Det er samme advokat som i oktober og desember 1974 protesterte på vegne av brønneierne mot at anlegget i det hele tatt ble bygget. Tolv år, samme kolle, samme advokat på andre siden av bordet, og jeg mistenker at ingen av partene lenger måtte slå opp hvem den andre var.

Ferdig i 1978, åpnet i 1979

Tidsregningen for dette anlegget er rotete i alle framstillinger jeg har sett, og grunnen står i tilsynskortet i byggesaksmappa. Den 19. april 1978 søkte Teledirektoratet om brukstillatelse, den 29. november var det avsluttende synsforretning med mangler som ble rettet, og den 4. desember 1978 ble ferdigattesten skrevet ut, undertegnet Kr. Andersen, for «teletårn og radiolinjestasjon». Byggverket var altså ferdig i desember 1978, mens den offisielle åpningen kom nesten elleve måneder senere. Det er ikke rart når man tenker seg om, bare sjelden fortalt: et tårn er ferdig når betongen er ferdig, et telesenter er ferdig når utstyret virker, og mellom de to datoene ligger et helt år med montasje, prøvedrift og innkjøring. Derfor finner man kilder som oppgir 1977, 1978 og 1979 om samme anlegg uten at noen av dem tar feil, og derfor kan man også holde en offisiell åpning av noe som har vært ferdig og godkjent i elleve måneder.

Gittermasten har sin egen lille historie i brevjournalen, og den svarer på et spørsmål jeg lenge ikke fant noe hold i. Den 15. desember 1978, elleve dager etter ferdigattesten, ble det levert inn et «skriv m/tegn 1 blg av gittermast for antennefeste». En tilleggsapprobasjon ble beregnet 29. desember og betalt 18. januar 1979. Masten var altså ikke en del av det ferdigattesterte byggverket i det hele tatt, den ble omsøkt separat etter at tårnet formelt var ferdig, og godkjent i januar 1979. Den gikk opp samme år som anlegget ble åpnet, og fotplaten som ble støpt inn i toppen sommeren 1977 hadde da stått og ventet i halvannet år på noe å bære.

Åpningen, og formålet

Fire år etter bygningsrådets vedtak ble Røverkollen telesenter offisielt åpnet mandag 29. oktober 1979. Generaldirektør Per Øvregard foretok åpningen sammen med teknisk direktør Per Mortensen, hvis tale gikk ut på NTB samme dag og ble trykt i aviser fra Hamar til Larvik: «Med Røverkollen telesenter har vi bygd ferdig Televerkets motorvei til utlandet.» Bygning, tårn, grunn, vei, kabler og teknisk utstyr kostet til sammen 26 millioner kroner, og anlegget ble omtalt som «siste ferdigbygde etappe i vår nye motorvei for telekommunikasjoner over radiolinjer».

Alt var likevel ikke i drift den dagen. NTB sier presist «ferdig og delvis tatt i bruk», og Televerkets egen tekst utdyper at «de bygningsmessige arbeider til Røverkollen telesenter på Romsås er nå ferdige. Telekommunikasjonsutstyr er under montering og tildels allerede tatt i bruk». Radiolinjen Oslo til Skien skulle være klar i desember, hoppet videre til Jonsknuten ved Kongsberg var under installasjon, og Teknisk Ukeblad meldte så seint som 31. januar 1980 at anlegget «nå er tatt i bruk».

Sammen med Tryvann ble Røverkollen nytt hovedknutepunkt for telesambandet mellom Oslo og resten av landet. Teknisk Ukeblad slo saken opp under tittelen «Tryvannstårnet får avlastning» og skrev at Norge hadde fått «et nytt hjerte for telekommunikasjoner», mens NTB var enda tydeligere og meldte at det nye telesenteret «vil kunne ta over alle funksjoner i anlegget på Tryvann». Televerkets egen begrunnelse til reguleringsmyndighetene, formulert alt i 1975, sier det klarest av alle: «Tryvannstårnet i dag representerer et hjerte i telekommunikasjonene i Norge, og i tilfelle brudd vil rikstelefonforbindelsen til og fra byen, samt radio- og TV-sendingene bli brutt. Av denne grunn ønsker Televerket å bygge en alternativ stasjon. Dublering av de viktigste stamlinjer vil bli installert her, samt en ny radiolinje mot Arendal for tilknytning til ny sjøkabel til Danmark. Stasjonen vil også bli benyttet til det lokale samband.»

Tryvann var tårnet alle kjente, det som ble ansett som nærmest hellig da fjernsynet gjorde sitt inntog i Norge, mens Røverkollen er kollen bak blokkene som ingen utenfor bydelen kan plassere på et kart. Og det var Romsås som skulle overta hvis Tryvann falt ut. De to hadde for øvrig mer til felles enn de fleste vet: Tormod Heggstad hadde ansvaret for driften ved begge stasjonene, og Akers Avis avbildet ham foran det nye tårnet 14. november 1979, mens Stortingsforhandlingene 1978/79, 123/3c, røper at det var arkitekten Peter Andreas Munch Mellbye som tegnet begge tårnene. Aftenposten kalte Røverkollen for Tryvannstårnets lillebror, under overskriften «Røverkollen, fra varde til telesenter», og det er en fin formulering som samtidig underselger saken ganske grovt. En lillebror er en som går bak i køen, mens dette var reserven i et nasjonalt sambandsnett, altså den delen av systemet som skal virke nettopp den dagen resten ikke gjør det. I den rollen finnes det verken storebror eller lillebror.

Bruken vokste fort etter ferdigstillelsen. Allerede i 1977 gikk sambandet Oslo til Arendal over fem radiolinjestasjoner med Røverkollen som knutepunkt, fra januar 1978 kom fast radiolinje til Drammen via Konnerud, og Akers Avis meldte 14. november 1979 at det fra året etter også skulle overføres digitale signaler. Fra 1981 ble kollen basestasjon for det nordiske mobiltelefonsystemet, og i 1983 gikk kabel-TV-signalene over Røverkollen da OBOS valgte Televerket som kabelutbygger.

Navnene, og den ene som står på masta

Jeg har brukt «Røverkollen telesenter» og «Røverkollen radiolinjestasjon» om hverandre gjennom hele kapittelet, og det er ikke slurv fra min side. Kildene gjør nøyaktig det samme, og de gjør det systematisk, alt etter hvem som formidler. Offisielt heter anlegget telesenter, men i byggesaken heter det radiolinjestasjon fra første byggemelding i 1974 til siste ferdigattest i 1994, uten ett eneste unntak. Reguleringsplanen sier radiolinjestasjon, anbudsutlysningen i Norsk Lysingsblad sier radiolinjestasjon, og til og med adressefeltet i bygningsregisteret sier det. Skillet er ikke tilfeldig: telesenter er den videre betegnelsen, og fra 1980 kom datanettkanalene og fra 1981 mobiltelefonien, mens en NMT-basestasjon ikke er en radiolinje i det hele tatt. Radiolinjene skulle sende store datamengder over lange avstander som et alternativ til et komplisert kabelnett, mens basestasjonene skulle gi nabolaget dekning. Det brede navnet dekket alt som kom til å stå der oppe, det presise navnet dekket det tårnet var bygget for.

Så er det den fjerde formen, den som holder seg hardnakket blant folk som ikke bor her: TV-masta. Wikipedia bruker den fortsatt, og alle som kan noe om saken retter på dem, meg selv inkludert, for kringkastingen ble værende på Tryvann og Røverkollen skulle overta samtalene dine, ikke Dagsrevyen. Så fant jeg antennelista på gittermast-tegningen, og den kompliserer bildet.

I revisjonen fra 1. desember 1978, den som ble innlevert som tegning av gittermast for antennefeste, er antennene navngitt hver for seg. Nedenfra og opp, fra toppen av betongen, står det TRF-ant., NRK-ant., UHF-ant., VHF-ant., og øverst en rundstråler. Det står altså NRK på masta, spesifisert i desember 1978, over to år før NMT startet. Alt tyder på at det dreier seg om en linkantenne for programdistribusjon, altså signalet fram til senderne, og ikke en kringkastingssender som stråler ut til husstandene, for Televerket førte NRKs programsignal over radiolinjenettet og en NRK-link på Røverkollen passer nøyaktig med rollen som reserve for stamlinjene. Men leser man Televerkets egen begrunnelse en gang til, står kringkastingen uttrykkelig oppført blant det som ryker hvis Tryvann faller: «i tilfelle brudd vil rikstelefonforbindelsen til og fra byen, samt radio- og TV-sendingene bli brutt. Av denne grunn ønsker Televerket å bygge en alternativ stasjon.» Det Røverkollen selv fikk installert var «dublering av de viktigste stamlinjer», ikke sendere.

Presist formulert var Røverkollen altså reserve for veien fram til kringkastingen, ikke for kringkastingen selv, slik at programsignalet fortsatt skulle komme fram om Tryvann gikk ned. Det gjør den ikke til en TV-mast. Men alle som gjennom femti år har pekt opp mot kollen og sagt TV-masta, har vært atskillig nærmere sannheten enn de hadde grunnlag for å være, og det er en form for flaks jeg synes de skal få beholde.

Porten inn i fjellet

Så har vi døra, eller mer presist tunnelmunningen inn i betongkonstruksjonen som utgjør fotanlegget. Jeg vil gjerne understreke hvor mye arbeid et barnesinn legger ned i en sånn dør. Jeg hadde teorier, jeg hadde flere teorier, og den beste, som jeg holdt fast ved lenger enn det var faglig forsvarlig, var at det lå et digert bunkersanlegg der inne fullt av gammelt militært utstyr som ingen hadde ryddet ut. Inn gikk vi selvsagt ikke, for sikkerhetsnivået var av det slaget som fjerner enhver tvil om hva slags sted man står foran. Det var nesten så det sto et overvåkningskamera og overvåket et annet kamera, bare for å påse at det gjorde jobben sin, og selv om det er en spøk, er den ikke spesielt overdrevet heller.

Nå ligger tegningene på bordet, og det er nesten litt vemodig å kunne svare på spørsmålet. Døra er tegnet som «fasade tunnelinngang» med gitterport, tunnelen fører adkomstveien inn i fjellet og ender i rom 009, oppført med 32,64 kvadratmeter, og derfra kommer man inn i rom 008, «mottagelse», på 57,65 kvadratmeter, som er akkurat hva det høres ut som: et sted å sette fra seg en bil og laste av utstyr. Rundt ligger resten av første etasje, med ytre mål 20,00 ganger 10,40 meter, og romlista er en oppvisning i hva et slikt anlegg faktisk trenger for å stå på egne bein: ventilasjonsrom på 50,64 kvadratmeter, aggregatrom på 26,91, verksted på 26,56, batterirom på 14,18, lager, gang, heis, to kabelgruber, og et rom på 16,20 kvadratmeter som bare heter «disponibelt». I et anlegg der alt annet er beskrevet ned til siste centimeter, og som er dimensjonert for en forsvarssituasjon, er «disponibelt» en romtype man blir gående og tenke litt for lenge på.

Andre etasje er der jobben ble gjort. Det klart største rommet heter «R.L.-utstyr og tavlerom» og er på 115,20 kvadratmeter, der R.L. står for radiolinje, og det er hjertet i hele anlegget, plassert under bakken. Og så, langs veggen inn mot fjellet, ligger hvilerom på 24,48 kvadratmeter, kjøkken på 4,37, soverom på 8,64, garderobe, dusjrom og WC. Soverom, altså, i et anlegg som ifølge reguleringssaken «skal være ubetjent». Det er ikke noe smutthull, bare virkeligheten: ubetjent betyr at ingen sitter der til daglig, ikke at ingen noen gang blir værende. Snøstorm i februar, en feil som må rettes, en montør som ikke kommer seg ned igjen, og da trenger man en seng. Soverommet var heller ingen ettertanke fra byggefasen, for revisjonsfeltet på tegningen sier «8. okt. 1974. Korr.: trapp, nødutgang, soverom», og det ble altså tegnet inn samtidig med nødutgangen, av folk som hadde tenkt gjennom hva som skjer når noe går galt åtti meter over bakken i februar.

En heis går fra bunnen av fotanlegget helt opp i tårnet, og den har ti stopp. De fire første betjener fotanlegget og terrengnivået, og fra og med stopp fire svarer hvert stopp til én plattform. Rundt heissjakten går en innvendig vindeltrapp hele veien opp, med repos etter repos, og øverst, over den siste plattformen, ligger et heismaskinrom på kote 478,7 og et hvilerom på 481,0. Et hvilerom åtti meter over terrenget, tre meter under toppen av tårnet.

Romsåstårnveien

På folkemunne het anlegget sjelden noen av delene. Det het Romsåstårnet, eller for oss veldig lokale, enkelt og greit Tårnet. Og det viser seg at vi ikke er alene om å kalle det det, men på et sted jeg ikke hadde ventet.

Offisielt heter veien opp Sverre Iversens vei. Det står i Nasjonal vegdatabank, i matrikkelen og i Kartverkets stedsnavnregister, og reguleringsplanen fra 1976 sa da også at tomta skulle ha «adkomstvei og felles avkjørsel fra Sverre Iversens vei». Slår du opp stedet i Google Maps, heter veien Romsåstårnveien. Det navnet finnes ikke i noe offentlig register, verken i stedsnavnregisteret, matrikkelen, vegdatabanken eller OpenStreetMap, og jeg har sjekket alle fire. Google lar brukere foreslå navn på veier som mangler dem, så navnet må ansees som ytterst uformelt.

Anlegget som vokste nedover

Det vi alle visste om Tårnet, var at det var viktig, og at man ikke slapp inn. Over papirene lå det ingen hemmelighold i det hele tatt, men over selve anlegget lå det i høyeste grad, og som barn er det den siste varianten man merker. Når staten først har bestemt at et sted skal være reserven for hele landets telesamband, følger neste spørsmål av seg selv: hvor robust er egentlig reserven? Et betongtårn på en kolle er utmerket til å sende radiobølger, men det er samtidig et synlig, sårbart og temmelig ubeskyttet stykke infrastruktur, og noen måtte før eller siden komme til å spørre hva som skjer med det den dagen noen vil det til livs.

Lokalavisa skrev det uten å ane hva den gjorde, uker etter åpningen: «Anlegget på Røverkollen er imidlertid ikke bygd med sikte på utvidelse» (Varingen 27. november 1979). Setningen var gal alt den dagen den sto på trykk, og det som gjør den ekstra fin er at motbeviset hadde stått i landets største avis fire år tidligere. Reguleringssaken fra 1976 sier det rett ut, i en parentes som ikke har eldes godt: «Anlegget er plassert slik at eventuelle utvidelser (ingen utsikter i dag) kan skje under terrengnivå.» De manglende utsiktene holdt seg i elleve år, og så kom det tre utvidelser i løpet av fire. Aftenposten hadde dessuten trykt nøyaktig den samme opplysningen 25. oktober 1975. Utvidelse var altså ikke bare mulig, den var planlagt, den var offentlig kjent, og retningen var bestemt på forhånd. Nedover.

Det ble tre av dem. Den første kom i 1987 og var den sjuende plattformen, stiplet inn på tegningen fra 1974, merket «reserve», og tålmodig i tretten år. Den andre kom i 1990 og er lett å overse, av den enkle grunn at man ikke kan se den. Den 9. april 1990 leverte Mellbye Arkitekter en byggemelding til Oslo bygningskontroll på vegne av Teledirektoratet, journalnummer 90/1263, med arbeidets art oppført som påbygg og bygningens art håndskrevet i feltet for «annet»: radiolinjestasjon. Tegningen viser et nybygg på 12,90 ganger 14,90 meter med seks tekniske rom, tavlerom, ventilasjonsrom, batterirom, kjøkken, dusj og WC, oppholdsrom og et eget traforom, til sammen 192 kvadratmeter bruttoareal, og i bygningsregisteret er det ført som kjeller, hvilket må sies å være en presis om enn beskjeden beskrivelse.

Byggebeskrivelsen er skrevet av folk som ikke hadde forestilt seg at noen skulle lese den som historie, og den er desto bedre for det. Grunnens beskaffenhet: fjell. Fundamentering: på fjell. Takkonstruksjon, innenfra og ut: «betong, isolasjon, membran, glidesjikt, påstøp, påfylt jord med gress». Vinduer: «spesialvinduer med stålbeskyttelse i størrelse for rømming». Oppvarming: elektrisk, pluss «overskudd av varme fra elektronisk utstyr». Og punkt 31, særlige opplysninger: «Anlegget ligger skjult i terrenget, oppdekket med jord og gress, med unntak av eksisterende vegg ved tunnelåpning som forlenges.» Seksten år etter at det første anlegget ble sprengt ned og tildekket med tilsådd terreng, gjorde de altså nøyaktig det samme en gang til, og skjøtet det nye bygget på den gamle tunnelmunningen ved å forlenge veggen.

Men noe hadde endret seg i mellomtiden, og det ser man på romlista. I 1977 fikk anlegget hvilerom og soverom, mens det i 1990 ikke finnes noe soverom i det hele tatt. Byggemeldingen fører rommene som «oppholdsrom med noe dagslys og toaletter for besøk», og tvers over rom-kolonnen på skjemaet står tre ord skrevet inn: «ubemannet teknisk avdeling». En ubemannet avdeling med kjøkken, dusj og toaletter for besøk, altså. Der ligger hele automatiseringen av Televerket gjennom 1980-tallet, lest ut av to romlister: i 1977 bygget de for folk som ble der om natten, i 1990 for folk som kommer og drar igjen samme dag. Det er den samme etaten, den samme arkitekten og den samme kollen, og på tretten år har mennesket gått fra å bo der til å være noe man lager toalett til.

Byggetillatelsen ble delt i to, og det er den første av dem som er verdt å merke seg. Den 3. oktober 1990 fikk Sten Olsen tillatelse til graving og sprengning, og den 11. desember fikk Egil Stubberud fra Hønefoss tillatelse til «resten av bygget», med ferdigbesiktigelse 9. oktober 1991 og ferdigattest først 18. februar 1994. Sprengningstillatelsen for utvidelsen av fotanlegget er altså datert 3. oktober 1990, og sju uker senere, den 22. november, fattet helse- og sosialstyret i bydel Romsås et enstemmig vedtak om forbud mot kveldssprengning på Røverkollen.

For da hadde den tredje utvidelsen begynt, den som gikk lengst nedover, som tok tre år, som ingen ville forklare, og som naboene under kollen kom til å kjenne i kroppen. Det ble troll i ord, det lokalavisa skrev i november 1979. Men ingen kan si at de ikke var advart, for det sto i Aftenposten i 1975.

Fjellanlegget (1990)

Sensommeren 1990 rykket altså Televerket inn igjen, og denne gangen skulle de innover i fjellet, bokstavelig talt.

Entreprenøren Kristian Olimb AS boret et hull gjennom fjellet på tre dager, i papirene omtalt som en «spesialjobb», og hva hullet skulle brukes til, sto det ingenting om. Det første som gikk galt, gikk galt før dynamitten i det hele tatt var i bruk: hærverk på en lensepumpe sendte hydraulikkolje og borslam nedover det gamle bekkefaret og ut i Svarttjern. Televerkets overingeniør Tom Brattberg forklarte at «pøbler hadde skåret i stykker og dratt ut ledninger» i pumpa, og avviste at etaten kunne holde vakt ved alle slike anlegg. Forholdet mellom Televerket og naboene var allerede surt før den første salven gikk av.

Det nærmeste vi kommer en forklaring på hva som foregikk, sto i Aftenposten i januar 1991, og den var av den typen som gjør vondt verre. Avisen kalte det rett ut Televerkets «hysj-anlegg», og skrev at anlegget «vil inneholde avansert utstyr som skal binde landsdelene teleteknisk sammen i en beredskapssituasjon», at det var underjordisk, gass- og bombesikkert, at bare en liten del ville bli synlig, at det skulle sprenges ut opptil 80 000 kubikkmeter fjell, og at prislappen var rundt 200 millioner kroner.

Det er altså bekreftet, i Norges største avis, i 1991, at det ble bygget et gass- og bombesikkert beredskapsanlegg i drabantbyen vår. Og likevel visste nok de færreste hva det het.

OSIKAN, og hva navnet betyr

Televerket var tilbakeholden med opplysninger, som Aftenposten diplomatisk formulerte det, og navnet ble brukt i pressen uten at noen forklarte det. I flere tiår har det stått igjen som et av de merkeligste ordene i Groruddalen: fire stavelser, ingen betydning, ingen som vet.

Forklaringen sto i Byggeindustrien, nummer 6/7 for 1992, i en tørr liten anbudsnotis om at Ingeniør Gunnar M. Backe A/S skulle føre opp et kontorbygg foran «OSIKAN, Oslo sikrede anlegg, fjellanlegg for teletekniske installasjoner på Romsås», og byggherre var Teledirektoratet.

Oslo sikrede anlegg. Ikke noe kodenavn, ikke noe akronym med hemmelig innhold. Bare en helt bokstavelig beskrivelse, publisert helt åpent i et bransjeblad, mens etaten samtidig nektet å svare pressen. Senere, da anlegget hadde fått nytt liv som datasenter, skrev Computerworld det som «Oslo sikre anlegg», og det er den formen som har overlevd på nett.

Og her faller den siste brikken på plass, den jeg selv brukte lengst tid på. Hvorfor akkurat den kollen? Svaret er at Televerket ikke gikk ut og lette etter et fjell. De gikk ned i det fjellet de allerede sto på toppen av. Radiolinjene, datanettet og mobilnettet møttes på Røverkollen fra 1979. OSIKAN er den delen av knutepunktet som ble gravd ned og herdet, slik at det fortsatt ville virke etter en dårlig dag.

Så dukket det opp en ny betongkloss langs veien oppover mot tårnet, i første sving etter Sverre Iversens vei. Enda en ting jeg ikke visste hva var, og altså enda en anledning til overtenning i et hode som allerede hadde nok å gjøre.

Etter hvert som brikkene falt på plass, ble forklaringen den kjedelige igjen, og denne gangen er den også den åpenbare. Ethvert fjellanlegg av en viss størrelse trenger en nødutgang. Man plasserer ikke folk og maskiner femti til sytti meter inne i fjellet med bare én vei ut. I tillegg trenger et slikt anlegg luftinntak og avkast, og de tingene løses gjerne i samme konstruksjon.

Jeg understreker at dette er en slutning, ikke et dokumentert forhold. Ingen har bekreftet noe om denne betongklossen, og jeg har ikke funnet den omtalt i noen kilde. Men plasseringen stemmer, avstanden stemmer, og forklaringen krever ingen ekstra antakelser.

Sprengningskrigen (1990 til 1991)

Sprengningen var ikke bare spennende. For dem som bodde nærmest, var den en plage av det slaget som setter seg i kroppen.

Anleggstomta lå ikke langt fra blokkene i Røverkollen borettslag, naboer oppsøkte lege med søvnproblemer, angst og depresjoner, og 22. november 1990 fattet helse- og sosialstyret i bydel Romsås et enstemmig vedtak om forbud mot kveldssprengning.

Televerkets svar var at vedtaket var fattet på feilaktig grunnlag og var ugyldig, at målingene fra Oslos miljøetat ikke holdt, og at entreprenøren ville få beskjed om at de kunne sprenge også etter klokka 18 «når det er helt nødvendig». Bydelen klaget etaten inn for Samferdselsdepartementet, med en formulering som fortjener å bli stående: Televerket startet sprengningene «uten å søke om godkjennelse før man starter. Det viser en så arrogant holdning til lover og regler at vi finner det nødvendig å innhente en uttalelse fra Samferdselsdepartementet».

Så tapte bydelen, og de tapte høyt oppe. Den 8. februar 1991 kunne Akers Avis melde under tittelen «Romsås rystes på ny» at fylkesmannen i Oslo og Akershus hadde underkjent vedtaket. Fylkesmann var på det tidspunktet Kåre Willoch, som hadde forlatt Stortinget i 1989 og satt i embetet til 1998. Bydelsoverlege Terje Tangen registrerte virkningen umiddelbart: etter underkjenningen merket han «en ny omgang med beboere som sliter med søvnproblemer» og psykiske påkjenninger. Lokalavisa svarte med en leder som spurte om en fylkesmann er «helt egenrådig», og om han «fritt kan neglisjere råd fra fagfolk og vedtak av politikere».

Men bydelen ga seg ikke, og det er her historien blir god. De målte støyen på nytt, fattet nytt vedtak med ny hjemmel, og skjerpet grensene: forbudt å sprenge mellom klokka 19 og 08. Da Televerket fortsatte, tok bydelsoverlegen fram det tyngste verktøyet han hadde. Fra 4. april 1991 ila han Televerket tvangsmulkt på én million kroner per dynamittsalve avfyrt om kvelden, natten eller tidlig om morgenen.

Én million kroner per smell. Fra en bydelsoverlege. Mot et statlig verk.

Den 11. mai 1991 oppsummerte Akers Avis resultatet med en setning jeg har lyst til å ramme inn: «Televerket har tapt i sprengningssaken. Foreløpig.» Fylkesmannen lot denne gangen bydelens forbud stå inntil videre, mens fylkeslegen forberedte endelig innstilling. Samme embete, motsatt konklusjon, av den enkle grunn at politikerne hadde gjort hjemmeleksen sin i andre forsøk.

Så sent som 25. september 1991 sto «Televerkets anlegg, OSIKAN» fortsatt på dagsordenen til bydelsutvalget, klemt inn mellom tertialmeldingen, morsmålstrenerstillingene i barnehagene og kabel-TV-nettet. Det er kanskje det mest presise bildet som finnes av hvordan et hemmelig nasjonalt beredskapsanlegg ser ut nedenfra, som sak fire på sakslista.

Hva fylkeslegen til slutt innstilte på, og om noen tvangsmulkt noen gang ble krevd inn, har jeg ikke klart å finne svar på. Etter mai 1991 forsvinner saken ut av spaltene. Sprengningen tok uansett slutt av seg selv, for fjellrommet var ferdig uttatt, og resten av arbeidet foregikk inne i tunnelene der ingen kunne høre det.

Hvor stort ble det, og hva som kom over bakken

Så stiller det store spørsmålet seg: hvor stort ble fjellanlegget? To tall finnes. Aftenposten skrev i januar 1991 at det skulle sprenges ut «opptil 80 000 kubikk fjell», og oppga at dette var basert på opplysninger Televerket tidligere hadde gitt. En entreprenørs referanseoppstilling opererer på sin side med 100 000 kubikkmeter under jord, pluss 25 000 kubikkmeter sprengt i dagen. Tallene spriker, men de spriker ikke dramatisk, og forskjellen er akkurat den man venter mellom et anslag gitt tidlig i prosjektet og en oppsummering laget etterpå.

En fotballbane i full størrelse er 105 ganger 68 meter. Hvis du graver den ut til 14 meters dyp, har du fjernet 100 000 kubikkmeter. Fjellrommet under Romsås er altså en fotballbane med takhøyde som en fireetasjes bygård. Foretrekker du en annen målestokk: et olympisk svømmebasseng rommer 2500 kubikkmeter vann, da har du førti av dem.

Mens striden pågikk, gikk prosjektet sin gang, og fra det øyeblikket noe skulle bygges over bakken, ble det plutselig fullt av kilder. Et fjellanlegg kan holdes hemmelig, men et kontorbygg må lyses ut på anbud.

I februar 1992 rykket Teledirektoratet inn kunngjøringen i Norsk Lysingsblad, gjengitt i både Aftenposten og Arbeiderbladet: et administrasjonsbygg i tilknytning til fjellanlegget OSIKAN, bruttoareal rundt 6500 kvadratmeter. Ingeniør Gunnar M. Backe A/S fikk hovedentreprisen til 25,4 millioner kroner, byggetid fra 5. mai 1992 til 15. mai 1993.

Bygget fikk navnet Osikan Dagbygg, forkortet Osikan DB, og det navnet er i seg selv en liten avsløring: dagbygget er den delen som ligger i dagen, til forskjell fra det andre. Byggenytt presenterte det ferdige bygget i 1994. Tomta var på cirka 7,6 mål, i sterkt skrånende terreng mellom Sverre Iversens vei og en gangvei. Fire etasjer, fundamentert til fjell, plasstøpt betong, kjeller med dobbel takhøyde og parkering, cellekontorer mot korridor, kantine. Prosjektansvarlig hos entreprenøren, overingeniør Arild Hagaløkken, opplyste at totalprisen ble 29,5 millioner kroner og at bygget sto ferdig sommeren 1993 etter 14 måneders byggetid.

Byggeindustrien tok det med i oversikten «Årets prosjekter 93», mellom Østbanehallen og Fokus-kvartalet, uten et ord om hva som lå bak veggen.

Fjellet får en sivil jobb

Så skjedde det som skjedde med all kaldkrigsinfrastruktur: den fant seg en sivil jobb. Televerket ble Telenor, monopolet ble avviklet, og et gass- og bombesikret fjellrom med kjøling, nødstrøm og vakthold viste seg å være akkurat det den nye databransjen ville ha.

I desember 2000 hadde Computerworld en reportasje under tittelen «Dypt inne i fjellet», om at det på et hemmelig sted i Oslo lå et av landets største driftssentre, og at EDB Teamco stadig bygde det ut. Selskapet hadde anlegg i flere byer, «men Osikan (Oslo sikre anlegg) er størst». Anlegget lå 50 til 70 meter inne i granitten, døgnkontinuerlig video- og vaktovervåket, terrorsikret i henhold til Forsvarets standarder, og svært få ansatte hadde adgang. Begrunnelsen fra markedssjefen var forbilledlig kortfattet: «Hvis vi slipper for mange mennesker inn i et driftssenter blir det rot.» Inne i fjellet sto to av Norges i alt seks Sun 10000-maskiner.

Barndommens spørsmål var hva som skulle plasseres i hullet. Svaret, ti år senere, viste seg blant annet også å handle om nettopp pengetransaksjoner.

Torsdag 2. august 2001 gikk det galt. EDB Teamco holdt på å koble seg opp mot OSIKAN for å få full speiling, slik at alle bankdata skulle ligge samtidig på Skøyen og i fjellet på Romsås. Arbeidet var i gang, men ikke ferdig. Fagfolkene skulle initialisere platelagre i fjellanlegget, som fjernstyres, men på grunn av en kablingsfeil traff kommandoen sparebanksystemet på Skøyen i stedet, som var i full drift. I mer enn fem døgn var saldoen på millioner av norske bankkonti utilgjengelig, og data måtte rekonstrueres fra sikkerhetskopier og transaksjonslogger over sju til åtte dager.

Kopien som skulle ha reddet situasjonen, fantes ikke, av den grunn at det var nettopp den kopien man holdt på å lage.

Computerworld var ikke nådig, og oppsummerte at Norges mest profesjonelle driftsorganisasjon hadde dummet seg ut. Poenget bladet landet på, er egentlig hele denne artikkelens moral: anlegget tåler en bombe, men det hjelper lite når feilen kommer inn gjennom kabelen.

Etterspillet er nesten like talende. Da bransjen i 2002 gjennomgikk sine nye løsninger, het det om OSIKAN at systemet «tidligere ble betegnet Osikan, men har for lang oppstartstid i dag». Fjellet var ikke lenger raskt nok. Det er en presis dom over hele denne generasjonen anlegg: de var bygget for å overleve, ikke for å starte fort. I 2012, da EVRY skar ned fra 18 datasentre i Norge til tre, fikk OSIKAN likevel bli stående, nå som beredskapssenter.

Skiltet ved innkjørselen sier Telenor, og grunnboka bekrefter det. Eiendommen ble 6. mai 2015 registrert på Telenor Towers Norway AS, altså selskapet som forvalter master og tårn i konsernet. Anlegget som ble bygd for at staten skulle ha et gass- og bombesikkert reservepunkt for hele landets telesamband, står i dag oppført hos eiendomsselskapet for master. Det er en helt udramatisk konklusjon på en historie som begynte med hysj, og det er kanskje nettopp poenget: infrastruktur som en gang var hemmelig, ender med å bli et gårds- og bruksnummer som hvem som helst kan slå opp.

Hva som foregår bak fjellveggen i dag, sier grunnboka derimot ingenting om. Det siste kildene mine forteller, er at EVRY i 2012 beholdt OSIKAN som beredskapssenter da de skar ned fra atten datasentre i Norge til tre. Eier og bruker er ikke nødvendigvis samme selskap, og de trenger ikke være det.

Romsås-duppen (1990-2002)

Søndag 2. juni 1991 viste Svarttjern seg fra sin beste side. «Romsås-duppen '91» var borettslagenes egen utgave av «Ta sjansen», forbildet som Skiforeningen og NRK hadde arrangert i Besserudtjernet nedenfor Holmenkollbakken siden 1983, der hjemmelagde båter og sykler var blitt årviss lørdagsunderholdning på fjernsynet. At Romsås fikk sin egen versjon, var ikke tilfeldig. Initiativtakeren Ragnar Skaalerud hadde selv vært Skiforeningens arenaformann på Holmenkollen i en årrekke, og visste altså nøyaktig hvordan et slikt arrangement skulle settes opp. Samtlige borettslag stilte seg bak, og Televerket, den nye naboen i fjellet, sponset det hele med 20 000 kroner, som lokalavisen tørt bemerket trolig var «et plaster på såret» for rystelsene fra sprengningsarbeidet i Røverkollen (Akers Avis Groruddalen 19. april 1991).

På østsiden av tjernet ble det reist en provisorisk rampe av stillas, og hjemmelagde farkoster raste utfor i kamp om sekunder og juryens gunst. To tusen mennesker, kanskje to og et halvt tusen, hadde møtt fram, ifølge en henrykt bydelsutvalgsleder Wenche Hansgaard, som også satt i juryen. Tiur'n fra Tiurleiken borettslag tok pokalen for flotteste fartøy, juniorklubbens hjemmebygde Ubåt I levde opp til navnet og gikk rett til bunns og vant fiaskoprisen, mens vaktmestersentralens isoporbåt Duppen suste ut til bøya på 5,69 sekunder og sikret seg plass i selveste Ta sjansen i Holmenkollen. Det var turnoppvisning på flytebrygga, vannscooterdemonstrasjon på tjernet og utsolgte kiosker, Romsås Lions' Arild Mathisen var speaker, og blant publikum sto Høyres ordførerkandidat Astrid Nøklebye Heiberg (Akers Avis Groruddalen 7. juni 1991).

Årene etter

Duppen ble ingen engangsforeteelse, og premien holdt seg: vinneren fikk reise til Holmenkollen. I 1992 var det Rune Larsen og Roar Alseth som var «både frekkest og raskest», med farkosten «TV Siglar», fullt utstyrt med alt fra kassettradio til «porno-TV». Året etter vant Rune Larsen igjen, denne gangen med Jarle Homseth, og skulle «representere drabantbyen i Ta sjansen i Holmenkollen» (Akers Avis Groruddalen 17. juni 1992 og 16. juni 1993). Etter hvert vokste arrangementet ut over selve rampa. I 1997 landet hoppere fra Oslo Fallskjermklubb en etter en ved Svarttjern rett før duppen startet, og den siste tok nesten med seg mer enn han hadde tenkt, mens en av båtene «havarerte durabelig» (Akers Avis Groruddalen 18. juni 1997). Fiaskoprisen ble et eget høydepunkt, og i 1998 gikk den til Svarttjern skole, med en båt som «gikk i oppløsning før den hadde nådd vannoverflaten» (Akers Avis Groruddalen 19. juni 1998).

Duppen gikk inn som innslag i Romsåsdagene, bydelsfestivalen med røtter tilbake til 1973 som i juni hvert år fylte Humleby, senteret og Svarttjern med aktiviteter (se Tidsarkivets artikkel om Romsåsdagene). Romsåsduppen sto på programmet ved Svarttjern hvert år gjennom hele 1990-tallet, side om side med fiskekonkurranse, olabilløp og korpsmusikk, og med Romsås Vaktmestersentral som en av de faste bærebjelkene i arbeidet.

Slutten

Siste utgave gikk i juni 2002, i pøsregn. «I plaskende regn og i et fullstendig vått Svarttjern seilte båtene i Romsås-duppen utfor», og vinneren som gikk videre til Ta sjansen, var speiderne fra Romsås i et gammelt vikingskip (Akers Avis Groruddalen 19. juni 2002). Så ble det stille, både på Romsås og i Holmenkollen, og de to tingene hang sammen. Ta sjansen ble arrangert siste gang i juni 2002. Utgaven i 2003 ble avlyst etter at Skiforeningen tapte over seks millioner kroner på konkursen i Sponsorservice, publikumstallene hadde sunket i flere år, og da gamle Holmenkollbakken ble revet i 2009, forsvant også Besserudtjernet. Da Akers Avis i mars 2003 skrev om forsommerens program på Romsås, var konklusjonen kort: siden «Ta sjansen» i Holmenkollen, «storebroren til Romsås-duppen», var avholdt for siste gang året før, var også Romsås-duppen over (Akers Avis Groruddalen 14. mars 2003). Blant beboere huskes også strengere sikkerhetskrav som en del av forklaringen, men det var forbildets fall som kom først.

Minnet holdt seg likevel. I 2022 ble lokalet til Frivilligsentralen på Romsås fylt opp da Thorleif Skålerud, mangeårig leder av vaktmestersentralen, fortalte om Romsås-duppen og tidligere tider (Akers Avis Groruddalen 15. juli 2022). Tjue år etter siste utgave var det fortsatt nok folk med minner om saken til å fylle en sal.

Olabilløpet på Humleby (1980–2013)

Ved siden av duppen i tjernet fikk Romsås en annen årviss folkefest, og den varte mer enn dobbelt så lenge. Nedover bakken mot Humleby, den samme lia som senere skulle få lys og bli vinterpark, gikk olabilløpet Romsås Grand Prix i over tretti år.

Det begynte lørdag 6. september 1980. «OLABIL '80. Humleby, Romsås, lørdag 6. sept. kl. 13.00. Fri deltakelse», annonserte Akers Avis, og arrangør var den lokale Lions-klubben. Løpet var del av en større Lions-satsing på Oslos østkant den høsten, med parallelle løp på Hasle og Furuset. På Hasle het det «Hasle Lions Grand Prix» og gikk nedover Gladengveien med Bjørge Lillelien som kommentator, mens Romsås foruten selve løpet kunne by på oppvisning av go-cart-kjøring med Rune Berg, «egentlig en olabil, men utstyrt med motor», og teknisk kontroll av alle «kjøretøyene» (Akers Avis Groruddalen 5. september 1980). På Romsås var den faste bakken den som går nedover til kirken og ned til Humleby, og målstreken lå ved krysset som går opp til skogholtet der den gamle hoppbakken en gang lå.

Formatet, og folkene bak

Formatet holdt seg i tre tiår. Det ble kjørt i klasser for barn over og under ni år, og i to typer kjøretøy: hjemmesnekrede olabiler og kit car, som Lions etter hvert kjøpte inn og lånte ut «for at alle skal få være med». Politiet stilte opp og utstedte «sertifikat for stillestående politibil og politisykkel» til de minste. Oppslutningen var solid. I 1991 stilte nærmere hundre kjøredoninger, og i 2001 kunne Harald Kristiansen i Romsås Lions opplyse at «hvert år er det 60 til 80 barn som deltar i olabil-løpet» (Akers Avis Groruddalen 30. august 1991 og 13. juni 2001).

Løpet flyttet seg i kalenderen. I 1980-årene og tidlig på 1990-tallet lå det i slutten av august eller i september, gjerne som en familiefest ved Humleby, der bydelsutvalget måtte anbefale at Lions fikk bruke området til «høstens olabilløp, som er blitt en årviss tradisjon øverst på Romsås». Senere ble det flyttet inn i Romsåsdagene i juni. Programmet fra 1997 viser hvordan de to store tjern-tradisjonene ble lagt etter hverandre: klokka 11 friluftsgudstjeneste ved Svarttjern ved kapellan Paul Skuland, med Romsås barnegospel, og klokka 12.30 Romsås Grand Prix ved Humleby (Akers Avis Groruddalen 11. juni 1997). I 2005 var løpet tilbake i oktober, og i 2007 lå det på en lørdag i begynnelsen av september, med åpning ved Jan Bøhler.

Bak arrangementet sto de samme navnene år etter år: John Engebretsen inviterte hele familien i 1991, og i 1998 var det Ragnar Skaalerud, Åke Sætha og Trond Kristiansen som sto for innbydelsen, med bydelsutvalgsleder Wenche Hansgaard blant de feststemte. Skaalerud er verdt å legge merke til, for det var samme mann som hadde tatt initiativet til Romsåsduppen i tjernet nedenfor. Harald Kristiansen ble etter hvert den som gikk igjen som løpsleder, og han holdt det gående i over tjue år.

Jubileene ble markert. «Søndag 13. juni arrangerer Romsås Lions olabil-løp for 20. gang, som en del av Romsås-dagene», sto det i 1999, og to år senere var det «for 22. gang» (Akers Avis Groruddalen 11. juni 1999 og 13. juni 2001). Lions' egen telling fører altså første løp tilbake til 1980, i samsvar med annonsen.

Øyeblikkene som ble husket

Og som med duppen er det detaljene som har holdt seg best. I 1988 presenterte brødrene Rolf Einar og Tor Arne Brodal en helt ny olabil på Humleby. I 1998 kjørte tre år gamle Ruben løpet i en ekte Donald Duck-bil sammen med pappa, og brukte lengst tid av alle. «Men hva gjorde vel det? Han hadde finest bil!», skrev avisen. I 2000 gikk klassepremiene til Jonas Aakre, Glenn Børmarken, Kristoffer Hansen og Magnus Erlund. I 2005 «tok Aylin innersvingen på alle», da ti år gamle Aylin Shokri vant Romsås Grand Prix, og avisen kunne ikke dy seg: «Hvem sa at jenter ikke kan kjøre bil?» (Akers Avis Groruddalen 2. september 1988, 19. juni 1998, 28. juni 2000 og 5. oktober 2005).

Fra Romsås Lions til Grorud Lions

Utover 2000-tallet gikk stafettpinnen videre til Lions Club Grorud, som førte tradisjonen inn i et nytt tiår. I 2008 gikk løpet i to klasser, «selvbygde biler og kit car som blir lånt ut», etter at følget hadde gått forbi Svarttjern og opp til Humleby. I 2010 hadde klubben investert i åtte splitter nye kit cars, og i 2011 startet løpet klokka halv seks under ledelse av «Grorud Lions' egen Harald» (Akers Avis Groruddalen 27. august 2008, 25. juni 2010 og 17. juni 2011).

Det siste løpet jeg finner belagt, gikk i juni 2013, og det er en verdig avslutning. Tobias Akanbi «gikk til topps og forsvarte dermed familiens vinnertradisjoner» da han stilte til start i bakken i Humleby. Han innrømmet at han hadde en fordel, for han kjørte bestefars olabil, «en olabil av edleste sort som gikk fortere enn de andre» (Lokalavisen Groruddalen 26. juni 2013). Trettitre år etter det første løpet var bilene blitt arvegods.

Om løpet gikk flere ganger etter 2013, har jeg ikke funnet belegg for. Tidsarkivet tar gjerne imot bilder, premier, resultatlister og minner fra Romsås Grand Prix.

Groruddalssatsingen og Svarttjernparken (2000–2009)

Utover 2000-tallet forfalt idyllen på ny. I 2005 og 2006 ble det gjentatte ganger målt helsefarlige mengder tarmbakterier, på det verste fire ganger grenseverdien, og i 2006 frarådet bydel Grorud bading hele sesongen, mens vannstanden sto en halv meter under det normale (NRK 16. juni 2006).

Redningen kom med Groruddalssatsingen. Til badesesongen 2009 ble Svarttjern og området rundt totalrehabilitert, ifølge én oversikt for rundt 13 millioner kroner, med sandstrand, brygger, lekeplass, gangveier og full universell utforming med egen baderampe. Under arbeidet gjorde Vann- og avløpsetaten et funn som forklarte mye av bakteriehistorikken. Tolv toaletter ved skolen like ved hadde hatt avløp rett ut i tjernet. Det ble ordnet omgående (Nettavisen 28. august 2011). Fredag 19. juni 2009, nok en gang like før sankthans, åpnet kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa og byrådsleder Erling Lae «nye» Svarttjern med folkefest, og Svarttjernparken ble raskt et av satsingens utstillingsvinduer.

Ett år og elleve dager etter folkefesten, altså 30. juni 2010 kom den verste enkeltdagen i tjernets historie. Den 30. juni 2010 lekte to brødre på ni og tolv år ved vannet da den yngste havnet uti, og storebroren hoppet etter for å redde ham. Ingen av dem kunne svømme, og begge omkom. Flere så hendelsen fra bredden, men ifølge politiet kunne heller ingen av de tilstedeværende svømme (Lokalavisen Groruddalen og Nettavisen 30. juni og 1. juli 2010). Det var en bitter kontrast til forutsetningen fra 1970-tallet, om at det alltid ville være en hjelpende hånd i nærheten der så mange bodde tett på vannet. Ulykken utløste en landsomfattende debatt om svømmeopplæringen i skolen, der både Norges Svømmeforbund og Røde Kors krevde krafttak (Dagbladet 1. juli 2010).

Fem liv: et regnskap (1969–2010)

Kildene til denne artikkelen dokumenterer fire dødsulykker i Svarttjern, med til sammen fem omkomne, over et spenn på førtien år: en 29 år gammel kvinne i juli 1969, en fem år gammel gutt i april 1979, en badende i juni 1980, og to brødre på ni og tolv år i juni 2010. Av hensyn til de etterlatte navngis ingen av dem her. Ved siden av dødsfallene forteller kildene om minst tre barn som ble berget i tid, i mai 1975, i november 1980 og i november 1994.

Et mønster går igjen, og det er ubehagelig tydelig når man setter det opp. Hver epoke i badevannets historie har sin tragedie, og nesten hvert sikringstiltak kan spores tilbake til en av dem. Ulykken i 1979 ga tømming, grunning av breddene og fjerning av flytebryggene. Ulykken i 1980 satte tilsynsordningen på dagsordenen og avdekket at ingen egentlig ville ta ansvaret. Ulykken i 2010 løftet svømmeopplæringen til nasjonal sak. Tiltakene kom altså etterpå, hver gang, og de kom fordi noen hadde mistet noen. Drukningsfaren var, som forvalteren på Romsås formulerte det i 1980, alltid til stede.

Debatten etter 2010 satte tall på noe mange hadde ant. En undersøkelse fra Svømmeforbundet og Redningsselskapet i 2009 viste at bare halvparten av landets femteklassinger kunne svømme, enda læreplanen krevde svømmedyktighet etter fjerde trinn, og forbundet anklaget skoler landet rundt for å nedprioritere svømmeundervisningen av sparehensyn. Det sto i kontrast til tiårene før, da svømmeopplæringen mange steder var en fast og prioritert del av skoleuka. Romsås ble sågar bygget med egen svømmehall i senteret. At svømmedyktigheten fikk forvitre i en kystnasjon som Norge, er et paradoks som debatten etter ulykken satte ord på, og det er trist at to barneliv skulle gå tapt før man var villige til å innse at vi hadde en utfordring å løse. En utfordring som ikke Romsås hadde alene, men hvor det på nasjonalt nivå trengtes en holdnings og fokusendring.

Samtidig hører det med at risikoen var kjent og veid fra første stund. Å legge et badetjern i hjertet av en drabantby innebar en fare som aldri kunne fjernes helt, bare reduseres, og det var et valg som ble gjort med åpne øyne: av arkitektene som i 1963 grublet på om det kunne spennes nylonnett under vannskorpen, av kommunen som i 1974 fikk forslag om å fylle igjen hele tjernet og la det ligge, og av beboerne selv, som i 1979 delte seg i to underskriftsaksjoner og til slutt valgte å bevare vannspeilet.

Vektskålen på den andre siden er vanskeligere å tallfeste, men den er reell. Generasjoner av Romsås-barn har vokst opp med vann som en naturlig del av hverdagen, med badeliv noen meter fra husveggen og svømmehall i senteret. For mange ble Svarttjern det første og tryggeste møtet med vann. For et barn som vokste opp langs breddene kunne timene i vannet gjennom en oppvekst telles i hundrevis, og for ungdom som var blitt vannvant ved tjernet hjemme, ble terskelen lavere for å oppsøke større badevann som Steinbruvann. Eksponeringen for Svarttjern har med andre ord satt spor som varer, i vannglede, vanntrygghet og svømmedyktighet, side om side med sorgen ulykkene etterlot seg.

Det ene opphever ikke det andre. Begge deler er en del av tjernets historie, og et regnskap som bare fører den ene kolonnen, ville ikke være sant.

Myten om «De dødes tjern»

En seiglivet vandrehistorie vil ha det til at grøsserklassikeren De dødes tjern (1958), etter André Bjerkes roman, ble spilt inn ved Svarttjern på Romsås før utbyggingen. Det stemmer ikke. Filmen ble tatt opp ved Skomakertjern i Nordmarka, med scener også ved Steinstjernet ved Kolsås og Tjernsrudtjernet på Jar. Romsås-folk kan trøste seg med at de ikke er alene om myten. Da NRK i 2008 oppsøkte det ekte innspillingstjernet, fortalte skuespiller Henny Moan at filmlaget hadde vært innom et titall tjern før de fant det rette, og ved et Svarttjern på Jessheim har generasjoner av folkehøgskoleelever fått høre at filmen ble spilt inn nettopp hos dem (NRK 11. juli 2008). Mørke småtjern med svart vann setter tydeligvis fantasien i sving over hele landet.

Den firkantede steinkonstruksjonen på Svarttjern

Et vannverk setter fysiske spor, som inntak, kummer, ledningsgrøft og gjerde. Gjerdets skjebne kjenner vi, for det gikk til Grorud Arbeiderkor i 1937. Men ved tjernet sto det også noe langt mer håndfast, og det i mannsaldre.

Alle som vokste opp eller bodde på Romsås fram mot 2000-tallet husker nok den firkantede steinkonstruksjonen ved bredden, jeg selv inkludert. Den var murt i tilhugget stein med rette linjer og jevne skift, en perfekt firkant med en mindre, hul firkant i midten som dannet en liten åpen kulp ned til vannet. Den lå på grunt vann, og i perioder kunne barn gå tørrskodd ut til den. Hva det var, kunne derimot ingen fortelle meg. Den bare var der ble jeg fortalt, slik fjell og gjerdestolper er der, og vi som sto på den brukte den til det den etter alt å dømme aldri var tiltenkt: å se voksen ut mens man vurderte om vannet var kaldt.

Fotografiene i denne artikkelen gir gåten fastere rammer. På flyfoto fra 1937 er firkanten med den åpne kulpen i midten tydelig ved bredden. Den er dermed eldre enn både Romsås og alle kjente badeplaner, og den sto der samme år som vannretten i tjernet formelt ble sagt opp. På bildet til høyre ser man konstruksjonen solid og omhyggelig murt i store, tilhugne granittblokker i flere skift. Dette var ikke noe som var slengt på plass. Den ble åpenbart reist for et formål, og åenbart av folk som mente at den skulle stå der med stolthet.

På flyfotoet fra 1937 skimtes dessuten en annen, lysere konstruksjon nede ved tjernets sørvestre ende. Den står der avløpet fra Svarttjern renner ut, nettopp der en oppdemming ville måtte stå.

Og det fantes et krav om en slik mur. Da Social-Demokraten skildret vannkrisen i august 1919, forlangte avisen at tjernet ble mudret opp mens det likevel lå tomt, og at det ble støpt «en meterhøy betongmur langs sydsiden» for å holde på flomvannet. Om den ble bygget, sier ingen kilde noe om, men her ligger altså en konstruksjon på riktig sted, i riktig ende av tjernet, atten år senere.

Jeg vil ikke strekke det lenger enn det. Et flyfoto viser at noe står der og hvor det står, ikke hva det er til for. Konstruksjonen kan like gjerne ha vært et fundament eller noe helt annet. Men et dokumentert ønske om en demning, og en konstruksjon som dukker opp nøyaktig der en demning måtte ha ligget, er to opplysninger som fortjener å stå ved siden av hverandre. På flyfotoet kan man dessuten med rimelighet tolke en bekk som forsvinner sørvest for konstruksjonen, noe som peker samme vei. Og siden de to byggverkene ligger i hver sin ende av tjernet, slipper vi i det minste å lure på om de er samme sak.

Hva var firkanten?

Lenge var svaret rent tolkningsarbeid, selv om jeg hadde en klar formening så er man fortsatt svar skyldig. Reportasjen fra 1919 endrer bildet. Da Social-Demokraten skildret vannkrisen, beskrev avisen hvordan gjørma år for år hadde lagt seg «mer og mer ind i stenfiltreren ved vandindtaket», og lenger nede at den «gik mer og mer opover og ind i stenfiltreren foran vandindtaket». Vannverket ved Svarttjern hadde altså et steinfilter ved inntaket, omtalt i samtid mens anlegget ennå var i drift. Og legg merke til formen: avisen skriver stenfiltreren, i bestemt form, to ganger. Bestemt form betyr at dette var én bestemt, kjent innretning på stedet, ikke et generisk lag med stein rundt et rør. Journalisten forutsatte at leseren visste hvilken han mente. Det gjorde vi altså også, sytti år senere, vi visste bare ikke hva vi visste.

Vi vet dessuten hvordan Akers vannvesen bygde slike inntak i samme periode. I beskrivelsen av Akers vannverk, skrevet av avdelingsingeniør Ø. F. Barth Heyerdahl og gjengitt i lokalavisen, omtales inntaket ved Nøklevann som en indtagskum med åpninger, der «Vandstrømmen gjennem Kummen var til sine Tider meget sterk. Der kunde rives større og mindre Partikler med igjennem Aabningerne» (Akers-Posten 24. oktober 1908). Det er nøyaktig konstruksjonstypen firkanten med den åpne kulpen tilhører: en murt kiste der rørmunningen står beskyttet inne i kulpen, med åpninger som slipper vann inn og holder løv, is og fisk ute, og med adkomst for rensk.

Og her skal Barth Heyerdahl få litt mer plass, for han er ikke en tilfeldig fagmann som beskriver en tilfeldig kum. Aker herredsstyre vedtok 20. mai 1898 å ansette «en i vannlednings- og kloakkvesen spesielt kyndig mann» til å drive vannforsyningsplanene fram, og stillingen gikk til nettopp Ø. F. Barth Heyerdahl, som tiltrådte 17. oktober 1898 (Aker 1837 til 1937, side 294). Åtte måneder senere bevilget herredsstyret penger til Nøklevann og Svarttjern på samme dag. Mannen som i 1908 forklarte hvordan en inntakskum virker, var altså den samme mannen som hadde prosjektert begge inntakene i 1899. Da blir ikke typelikheten et generelt argument om hva slags kummer man bygde den gangen, men et spørsmål om hva én bestemt ingeniør pleide å tegne. Firkanten ved Svarttjern er, om tolkningen holder, hans håndskrift i granitt.

Plasseringen peker samme vei. Firkanten sto på grunt vann ved sørøstbredden, men den sto der grunna tar slutt: rett utenfor faller bunnen bratt av mot tjernets dypeste parti. Det er ikke tilfeldig, og det handler ikke om at noe måtte nå ut i dypet, for her rant vannet på selvfall og kom til røret av seg selv. Det handler om at et fastmurt inntak må stå på berg og ikke på myrkant, og at det må beholde kontakten med vannflaten når nivået synker. På en slak bredd flytter vannkanten seg mange meter utover i en tørr sommer og etterlater inntaket på det tørre. Der bunnen stuper, flytter den seg et par meter. Firkanten sto altså ikke oppå dypet, den sto på kanten av det.

Men legg merke til at han gjorde noe helt annet her enn ved Nøklevann. Der la han inntaket ved utløpet: «Indtaget er anordnet ved Vandets Udløb, og hvor den gamle Dam laa», skriver han i 1908. Ved Svarttjern ligger utløpet i sørvest, i den grunne og myrlendte enden, mens firkanten står i motsatt ende av tjernet. Samme ingeniør, to vann, to stikk motsatte valg.

Det er ingen innvending. Det er tvert imot det man skulle vente av en fagmann. Ved Nøklevann lå det allerede en dam ved utløpet og dypt vann inntil den. Ved Svarttjern lå dypet mot nordøst og myra mot sørvest. Han hentet vannet der det var best, ikke der oppskriften sa.

Og det er samtidig den beste grunnen til at de to byggverkene ved tjernet ikke lar seg forveksle. Firkanten står ved dypet i sørøst og er bygget for å hente vann inn. Den lysere konstruksjonen står ved avløpet i sørvest, og er, om den er en demning, bygget for å holde vann igjen. To motsatte oppgaver i hver sin ende av det samme lille tjernet

At den ligger grunt i dag, svekker ikke tolkningen. Breddene var myrkanter som vannverkssjefen i 1934 mente måtte graves ut, hele strandsonen ble fylt opp med sand i 1980, og vannstanden har variert sterkt: i tørkesommeren 1919 sto den hele fire meter under det normale, og sommeren 1911 var tjernet «saagodtsom tør». Et inntak som er bygget for å stå i vann, kan gjerne ende opp som tørrskodd lekestativ hvis man flytter nok sand og lar hundre år gå.

To motforestillinger

Ærlighet krever likevel to motforestillinger. Den ene er at anlegget var billig og forsømt. Ledningen ned fra tjernet ble lagt i bare fire tommer fordi arrangementet aldri var ment å vare, kilden ble i 1912 avfeid som «en Gaasedam i Romsaasmarken», og vannvesenet hadde etter avisens dom «gaat ut fra at naar ledningen er lagt, saa er det ikke mere at gjøre». Kommunen leide til og med vannretten, for 250 kroner i året, mens den andre steder kjøpte opp hele nedslagsfelt og tinglyste servitutter mot bebyggelse. Et slikt anlegg forbinder man ikke uten videre med et tungt granittbyggverk bygget med stolthet.

Motargumentet ligger i geografien: dette var Grorud, der hugget stein var et lokalt produkt, ikke bare lokalt i vid forstand: Svarttjern lå bokstavelig talt i nabolaget til steinbruddene. Helt konkret innenfor 500 meters radius til de største steinbruddene. Dette var et sted hvor steinhoggere bodde i hvert nabolag. Der var det ikke dyrt å mure solid og i dette nabolaget fantes knapt unnskyldning for å mure skjevt. Det er også verdt å merke seg at knuseriet i sparsommeligheten gjelder driften, ikke anlegget: de 31 500 kronene fra juni 1899 vokste til rundt 50 000 før ledningen sto ferdig. Aker sparte på ettersynet, ikke på selve byggingen.

Den andre motforestillingen gjelder dateringen. Flyfotoet fra 1937 beviser at firkanten faktisk fantes i 1937, men det er en yttergrense bakover, ikke en kobling til anleggsårene. Rent fotografisk kan den også være reist senere enn 1901, for eksempel i forbindelse med badeplanene som ble drøftet i 1933 og 1934. Det som binder den til vannverket, er «stenfiltreren» i bestemt form i 1919 og plasseringen ved det dypeste partiet.

Men her har vinduet blitt smalere. Akers eget hundreårsverk fastslår at vannverket for Grorudstrøket «blev der i 1899 og 1900 anlagt», og Morgenbladet kunne 23. oktober 1900 melde at arbeidet med fire- og åttetommeren «netop er færdigt». Et vannverk uten inntak leverer ikke vann, så steinfilteret må ha stått ferdig senest høsten 1900. Byggeåret ligger dermed i vinduet fra bevilgningen 30. juni 1899 til utpå høsten 1900, altså i én eller to sesonger, og etter alt å dømme i den første. Strekningen videre opp mot kirken, som sto ferdig våren 1901, er en senere utvidelse og har ingenting med inntaket å gjøre.

Ett annet vitnesbyrd hører med her, og det er nesten en gravskrift over konstruksjonen. Da vannverksdirektøren i 1937 begrunnet nedleggelsen, var dommen at ledningen ned til Trondheimsveien «sikkert er meget igjenrustet», og at «inntaksordningen er dårlig» (Arbeiderbladet 7. september 1937). Det er sannsynligvis firkanten han omtaler, og etter trettiåtte år uten vedlikehold hadde gjørma vunnet.

Og la meg få lov til å sette den dommen ved siden av hva samme etat gjorde for sin hovedkilde i akkurat de årene. Da påbyggingen av Nøklevannsdammen i 1922 og 1923 satte 115 mål av Sørlimyr under vann, fløt torven opp og myrpartikler drev mot inntaket. Aker svarte med å fylle ut «en stenjeté over vestre utløp av myren» i 1928 og en tilsvarende over det østre i 1929, og hundreårsverket kan fornøyd melde at analysene viste «en meget gavnlig innflytelse på vannets kvalitet». Ved Nøklevann var altså myrpartikler foran inntaket et problem man bygget seg ut av med to nye steinmoler og etterprøvde med kjemiske prøver. Ved Svarttjern, der gjørma hadde stått inne i steinfilteret siden minst 1919, skjedde ingenting. Den eneste opprenskingen noen kilde kjenner til i hele anleggets levetid, er de halvråtne trestammene veivokteren dro opp i 1912. Samme etat, samme problem, samme tiår, og to vidt forskjellige svar. Firkanten var ikke dårlig bygget. Den var bare aldri viktig nok til å bli renset.

Jeté er fransk og betyr rett og slett noe utkastet, det samme ordet som ligger i molo. I norsk ingeniørspråk rundt år 1900 var en jeté en fylling av stein som ble tippet ut i vannet og dannet en voll eller mole. En stenjeté over utløpet av en myr virket som en grov sil: vannet siget gjennom hulrommene mellom steinene, mens flytetorv, kvist og planterester ble liggende igjen på oppsiden. Ingen finmekanikk, bare tyngdekraft og stein nok. Merk forskjellen på de to byggverkene vi snakker om her: jetéene ved Nøklevann var utfylt råstein i en voll, mens firkanten ved Svarttjern var murt i tilhugget granitt med rette skift. Den ene var et anleggstiltak, den andre et byggverk.

Hva som skjedde i ettertid

Konstruksjonens senere liv lar seg derimot følge. På et tidspunkt i nyere tid ble den indre kulpen fylt igjen, og det ble plassert en lyktestolpe oppå, slik at det gamle byggverket endte sine dager som lampefundament. Fra å levere drikkevann til et helt bygdelag til å holde en lyktestolpe oppreist er et fall i status få byggverk overlever med verdigheten i behold, men firkanten sto der like plettfritt murt. Flyfoto viser at hele konstruksjonen fortsatt sto i 2008, men at den er borte i 2010. Den lå i direkte konflikt med baderampen for universell utforming som kom med Svarttjernparken, og alt tyder derfor på at den ble fjernet under rehabiliteringen i 2008 og 2009. Den overlevde altså både nedleggelsen av vannverket i 1937 og tørrleggingen vinteren 1979 til 1980, og forsvant først da parken ble bygget. Hundreogti år gammel, revet for å gi plass til en rampe som skulle gjøre det lettere å komme ut i det samme vannet den en gang hentet opp.

Ett spørsmål er dermed langt på vei besvart, og et annet har fått en trolig ramme. Funksjonen peker mot vannverkets steinfilter, og byggeåret hører i så fall hjemme i den første anleggssesongen, sommeren og høsten 1899 eller sommeren 1900.

Sporet som gjenstår

Og siste ord er ikke sagt. Mens Svarttjernsledningen ennå var i drift, skrev avdelingsingeniør Barth Heyerdahl en utførlig teknisk framstilling av Akers vannverk for Teknisk Ugeblad, trykt i årgang 26 (1908) nummer 20 til 25 og utgitt som særtrykk i 1909 med tittelen «Akers vandverk. Beskrivelse av anlægget og indvundne erfaringer». Sytti sider med figurer, tabeller og kart, skrevet av mannen som prosjekterte anlegget selv. Verken særtrykket eller den årgangen av tidsskriftet er digitalisert, så teksten må leses på lesesal. Det er der en beskrivelse, og kanskje en tegning, av inntaket i Svarttjern mest sannsynlig finnes, og firkanten kan altså fortsatt få navnet sitt tilbake. Jeg innrømmer gjerne at jeg har lyst til å være den som finner den tegningen, og at jeg kommer til å bli uforholdsmessig glad hvis det står stenfilter under den.

Svarttjern i dag

Svarttjern har aldri sluttet å kreve stell. Grunnvannet under tjernet endret seg da en bekk i nærområdet ble drenert bort under senere utbygging. Tjernet har derfor fått jevnlige påfyll av drikkevann, mer enn planlagt, medga Bymiljøetaten i 2011 (Nettavisen 28. august 2011). Den varme sommeren 2020 sto vannet over en meter under normalen, det ble påvist lekkasjer, og lokale badeglade brukte «det gamle renserøret» som stuperampe i mangel av flytebrygge (Aftenposten 16. juni 2020). Fortsatt hender det at bakterieverdiene slår ut og kommunen fraråder bading en helg eller to, som i juni 2023 (NRK 23. juni 2023).

Jeg spurte kommunen

Sommeren 2026 ba jeg om innsyn hos Bymiljøetaten i det jeg trodde måtte finnes: dybdemålinger, vannbalanse, tall for hvor mye drikkevann som fylles på, og hvor stor del av nedbørfeltet som i dag er koblet til overvannsnettet og ledet vekk. Jeg fikk svar, og etaten svarte redelig på det de kunne. Det var det de ikke kunne, som var interessant.

Det finnes ingen dybdemåling. På spørsmål om dybdemålinger, dybdekart eller volumberegninger var svaret at det har de ikke. Der har du forklaringen på noe jeg lenge trodde var et arkivproblem. Dybdetallene spriker gjennom hele historien, med rundt fem meter anslått i 1919, ni meter målt i 1969, fire like etter grunningen og seks til sju i dag. Grunnen til at ingen kilde forklarer spriket, er ikke at forklaringen er gjemt bort. Den er at målingen aldri er gjort. Vi vet ikke hvor dypt tjernet er, og det har vi ikke visst på over hundre år.

Det finnes ingen oversikt over vannbalanse heller. Faglige vurderinger av tjernets vannbalanse, nedbørfelt og tilknytning til overvannsnettet har etaten heller ikke noen oversikt over.

Og det som forårsaket hele problemet, er uregistrert. NVE oppgir nedbørfeltet til 0,36 kvadratkilometer. På spørsmål om hvor stor andel av det som i dag er koblet til overvannsnettet og ledet bort fra tjernet, var svaret ett ord: ukjent. Det som tok tilsiget fra Svarttjern, er altså ikke dokumentert noe sted, vi vet bare at det skjedde.

Og bekken har et navn, selv om få bruker det. Svarttjernbekken kommer ned fra Røverkollen, går under Odvar Solbergs vei øst for kunstgressbanen ved Bjøråsen, og ble derfra lagt i rør ned til tjernet, med utløp gjennom en betongtunnel på nordsiden. Det er den som har matet Svarttjern, og det er den som gjorde et myrtjern på fire og et halvt mål brukbart som drikkevannskilde i det hele tatt.

Men det meste av det som matet bekken, antas å ha forsvunnet. Og måten vannet i nedbørfeltet forflyttet seg på endret seg, de valgt regelrett å ta en annen vei, på bekostning av tilsiget til Svarttjern. Hvor mye som fortsatt kommer ut av den betongtunnelen, vet ingen. Ikke jeg, og etter alt å dømme heller ikke kommunen, som på spørsmål om hvor stor del av nedbørfeltet som er koblet til overvannsnettet. Den eneste måten man i dag har kontroll på er altså ved å måle hvor mye som forsvinner ut (hvor mye vannstanden går ned).

Regelen om tjueto centimeter

Til gjengjeld fikk jeg svar på det jeg egentlig lurte mest på, nemlig hvordan påfyllingen faktisk foregår:
Det finnes et fast punkt ved tjernet. Synker vannstanden mer enn tjueto centimeter under det punktet, skal vannet skrus på. Det gjøres av entreprenør.

Det er hele ordningen. Ingen modell, ingen sensor jeg har fått høre om, ingen beregnet vannbalanse. Et merke, en grense på tjueto centimeter, og en telefon til noen som kommer og åpner en kran, hver eneste sommer, år etter år.

Vannsparingen i 2022 ble håndtert etter samme enkle logikk. Vannstanden var lav mens sparingen sto på, og i løpet av høsten og vinteren ble den normal igjen av seg selv. Noen etterevaluering ble ikke gjort, og trengtes strengt tatt ikke. Terskelen ved høydemålepunktet, den som slipper ut overskuddsvann de sjeldne gangene det kommer for mye regn, ble rehabilitert omkring 2021, samtidig med tunnelen bak.

Prøvetakingen er også blitt enklere med årene. En periode ble det målt flere parametere enn i dag, blant annet med tanke på å søke om «Blått flagg» for badeplassen. Den ambisjonen er lagt bort, og i dag måles det E. coli gjennom badesesongen. Tallene svinger kraftig fra uke til uke, fra nesten ingenting til utslag som gir baderåd, og så tilbake igjen. Det er ikke overraskende for et lite, grunt vann med mye fugl og mye folk.

Hva om man bare skrudde av kranen?

Det fine med det spørsmålet er at forsøket alt er gjort. I 2022 sto Svarttjern på lista over bassenger som ikke skulle få påfyll under vannsparingen, og fikk ingenting den sommeren. Bymiljøetatens oppsummering er kort: vannstanden var lav mens sparingen sto på, og i løpet av høsten og vinteren ble den normal igjen.

Tjernet ville altså ikke forsvinne. Det ville bli et sesongtjern. Fullt om våren, lavt og stygt i august, tilbake til normalen i november.

Og det er nøyaktig slik det oppførte seg før noen la en bekk i rør. «Saagodtsom tør» i 1911, tettet inntak i 1912, fire meter under normalen i 1919. Svarttjern har alltid tålt tørke dårlig.

Det som ville forsvinne, er ikke tjernet. Det er badeplassen. Mindre vann gir mindre fortynning, og prøvene svinger kraftig fra før. Man ville sittet igjen med et tjern som var åpent i juni og frarådet fra midten av juli, år etter år, til noen til slutt sluttet å kalle det en badeplass.

Og vannstand er bare den ene halvparten. Spørsmålet er om det ville vært til å bade i.

En ting det er viktig å forstå er at drikkevannet ikke bare fyller opp volumet, det tynner ut så det pr definisjon blir renere. Det er ikke en teori. Da tjernet fikk bakteriekrise i 1992, ble det friskmeldt nettopp ved å slippe på vann fra Maridalsvannet. Kranen har altså vært et vannkvalitetsverktøy like mye som et vannstandsverktøy.

Uten den sitter man igjen med et grunt, varmt og nesten stillestående basseng med mye fugl og mye folk. Prøvene svinger allerede kraftig gjennom en sesong, fra nesten ingenting til verdier som utløser baderåd, og uten fortynning ville toppene blitt både høyere og hyppigere. Sommeren 2006 ble bading frarådet hele sesongen, med påfyll. Uten ville slike somre trolig blitt regelen og ikke unntaket. Så tjernet ville overlevd. Badingen ville tatt slutt lenge før.

Men man badet i det før Romsås kom? Så da bør det vel ikke ha så stor påvirkning?
Det er den innvendingen jeg venter, og den fortjener et ordentlig svar. For det stemmer at folk badet her lenge før noen bygde en blokk, og at tjernet klarte seg uten kran i sytti år.

To ting gjør likevel sammenlikningen ubrukelig.

Det første er at det ikke gikk så bra før heller. Tjernet var «saagodtsom tør» i 1911. Vannforsyningen stanset av gjørme i 1912. I 1919 sto det fire meter under normal vannstand, og journalisten som gikk opp, fant en pytt med gjørmevann som småkokte i varmen. Ingen av de somrene hadde noe med utbygging å gjøre.

Det andre, og viktigste, er at tjernet den gangen lå i noe helt annet enn i dag. Det lå i myr. Kartbladet fra 1913 viser myrbeltet, flyfotoene viser det, og to hundre meter sørvest lå det et tjern til som er borte nå. Myr er en svamp. Den tar imot regn, holder på det og gir det fra seg langsomt gjennom sommeren. Det er nettopp derfor et lite tjern på fire og et halvt mål i det hele tatt kunne fungere som drikkevannskilde for et helt bygdelag.

Den svampen er borte. Terrenget over er bebygd, drenert og asfaltert, og vann som før seg ned i grunnen og kom sigende ut i tjernet i august, går nå i sluk og rør og ut av feltet innen kvelden. Hvor mye det utgjør, vet ingen. Kommunen kunne altså ikke svare meg da jeg spurte hvor stor del av nedbørfeltet som i dag er koblet til overvannsnettet.

Den enkleste måten å si det på er kanskje denne: før var Svarttjern en brønn. I dag er det en bøtte.

En brønn holder ikke bare på vann, den henger sammen med noe. Myra rundt tok imot regnet og ga det fra seg langsomt gjennom hele sommeren, så tjernet ble fylt på etter hvert som det tømtes. En bøtte har ingen slik forbindelse. Den inneholder nøyaktig det som er helt oppi den, og mister det til sol og fordampning.

Og regnet er det samme som før. Forskjellen er hva det lander på. Regn på myr er som regn på et håndkle. Regn på et drenert boligfelt er som regn på en regnjakke: det renner av, og det renner et annet sted.

Og så en reservasjon til slutt. Dette er ingen fasit. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er for nysgjerrig og tenker for mye til å la en slik problemstilling ligge. Lærerne mine ga meg opp av omtrent samme grunn. Når jeg spør «hvorfor kommer det regnbuer?» og du får svaret «for det regner», så har du det gående en stund. Beklager Kristin, som jeg hadde i Naturfag på Bjøråsen.

Jeg er ikke hydrolog. Det jeg har, er avisene, flyfotoene, et innsyn, nysgjerrighet og én sommer der kranen faktisk sto av. Det jeg ikke har, er tall, og det er ikke fordi jeg ikke har lett. Det finnes ingen dybdemåling av Svarttjern, ingen vannbalanse, og ingen som vet hvor mye av nedbørfeltet som i dag renner et annet sted. Det siste svarte kommunen selv «ukjent» på. Så dette er resonnement, ikke regnestykke, og sitter du med fagkunnskap eller tall jeg ikke har funnet, retter jeg heller enn å forsvare.

Men bunnlinjen min står. Jeg er nokså overbevist om at dagens Svarttjern i langt mindre grad klarer seg selv enn tjernet i myra gjorde. Det får fortsatt regn, det har fortsatt en bekk med navn, og det ligger fortsatt i det samme hullet. Men det som en gang holdt det oppe mellom regnbygene, er ikke der lenger. Og det er ikke uten grunn at noen med jevne mellomrom må kjøre opp hit og skru på en kran for å holde sirkulasjonen i gang.

Playa del Romsås

Badeplassen har for øvrig sitt eget kallenavn. Lokalt ble Svarttjern gjerne omtalt som «Playa del Romsås», med den selvironien som bor i å oppkalle et myrtjern 266 meter over havet etter en sydenstrand. Og navnet levde ikke bare på Romsås. Da A-magasinet høsten 1979 rapporterte fra Gran Canaria, kunne bladet fortelle at oppfinnsomme norske turister hadde døpt selveste Playa del Inglés til «Playa del Romsås», fordi betonghotellene rundt stranden «mest av alt minner om en moderne drabantby» (Aftenposten A-magasinet 10. november 1979). Samme år som naboene hjemme kranglet om tjernets dybde, var drabantbyen deres altså blitt et begrep som kunne brukes om en hel ferieby i Spania. Hvilken vei kallenavnet vandret, om romsåsfolk lånte Syden-spøken hjem til sin egen strand eller omvendt, har jeg ikke klart å fastslå, men på varme sommerdager ved tjernet ga det god mening begge veier.

Det som står igjen

Likevel står Svarttjern i dag oppført på Oslo kommunes badeplassider som universelt tilrettelagt badeplass med toalett, rampe og lekeplass, seks til sju meter på det dypeste, og med badevannskvalitet som stort sett veksler mellom god og utmerket. På varme dager er tjernet det selvfølgelige midtpunktet på Romsås, akkurat slik planleggerne så det for seg da de tegnet turveiene som krysser hverandre ved bredden. Og turfolket har fortsatt sitt: løypene ut i Lillomarka går der turveiene fra 1962-vedtaket skulle gå, gjennom boligfeltene og like ut i marka.

Elleve liv ved tre vann (1969-2024)

Et forbehold hører med før tallene. Dette regnskapet omfatter de ulykkene som lar seg dokumentere i aviskildene, og det er ikke nødvendigvis alle. Særlig for Svarttjern og Steinbruvann kan det ha skjedd ulykker som aldri kom på trykk: fordi de skjedde før slike hendelser rutinemessig ble omtalt i avisene, fordi omstendighetene gjorde at de ikke ble omtalt, eller rett og slett fordi de har gått meg forbi i arkivene. De tretti årene uten dokumenterte dødsfall mellom 1980 og 2010 kan derfor like gjerne romme hull i kildene som fravær av hendelser. Regnskapet er ført så ærlig som kildene tillater, ikke lenger.

Svarttjern: Vannet som kom til barna

Kildene dokumenterer fire dødsulykker i Svarttjern, med til sammen fem omkomne, over et spenn på førtien år: en kvinne i slutten av tjueårene i juli 1969, en fem år gammel gutt i april 1979, en badende i juni 1980, og to brødre på ni og tolv år i juni 2010. Av hensyn til de etterlatte navngis ingen av dem her.

Den første ulykken skiller seg fra de tre andre på et vis som er lett å overse. I 1969 lå Romsås ennå som skog og jorde, og kvinnen som druknet hadde reist hit for å bade, slik folk den gangen reiste til Svarttjern som til et utfartssted. Dagbladet og Arbeiderbladet omtalte ulykken allerede dagen etter, 23. juli 1969, da froskemenn fant henne midt i tjernet på ni meters dyp, og Asker og Bærums Budstikke fulgte opp 25. juli med at hun kom tilreisende for å bade. Arbeiderbladet beskrev henne som en god svømmer, og for samtiden fremsto ulykken uforklarlig. Noe av forklaringen lå trolig i selve vannet. Det er en antagelse, kildene målte aldri sikten, men navnet Svarttjern er ingen tilfeldighet, et myrtjern i skogen, med mørkt, humusfarget vann, som er opphavet til navnet. Dette var før tjernet ble tømt, grunnet opp og etter hvert fylt med rent vann. Antagelsen støttes av det som faktisk står i kildene. Søket måtte avbrytes om kvelden på grunn av lysforholdene, og selv froskemenn trengte en hel ekstra dag på å tråle et lite tjern. I så mørkt vann forsvinner den som går under, lydløst og sporløst, selv med badende venner få meter unna, og en god svømmer er like usynlig som alle andre. At politiet fortsatt oppga dårlig sikt som grunnen til at de ikke fant brødrene i 2010, etter både ombygging og renseanlegg, sier sitt om hvor mørkt vannet må ha vært i 1969. Akers Avis Groruddalen, som hadde fotograf ved tjernet, oppsummerte hendelsen 30. juli 1969. Det var først da byen kom til tjernet, og ikke omvendt, at Svarttjern skiftet karakter. Fra 1974 lå det ikke lenger et badevann i skogen, men et vannspeil midt i en lekeplass, noen meter fra husveggene, med tusenvis av barn rundt.

De tre neste ulykkene bærer preg av nettopp det. Da femåringen omkom våren 1979, skrev Akers Avis Groruddalen 2. mai at gutten hadde vært ute og lekt og falt i vannet fra flytebryggen; han hadde ikke dratt til vannet, vannet lå der leken var. Uken etter, 9. mai, satte samme avis ord på mønsteret under tittelen «Stygg statistikk for Svarttjern på Romsås», og Aftenposten løftet saken inn i hovedstadspressen 11. mai. Brødrene i 2010 spilte fotball, ble varme, og gikk uti for å kjøle seg; Nettavisen og Dagbladet meldte 1. juli 2010 at ingen av dem kunne svømme, og at ingen av dem hadde planlagt en badetur. Ved Svarttjern trengte man aldri oppsøke vannet. Det var en del av hverdagen, på godt og på vondt, og det er dette som gjør tjernets regnskap annerledes enn nabovannenes.

Ved siden av dødsfallene forteller lokalavisen om minst tre barn som ble berget i tid: en fireåring reddet av en nabos resolutte inngripen, omtalt i Akers Avis Groruddalen 21. mai 1975; en jente på flytebryggen ute på nyisen, berget av et annet barn, under avisens tittel «Barn reddet barn fra drukning i Svarttjern» 7. november 1980; og et barn som gikk gjennom isen og ble berget av en nabo, omtalt 23. november 1994.

Et mønster går igjen, og det er ubehagelig tydelig når man setter det opp. Hver epoke har sin tragedie, og nesten hvert sikringstiltak kan spores tilbake til en av dem. Ulykken i 1979 ga tømming, grunning av breddene og fjerning av flytebryggene, en strid Akers Avis Groruddalen fulgte utgave for utgave gjennom maidagene 1979 og frem til kompromisset i bydelsutvalget i juni. Ulykken i 1980 satte tilsynsordningen på dagsordenen: under forsiden «Sikkerhetsrutinene ved badeplassene må omvurderes» avdekket samme avis 13. juni 1980 at ingen egentlig ville ta ansvaret, og det var der forvalteren på Romsås formulerte det som ble stående, at drukningsfaren alltid var til stede. Ulykken i 2010 løftet svømmeopplæringen til nasjonal sak. Tiltakene kom etterpå, hver gang, og de kom fordi noen hadde mistet noen.

Nabovannene våre: Dit man dro for å bade

Svarttjern var aldri alene om sorgen. Noen hundre meter unna, ved Steinbrudammen på Grorud og Steinbruvann i Lillomarka, dokumenterer kildene ytterligere seks dødsulykker med seks omkomne, fra 1979 til 2024. Heller ikke de navngis her.

Disse vannene hadde en annen rolle i landskapet. Steinbrudammen ble anlagt i 1936, nettopp som badeplass, da Steinbruvann ble drikkevannskilde og stengt med badeforbud, og på 1960- og 70-tallet sto det ifølge Groruddalen Historielag sågar kommunal badevakt ved dammen om somrene. Steinbruvann ble åpnet igjen i 1971 og ble turmålenes badevann, stort og skogkledd, en halvtimes gange fra blokkene. Der Svarttjern var lekeplassens vann, var disse to vannene man bevisst oppsøkte.

Ulykkene fulgte den rollen. I løpet av en knapp måned sommeren 1979, midt under sikringsstriden på Romsås, druknet to i Steinbrudammen: en mann i slutten av tjueårene i juni, omtalt i Arbeiderbladet 19. juni 1979, og i juli en sju år gammel gutt fra Elverum, på ferie hos besteforeldrene. Dagbladet meldte om gutten 16. juli, VG dagen etter, og Akers Avis Groruddalen fulgte opp 18. juli med at han ble funnet livløs på tre meters dyp. I juni 1980, bare tre dager etter dødsfallet i Svarttjern samme helg, druknet nok en ung mann i dammen ved Bergensveien, funnet av dykkere på fire meters dyp, og det var disse tre ulykkene lokalavisen samlet under forsiden 13. juni 1980. Så, etter mange tiår, kom de nyere. NRK og Aftenposten meldte 29. mai 2015 om en femten år gammel gutt som ble funnet i Steinbruvann, uten at noen var meldt savnet. Nettavisen og Dagsavisen fortalte 23. juli 2021 om en mann i trettiårene som ble borte i Steinbrudammen en folksom sommerkveld, midt blant venner og badegjester. Og da en kvinne på 81 mistet livet i Steinbruvann 2. juli 2024, i den marka hun hadde elsket og brukt et langt liv, ble hun først omtalt av VårtOslo dagen etter, før Akers Avis Groruddalen 10. juli, i samråd med familien, tegnet portrettet av et langt liv på Veitvet.

Bak hvert av disse tallene sto et menneske, og de fortjener å minnes som mer enn poster i et regnskap: en svømmedyktig ung kvinne på badetur, en femåring på lek, to unge menn i sin beste alder, et feriebarn på besøk, to brødre som prøvde å berge hverandre, en tenåring ingen savnet før det var for sent, en venn i en sommerglad flokk, og en bestemor i sitt kjæreste turterreng. Ulykkene deres rammet blindt på tvers av alder, ferdighet og forsiktighet, og det er nettopp derfor de forplikter.

Regnskapet

Til sammen: ti ulykker, elleve omkomne, ved tre vann som ligger så tett at de deler både badegjester og avisspalter. Setter man dem opp samlet, trer mønstrene frem. Alle de dokumenterte ulykkene skjedde i badesesongen, fra april til juli, og ingen av dem skjedde med livredningsvakt til stede; badespalten i Akers Avis Groruddalen førte så sent som 17. juli 1981 Svarttjern som «betjent i godt vær» og begge nabovannene som betjent uten livredningsvakt. Der dybden er oppgitt, ble de omkomne funnet på tre til fire meter, nær kanten, ikke på dypet; unntaket er 1969, da kvinnen ble funnet midt i tjernet på ni meter, før tjernet ble grunnet opp. Halvparten av de omkomne var barn, og ser man på aldersfordelingen, er Svarttjern klart overrepresentert blant de yngste. Det skyldes ikke at tjernet var farligere enn nabovannene, men at barna allerede lekte der vannet var. Og ulykkene kom i klynger: fire dødsfall på fjorten måneder i 1979-80, så tretti år uten et eneste dokumentert dødsfall, så fire ulykker på fjorten år fra 2010. Hver klynge utløste sin debatt, om sikring og tilsyn den første gangen, om svømmedyktighet den andre.

Debatten etter 2010 satte tall på noe mange hadde ant. En undersøkelse fra Svømmeforbundet og Redningsselskapet i 2009, gjengitt av Nettavisen 1. juli 2010, viste at bare halvparten av landets femteklassinger kunne svømme, enda læreplanen krevde svømmedyktighet etter fjerde trinn, og forbundet anklaget skoler landet rundt for å nedprioritere svømmeundervisningen av sparehensyn. I samme periode har tilgjengeligheten til svømmehaller forvitret mange steder, som regel begrunnet med kostnader til vedlikehold. Det står i skarp kontrast til tiårene før, da svømmeopplæringen og hallene den trengte mange steder var en fast og prioritert del av skoleuka; Romsås ble sågar bygget med egen svømmehall i senteret. At svømmedyktigheten fikk forvitre i en kystnasjon som Norge, er et paradoks som debatten etter ulykken satte ord på, og det er trist at to barneliv skulle gå tapt før man var villige til å innse at vi hadde en utfordring å løse. En utfordring som ikke Romsås hadde alene, men hvor det på nasjonalt nivå trengtes en holdnings- og fokusendring.

Samtidig hører det med at risikoen var kjent og veid fra første stund. Å legge et badetjern i hjertet av en drabantby innebar en fare som aldri kunne fjernes helt, bare reduseres, og det var et valg som ble gjort med åpne øyne: av arkitektene som i 1963 grublet på om det kunne spennes nylonnett under vannskorpen, av kommunen som i 1974 fikk forslag om å fylle igjen hele tjernet og la det ligge, og av beboerne selv, som våren 1979, side om side i spaltene til Akers Avis Groruddalen, delte seg i to underskriftsaksjoner og til slutt valgte å bevare vannspeilet.

Den andre kolonnen

Det er ikke uten grunn at forrige underkapittel fikk hete Regnskapet, for et regnskap har to kolonner, og det har dette også. Den andre kolonnen lar seg ikke føre i datoer og dybdemål, og nettopp derfor blir den så lett stående tom. Men den er like virkelig som den første, og den er hovedgrunnen til at denne artikkelen er skrevet.

I den kolonnen står generasjoner av Romsås-barn som har vokst opp med vann som en naturlig del av hverdagen, med badeliv noen meter fra husveggen og svømmehall i senteret. Der står hvert barn som fikk sitt første og tryggeste møte med vann ved Svarttjern, og der står de hundrevis av timene i vannet et barn langs breddene kunne samle gjennom en oppvekst.

Jeg kan føre min egen post i den kolonnen. Hvor mange ganger vi badet i hallen på Romsås senter gjennom skoleårene, har jeg ikke tall på, det var så mange at jeg ikke tør tippe. Tryggheten det ga meg i vann gjorde at jeg tok mitt første dykkersertifikat nøyaktig på femtenårsdagen min, og bygget videre på det til et profesjonelt nivå i årene som kom. Og etter et udefinerbart antall svømmetimer så vokste jeg meg etter hvert ut av Svarttjern og ville avansere, jeg følge meg trygg og nysgjerrig på noe større og turene gikk til Steinbruvann, der vi hadde «vår» brygge vi alltid håpet sto ledig. Nå stupte vi fra bryggene, og gjorde sport i å svømme langt, med en langt tryggere forståelse for egne begrensninger.

For mange av oss, meg selv inkludert, ble det et fristed, og det var noe eget med følelsen av et avbrekk fra gryta, bare et par kilometer bortenfor. Ditt dro vi for å bade impulsivt både med flokken og alene, og da vil jeg poengtere hvor tryggt man syntes vannet var. Slik virket vannene sammen: tjernet i lekeplassen gjorde oss vannvante, og vannvante barn ble ungdom som kunne oppsøke de større vannene med ferdighetene i behold.

Og kanskje er det den viktigste posten i hele kolonnen: ulykkene som aldri skjedde. De lar seg ikke telle. Ingen avis skriver om barnet som berget seg selv fordi det hadde lært å flyte, eller om ungdommen som snudde i tide fordi vannet var kjent og respektert. Men når et tjern midt i en drabantby gjennom femti år har gjort tusenvis av barn trygge i vann, er det rimelig å tro at Svarttjern har forebygget flere ulykker enn det har krevd. Ett glimt av det kom faktisk på trykk: da lokalavisen i november 1980 kunne fortelle at et barn berget et annet barn fra drukning, var det nettopp et vannvant unge ved bredden som visste hva som måtte gjøres. Denne kolonnen føres ellers ikke i aviser. Den føres i levde liv, i vannglede, vanntrygghet og svømmedyktighet, og den vokser fortsatt, hver eneste sommer, side om side med sorgen ulykkene etterlot seg.

Og kanskje er det her de to kolonnene møtes. Vannet lot seg ikke gjerde inne i 1979, og det lar seg ikke gjerde inne nå. I et land som vårt vokser alle barn opp nær vann, enten det ligger i en lekeplass eller en halvtimes gange inn i marka. Da gjenstår bare ett vern som følger barnet dit gjerdene ikke rekker: å være trygg i vann og å kunne svømme. Selv er jeg glad for at de som formet oppveksten vår valgte nettopp det. De kunne ha lært oss å frykte tjernet, og etter dødsfallene på slutten av 70-tallet hadde ingen kunnet klandre dem. I stedet lærte de oss det åpenbare, å respektere vannet fremfor å frykte det. For frykt holder et barn unna vannkanten bare til den dagen nysgjerrigheten eller uhellet fører det dit likevel, og da står det der uten ferdigheter, på vei inn i den siden av statistikken ingen ønsker å havne i. Respekt, derimot, følger med uti. Som barn viste jeg jo hele tiden at flere hadde druknet i kjernet. Og når jeg har sett tilbake på det i voksen alder så kan jeg si at det har ligget i bakhodet, og utvilsomt bidratt til å holde meg skjerpet.

Det er den enkleste måten å hedre de elleve på, ikke å frykte vannene de omkom i, men å sørge for at de som bader der etter dem, kan berge seg selv og hverandre. Det ene opphever ikke det andre. Begge deler er en del av disse vannenes historie, og et regnskap som bare fører den ene kolonnen, ville ikke være sant.

Til minne

Elleve mennesker mistet livet her mellom 1969 og 2024. Av hensyn til de etterlatte bærer de ingen navn på disse sidene, men de skal heller ikke stå igjen som poster i en oppstilling. Derfor lukkes regnskapet her, og de elleve får det siste ordet, hver med sin linje, slik et menneske fortjener:

Svarttjern

• En kvinne i slutten av tjueårene, juli 1969. God svømmer, på badetur til tjernet som ennå lå i skogen.

• En gutt, fem år, april 1979. Han var ute og lekte, og vannet lå der leken var.

• En badende, juni 1980. Uten navn og alder også i samtidens aviser, men ikke glemt.

• En gutt, ni år, juni 2010. Den yngste av to brødre. Han gikk uti for å kjøle seg etter fotballspill i sommervarmen.

• En gutt, tolv år, juni 2010. Storebroren. Han fulgte etter for å berge broren sin, og de ble funnet sammen.

Steinbrudammen

• En mann, 28 år, juni 1979. Den første av to dammen tok den sommeren.

• En gutt, sju år, juli 1979. På sommerferie hos besteforeldrene, langt hjemmefra.

• En mann, 28 år, juni 1980. Fra Grorud, i dammen ved Bergensveien.

• En mann, 33 år, juli 2021. Blant venner og badegjester en varm sommerkveld.

Steinbruvann

• En gutt, 15 år, mai 2015. Han ble funnet av en forbipasserende, før noen visste at han var borte.

• En kvinne, 81 år, juli 2024. Et langt liv ved marka, og i den marka hun var mest glad i.

Sluttord

Romsås i dag er lettere å beskrive enn Romsås i 1975, og vanskeligere å oppsummere.

Tårnet på Røverkollen står der ennå, nå eid av et selskap som heter Telenor Towers Norway, og fjellet under det gjør fortsatt noe ingen forteller oss hva er. Skolen heter Bjøråsen, etter en ås som ikke finnes i noe stedsnavnregister. Ungdomsklubben heter The Raven, etter en kolle som het Korpekollen i 1797. Speiderne har flyttet inn i et hus en reverøkter bygde uten løyve i 1949. To av borettslagene bærer navn etter skogsfugl som var borte fra området lenge før noen flyttet inn, og begge har hengt fuglen opp i teglstein for å holde på den. Bare ravnen er fortsatt her, og den har vært her under alle navnene kollen har hatt.

Og midt i det hele ligger tjernet, som ga navnet til det første kapittelet jeg skrev, og som holdes i live med springvann.

Det er ikke et sted som har bevart historien sin. Det er et sted som har bygd oppå den, gang på gang, og latt navnene bli igjen som eneste spor. Det er egentlig hele grunnen til at denne artikkelen ble så lang. Hver gang jeg trodde jeg hadde funnet bunnen, viste det seg å ligge noe under.

Det ble sagt til meg med den roen voksne har når de sier noe de ikke har tenkt å utdype: under Romsås er det fullt av militært utstyr. Så var det ikke mer.

I hodet mitt ble dette selvfølgelig ikke et lager med feltsenger og teltduk. Det ble et arsenal som ville gjort Romsås borettslag til en middels stor militærmakt i Europa, og en av de mer velorganiserte. Jeg brukte en utenkelig mengde tankekraft på ett eneste spørsmål, og det var aldri om det stemte. Det var hvor porten er. For jeg skulle inn. Neppe lov, men få ting frister mer enn et rom noen har bestemt at du ikke skal inn i.

Kandidatlista vokste med årene. Porten under tårnet, porten på vei opp, Bunkeren i Bergensveien. Og en låst dør i kjelleren i blokka jeg bodde i, som jeg holdt varm som hypotese lenge etter at den burde vært forkastet. At ingen noen gang har fraktet en stridsvogn ned en kjellertrapp i blokka på Svarttjern, var en innvending som aldri fikk plass hos meg.

Og så var det de tre trafostasjonene. Alle av den typen som er omtrent på størrelse med en romslig bod uten vinduer, med en tung ståldør og et gult skilt med lyn på som lovte livsfare til alle som ikke hadde noe der å gjøre, og som etter mine beregninger knapt kunne forsynt en frysedisk, langt mindre et hangarskip. Regnestykket gikk ikke opp, og da var det bare én forklaring igjen: de var ikke lageret. De var nedganger. Jeg la øret mot veggen på den ene og hørte en dyp, jevn summing, noe jeg tok som endelig bekreftelse. Og når jeg i tillegg tenkte på hvor stor avstand det er mellom trafoene, var saken klar. «Dette er jævla svært», tenkte jeg, i en rus av bevisførsel. I dag vet jeg at det er nøyaktig den lyden en trafo lager.

Det jeg derimot kan slå fast med hundre prosent sikkerhet, er at ingen av nøklene vi hadde hjemme passet. Ikke i kjellerdøra «i midten», og ikke i trafoene. Dette er ingen antakelse. Det er et empirisk resultat, framkommet gjennom systematisk feltarbeid med hele nøkkelknipper i lomma, et blikk over skulderen og god dekning i kveldsmørket. Konklusjonen jeg trakk, var ikke at det ikke fantes noe der inne. Konklusjonen var at det var godt sikret.

Så kom utbyggingen av OSIKAN, med anleggsmaskiner og sprengning og folk som tydeligvis holdt på med noe der nede. Det var å helle bensin på bålet. Dette var jo et fjellanlegg, og jeg så det bli til! Ingen unnskyldninger.

Jeg har fortsatt ikke funnet porten. Og dessverre, jo eldre jeg ble og jo bedre jeg ble til å resonnere og tenke praktisk, jo flere kjepper stakk jeg i mine egne hjul.

Takk

Denne artikkelen hadde ikke blitt til uten Nasjonalbiblioteket, som har tatt vare på avisene tålmodig i alle disse årene, så jeg kunne rote meg gjennom dem en mannsalder senere. Takk også til familien og barna, som har vist en tålmodighet jeg ikke ante fantes, hver gang «jeg skal bare sjekke én ting til» ble til en hel kveld med lesing.

Og en helt spesiell takk til min kjære lillesøster Irene, som bokstavelig talt har løpt Romsås på kryss og tvers for å ta bilder på bestilling. Har du sett noen jage etter riktig lys mellom blokkene med kameraet i hånda, så var det nok henne.

Og der slutter min beretning om Romsås, iallfall for denne gangen. Stedet lever videre, med flere historier enn en enkelt artikkel rekker over, så kanskje tar jeg opp tråden igjen en dag. Men her setter jeg punktum i fortellingen.

Avisartikler

Jeg har valgt å ha med noen av de nyhetsartiklene som tillater at jeg deler dem fritt. Det hadde vært moro å samlet alle her, men dessverre er de fleste underlagt egne rettigheter.

Arbeiderbladet (Oslo), fredag 27. april 1979Arbeiderbladet (Oslo), mandag 9. juli 1973Arbeiderbladet (Oslo), tirsdag 15. mai 1979Social-Demokraten, lørdag 2. august 1919Dagbladet (Oslo 1869-), fredag 23. juni 1899Ørebladet, tirsdag 17. september 1901Akers-Posten, lørdag 7. juli 1906Akers-Posten, fredag 4. august 1933Vort Vel, torsdag 7. mai 1931Akers-Posten, tirsdag 1. november 1932Arbeiderbladet (Oslo), tirsdag 7. september 1937Arbeiderbladet (Oslo), torsdag 24. juli 1969Arbeiderbladet (Oslo), torsdag 24. desember 1970Arbeiderbladet (Oslo), tirsdag 10. juni 1947 Del 1Arbeiderbladet (Oslo), tirsdag 10. juni 1947 Del 2Arbeiderbladet (Oslo), lørdag 9. november 1963Arbeiderbladet (Oslo), tirsdag 19. juni 1962

Navneregister

For ordensskyld har jeg laget et lite navneregister med det som er direkte eller indirekte berørt av artikkelen.

• Romsås: gårdsnavn og åsnavn. Rygh, Aker nr. 96: uttale «rommsås», skriftformene Romßaas 1578 og Romsaas 1723, rekonstruert som Raumsáss. På amtskartet fra omkring 1780 står formen Romaas, med gårdstunet avsatt øst for Grorud, mens åsen selv står uten påskrift. Navnet hører opprinnelig til åsryggen, ikke til gården. Området omtales som Romsåsen i Oslo-pressen fra minst 1956, og som Grorudmarka i eldre bruk.

• Rommen, lokalt uttalt «rommi»: gården Romsås har navnet sitt fra denne. Rygh, Aker nr. 97: uttale «romme, rommi», belagt som «i Raumini» i Røde bok, altså biskop Eysteins jordebok omkring 1400, deretter Rommenn 1578 og 1617 og Rommen 1723. Uttaleformen Rommi er også ført opp i matrikkelen for 1888, og er dermed dokumentert i offentlig papir og ikke bare i muntlig bruk. Grunnformen er Raumin, der siste ledd er vin, det gamle ordet for eng eller beite. Rygh skriver at det «efter Beliggenheden» ikke kan være tvilsomt at Romsås inneholder det samme forleddet og har lydt Raumsáss, og han stiller navnet sammen med folkenavnet raumar, som ligger bak Raumaríki, altså Romerike, og Raumsdalr, altså Romsdalen. Han tar samtidig forbehold om forklaringen. Samme navn med samme uttale finnes på Nes på Romerike. I dag har navnet gitt Rommen gård, Rommen skole, Rommen holdeplass, Rommibakken og boligområdet Rommiskogen nordøst for Romsåsveien, og de fire bruksnavnene Nedre, Nordre, Søndre og Øvre Rommen står i stedsnavnregisteret.

• Grorud: Rygh, Aker nr. 94: uttale «groró», skriftformene Grarødt 1617, Graarud 1700 og 1723, rekonstruert som Gróarruð eller Gróuruð, altså et rud-navn, en rydning. Vokalen i siste stavelse er endret ved assimilasjon. På amtskartet fra omkring 1780 står Grorud med eget gårdssymbol vest for Romaas, og navnet er skrevet med den gamle u-en som ligner en n.

• Bjøråsen: passasjenavn, ikke toppnavn, og navnet på hele åsdraget mellom Grorud og Nittedal som den gamle Hadelandsveien og senere Den Bergenske Kongevei går over. Åsen står to ganger på side 253 i Røde bok, i én og samme oppramsing: «Jtem Tokarud h. x. aura bool vndir Bioras. Tungubrote vj aura bool wt moote Rudunom. Fosseim vider Gælliraas vij span smørs. Jtem Barnakaltz rudh. vider Bioraas ij. øyris bool.» Legg merke til de to preposisjonene. Tokerud ligger under åsen, Bånkall ved den. To gårder på hver sin kant av samme høydedrag er noe man bare kan si om en rygg, ikke om en topp, og skriveren omkring år 1400 avgjør dermed spørsmålet uten å vite det. Rygh, Aker nr. 98, gjengir grunnformen Bjóráss og føyer til «(Bæveraasen?)», altså med forbehold, og forklarer den som «Bjøraasen, hvorover Veien gaar fra Aker til Nittedalen». Ravnkollen og Røverkollen er de sørlige utløperne av åsen, og Grorud gård lå «under Bjoraasen» ifølge Akers-Posten 19. februar 1916. Navnet er oppført blant befestede pass i Akershus i Beretninger om Norges Befæstninger fra 1902, sammen med Gjelleråsen, Bakåsen, Gjellebekk, Krokkleiva og Nitsund. Kongeveien over åsen ble omlagt i årene 1793 til 1798. Navnet har senere flyttet seg nordover med trafikken, slik Akers Avis Groruddalen påpekte 14. august 1974, og er i dag krympet inn til området rundt Bjøråsen skole. Det finnes ikke som terrengnavn i stedsnavnregisteret, verken i Oslo eller i Nittedal. Bare Bjøråsen skole er registrert.

  Om beveren. Det norrøne bjórr betyr både bever og et kileformet stykke land, og med bare ett gammelt belegg fra Aker lar saken seg ikke avgjøre her. Men Rygh selv går lenger andre steder. I Norske Gaardnavne bind 5, Buskeruds amt fra 1909, står en annen Bjøraasen, GN 12,3, med opplysningen «[Findes i ældre Tid skr. Bæveraas]». Der veier han de tre mulighetene mot hverandre, kile, elvenavn eller dyr, og konkluderer: «det sidste synes rimeligst (altsaa: Bæveraasen, Aas, hvor der findes Bæver)». På side 422 i samme bind forklarer han gården Bjørhovden av «bjorr m. «Bæver» og hofdi m. «fremspringende Fjeldpynt»», og støtter seg uttrykkelig på vår ås: «Jfr. Bjøraasen i Aker (Bioraas RB. 253).» Rygh bruker altså Bjøråsen på Romsås som argument for beverforklaringen andre steder i landet. Lokalt har beveren stått støtt uansett, og Akers Avis Groruddalen slår den fast både 8. januar 1969 og 14. august 1974: «Bjøråsen som betyr Beveråsen.» Konkurrenten er byåsen, hentet fra turboka På gamle veier og nye stier og gjengitt av Morgenbladet 9. juli 1962 som «muligens er Beveråsen, muligens Byåsen». Den tolkningen nevnes ikke av Rygh med et ord, og har det problemet at by ville gitt Bý-, ikke Bjór-.

• Bånkall og Bånkallåsen: Bånkallåsen er godkjent hovednavn i stedsnavnregisteret, og altså ikke bare en avisform fra byggestriden. Gårdsnavnet er langt eldre. Rygh, Aker nr. 98, fører formrekken «Barnakarlsrud RB. 217. Barnakaltzrudh vider Bioraas RB. 253. Barnakalzrud RB. 404. Barnakaalzrud RB. 405», deretter Bonkallrudt 1617 og Bondekall 1723, med grunnformen Barnakarlsruð. Leksikon over norske rud-namn frå mellomalderen normaliserer de fire middelalderformene til «j Barnakarlsrudi, Barnakaltzrudh, af Barnakalzrudi, j Barnakaalzrudi». Forleddet barnakarl betyr etter Fritzner en mann med mange barn, og Rygh avviser skrivemåten Bondekald som en uheldig senere forklaring. Siste ledd, rud, er slitt bort i uttalen over tid.

• Tokerud: Rygh, Aker nr. 99, altså nabonummeret til Bånkall, med formen Tokarud RB. 253, Toggerudt 1578, Thougerud 1617 og Toggerud 1723, av mannsnavnet Tóki. Det er denne gården Røde bok stedfester som liggende vndir Bioras, og som Edvard Bull gjengir i Akers historie fra 1918 som «Item Tokerud under Bjøraasen (ved veien til Nitedalen)». Bulls lesning er ikke en parafrase. Den står bokstavelig i kilden.

• Fossum: Rygh, Aker nr. 100 og 101. I Røde bok stedfestes gården i den samme oppramsingen som Bånkall og Tokerud, med formen «Fosseim vider Gælliraas», altså Fossum ved Gjelleråsen. Formelen er identisk med den som brukes om Bjøråsen to linjer unna, og det er dette parallellet som gjør at Bjøråsen og Gjelleråsen kan leses som samme slags navn: overganger, ikke topper.

• Tungebroten: ført i Røde boks eget register som «Tungubrote (Tungebroten i Aker S.) 253», altså den tredje av de fire nabogårdene i passasjen. Står uten åsangivelse, men «wt moote Rudunom», ut mot rydningene.

• Gjelleråsen: ikke på Romsås, men uunnværlig som sammenlikning. Belagt som Gælliraas i Røde bok omkring 1400, i dag et punkt langs E6 og ikke et fjell. Gjelleråsen har flyttet seg nordover med veien på nøyaktig samme måte som Bjøråsen, noe Akers Avis Groruddalen slo fast om begge to 14. august 1974. Den som lurer på hvordan et åsnavn kan krympe til et veikryss, kan se det skje i sanntid med naboen.

• Romsåslia: seniorborettslag i Odvar Solbergs vei 75 A til E, nabo til Romsli, med egen innkjørsel og egen parkeringsplass på nedsiden. De to anleggene deler ingen vei. Det eneste som binder dem sammen fysisk, er en gangvei mellom byggene. Heftelsene på tomta ble tinglyst 8. desember 1977, dokument 1977/28081-3/105, med bestemmelser om bebyggelse, benyttelse, gjerde, vann- og kloakkledning og adkomst, altså et halvt år etter nabotomta og med adkomst der naboen har veg, en forskjell som svarer til at Romsåslia ligger nede ved veien og Romsli oppe i lia. Så gikk det fem og et halvt år før noe skjedde. Borettslaget ble stiftet 15. juni 1983 ifølge Enhetsregisteret, og byggene er ikke med på flyfotoet fra 1975, men står der i 1984. Oslo kommune eier grunnen, laget har festeretten. Aftenposten omtaler det 19. oktober 2011 som «seniorborettslaget Romsåslia». Laget er ikke et av de seks OBOS-lagene fra 1969 til 1973 og hører ikke til feltnummereringen, men regnes lokalt som Romsås: Klassekampen fører det opp blant Romsås-organisasjonene i 2010, og fra minst 2020 står Romsåslia borettslag i Akers Avis' julehilsener fra bydelen, side om side med de seks andre, med Wenche Bernstrøm som styreleder. Navnet er dannet av samme Roms-ledd som alt annet her oppe, og står ikke i stedsnavnregisteret. Se også Romsåslia i Lyngdal under undersøkte og forkastede navn.

• Romsli: samlenavnet på de tre kommunale eiendommene øverst i Odvar Solbergs vei, 77 til 83, nabo til Romsåslia, med egen innkjørsel og parkering på oversiden. Heftelsene på tomta ble tinglyst 10. juni 1977, dokument 1977/12636-11/105, et halvt år før nabotomta, og med en bestemmelse om veg som Romsåslia ikke har, i tråd med at tomta ligger høyere og måtte ha vei anlagt opp til seg. Bygningsmassen er i dag todelt. Den vestre halvparten, nummer 79 og 81, ble revet i 2015, omkring tusen kvadratmeter, og erstattet av et nybygg på 1 660 kvadratmeter i to etasjer med rundt femten omsorgsboliger, tre av dem forsterkede, for mennesker med psykisk utviklingshemming, pluss fellesarealer og personalbase. Byggherre var Oslo kommune ved Omsorgsbygg Oslo KF, bruker er Bydel Grorud, arkitekt Momentum Arkitekter, totalentreprenør NCC og byggeleder Oslo Bygghuset. Bygget sto ferdig i november 2016, er passivhus og sertifisert til BREEAM-NOR Very Good. NCC og Bygghuset spriker på enhetstallet, fjorten mot seksten. Den østre halvparten, nummer 83, er huset som ga navn til klyngen. Det ble oppført av Røde Kors i 1977 eller like etter, og gitt til Romsås bydel i 1988 for én symbolsk krone mot at det ble drevet videre til allmennyttige formål (Akers Avis Groruddalen 4. april 2007). Huset åpnet offisielt som Romsli allaktivitetshus i slutten av mai 2000, sto tomt fra januar 2004 da husleia gikk fra 300 000 til 1 200 000 kroner i året, huset ungdomsklubben på Romsås i 2005 og 2006, ble pusset opp sommeren 2007 og er fra september 2009 atelierfellesskapet Villa Romsli. Det står i dag slitent og umodernisert ved siden av naboen fra 2016. Navnet Romsli står ikke i stedsnavnregisteret, og finnes ikke i trykk før 2000.

• Rommiskogen: boligområdet nordøst for Romsåsveien, oppkalt etter Rommen, som lokalt uttales «rommi», en uttale som er ført opp i matrikkelen for 1888 og hos Rygh under Aker nr. 97, ved siden av «romme». Området består av eneboliger og er eldre enn Romsås. På flyfotoet fra 1937 er byggingen alt i gang, og på fotoet fra 1950 står det et par hus som fortsatt står i dag. Oppkjørselen gikk den gangen ikke fra Romsåsveien, men opp fra Trondheimsveien. Rommiskogen var altså orientert nedover mot Grorud og Rommen i minst en generasjon før drabantbyen la seg inntil på oversiden. Da bystyret trakk byggegrensen langs Romsåsveien, skapte den derfor ikke et skille, den stadfestet et som allerede fantes i bebyggelsesmønsteret. Byggeår, utbygger og eierform er ikke bekreftet, og det er heller ikke kjent når husene ble hetende Rommiskogen som samlenavn. Gamle hus beviser ikke et like gammelt områdenavn.

Åser, koller og høyder

• Emanuelfjell, 295 meter: godkjent hovednavn i stedsnavnregisteret, navneobjekttype høyde, stedsnummer 266727, med representasjonspunkt 59,96738 nord og 10,89429 øst, status godkjent og prioritert. Belagt i planpapirer og lokalavis fra 1965, altså før borettslaget fikk navnet. Hvem Emanuel var, er fortsatt ubesvart. Den eneste dokumenterte kandidaten i nærområdet er Emanuel Olsen, ført i matrikkelen for 1888 som bruker av bruk 138i under Rommen. Ingen kilde knytter ham til fjellet, og likheten er foreløpig alt vi har.

• Ravnkollen, 298 meter: godkjent hovednavn, sideform Ramnkollen. Heter Korpekollen på kart opptatt i 1797, av korp for ravn. Formen Ravnkollen fremgår av kart fra 1874. Senere kart bruker også Ramnkollen og Rankollen, og Rankollen var formen Grorud Idrettslag selv brukte om bakken og om Rankollrennet. Borettslaget skal ifølge lokalavisen ha valgt Ravnkollen fordi det ville «fenge bedre blant boligsøkerne» enn Rankollen.

• Røverkollen, 401 meter: godkjent hovednavn, historisk sideform Røvarkollen, eldre navn Romskollen. Vardefjell i den gamle krigstelegrafen omkring Viken, med Varingskollen, Ekeberg og Vettakollen som nabosendere. Oslo byleksikon 1938: «Å tenne ild på varden på Røverkollen, lysende over hele Hadeland, den gamle grensevakt mellem Raumarike og Viken.» Der møtes varden og navnegruppen, for det var mot raumarne kollen holdt vakt. Røysa på den søndre toppen skal ha vært hus for vardevakten og de to andre til vardeilden, trolig egentlig gravrøyser fra bronsealderen. Den gamle Bergensveien gikk langs foten, og navnet knyttes til røversagnene.

• Store Pipern: godkjent hovednavn, høyden mellom Røverkollen og Bånkallåsen.

• Slottet: Ikke registrert. Kollen «oppe i skogen på grensa mellom Romsås og Rommi», der Grorud Vel holdt sankthansfeiring fra like etter stiftelsen i 1897. Eneste kjente kilde er Trond Sirevågs Romsås før OBOS-byen fra 1974, som setter navnet i anførselstegn og dermed selv markerer det som lokalt. Navnet er ikke unikt: Slottet er en velkjent norsk navnetype for isolerte koller som ruver i landskapet, av samme grunn som et slott gjør det. Marka fra A til Å nevner Ramstadslottet i Østmarka og Slottet nord for Sørkedalen som eksempler, og stedsnavnregisteret har Slottsåsen fem steder på Østlandet samt en hel navnefamilie på Ringerike med Slottsmyra, Slottsåsen og Vesleslottet. Nøyaktig plassering er ikke fastslått, men bør la seg finne ved å legge gårdsgrensen mellom gnr. 96 Romsås og gnr. 97 Rommen over høydekurvene.

• Sjumannsboligen: ikke registrert. Den nordre kollen, gjengitt i Groruddalen historielags årbok 2001. Rent muntlig navn uten spor i kartverk eller aviser, av samme type som Slottet.

• Grorudporten: passasjen mellom Ravnkollen i nord og Lindebergåsen i sør, både ferdselsnavn og geologisk grense. Oslo byleksikon 1938: «et meget viktig fjellskar mellom utløperne av Nordmarks-syenitt-åsene, Grefsenåsen og Ravnkollen, på nordsida og Lindeberg-Eikeberg-grunnfjellet på den andre sida».

Vann, myrer og kilder

• Svarttjern, 267 meter over havet: godkjent hovednavn uten sideformer, rent naturbeskrivende. Avløpet går sørover til Tokerudbekken. Kallenavn i begge retninger: Akers-Posten avfeide det i 1912 som «en Gaasedam i Romsaasmarken» som «nærmest [så] ut som en Sølepyt», og badeplassen går i dag lokalt under «Playa del Romsås».

• Svarttjernbekken: ikke registrert i Kartverkets stedsnavnregister, som ikke fører opp noen Svarttjernbekken i Oslo overhodet. Navnet står i OpenStreetMap. Til sammenlikning har registeret seksten Svarttjern-bekker ellers i landet, i Flesberg, Kongsberg, Nannestad, Modum, Sør-Aurdal, Rælingen, Drammen, Vestre Toten, Søndre Land og Gausdal. Bekken er Svarttjerns tilsig, ikke avløpet. Den kommer ned fra Røverkollen i nord, går under Odvar Solbergs vei øst for kunstgressbanen ved Bjøråsen, og ble derfra lagt i rør ned til tjernet med utløp gjennom en betongtunnel på nordsiden. Den drenerer hoveddelen av nedbørfeltet, som NVE oppgir til 0,36 kvadratkilometer. Det meste av tilsiget til selve bekken antas å ha forsvunnet under og etter utbyggingen, og hvor mye vann som i dag når fram til tjernet gjennom betongtunnelen, er uklart. Bymiljøetaten svarte i 2026 «ukjent» på hvor stor andel av nedbørfeltet som nå er koblet til overvannsnettet. Avløpet ut av tjernet er noe annet: det går fra sørvestre ende, der steinkonstruksjonen på flyfotoet fra 1937 står, sørover under Trondheimsveien og ut i Alnavassdraget, med Tokerudbekken nedstrøms. Navnet Svarttjernbekken står i dag bare på den åpne strekningen oppe i lia. Der bekken går inn i røret, mister den både dagslyset og navnet sitt.

• Det navnløse tjernet: det andre vannet sørvest for Svarttjern, snaut 720 kvadratmeter, synlig på flyfoto fra 1937 til 1962 og borte etter utbyggingen. Ingen kjent kilde gir det et navn, verken kart, jordebøker, aviser eller stedsnavnregisteret, og at det ikke har noe navn er i seg selv et funn: det var en høl i myrbeltet, ikke et sted folk hadde ærend til. Kartverkets terrengmodell viser fortsatt en grunn forsenkning der, fire meter under Svarttjerns vannflate, og parkeringsplassen bak Odvar Solbergs vei 90 følger omrisset nesten nøyaktig.

• Romstjern: nord for Røverkollen, samme navnegruppe som Roms. Avbildet i turboka «Oslo og omegn» fra 1928 med bildeteksten «Romstjern ved foten av Røverkollen».

• Romsmosen: myra nord for Røverkollen, i registeret med formen Romsmåsan.

• Steinbruvannet: godkjent hovednavn, sideformer Steinbruvann og Steinbruvatn. Ofte omtalt lokalt som Stemmer'n. Parallelt løper formen Stemmerudvann gjennom hele skriftperioden: eldst i ingeniør O. N. Rolls vannrapport fra 1857 som «Stemmeruds Vand», deretter hos Borrebæk i 1903, i Akers-Posten 1. august 1919 som kilden til en foreslått provisorisk sommerledning under vannkrisen, i Arbeiderbladet i 1930 og Aftenposten i 1935, og så sent som hos Eivind Heide i 1981. Førsteleddet er verbet å stemme, altså å demme opp vann, et gammelt ord fra praktisk vannhåndtering som går igjen i navn som Stemmen og Stemvatnet, og som her peker på at vannet ble stemt opp og brukt som regulert ressurs. Etterleddet -rud betyr rydning i skog, men noen gård eller rydning ved navn Stemmerud finnes ikke i området, så formen er trolig en konstruksjon der «stemme» er koblet til et velkjent navneledd. Den fikk aldri fotfeste i dagligtalen. Steinbruvann ble demmet opp tre ganger, i 1795, 1875 og 1935. I eldre kartverk finnes også Stenbrovand, Stenbrö vand, Steinbruddvann og Stenbruvann.

• Badedammen: eget registrert navn sør for Steinbruvannet, ikke en del av det.

• Stokkevann: registrert med formene Stokkvann og Stokkevatn. Eget vann lenger nord, ikke et eldre navn på Steinbruvannet.

• Olla ved nummer 22: ikke registrert. Kilden som kom ut av berget nær nummer 22 på øvre tun i Tiurleiken, lokalt også kalt ila. Nedenfor lå den lille myra der tiuren spilte, og det er dette punktet som ga navn til hele grenda. To lokalkjente husker kilden fra samme sted.

Bråte-, slette- og plassnavn

• Monsebråten: lia vest for Romsåsveien mellom bussterminalen på Grorud og åskanten, ført i registeret som annen kulturdetalj med status historisk og prioritert. Bråtenavn, altså en rydning, trolig etter mannsnavnet Mons. Stedet var også steinbrudd: «Norges land og folk» fører i 1917 opp Monsbraaten blant bruddene i Aker, ved siden av Ravnkollen, Sandås og Rødtvet.

• Slåttebråtan: ikke registrert. Grorud Idrettslags eldste hoppbakke, samme navnetype som Monsebråten. Bakken gikk tapt til husbygging i 1920-årene, og navnet forsvant med den.

• Gruesletta: sletta innenfor den gamle Bergensveien nord for Grorud kirke, i dag registrert som borettslagsnavn, men navnet er eldre. Turboka «Til fots» viste i 1930 turgåerne dit, til «Gruesletten med den fredede Bordgranen», og i røversagnene er det en gammel kone på Gruesletta som skjønner at røverne har gått baklengs i sine egne spor.

• Bordgranen: ikke registrert, og navnet finnes ikke i andre kilder enn turboka fra 1930. Det fredede treet på Gruesletta.

• Sangerparken: ved Steinbruvann. De ti målene Grorud Arbeiderkor kjøpte og opparbeidet på dugnad i 1935, i dag på Byantikvarens gule liste.

• Hagaløkka: ikke registrert. Sletta ved storbakken.

• Romsåssletta, Tatersletta ved Romsås og Kaffestien: ikke registrerte navn fra røversagnene og steinhoggertida.

• Grorudhagen, Fjellhammer, Fjellhøy, Berg og Grenlund: plassnavn i lia sør for Ravnkollen.

Hus

• Solheim, Fjellheim og Solvang: steinhoggerhus fra tomtesalget som startet i 1888.

• Eikatun: hus på Romsås, mellom blokkene ved Tiurleiken skole. Bygd av reverøkter Karin Iversen og mannen hennes, ferdig i 1949, på tomta til revefarmen på Ravnkollen. Navnet ga hun det selv, etter eika hun plantet. Overtatt av Oslo kommune i 1967 da Romsåsbyen kom, og siden brukt som lekesenter, sjakklokale og fra 2025 speiderhus. Det eldste huset på Romsås. Se også Revegården.

• Fjeldborg: husmannsplass under Romsås, skilt ut som egen eiendom i 1898. Ligger i Fossumveien 2, gnr. 96/20, på 59.96354, 10.90320. Våningshuset i sveitserstil ble reist året etter, i 1899, sammen med to uthus: fjøs med plass til gris, høner og hest, og vognskjul med bryggerhus. Tomten var på omkring ti mål. Våningshuset står fortsatt, men er modernisert, uthusene er revet, og området rundt er fortettet. Navnet står ikke i Kartverkets stedsnavnregister. Det finnes sju Fjellborg i landet, men ingen av dem her, og skrivemåten med d er beholdt som egennavn fra tiden før rettskrivningsreformene. Fjeldborg har to grunner til å stå i registeret. Den ene er at dette er den siste bygningen igjen av Romsås gård. Ingen av selve gårdsbygningene er bevart, og det siste våningshuset brant i februar 1984. Den andre er at Johan Falkberget bodde her. Da datteren Oddbjørg døde i 1913, flyttet familien fra Lillaborg ved Grorud kirke til Fjeldborg. Oppholdet ble kort, etter sigende fordi det lå for langt fra jernbanestasjonen på Grorud, og i 1914 flyttet de videre til Fløifjeld i Kirkesvingen 10. Der ble Bør Børson jr., Brennoffer, Lisbeth på Jarnfjeld og Sol skrevet, før familien dro hjem til Rugledalen på Røros i 1922.

Anleggs- og bruksnavn fra nyere tid

• Humleby: står ikke i stedsnavnregisteret i det hele tatt, til tross for at det er det mest brukte stedsnavnet på Romsås etter tjernet selv. Sletta og lekesenteret på platået nordøst for Svarttjern, med skistadion, olabilløp, hoppbakke og fritidspark.

• Humlebybakken: ikke registrert. Lia ned fra sletta.

• Minikollen: ikke registrert. Det lokale navnet på hoppbakken i skogholtet mellom Svarttjern og Ravnkollen, brukt i avisene fra 1974 til 1994. Navnet er en forminskelse av Holmenkollen.

• Bevern: ikke registrert, og navnet står ikke i en eneste avis. Elevenes navn på næringsbygget i Sverre Iversens vei 35, som var hele Bjøråsen skole fra 1975 til 1977, og som beholdt skolekjøkkenet i flere tiår etter at skolen flyttet inn i nybygget noen meter unna. Navnet kommer fra beveren i skolens logo, som igjen kommer fra Ryghs «(Bæveraasen?)», som igjen kommer fra ett belegg i en jordebok fra omkring år 1400. Et av de reneste eksemplene i hele materialet på et navn som lever bare i hodet på dem som gikk der.

• Tjernhuset: ikke registrert. Svarttjern borettslags forsamlingslokale i Odvar Solbergs vei 220, i bruk fra desember 1982, også omtalt som Grendehuset. Brant delvis nyttårsnatten 1989 etter at en rakett tok tak i tjærepappen.

• Sjubola: ikke registrert. De sju hulene i Røverkollen fra røversagnene.

Veinavn

• Sverre Iversens vei: navnet gitt i 1969, etter tidligere LO-sekretær, rådmann og arbeidsdirektør Sverre Iversen, født i Oslo 6. november 1879.

• Odvar Solbergs vei: etter Odvar B. Solberg (1917 til 1967), direktør i OBOS.

• Ravnkollbakken: ringveien rundt bebyggelsen, navngitt i januar 1971, samtidig som Tiurleiken fikk sitt navn.

• Romsåsveien: grensen mot øst i alle byggevedtakene fra 1962 og framover, og dermed den linjen hele plankampen dreide seg om.

Grendenavnene fra 1969 til 1973

Feltene lå i planen som nummererte områder og fikk navn ett for ett etter hvert som de ble satt i gang, hver gang etter nærmeste kjente sted i terrenget. Stiftelsesdatoene er hentet fra Enhetsregisteret.

• Ravnkollen borettslag, stiftet 26. september 1969, område 2: terrengnavn, se over.

• Tiurleiken borettslag, stiftet 2. desember 1970, område 1: finnes ikke i noe kartverk, og lot seg lenge ikke belegge før borettslaget fikk navnet i januar 1971. Likevel et ekte lokalnavn, og det lar seg stedfeste helt presist. Naturjournalisten Hans Christian Alsvik, som selv bodde der, skrev til tiårsjubileet i 1982: «Navnet Tiurleiken er nemlig ikke helt tilfeldig valgt. I nærheten av nummer 22 på øvre tun kom det nemlig ei olle ut av berget, og nedenfor den lå det ei fin lita myr der tiuren spelte i tidlige vårmorgener.» Spillplassen ga navn til en hel bydelsgrend uten noen gang å nå et kart.

• Orremyr borettslag, stiftet 1. oktober 1971, område 6: finnes ikke i stedsnavnregisteret, verken som godkjent, historisk eller foreslått form, og innenfor to kilometer av stedet er det ikke registrert et eneste myrnavn overhodet. Dukker først opp i trykk 25. februar 1971. Ingen kilde forklarer navnet: ikke lokalavisene fra 1970 til i dag, ikke årbøkene til Groruddalen historielag, ikke Romsås før OBOS-byen, ikke OBOS' egne hefter for nabolagene, ikke leksikonene. Men fire av de seks grendenavnene er hentet rett fra terrenget, og de to som ikke er det, er nettopp fuglenavnene Tiurleiken og Orremyr, valgt i samme runde og etter samme lest. Når det ene av dem viser seg å peke på en helt konkret myr med fuglespill, er det nærliggende at det andre gjør det samme: ei myr der orrfuglen spilte, der blokkene i område 6 nå står. Navnetypen er dessuten hjemmehørende i Aker. Fire kilometer unna ligger Årvoll, som Rygh fører tilbake til Orravellir, Orrevollene, av fuglenavnet orri, belagt omkring 1400, og som han mener fikk navnet før stedet ble bebygd fordi det ble drevet skyting på fuglelek der. Et myrnavn etter orrfuglspill på Romsåsen bryter dermed ikke med navnetradisjonen i området, det føyer seg inn i den. Navnet ble siden gjenbrukt to ganger på skoler: Orremyr skole var fra 1975 en grendeskole for 1. til 6. klasse under Tiurleiken skole, i et av næringsbyggene, og fra 1983 var Orremyr navnet på en helt ny spesialskole på Romsås for psykisk utviklingshemmede elever fra hele Groruddalen.

• Emanuelfjell borettslag, stiftet 18. februar 1972: terrengnavn, se over.

• Svarttjern borettslag, stiftet 23. juni 1972: terrengnavn, se over.

• Røverkollen borettslag, stiftet 16. februar 1973: terrengnavn, se over.

• Fuglene i teglsteinen: da de to laveste borettslagene ble rehabilitert som de første på Romsås, fikk Tiurleiken en diger tiur i brun teglstein på gavlveggen ned mot Romsåsveien, og Orremyr fikk fire orrfugler på blokkveggene.

Andre nevneverdige navn

• Revegården: revefarmen på Ravnkollen, der Tiurleiken borettslag ligger i dag, drevet fra 1928 og 1929 av et andelslag på fem. Navnet festet seg siden til huset Eikatun, som er det eneste som står igjen etter anlegget, og er fortsatt det vanligste navnet i muntlig bruk. Se Eikatun.

Navn som er undersøkt og forkastet

Disse hører hjemme i et navneregister nettopp fordi de ikke førte fram. Da slipper neste person å gjøre søket om igjen.

• Grundtjern: dukker opp i Social-Demokraten 18. oktober 1907, i en historie om en mann som i mørket befant seg «mellem Grundtjern og Svarttjern» og hørte et brak «i retning af Kaperkollen». Setningen passer forbløffende godt på turen mellom Svarttjern og det forsvunne tjernet. Den passer likevel ikke, for setningen foran plasserer mannen i Dalsbygden, hvor han hadde besøkt broren sin. Historien er ikke fra Grorud. Navnet Grundtjern gir null treff i stedsnavnregisteret i hele landet, og Kaperkollen finnes bare i Skien. At Svarttjern er Norges vanligste innsjønavn er nettopp derfor et problem, ikke en hjelp: et avistreff på Svarttjern beviser ingenting om hvor man er.

• Rankollen: ikke en feilform, men den formen Norges Geografiske Oppmåling selv hadde på kartblad nr. 1914IV, og som avdelingssjef Hauglie i 1972 kalte feilaktig «etter min oppfatning», fordi «navnesamleren har mottatt feil informasjon her». Formen levde videre i Grorud Idrettslags egen bruk, i Rankollrennet, lenge etter at kartet var rettet.

• Romsåstårnveien: brukernavn på adkomstveien opp til Røverkollen telesenter, dannet av folkeformen Romsåstårnet. Veien heter offisielt Sverre Iversens vei, og navnet Romsåstårnveien finnes verken i Kartverkets stedsnavnregister, i matrikkelen, i Nasjonal vegdatabank eller i OpenStreetMap. Det står derimot i Google Maps, sannsynligvis lagt inn av en bruker. Det gjør det til det eneste av de lokale Romsås-navnene som har nådd et allment brukt kart, og det uten å ha passert noen navnemyndighet.

Tidslinje

Bronsealderen: Fire gravrøyser reises på Røverkollen, tre på den søndre toppen og én på den nordre. Kollen blir siden vardefjell i varslingssystemet omkring Viken, «den gamle grensevakt mellem Raumarike og Viken», med Varingskollen, Ekeberg og Vettakollen som nabosendere.

1349 og årene etter: Svartedauden legger 45 av 46 gårder i Furuset sogn øde. Sognet får ikke ny kirke før Grorud kirke i 1902.

Ca. 1400: Rommen er nevnt som «i Raumini» i biskop Eysteins jordebok. På side 253 i samme bok står fire av nabogårdene våre etter hverandre i én oppramsing: «Jtem Tokarud h. x. aura bool vndir Bioras. Tungubrote vj aura bool wt moote Rudunom. Fosseim vider Gælliraas vij span smørs. Jtem Barnakaltz rudh. vider Bioraas ij. øyris bool.» Tokerud ligger under Bjøråsen, Bånkall ved Bjøråsen, og Fossum ved Gjelleråsen står i samme formel imellom. To ulike preposisjoner om samme ås er i seg selv et bevis for at Bjøråsen var en rygg og ikke en topp. Romsås står ikke i jordeboka. Åsen har navn før gården.

1500-tallet: Romsås gård er belagt, skrevet Romßaas i 1578, skatt fra omkring 1550, ført under Hovedøya kloster. Navnet er rekonstruert som Raumsáss, åsen ved Rommen, og hører opprinnelig til åsryggen. Rygh tok selv forbehold.

1716: Karl XII trenger fram mot Akershus. Passene Bakåsen, Gjelleråsen og Bjøråsen stenges med forhugninger, og Bjøråsen holdes av Coucheron. Den 26. mars tar oberst Axel Löwen veien over Bjøråsen til Hakadal med fem til seks hundre ryttere.

1768 til 1836: Romsås gård er skysstasjon på Trondheimsveien, gjestgiveri til rundt 1900.

1780: Amtskartet skriver gården Romaas. Åsen selv står uten påskrift.

1793 til 1799: Den Bergenske Kongevei over Bjøråsen bygges om, med vervede soldater under løytnant P. v. Hjort. Veien tar av ved Grorud kirke og går forbi Steinbruvannet. Akers andel er ferdig i 1798 og 1799.

1797: På kartet heter Ravnkollen «Korpekollen», av korp for ravn. Formen Ravnkollen står på et kart fra 1874, senere kart bruker også Ramnkollen og Rankollen.

1888: Tomtesalget begynner. Steinhoggeren Carl Carlsen Søderstrøm fester tomt for 16 kroner året og bygger Solheim. Rundt tjue tomter selges de første årene. Samme års matrikkel fører opp Emanuel Olsen som bruker av bruk 138i under Rommen, den eneste dokumenterte Emanuel i området. Ingen kilde knytter ham til fjellet. Matrikkelen fører også opp Rommi som uttaleform av Rommen, den formen som seinere ga navn til Rommiskogen.

1890-årene til 1930: Steinbruddene i Ravnkollen, på Røverkollens sørside, i Bånkallia og ved Monsebråten er i full drift. Steinhoggerne risser arbeidstegningene rett i berget, «hoggelappen».

1894: W. C. Brøgger beskriver bergarten groruditt fra Ravnkollen.

Like før 1900: Grorud Vel stiftes og begynner sankthansfeiringene på «Slottet». Den eldste faste folkefesten i åsen.

1899: Akers formannskap behandler 23. juni innstillingen om 31 500 kroner til vannledning fra Svarttjern. Herredsstyret bevilger 30. juni. Inntaket omtales som midlertidig fra første dag. I september settes prisen: 25 øre per kubikkmeter der vannmåler brukes.

1900: Ledningen er «netop færdigt», melder Morgenbladet i oktober, og oppgir både dimensjonene og summen: fire og åtte tommer, til sammen 50 000 kroner.

1901: Strekningen videre til Grorud kirke står ferdig samme vår. Fire tommer fra tjernet, åtte i Trondheimsveien, fordi den store ledningen er dimensjonert for kilden som skal komme og den lille for tjernet man har. Formelt er hele anlegget «en Reserveledning».

1903: Johan Borrebæk gir ut «Paa uvante stier», med de eldste nedtegnede røversagnene og med Rankollen blant «de vakre Aaser».

1906: En skoleklasse fra Vestheim fotograferes på Røverkollen. Eldste dokumenterte organiserte besøk i åsen. Samme år blir vannledningen grense: Grorud vanndistrikt beskrives som å følge ledningen til Svarttjern og derfra i rett linje til toppen av Røverkollen.

1908: Barth Heyerdahl beskriver Akers vannverk: «Grorudvandledningen med midlertidigt Indtag i Svarttjern ovenfor Romsaas».

1911: Tørkesommer. Tjernet er «saagodtsom tør».

1912: Vannforsyningen stanser første gang av gjørme i inntaket. Akers-Posten avfeier kilden som «en Gaasedam i Romsaasmarken».

1916: Akers-Posten skriver at Grorud gård «ligger under Bjoraasen», og at «den store aasryg, som Bergensveien fører over, heter Bjoraasen».

1918: Grorud Idrettslag stiftes 18. mars, etter mislykkede forsøk i 1904 og 1908. Planene om en storbakke i Ravnkollen er der fra starten.

1919: Vannkrise. Akers-Posten melder 1. august at folk «hittil har sluppet på vann et par timer om dagen», og at det arbeides med en provisorisk sommerledning fra Stemmerudvannet. Dagen etter avslører Social-Demokraten forfallet ved inntaket, med tjernet fire meter under normal vannstand og gjørmehauger foran røret, og krever mudring og en meterhøy betongmur langs sydsiden. De to avisene er uenige om det noen gang har sviktet før. Avisa som refererte, sa nei. Avisa som anklaget, husket 1912.

1920: To avtaler om lia til hoppbakken tinglyses. Ove Larsen selger fjellpartiet til unnarennet, med rett til å bruke en slette om vinteren. Per Snellingen bortfester tomta til stillaset på en femtiårig kontrakt. Arbeidet starter, og stanser. Den 10. oktober går fellestur til Røverkollen, fotografert av Anders Beer Wilse.

1920-årene: Reveoppdrett starter i lia ovenfor stien til Svarttjern, drevet av Knutson, Hansen og Wergeland. Farmen utvides på Ravnkollen i 1928 og 1929, og satser på platinarev.

1922: Aftenposten argumenterer i januar mot å bruke store beløp på nye vannkilder, siden Akers «nuværende vandbasiner Nøklevandet, Lutvandet og Svarttjern vil være tilstrækkelig for en uoverskuelig fremtid». Det er den eneste gangen tjernet får et godt ord i offentligheten mens det leverer drikkevann.

1923: Den uoverskuelige framtiden varer i atten måneder. Aker slår fast at Svarttjern er «en daarlig vandkilde og maa derfor sættes ut av betragtning». Samme år tar fotballbanen prioritet foran hoppbakken.

1925: Idrettslaget får 3 000 kroner fra Aker Sparebank til hoppbakken, med god hjelp fra Trygve Lie. Og seks år etter vannkrisen får endelig noen betalt for å se etter inntaket: veivokter Johs. Lassen tilstås 100 kroner i året for tilsynet.

1926 og 1927: Bakkekomité settes ned under Paul Johansen. Arbeidet i Store Ravnkollen gjenopptas våren 1927 og bakken står ferdig samme høst, sju år etter at grunnen ble sikret. «Folk trodde gutta tøysa, skibakke i den steinrøysa!»

1928: Åpningsrennet 8. januar må avlyses. Det er ikke snø. Første renn i Store Ravnkollen går søndag 29. januar 1928. Bakken tar hopp på innpå 60 meter og samler opptil 2 000 tilskuere. Turboka «Oslo og omegn» beskriver samme år Røverkollen som «makelig formiddagstur».

1930: Akers nye vannforsyning gjennom Aurevann, Breisjøen og Alnsjøen står ferdig. Svarttjern avlastes.

1931: Navnet Lillomarka foreslås av Fritz Semb Thorstvedt i Skiforeningens årbok. Skogen ovenfor Romsås het til da Grorudmarka og Romsåsmarka.

1932: Grorud Vel ber 18. oktober om å få ledningen tilbake. To uker senere avviser overingeniør Stabell: trykket er i orden, vannet dårlig, og Steinbruvann-utbyggingen ligger like om hjørnet. «Svarttjernsledningen kommer ikke på!» Inntaket er ute av bruk.

1933: Arbeiderpartiets kretsforening anbefaler i juni Svarttjern og Vesletjern som badeplasser. I november anbefaler badeutvalget et helt nytt friluftsbad i stedet.

1934: Vannverkssjefen peker likevel på Svarttjern, som «må ansees å ligge gunstig til for badning», og foreslår å tappe tjernet for å undersøke bunnen. Løsningen blir Steinbrudammen, et anlegg til 30 000 kroner for 5,7 mål vannflate.

1934 til 1936: Rankollrennet er landsrenn med fast plass i terminlisten. I 1934 stiller 106 mann i langrennet og 182 i hopprennet.

1935: Grorud Arbeiderkor kjøper og opparbeider Sangerparken ved Steinbruvann, ti mål med boder, dansegulv og scene.

1936: Karin Iversen og mannen Alf får jobben med å drifte revefarmen.

1937: Vannretten sies opp i september. Ledningen er «meget igjenrustet» og «inntaksordningen er dårlig». Gjerdet gis til Grorud Arbeiderkor mot riving. Flyfoto fra samme år viser tre ting som er verdt å merke seg: en lysere steinkonstruksjon i tjernets sørvestre ende, akkurat der avløpet renner ut, et lite tjern til på snaut 720 kvadratmeter drøyt to hundre meter sørvest for Svarttjern, og at byggingen i Rommiskogen alt er i gang. Ingen kilde gir navnet på det forsvunne tjernet.

1938: Yngel og settefisk settes ut i Oslo-vann. Svarttjern står på listen.

1939: «Oslo-marka, Oslo-fjorden» slår fast at «Røverkollen var den del av Lillomarka som sist blev opdaget».

1940 til 1945: Tyskerne gjør Store Ravnkollen ubrukelig. Bakken repareres til sesongen 1945 og 46.

1945: Patruljeløp for jenter og gutter fra Lørenskog til Røverkollen, uttrykkelig som trening i ettersøking etter forsvunne personer.

1946: Søndag 3. februar åpner sovjetmesteren Victor Andrejev Rankollrennet. Bildet går i aviser fra Tromsø til Arendal.

1947: Arbeiderbladet avslører «System Snellingen», den private søppelfyllinga på Romsås gård. Thor Kind hopper 53 meter, omtalt som ny bakkerekord. Lille Ravnkollen bygges på dugnad 1947 og 48.

1949: Karin Iversen bygger bolighuset Eikatun ved revefarmen, oppkalt etter et eiketre hun plantet på området. Huset settes opp uten nødvendig godkjenning, og hun må siden overlate det til OBOS.

Ca. 1950: Store Ravnkollen går ut av ordinær drift. Flyfotoet viser begge bakkene intakte, og et par hus i Rommiskogen som fortsatt står i dag, med oppkjørsel fra Trondheimsveien. Romsåsbakken ved Stovner-avkjøringen anlegges i 1950-årene. Utkikkstårnene av tømmerstokker på Stovner, Røverkollen og Haukåsen, skogbrannberedskapen i marka, står fram til dette tiåret.

1952: «Oslo-marka» lister badeforbudene i Grorudvassdraget. Svarttjern står ikke på listen, og er dermed det ene lovlige badevannet i åsen.

1955: Dugnad i Store Ravnkollen i oktober. Siste samtidige referat fra Rankollrennet er fra februar 1958.

1958 til 1960: Lille Ravnkollen rives som farlig, gjenoppstår i 1959 med jernstillas og får flomlys i 1960. Rommen-deponiet åpner ved foten av åsen.

1960: Generalplanen setter byggegrensen ved kote 225 av hensyn til vanntrykket. Grorud IL krever området nord for turløypa bevart.

1961: Lille Ravnkollen er Oslos rekrutteringsbakke. 119 guttehoppere i januar, over 250 i februar.

Februar 1962: Dagbladet kaller Lille Ravnkollen «søndagens samlingssted for byens guttehoppere», mens Store Ravnkollen ligger som et ubrukt «bakkeemne». Storbakken er altså revet mellom 1955 og nå.

1962: Plankampen. Det var ikke «noe teknisk i veien» for å heve byggegrensen, og byplanrådet flytter den til kote 300. Kartet i mai viser Svarttjern innlemmet i byggefeltet. Vedtaket 19. juni gir parkbelte på minst 100 meter rundt tjernet. OBOS får konsesjon 30. august, og bystyret vedtar grensen 27. september mot elleve stemmer, med krav om «en samlet vurdering av grensene for Oslomarka». Flyfotoet fra samme år, tatt før den første spaden er satt i jorda, er det siste som viser begge tjernene.

1963: Reguleringsplanen gjør Svarttjern til «en idyllisk perle midt i bebyggelsen». Arkitektene grubler over nylonnett mot drukning. Fire nye hoppbakker planlegges i dalen, med Store Ravnkollen gjenreist på 55 meter.

1964: Boligrådet godkjenner planen med 1 365 leiligheter. Store Ravnkollen føres opp med prioritet i skianleggsplanen.

1965: Navnet Emanuelfjell dukker opp i planpapirer og lokalavis, åtte år før borettslaget står ferdig, brukt på linje med Bånkallåsen som et selvfølgelig terrengnavn.

1967: Grendeplanen skrinlegges som for dyr. 1 400 leiligheter i småhus erstattes av 2 500 i blokk. Romsås-teamet overtar, med Alex Christiansen som leder. Kommunen overtar Revegården med bolighuset Eikatun.

1968: Prosjekteringskontoret legger fram forslaget om Romsås stasjon. Arbeiderbladet skriver 25. september at det «introduseres en ny type stasjon med plattformhall beliggende i fjellet dypt under bebyggelsen», med hurtiggående heiser som eneste adkomst.

1969: I juli drukner en 29 år gammel kvinne. Tjernet viser seg å være ni meter dypt. Byggingen av Romsås starter, og Ravnkollen borettslag stiftes 26. september, registrert i Oslo handelsregister 8. oktober. Bystyret vedtar 27. juni endret trasé og bygging av Romsås stasjon, med en merkostnad på 4,2 millioner. I oktober er byplankontoret «inne på tanken å sløyfe byggingen» av stasjonen.

1970: Alex Christiansen forteller i mai at Romsås planlegges «som et helt trafikkfritt område med et stort friareal som kjerne», og at OBOS holder informasjonsmøter for dem som skal bo i de 120 første leilighetene. Den første familien flytter inn i Ravnkollen 11. oktober, og den egentlige innflyttingsbølgen kommer til jul. Tiurleiken borettslag stiftes 2. desember.

1971: Lokalavisen melder 27. januar at neste borettslag skal hete Tiurleiken, og at ringveien får navnet Ravnkollbakken. Navnet Orremyr står på trykk første gang 25. februar, og borettslaget stiftes 1. oktober. Høydebassenget lyses ut på anbud i desember 1970 og bygges gjennom året, 7 000 kubikkmeter i to kamre, med 150 løpemeter tunnel og skråsjakt.

Januar 1972: NTB sender ut melding om at menigheter over hele landet avventer «forsøkskirken på Romsås». Saken trykkes i rundt tjue aviser fra Stavanger til Finnmark.

1972: Romsås IL stiftes 26. januar. Emanuelfjell borettslag stiftes 18. februar, Svarttjern borettslag registreres 23. juni. Idrettslaget bygger «en mindre hoppbakke for de yngste». Olav Krogseth feller sin dom: hele Romsås er «avskrevet som rekreasjons- og turområde». I desember foreslår skolesjefen at det bare blir heimkunnskapsrom på Bjøråsen, «slik at elevene fra Romsås-sentret går den korte strekningen over til Bjøråsen». Den strekningen ble gått i over tjue år.

Desember 1972: Akers Avis gir seg i navnestriden om Ravnkollen. Avisa hadde i årevis kjempet for formen Rankollen og mistenkt OBOS for å ha pyntet navnet for boligsøkerne, men måtte trekke det tilbake da Hauglie, avdelingssjef i Norges Geografiske Oppmåling, la fram kartet fra 1797 med Korpekollen. «Nå har altså vi sagt Rankollen for siste gang», skriver Ragnvald Johansen.

Vinteren 1972 og 73: Svarttjern tømmes og bunnen renses, «slik at beboerne på Romsås kan benytte dette som badeplass». Vannverkssjefens forslag fra 1934 realiseres etter trettiåtte år, men med badeformål.

1973: Røverkollen borettslag stiftes 16. februar, det siste av de seks. Bydelsutvalget for bydel 27 Romsås konstituerer seg etter valg i bystyret 22. februar. Første innflytting på Svarttjern-feltet skjer 22. juni, og Svarttjern skole åpner om høsten. Tjernet er i full bruk som badeplass, dokumentert i arkivbilder fra juli og august. Ungdomsklubben starter i regi av borettslaget, i annen etasje i skoleprovisoriet i Tiurleiken. Og i næringsbygg H-52 åpner landets første pendlerhotell, der sytti av de 320 mennene som bygger Romsås bor mens de reiser opp sin egen drabantby.

1974: Stortinget bevilger de første pengene til radiolinjene Mistberget til Røverkollen og Røverkollen til Bronane. VG er på befaring 6. juni og offentliggjør planen: et 70 meter høyt betongtårn og en toetasjes bygning på 400 kvadratmeter like ved, «akkurat der det nå står et branntårn av tre». Den 18. september melder Akers Avis at Teledirektoratets alternativ til én mast på Røverkollen er to mindre master andre steder i Oslo, hvorav én på Grefsenkollen, og at Romsås bydelsutvalg «føler seg noe rådvill». I november sier bydelsutvalg 24/25 ja, og ber om utsiktstårn og lysløype på kjøpet.

Samme år: konkurranse om Svarttjerns utforming, med forslag om brygge langs østskrenten, stupebrett, bøyer og oppvarming. Bare de to bryggene på vestbredden blir bygget. Søndag 18. august klokka 6.58 ruller T-banens første vognsett ut fra Stovner, og Romsås stasjon åpnes for drift. Første Romsås-renn med 229 deltakere, og navnet Minikollen dukker opp. Ungdomsklubben flytter til «den grønne brakka i Tiurleiken borettslag», der det også starter en klubb for fem- og seksåringer. Bjørn Erling Evensens lydskulptur, som avisene kalte «Porten» og som i dag heter «Den spillende døren», stilles ut på Henie-Onstad i august og september, og kulturutvalget vedtar innkjøpet i oktober. Grunnsteinen til den midlertidige Romsås kirke legges ned 1. desember av biskop Kaare Støylen.

1975: Romsås ungdomsskole åpner i august i de nederste etasjene i Romsås senter, med kommunale tjenesteboliger over og ungdomsklubben under, og skolekjøkken i en ombygd bowlinghall. Bjøråsen skole starter opp midt i august i to næringsbygg, og Orremyr skole går som grendeskole under Tiurleiken i et tredje. Åtte tusen liter spillolje på avveie skaper frykt for tjernet. Den 18. mai berges en fireåring fra å drukne. Biskop Fridtjov Birkeli vigsler Romsås kirke 9. november. Og i november står endelig Romsås senter ferdig, fem år etter at de første flyttet inn. «Med Romsås-sentrets ferdigstillelse i forrige uke er bydelen ferdig utbygget», skriver Akers Avis, som samtidig konstaterer at stedet hele veien «har blitt sett på som en eksperimentby».

Telemastsaken avgjøres samme år. Den 15. januar vakler Romsås bydelsutvalg etter nye opplysninger fra Televerket om at Røverkollen dekker «atskillig større områder enn noe annet alternativ». I slutten av februar ber utvalget likevel om en ny vurdering av Grefsenkollen, og 12. mars lover Teledirektoratet en innstilling før påske. Den kommer, og den sier at Grefsenkollen vil koste 2,7 millioner kroner mer og dessuten være mindre skånsom mot naturen. Den 26. mars resignerer utvalget mot SVs to stemmer, og Akers Avis setter overskriften «Resignasjon i Romsås BU». I oktober vedtar bygningsrådet tårnet, den gang planlagt til 82,5 meter betong.

1976: Bystyret vedtar i januar videre utbygging mot Nittedal. 800 dekar mellom Tiurleiken og Emanuelfjell og opp mot bygrensen, avgrenset av Romsåsveien og kote 300, bortfestet til OBOS, som planlegger 1 200 boliger. Rommen/Bånkall føres opp i kommunens boligbyggeprogram med flere hundre boliger årlig fra 1982. Så snur det: bygningsrådet i Nittedal fraråder utbygging før veien og T-banen tåler trafikken, bydelsutvalget på Stovner noterer planene «med forskrekkelse» og vil ha området bevart som friluftsområde, og rådmannen frykter at grunnforholdene gjør det for dyrt. Samme år monteres «Den spillende døren» nede på T-banestasjonen, og Arbeiderbladet konstaterer i juni at bronseskulpturen «glir naturlig inn i det røffe miljøet».

For Røverkollen er dette forberedelsesåret. Reguleringsplanen kunngjøres 27. april: «Tomt for offentlig bygning, Røverkollen radiolinjestasjon med adkomstvei og felles avkjørsel fra Sverre Iversens vei.» Den 30. juli melder Aftenposten Ukens Nytt at stasjonsbygget nå skal graves ned «i en utsprengt grop i flukt med terrenget», at hele anlegget vil koste 16 til 17 millioner, og at det skal stå ferdig innen utgangen av 1977, allerede et halvt år forsinket. Og 14. desember lyser entreprenøren Ingeniør Thor Furuholmen A/S ut arbeidet: «Fra nyttår starter vi byggingen av Røverkollen Radiolinjestasjon.»

1977: Første Romsås-stafett i februar, med over sytti lag og start og mål på isen på selve Svarttjern. Første byggetrinn av Bjøråsen skole åpnes 22. august, «vis a vis næringsbygget», og får adressen til bygget skolen flyttet fra.

På Røverkollen er dette byggeåret. Den 11. mars lyses det ut etter forskalingssnekkere «fra nå av». Glidestøpen av tårnkjernen starter 31. mai og går tre meter i døgnet, døgnet rundt, i tolvtimersskift, styrt av en laser som skal treffe et kors på arbeidsplattformen. Den 6. juli står det sju meter igjen, og byggeleder Helge Karlsen sier «vi er bare tre dager fra toppen». Tårnkjernen er dermed ferdigstøpt omkring 9. juli, 84 meter høy og fortsatt en naken sylinder. Deretter støpes de seks antennegalleriene som rager fire meter ut fra tårnstammen. Ventilasjonstårnet ved siden av bygges bevisst som utsiktstårn for publikum, som erstatning for tretårnet som sto der før, og blir tolv meter høyt. Gittermasten på toppen, som gjør anlegget 112 meter, kommer først seinere, og ingen kilde daterer den.

Samme år får to tomter øverst i Odvar Solbergs vei tinglyst utbyggingsvilkårene sine, den 10. juni og den 8. desember. På den første bygger Røde Kors et hus. Den andre blir liggende ubebygd i fem og et halvt år.

Aftenposten og Morgenbladet omtaler i juni «Bjørn Evensens syngende skulptur Porten» på det Morgenbladet kaller «Skandinavias fineste undergrunnsstasjon».

1978: Stafetten flyttes fra isen til Humleby, som blir det faste skistadion. Bygningsrådet regulerer 8. februar Monsebråten til friareal. Andre byggetrinn gjør Bjøråsen til en fullt ferdig 1-9 skole. Skolesjefen spår i april at Orremyr skole vil bli lagt ned om fem år. Og i mai slår Aftenposten fast at Rommen/Bånkall ikke kan bygges ut før etter 1985. Det kom aldri lenger. Skogen mellom Romsås og Nittedal ble stående.

I april er tårnet på Røverkollen klart for installasjon av radiolinjeutstyr, og installasjonen av den nye 2700-kanals radiolinjen Oslo til Arendal tar til. Stortingsforhandlingene regner samme år med at tårnet «trolig blir tatt i bruk i annet halvår 1978». Det glir ett år til.

1979: Torsdag 26. april drukner en femåring etter fall fra flytebryggen. Underskriftsaksjonene: 1 156 for tapping, rundt 700 for bevaring, den siste startet av 13 år gamle Mona Østmoe. Bydelsutvalget vedtar kompromisset 19. juni, og badetilsyn opprettes. Tjernet tømmes i november. Romsås idrettshall står klar ved skolen.

Mandag 29. oktober åpnes Røverkollen telesenter offisielt av Televerkets generaldirektør Per Øvregard, sammen med teknisk direktør Per Mortensen, som sier: «Med Røverkollen telesenter har vi bygd ferdig Televerkets motorvei til utlandet.» Anlegget har kostet 26 millioner kroner. Det er «ferdig og delvis tatt i bruk», ifølge NTB. Radiolinjen Oslo til Skien skal være klar i desember, og hoppet videre til Jonsknuten ved Kongsberg er under installasjon. Fire år etter bygningsrådets vedtak, og fem år etter at VG først skrev om planen.

Ca. 1980: Lille Ravnkollens stillas demonteres. Bakken blir liggende brakk.

1980: Tjernet bygges om med sandstrender og fire meters dybde, og gjenåpnes til sankthans. Nok en drukning første junihelg, og to dager senere omkommer en badende i Badedammen på Grorud. Forvalter Per Kr. Larsen sier det som må sies om avveiningen: drukningsfaren var alltid til stede, men her fikk folk «et friluftsbad like ved husveggen». Første olabilløp ved Humleby 6. september. I september vedtar bydelsutvalget likevel ikke å tømme tjernet for vinteren. Og 31. januar melder Teknisk Ukeblad og avisa Tromsø at Røverkollen telesenter «nå er tatt i bruk». Samme år overføres de første digitale datanettkanalene over kollen.

1981: Romsås IL river den gamle bakken på Humleby og bygger Minikollen med 420 dugnadstimer. En mann går gjennom isen og får vite hvem som har sikringsansvaret: «Det er Vår Herre …» Ungdomsklubben har 110 medlemmer, og i mai går ungdommene løs på senteret med bøtte og malekost. Røverkollen blir basestasjon for det nye nordiske mobiltelefonsystemet.

1982: Stafetten blir «størst i by'n», 165 lag og rundt 500 løpere, midt under ski-VM i Oslo. Den 2. april samler Minikollen hoppskolefinalen for hele Oslo. Onsdag 9. juni er dugnaden ferdig, og torsdag 10. juni brenner bakken ned etter småbarns lek med ild. Den 1. september vedtar bystyret å legge ned Romsås ungdomsskole, og i oktober skriver elevenes egen mediagruppe, 26 stykker fra fire niendeklasser, en to siders nekrolog over skolen sin i Akers Avis. Samme år skriver Hans Christian Alsvik ned hvor navnet Tiurleiken kommer fra: ei olle i berget ved nummer 22, og «ei fin lita myr der tiuren spelte». Og midt i videovoldsdebatten går klubben sammen med feltarbeiderne og profesjonelle filmfolk om å lage en tretti minutters alternativ narkotikafilm. I desember dukker forsamlingslokalet Tjernhuset opp i Odvar Solbergs vei 220.

1983: Minikollen er gjenreist, og klubben inviterer til hoppkurs. Navnet Orremyr gjenbrukes samme år på en helt ny spesialskole på Romsås, for psykisk utviklingshemmede elever fra hele Groruddalen. Romsåslia borettslag stiftes 15. juni, fem og et halvt år etter at tomta fikk vilkårene sine tinglyst. Og kabel-TV-signalene begynner å gå over Røverkollen, etter at OBOS valgte Televerket som kabelutbygger.

1985: De siste elevene forlater Romsås ungdomsskole. Lokalene i senteret blir Romsås Helse- og Sosialsenter fra 1987.

1986: Romsås kirke, vigslet i 1975, brenner ned natt til 15. februar. Alt bortsett fra klokketårnet går tapt. Vårt Land melder at brannen var påsatt, Arbeiderbladet at politiet regner med at den oppsto etter et innbrudd. Menigheten flytter inn i gymsalen på nedlagte Ravnkollen skole. Stafetten gjenopplives med Norge Rundt til stede, men samler bare 75 lag. Samme år kommer registeret Skulpturer og minnesmerker i Oslo ut, som fører opp alt som da sto i Bydel 27 Romsås. Det er blitt skillelinjen for datering av kunsten her oppe.

1987: Stafetten arrangeres for sjuende og siste gang, over 3 x 3 kilometer. Bystyret vedtar 21. januar å redusere Oslo fra 37 til 25 bydeler, med virkning fra 1. juli 1988.

1988: Erik Johnsen tar OL-sølv i Calgary. «Romsås har Erik Johnsen, men ingen hoppbakke.» Kommunen lover ny Ravnkollbakke. Fra 1. juli blir Romsås bydel 18, med egen administrasjon i Romsås senter og Jan Mansrud som administrasjonssjef. Nummeret tilhørte fram til da Ryen, Manglerud og Abildsø. Røde Kors gir huset sitt øverst i Odvar Solbergs vei til Romsås bydel for én symbolsk krone, mot at det drives videre til allmennyttige formål. Kommunen eier det fortsatt.

1989: Tjernhuset brenner delvis nyttårsnatten. Politiet antar at en rakett tok tak i tjærepappen.

1990: Gjenreisingen av Lille Ravnkollen vedtas enstemmig og planeringen starter. Hydraulikkolje fra Televerkets anlegg renner ut i tjernet etter hærverk på en lensepumpe. Sprengningen av det hemmelige fjellanlegget OSIKAN begynner femti meter fra nærmeste blokk i Røverkollen borettslag, og naboene oppsøker lege med søvnproblemer, angst og depresjoner. T-banestasjonen stenges i halvannen måned fordi heisene svikter, selv om gangtunnelen ligger der.

1991: Fylkesmann Kåre Willoch underkjenner bydelens sprengningsforbud, og bydelsoverlege Terje Tangen svarer med tvangsmulkt på én million kroner per kveldssalve. Romsås-duppen går 2. juni og samler et par tusen tilskuere. Hoppbakken stanser i mangel på fyllmasse. Og ungdomsklubben legges ned fra 1. juli, med tre ukers varsel. Argumentet for å beholde den er at alternativet heter T-banestasjonen. Klubben berges i juni, finansiert over Oslo kommunale boligbedrifts budsjett.

1992: Bakteriekrise i Svarttjern, friskmeldt med drikkevann fra Maridalsvannet. Olav Krogseth konstaterer at «samtlige hoppanlegg, bortsett fra Linnerudkollbakkene, er forfalt og revet», og at Oslos hoppere må reise utenbys for å trene. Minikollen lever likevel videre som barnebakke. Og Akers Avis skriver at luften på Bjøråsen skole er «kvelende tett», og at personalet og elevene har klaget «siden skolen var ny». Klagene fortsetter uavbrutt til 1998.

1993: Røverkollen naturreservat opprettes. En beboer advarer om at tjernet «igjen kan bli en drukningsfelle for barna». Kontorbygget foran OSIKAN står ferdig etter fjorten måneders byggetid.

1994: Siste dokumenterte hopprenn i Minikollen 6. april. I november går et barn gjennom isen og berges av en nabo.

1995: Fasiten for storbakken: «Påfyllingen var i gang etter at Erik Johnsen tok OL-medalje, men lengre kom man aldri.» Bydelen fører samtidig opp at «mindre hoppbakke ved Humleby må rustes opp». Ny Romsås kirke vigsles 11. juni med kong Harald til stede, ni år etter brannen.

1996: Oslo Sporveier bruker sju millioner kroner på å bytte de 22 år gamle T-baneheisene, og innrømmer i samme slengen at heisene på Romsås er de mest utsatte for urinering av samtlige sporveisheiser i byen.

1998: Romsås fritidssenter har åpent 26 timer i uken. Junior betaler sytti kroner i året, ungdom går gratis. Og Emanuelfjell borettslag fyller 25 år og markerer det med en bronse av Solveyg Schafferer, «Kommunikasjon», med et skilt som teller fra 1973, altså fra året de første flyttet inn og ikke fra stiftelsen i 1972.

1999 og 2000: Tiurleiken og Orremyr rehabiliteres som de første borettslagene. En diger tiur i brun teglstein settes på gavlveggen mot Romsåsveien, og en orrfugl på toppen av en blokk i Orremyr, med fire til planlagt. De to lagene deler OBOS' rehabiliteringspris for 2000. Fuglene navnene ble laget etter, hadde allerede i 1971 vært borte fra området i tretti år. Lions markerer olabilløpets tjuende utgave i 1999.

2000: Huset øverst i Odvar Solbergs vei åpner offisielt som Romsli allaktivitetshus i slutten av mai. Rune Larsen, lederen av bydelsutvalget, klipper snora foran omkring hundre og femti mennesker og blir den første i gjesteboka. Og 6. januar går Aftenposten gjennom kunsten i drabantbyene og noterer om skulpturen nede på T-banestasjonen: «Lyskaster som lyste på figuren, lyser ikke lenger. Spilledåsen er ødelagt av hærverk.»

2000-årene: OSIKAN blir EDB Teamcos største sikre driftssenter, femti til sytti meter inne i granitten, med bankdata for millioner av kontoer.

2002: Siste Romsås-duppen går i juni, i pøsregn. Speiderne vinner i et gammelt vikingskip. Den 18. desember vedtar bystyret å slå Oslos 25 bydeler sammen til 15, med virkning fra 1. januar 2004. Romsås skal inn i Grorud.

2003: Lokalavisen slår fast at duppen er over, siden «Ta sjansen» ble avholdt for siste gang året før. I slutten av november holder Bydel Romsås sitt aller siste bydelsutvalgsmøte, der avtroppende leder Rune Larsen sier han frykter «en rivalisering mellom Romsås-partiene og Grorud-partiene». Ni dager senere foreslår nye Bydel Grorud å halvere klubbtilbudet i sitt aller første budsjett, og ungdommene går i fakkeltog.

2004: Bydel Romsås opphører 1. januar. I januar går husleia på Romsli fra 300 000 til 1 200 000 kroner i året, driverne flytter ut, og huset blir stående tomt i tre år. Ti måneder senere, i november, legges ungdomsklubben ned etter tretti år. Medlemmene møter opp i svart på avslutningsfesten.

2005 og 2006: Klubben gjenåpner 1. februar 2005 etter demonstrasjonstog og underskriftskampanje, og over femti ungdommer kommer den første kvelden. Men ikke i senteret: den holder til oppe i Romsli, i Odvar Solbergs vei 83, og blir der til august 2006, da den flytter «mer sentralt, i større lokaler». I november 2005 står den likevel på kuttlista igjen, side om side med Grorud fritidsklubb. Samtidig kommer nye bakterieproblemer i tjernet, og bading frarådes hele sesongen 2006. Olabilløpet går fortsatt.

2006 til 2011: Humleby fritidspark åpner, og en vinterpark planlegges der Minikollen lå. Skihopp vrakes som «for smalt». Det hogges skog og kjøres på masse, men anlegget blir aldri bygget. Plassen står tom i dag.

2007: Romsli pusses opp igjen for barn og unge, etter tre år som tomt kommunalt bygg.

2008 og 2009: Svarttjernparken: totalrehabilitering med sandstrand, brygger og universell utforming. Tolv skoletoaletter viser seg å ha hatt avløp rett i tjernet. Steinkonstruksjonen fjernes. Gjenåpning 19. juni 2009. Ungdomsklubben dukker samme år opp igjen under navnet The Raven, og Romsli blir atelierfellesskapet Villa Romsli.

2010: To brødre på ni og tolv år drukner 30. juni. Ulykken utløser nasjonal debatt om svømmeopplæringen.

2011: Da landet står stille etter 22. juli, holder The Raven åpent som møteplass.

2013: Siste belagte olabilløp går i juni. Vinneren kjører bestefars olabil. Trettitre år etter det første løpet er bilene blitt arvegods. Samme år oppgraderes Romsås T-banestasjon, med bistand fra Byantikvaren, som vil bevare det detaljerte betongarbeidet og den typiske T-banestilen fra syttitallet. Stasjonen står på Byantikvarens gule liste.

2015: Den 6. mai registreres eiendommen under Røverkollen telesenter på Telenor Towers Norway AS. Tårnet er fortsatt i selskapets eie.

2015 og 2016: Den vestre halvparten av Romsli rives, omkring tusen kvadratmeter fra slutten av 1970-tallet, og erstattes av et nybygg på 1 660 kvadratmeter med rundt femten omsorgsboliger for mennesker med psykisk utviklingshemming. Bygget står ferdig i november 2016. Ved siden av blir det gamle Røde Kors-huset i nummer 83 stående umodernisert, med atelierfellesskapet Villa Romsli i lokalene. Fire tiår med kommunal omsorgshistorie på én tomt, side om side, det ene i passivhusstandard og det andre ikke.

2016 til 2018: Steinhoggerfestivalen vekker interessen for yrket. «Hoggelappen» ved Romsås senter gjenoppdages og merkes med blått skilt fra Oslo Byes Vel.

2020: Vannstanden står over en meter under normalen, og lekkasjer påvises.

2022: Kommunen setter Svarttjern på listen over bassenger som ikke skal få påfyll under vannmangelen. Tjernet overlever sommeren.

2023: Kommunen fraråder bading en periode i juni.

2025 og 2026: 8. Oslo Romsås speidergruppe kjøper Eikatun, huset Karin Iversen bygde i 1949, og får nøklene i mars 2026. Selve revegården er for lengst borte. Bolighuset står igjen.

I dag: Svarttjern er universelt tilrettelagt badeplass, holdt i live med drikkevann fra springen, og på varme dager midtpunktet på Romsås, slik planleggerne så det for seg. Åsen den ligger på, står ikke i noe stedsnavnregister. Det gjør bare skolen som er oppkalt etter den.

Kilder

Artikkelen bygger på rundt tretti avisutklipp fra perioden 1899–1992, i hovedsak hentet fra Nasjonalbibliotekets digitale aviskorpus, supplert med nyere nettkilder.

Aviskilder (kronologisk)

1. Norske Intelligenssedler 5. mai 1802, auksjonsannonsen «bliver Auction afholden paa Giæstgiverstedet Romsaas i Aggers Herret, omtrent 100 Tønder bedste Saae-Havre, nogle Tønder Byg og Erter», undertegnet Jac. Aars. Eneste treff i hele Nasjonalbibliotekets korpus på formen «Giæstgiverstedet Romsaas»

2. Christiania Intelligentssedler 7. oktober 1808, om at «Enkemand Hans Olsen, forhen Eier og Beboer af Gaarden Romsaas i Aggers Sogn, er nu ved Døden afgaaen» og at boet er tatt under lovlig behandling

3. Christiania Intelligentssedler 10. og 17. oktober 1809, innkalling av arvinger og kreditorer i boet etter gjestgiveren Hans Olsen

4. Christiania Intelligentssedler 25. oktober 1811 og 5. mai 1812, om at «Jon Olsen Romsaas, forhen eier af Gaarden Romsaas i Aggers Sogn, ved Amtets Resolution er bleven erklæret umyndig», og at Hans Hansen er oppnevnt

5. Christiania Intelligentssedler 19., 22. og 26. mai 1823, kunngjøringen om at «fra 1ste Juli førstkommende holdes fast Skydsstation paa det nu værende Skydsskifte Gaarden Øvre Grorud i Aggers Sogn», undertegnet Aker og Follaug Fogderie, Tonsen 15. mai 1823, M. S. Lynge. Dette daterer slutten på skyss-skiftet på Romsås

6. Morgenbladet og Dagen 21. august 1883, bidragsliste der firmaet Grorud Stenhuggeri gir 32 kroner, eldste kjente belegg på virksomheten

7. Budstikken 4. desember 1883, liste over valgte menn i Aker: «Gaardbrugerne Lars Sogn, Romsaas; Joh. Sørby, Walle; Nic. Halvorsen, Bredvold»

8. Morgenbladet 19. juli 1885, om at «i gamle Dage delte Veien sig ved Grorud: den ene Arm tog høit op tilvenstre over Bjøraasen og kom ned i Nitedalen»

9. Dagbladet 27. mai og 8. juni 1893, Morgenbladet 8. og 17. juni 1893 og Aftenposten 17. juni 1893, alle med «Gaardbr. Lars Sogn, Romsaas» i listene over valgte menn i Aker

10. Morgenposten nr. 161, 1. mai 1894, fredlysningsannonsen fra tretten grunneiere med eiendom ned til Loelva, undertegnet blant andre «Emanuel Olsen Grorud», Alfred Grorud, H. C. Gasmann, G. Danielsen Angerholt, Simen Olsen Huken og E. Johannesen Ammerud. Originalutgaven er ikke funnet digitalisert; annonsen er gjengitt i faksimile i Groruddalen historielags årbok 2002 side 68

11. Arbeidet 14. september 1894, om at «ved Grorud stenbrud (Kristiania) fik en arbeider den ene arm knust ved et mineskud»

12. Morgenbladet, Dagbladet og Eidsvold 14. april 1896, om at «Huseby, Romsaas» ble valgt inn i Østre Aker, med H. Young og Th. Bukier som suppleanter

13. Christiania Nyheds- og Avertissementsblad 14. september 1897 samt 4. og 12. oktober 1898, om Eistein Husebys kommunale verv og utstillingsdeltakelse

14. Ørebladet 23. juni 1899, om innstillingen om bevilgning til vannledning fra Svarttjern

15. Dagbladet 23. juni 1899, samme referat fra Akers formannskap

16. Eidsvold 23. juni 1899, samme referat

17. Morgenbladet 1. juli 1899, der herredsstyret bevilget pengene «overensstemmende med Ingeniørvæsenets Forslag»

18. Akershus-Budstikken 4. juli 1899, samme vedtak

19. Norsk Kunngjørelsestidende 25. juli 1899, om at «Bygmester Emanuel Olsen, Lysaker, Vestre [Aker]» er medstifter av et aksjeselskap registrert ved Aker sorenskriverembete 21. juli 1899. Dette daterer Emanuel Olsens overgang fra gårdbruker på Grorud til byggmester ved Lysaker

20. Halden 30. november 1900, om at «Fjeldpassene Gjelleraasen» og Bakåsen var besatt i 1716, og at «et 3die Pas, Bjoraasen, var besat af Coucheron»

21. Ørebladet 17. september 1901, om at ledningen fra Svarttjern til Grorud kirke kostet omkring 50 000 kroner og sto ferdig samme vår, lagt i fire og åtte tommer som reserveledning

22. Norsk Kunngjørelsestidende 29. oktober 1902, liste over eiendommer og beløp i Grorud-strøket, med navnene Edvard Iversen, Brødr. Iversen og Karl Andersen knyttet til oppføringene Grorud nedre og Grorud Romsaas

23. Morgenbladet 1. juli 1903, om at leveransen av Grorud-granitt ble tildelt firmaet Johs. Grønseth & Co.

24. Akers-Posten 7. juli 1906, om at anlegget av vannledningen fra Svarttjern til Grorudstrøket ble besluttet sommeren 1899

25. Akers-Posten 1. desember 1906, om grensene for Grorud vanndistrikt, der vannledningen til Svarttjern og toppen av Røverkollen er grensepunkter

26. Akers-Posten 22. februar 1908, artikkelserie om Huseby-slekta: «1) Eistein Huseby, Eier af Gaarden Romsaas i Østre Aker. 2) Ragnv. Huseby, Ingeniør og Bestyrer af A/S Nitedalens»

27. Akers-Posten 20. juni 1908, om Røverkollen og sideformen Romskollen

28. Akers-Posten 24. oktober 1908, referat av Barth Heyerdahls beskrivelse av Akers vannverk, med «midlertidigt Indtag i Svarttjern ovenfor Romsaas» og med inntakskummen ved Nøklevann

29. Akers-Posten 19. og 31. desember 1908, videre utdrag av samme beskrivelse

30. Akers-Posten 22. mai 1909, om at «en særskilt vandledning fører fra Svarttjern til strøket ved Grorud»

31. Akershusposten 16. og 18. november 1909, auksjon «grundet gaardens salg» hos Peder Snellingen på Olstad i Gjerdrum, over elleve melkekyr, hvorav fire høstbære, og tre drektige kviger

32. Morgenbladet 17. august 1910, om råhugget Grorud-granitt levert «fra Ingeniør Erik A. Gudes Stenhuggeri»

33. Akers-Posten 20. januar 1912, om «en Gaasedam i Romsaasmarken», og om at ledningen fra Svarttjern ble lagt i fire tommer mens den i Trondheimsveien er åtte

34. Morgenbladet 2. juli, Tidens Tegn 3. juli, Akers-Posten 4. juli og Nordisk Tidende 23. juli 1914, om at «Romsaas i Østre Aker, 350 maal indmark og 1700 maal grov skog er i disse dage av eieren gaardbruker Eistein Huseby solgt til gaardbruker Snellingen, Hadeland. I handelen medfølger avling, redskaper og besætning»

35. Akers-Posten 26. september 1914, tinglysingsspalten: «1, 22 og 23, Romsaas i Aker er av Eistein Huseby solgt til P. H. Snellingen for 87 000 kr.»

36. Akers-Posten 19. februar 1916, «Røverkollen ved Grorud. En gammel varde. Et merkelig grantræ», om at Grorud gård «ligger under Bjoraasen», om at «den store aasryg, som Bergensveien fører over, heter Bjoraasen», om «den imponerende Rankolle», om det fredede grantreet til venstre for veien, og med opplysningen om at kollen ligger 407 meter over havet på grensen av Aker og Nittedal

37. Norske Intelligenssedler 11., 14. og 20. januar 1917 og Akers-Posten 20. januar 1917, annonse: «Fra P. Snellingen, Romsaas, skogsved efter kr. 25.50 pr. favn avhentet. Mindre tør bakhun kr. 19.50 pr. favn avhentet»

38. Akers-Posten 17. september 1918, med Snellingens egne opplysninger om at han er bosittende på Grorud i Aker og eier «Romsaas skog ca. 2000 maal og jordeiendom ca. 350 maal», om overenskomsten om nedslagsfeltet, og om at han er villig til å selge et areal i nærheten av kirken

39. Social-Demokraten 2. august 1919, om vannkrisen på Grorud og det gjengrodde inntaket i Svarttjern

40. Tidens Tegn 2. mai 1923, annonse om såvare «med spireevne av 96 pct.» til salgs i større og mindre partier hos P. H. Snellingen, Grorud

41. Arbeiderbladet 13. august 1923, om at Svarttjern er «en daarlig vandkilde og maa derfor sættes ut av betragtning»

42. Akers-Posten 24. august 1923, samme sak om Akers framtidige vannforsyning

43. Akers-Posten 27. mai 1927, ekspropriasjonserstatninger: «Romsaas: P. H. Snellingen, 15 750 kr. efter alternativ 1, eiendom», «Ø. Grorud: P. H. Snellingen, 9 200 kr.» og «P. H. Snellingen, 7 000 kr. efter alternativ 1, eiendom, 270 kr. efter alternativ 2, servitut»

44. Idrettsliv 18. oktober 1928, orienteringsreferat som bruker den eldre flertallsformen «Røverkollerne»

45. Akers-Posten 16. november 1928, der «Gaardbruker P. H. Snellingen, Romsaas» står oppført sammen med Skappel på Søndre Skøyen og Alf Ulven på Mellem Hovind

46. Nordstrands Avis 23. oktober 1931, eiendomsoverdragelser tinglest 16. oktober: «G.nr. 97, b.nr. 33, Rommenhøgda, er av Sigvart Bøhren solgt til Alfred Olsen for kr. 6700»

47. Akers-Posten 3. mai 1932, spalten «For 25 år siden», om arbeideren Kristian Flaen som i 1907 ble stygt skadet under avfyring av et gammelt skudd ved et av steinbruddene på Grorud

48. Akers-Posten 20. mai 1932, byggemelding: «Alfred Olsen, Rommenhøgda, Grorud, ved Brødr. Een, Akersgt. 7, våningshus, Grorud»

49. Aftenposten og Akers-Posten 9. september 1932, om at kommunen selger sin beholdning av smågatestein «på Ravnkollen ved Grorud» til fylket for kr 5,25 per kvadratmeter. Eldste avisbelegg på navnet Ravnkollen

50. Østerdal folkeblad 27. september 1932, som gjengir en reisendes klage fra 1832 over veistrekningen «fra Nittedalen over Bjøraasen»

51. Akers-Posten 18. oktober 1932, om Grorud Vels ønske om å få Svarttjernsledningen tilknyttet igjen

52. Akers-Posten 1. november 1932, der overingeniør Stabell fraråder gjenåpning

53. Akers-Posten 4. august 1933, om Høybråten og Stovners syn på vannforsyning og friluftsbad

54. Akers-Posten 23. januar 1934, «Stenbruvannets skjebne», der vannverkssjefen foreslår Svarttjern som badevann

55. Arbeiderbladet 9. februar 1934, om Rankollrennet med 106 deltakere i langrennet og 182 i hopprennet

56. Akers-Posten 18. september 1934, «Friluftsbad på Grorud», en oversikt over badesaken

57. Arbeiderbladet 3. november 1934, orienteringsreferat som bruker flertallsformen: «Fra Røverkollene bar det nedover åssiden over Stenbruvannet», og «stenbrudd sør for Røverkollene»

58. Arbeiderbladet 7. februar 1935, som nevner «Romsås gård, Nedre Fossum gård, gårdbr. P. H. Snellingen, tlf. 79874»

59. Akers-Posten 12. og 16. april, 3., 10., 17. og 31. mai samt 7., 14. og 21. juni 1935, gårdsannonsene «ROMSÅS GÅRD Gårdbr. P. H. SNELLINGEN Telf. 79874»

60. Decorah-Posten 6. august 1935, om Snellingens kjøp og salg av kafébygningen på Vikersund i Modum, som forklarer skattegjelda til Modum

61. Akers-Posten og Akers Vel 25. oktober 1935 og Tidens Tegn 26. oktober 1935, byggemelding: «P. H. Snellingen, Grorud. A. Rønning, Alnabru. Romsaas. Grisehus»

62. Vort Vel 22. november 1935, tvangsauksjon på Romsås «over en hest for skyldig skatt til Modum»

63. Decorah-Posten 14. januar 1936, oppfølging av Vikersund-handelen

64. Akers-Posten 20. mars 1936, under «Lysinger»: «Pakkerske Ragnhild Charlotte Martinsen, Oslo, og stenhugger Osvald Alfin Emanuel Olsen, Grorud». Eneste steinhogger på Grorud med Emanuel i navnet, en generasjon for sent til å være navngiveren

65. Morgenposten 30. august 1936, om at utsikten er fri i øst, syd og vest fra sydkollen, om at Røverkollen kan bestiges fra flere kanter, og om «de mektige gravrøiser på begge toppene»

66. Aftenposten 9. oktober 1936, som nevner Røverkollen, Ravnkollen og Romskollen i samme utgave, og som beskriver turen «op på Røverkollene»

67. Vort Vel 4. juni 1937, tvangsauksjon på Romsås «over 2 hester»

68. Morgenbladet 7. september 1937, om nedleggelsen av vanninntaket og gjerdet til Grorud Arbeiderkor

69. Arbeiderbladet 7. september 1937, med vannverksdirektørens begrunnelse om det igjenrustede røret og den dårlige inntaksordningen, og om søknaden fra plasskomiteen i Grorud Arbeiderkor

70. Akers-Posten 10. september 1937, om oppsigelsen av vannretten

71. Aftenposten 11. september 1937, om formannskapets vedtak

72. Arbeiderbladet 11. september 1937, samme vedtak

73. Arbeiderbladet 7. juni 1938, om utsetting av yngel og settefisk, der Svarttjern står på listen

74. Arbeiderbladet 17. januar 1939, om Rankollrennet som Grorud idrettslags «populære landsrenn»

75. Akers-Posten 30. august 1939, «Dagbokførte eiendomshandler»: «Skjøte fra Olaf Kristian Garnborg Nielsen til Alfred Olsen for kr. 6.500. — på nr. 17, Grorud, gnr. 93, bnr. 27». Alfred Olsen flyttet altså fra Rommenhøgda til Ammerudskogen

76. Vort Vel 6. oktober 1939, samme handel, med stedsnavnet «Amundrudskogen nr. 17», OCR-feil for Ammerudskogen

77. Akers Vel 5. oktober 1945, om at «en del av vegen mellom Grorud og Skytta i Nittedal over Bjøråsen er mest som før»

78. Aftenposten 2. februar 1946, om at sovjetmesteren Victor Andrejev er etteranmeldt til Rankollrennet

79. Arbeiderbladet 4. februar 1946, intervjuet med Andrejev om skisporten i Sovjetsamveldet

80. Fremtiden 4. februar 1946, med bildet av Andrejev som åpnet Rankollrennet på Grorud, trykt i en rekke aviser fra Tromsø til Arendal

81. Lørenskog Vel 15. februar 1947, om Thor Kinds hopp på 53 meter og ny bakkerekord i Store Rankollen

82. Arbeiderbladet 10. juni 1947, «System Snellingen en skrekk for Grorud», om den private søppelfyllinga på Romsås gård

83. Arbeiderbladet 18. juni 1947, gårdbrukerens tilsvar under titlene «Fyllinga ved Grorud» og «Fyllingen ved Grorud skal nå planeres ordentlig», datert Grorud 13. juni 1947 og signert P. H. Snellingen, med opplysningene om at «på denne fyllingsplass har det alltid vært mottatt husholdningsavfall», at «tyskerne under krigen fylte meget brennbare saker, og de satte sjøl fyr på det» slik at hele fyllingen kom i brann uten at brannvesenet klarte å slokke, at prisen på 15 kroner lasset er «helt uriktig», at det ikke er kommet klager fra naboer til eieren, og at fyllingen er stoppet i påvente av direktiver fra helserådet, samt avisens tilsvar om at Aker skjønnhetsråd sendte henvendelse året før

84. Akershus Arbeiderblad 17. februar 1950, som nevner bakkerekordholderen i Rankollen

85. Arbeiderbladet 8. februar 1952, om at Rankollrennet er avlyst på grunn av snømangel

86. VG 16. mai 1952, om at «begge Røverkollene var i gammel tid vardefjell», at den største varden trolig lå på den nordre, at kollene «har spilt en dominerende rolle» i den gamle norske krigstelegrafen omkring Viken, og at det er «fire steinrøyser på Røverkollene, én på den nordre og tre på den søndre»

87. Varingen 13. juni 1952, om den gamle Bergensveien fra Grorud, forbi Røverkollene og ned til Hagan

88. Varingen 17. oktober 1952, om at Nittedal ikke fikk en bedre vei til byen før veien over Bjøråsen ble anlagt

89. Aftenposten 17. januar 1953, dødsannonsen: «Min inderlig kjære mann og vår gode far Eistein Huseby døde stille idag. Oslo, 16/1-53. Ragnhild Huseby. Barn, Aslaug, Inger og Harald Haugerud, Bergljot Reistad, og Ruth Huseby. Barnebarn»

90. Aftenposten og Dagbladet 20. januar 1953, minneordene om Eistein Huseby, «Husebyslektens nestor», «en dyktig gårdbruker som drev sin gård på en fremragende måte», «Huseby ønsket ikke å delta i det offentlige liv», og «enda en av de virkelig gode, gamle Akersokninger gått bort», med bisettelseslister i Dagbladet, VG, Aftenposten, Arbeiderbladet, Friheten og Vårt Land 20. og 21. januar

91. Arbeiderbladet 22. april 1954, «Gamle Røverkollen», om at «rettest var det vel å kalle den Røverkollene, for den har to topper, den nordre er 401 meter høy og den søndre er fattige seks» meter lavere, og om røversagnene knyttet til kollen

92. Nationen 26. februar 1955, som gjentar at «det riktigste ville nok være å kalle den Røverkollene, for åsen har to topper»

93. Morgenposten 8. oktober 1955, om Grorud Idrettslags dugnad i Store Rankollen

94. Arbeiderbladet 25. april 1956, tidlig bruk av formen «Romsåsen»

95. Dagbladet, VG, Morgenposten, Morgenbladet, Friheten, Arbeiderbladet og Aftenposten 23. til 26. oktober 1956, dødsannonser og bisettelseslister for «Gårdbr. Peder Snellingen, f. 1878», bisatt sammen med gårdbruker Einar Lilloe. Dette daterer dødsfallet til 21. oktober 1956, ikke 1936

96. Morgenposten 1. august 1959, «80 år blir måndag. Alfred Olsen, Ammerudskogen 17. Dagen feires på Heimdal, Grorud». Mandagen var 3. august 1959, og notisen bekrefter fødselsdatoen uavhengig

97. Nationen 27. november 1959, proklama: «De som har noe å kreve etter gårdbruker Peder Snellingen, født 16/8 1878, død 21»

98. Morgenposten 21. juni 1960, «Sannerud - Romsås avløser …», om at teknisk rådmann i formannskapet foreslår at Oslo erverver et areal på Sannerud Romsås med plass til 1,9 millioner kubikkmeter, «og det skulle svare til en fyllingstid på 11-12 år», med stedfestingen «når det gjelder det nye fyllingsanlegget Sannerud Romsås, så er dette på 230 mål, og det ligger nordenfor Hovedbanen på vestsiden av Fossumbekken opp mot Fossumveien», med opplysningen om at det i tillegg foreligger «store fyllingsmuligheter ovenfor Fossumveien» og at «kommunen eier den vesentlige del av fyllingsområdet», og med spådommen om at «fyllingen på Sannerud Romsås ligger idag fjernt fra bebyggelse. I forholdsvis nær fremtid vil det antagelig reises ny industribebyggelse i nærheten»

99. Nationen 22. juni 1960, om renholdsutvalgets vurdering, med formuleringen «når det gjelder fyllplasser har man ingen bedre alternativer enn dalsenkningen ved Sannerud - Romsås», og med opplysningen om at «det søppelproblemet som Oslo står overfor er å skaffe erstatning for fyllplassen ved Stubberud». Merk at ordet dalsenkningen er det samme Arbeiderbladet brukte om Snellingens fylling i 1947

100. Nationen 23. juni 1960, «Oslo kommune skal anlegge fyllplass ved Sannerud - Romsås», om at «i samsvar med teknisk rådmanns innstilling vedtok Oslo Formannskap at et areal ved Sannerud - Romsås skal nyttes som fyllplass», og at «kommunen eier den vesentlige del». Dette daterer formannskapsvedtaket til onsdag 22. juni 1960

101. Akers Avis Groruddalen 20. januar 1961, om kveldshopprenn i Lille Rankollen med 119 guttehoppere

102. Morgenposten 18. februar 1961, om over 250 gutter i Lille Rankollen

103. Nationen 29. juni 1961, eldste kjente omtale av den kommunale fyllinga i drift, om at clorobenet «vil både bli sprøytet i søppelen og brukt ved det damanlegget som tar opp grunnvannet fra fyllingen» på «fyllplassen på Romsås - Sannerud», og om kommunens forsøk med søppel i kasser

104. Dagbladet 5. februar 1962, om Lille Rankollen som byens samlingssted for guttehoppere, og om Store Rankollen som ubrukt «bakkeemne»

105. Aftenposten 9. mai 1962, med stedfestingen «selve gården ligger på sydsiden av Trondheimsveien»

106. Akers Avis Groruddalen 1. juni 1962, «Grorud kjemper for friarealene ved Romsås»

107. Aftenposten 18. juni 1962, «Romsåsplanen opp i byplanrådet igjen»

108. Arbeiderbladet 19. juni 1962, «Grorud-folk mot bebyggelse på Romsåsen», med Timmie Skotaams flyfoto over Romsås-arealet

109. Aftenposten 20. juni 1962, lederartikkelen «Vær på vakt» og notisen om at utvidet byggegrense ved Romsås ble anbefalt

110. Akers Avis Groruddalen 29. juni 1962, om søppelfyllingene, med opplysningen om at «den første fyllingen vi besøkte lå et godt stykke nedenfor Romsås gård, ved enden av Østre Akers vei»

111. Akers Avis Groruddalen 6. juli 1962, «Grorudfolket vil ikke ha bebyggelse i Romsåsområdet»

112. Morgenbladet 9. juli 1962, om Gamle Bergensvei over Bjøråsen som en av de viktigste kongeveiene fra slutten av 1700-tallet, med opplysningen om at åsen «kalles også Børåsen og Bjoråsen», og at det «muligens er Beveråsen, muligens Byåsen»

113. Hadeland 24. juli 1962, som gjengir samme artikkel

114. Akers Avis Groruddalen 27. juli 1962, «Byplanrådet overser protestene»

115. Morgenposten 22. august 1962, «Grorud-foreningene godtar ikke Byplanrådets tolkning»

116. Arbeiderbladet 31. august 1962, om at OBOS fikk konsesjon på parsellen av Romsås gård

117. Dagbladet 7. september 1962, om at formannskapet utvidet byggearealet på Romsås til boliger for 6 000 personer

118. Dagbladet 25. september 1962, «Taubane på Romsås»

119. Aftenposten og Vårt Land 26. september 1962, om OBOS-modellen i bystyret og skiløypa fra Ravnkollbakken forbi Svarttjern

120. Aftenposten 28. september 1962, «OBOS-bygg opp til kote 300 ved Romsås», om bystyrevedtaket mot elleve stemmer, med Albert Nordengens mindretallsforslag og kravet om en samlet vurdering av Oslomarkas grenser

121. Arbeiderbladet 18. oktober 1962, som bruker formen Bånkallåsen

122. Arbeiderbladet og Aftenposten 6. mars 1963, om resolusjonen fra Grorudvellenes fellesråd til Oslos ordfører og til bystyrets møte torsdag, der rådet «på det skarpeste» protesterer «mot den måte Grorud blir behandlet på i slike saker», og krever at det snarest undersøkes muligheter for «en avlastningsfyllplass for kommunens fyllplass på Romsås» og fremmes tiltak som kan lette trafikkavviklingen til Romsås

123. Akers Avis Groruddalen 21. mars 1963, som bruker formen Romsåsskogen

124. Arbeiderbladet 21. mars 1963, fra møtet der renholdssjef Trygve Horgen opplyste at forbrenningsanlegget på Haraldsrud ventes ferdig om to år og at et komposteringsanlegg er planlagt i Sørkedalen, og at det «om fyllplassen på Romsås» ytterligere vil bli brukt 50 000 kroner «til, om mulig, å gjøre plassen litt penere», og der Stovner Vel ved Sigurd Weisæth kritiserte veien fram til Romsåsfyllinga, som er «så smal at to lastebiler ikke kan passere hverandre uten å bruke fortauet»

125. Lokal-Posten 28. mars 1963, samme form

126. Akers Avis Groruddalen 4. juli 1963, om fire nye hoppbakker i Groruddalen, med Store Rankollen på 55 meters kritisk punkt

127. Lokal-Posten 4. juli 1963, «Har De vært på Røverkollen?», om at det går rødmerket vei helt til topps på søndre Røverkollen, «det er nemlig to av dem», om bronsealderrøysene og vardevakten, og om at det på den nordre Røverkollen står «et ganske imponerende og slankt utsiktstårn, som absolutt anbefales for folk som ikke er svimle»

128. Akers Avis Groruddalen 18. juli 1963, om 1716, om at passene ble stengt med forhugninger «på Bjøråsen og på Harestuskogen», og om at oberst Axel Löwen dro over Bjøråsen med fem til seks hundre ryttere den 26. mars

129. Aftenposten 11. september 1963, om at «fyllplassen Romsås - Sannerud og forbrenningsanlegg skal behandles av Oslo formannskap imorgen», og at saken i formannskapets møte 22. august ble besluttet tilbakesendt finansutvalget

130. Arbeiderbladet 9. november 1963, om reguleringsplanen med full differensiering mellom bil og bolig

131. Aftenposten 11. november 1963, fra bystyrets sakskart, der «Sannerud - Romsås mellom NSB og kommunen» står oppført blant grunnsakene sammen med overføring av festerett på Nedre Kalbakken industrifelt

132. Lokal-Posten 14. november 1963, «Den nye Romsåsbyen skal ta vare på naturherlighetene»

133. Akers Avis Groruddalen 13. februar 1964, som bruker formen «Romsåsen»

134. Arbeiderbladet 3. mars 1964, som bruker formen Bånkallåsen

135. Aftenposten 4. april 1964, «Romsåsplanen gir 1365 nye boliger», om Boligrådets tilslutning til regulerings- og bebyggelsesplanen

136. Akers Avis Groruddalen 30. april 1964, om at «søppelplassen på Romsås ble sterkt beskåret fra de opprinnelige planer», og med kampanjen «la beboerne i Groruddalen få levere sitt søppel på ROMSÅS KOSTNADSFRITT»

137. Akers Avis Groruddalen 6. mai 1964, om Oslo kommunes skianleggsplan, der Store Ravnkollen er ført opp med prioritet

138. Nationen 3. april 1965, om «Fridtjov Huseby som eide Grimelund gard», og om datteren som «ble gift med sin fars fetter, gårdbruker Eistein Huseby, Romsaas gard i Østre Aker»

139. Arbeiderbladet 1. juli 1965, med Renholdsutvalgets varaformann Rolf Thoresen om at «på Romsås kan heller ikke spillvannet føres til offentlig kloakk, her renner det ned i Tokerudbekken som dermed er blitt kloakkførende», om at avfall fra septiktanker legges i fyllinga og siger gjennom sand og jord, om at fyllinga trolig vil være «oppbrukt» i løpet av ett års tid, og med stadsfysikus Trygve Iversen som ikke ser grunn til å gå mot Romsås-fyllinga fordi «Romsås er et industristrøk»

140. Akers Avis Groruddalen 22. juli 1965, samme sak lokalt, under overskriften «Søppelanlegg som må forbys for Sørkedalen bra nok for Romsås» og med mellomtittelen «ROMSÅS ER ET INDUSTRIOMRÅDE»

141. Akers Avis Groruddalen 12. august 1965, eldste avisbelegg på navnet Emanuelfjell, i beskrivelsen av at grøntbeltene «danner et naturlig turveisystem som føres ut i Oslomarka, Emanuelfjell og Bånkallåsen, i nordvest»

142. Akers Avis Groruddalen 16. september 1965, «Kvistad intervjuer Alfred Olsen fra Ammerudskogen», intervjuet med Alfred Olsen (86), tidligere eier av Rommenhøgda, om at han er «født i Nittedal, men kom som smågutt til Skillebekk-området», at «moren drev til 1888 kafe på Bonnkallengen» der «bønder på byvei hadde hvileplass», at han «ble en alminnelig arbeidsmann» først ved «Provianteringen» på Grorud og senere ved Grorud Høvleri «men så brant høvleriet, i 1928», at han deretter «fikk jobb hos bøndene» og «var lenge hos Kristiansen på Rommi», at han «skaffet seg hus først i Sveiva og siden i Ammerudskogen», og at «ungkar ble han all sin dag»

143. Akers Avis Groruddalen 28. oktober 1965, om traseen som «begynner nede ved Stjerneblokk-krysset ved Grorud stasjon, og skal føres over haugen og ned til søppelfyllingen på Romsås og videre opp over», og fra halvårsmøtet i Selskapet til Grorud Vel der OBOS-direktør Solberg orienterte om byggeplanene

144. Arbeiderbladet 30. oktober 1965, om idrettsbudsjettet, der Store Ravnkollen utpekes som den neste store bakken kommunen skal ta fatt på

145. Akers Avis Groruddalen 10. mars 1966, som bruker formen «Romsåsen»

146. Arbeiderbladet 2. mars 1968, med formen «Emanuelsfjell»: «Herfrå kan det gå et skitrekk opp til Emanuelsfjell for en liten flombelyst slalåmbakke, og her kan lysløypa gjennom området komme forbi». Fuge-s-en tyder på at navnet fortsatt levde muntlig

147. Aftenposten, Arbeiderbladet, Vårt Land og Morgenbladet 30. mai 1968, om at det nye boligområdet ved Bånkall vil sogne til Grorud stasjon «eller muligens til Romsås stasjon, hvis denne blir aktuell»

148. Arbeiderbladet 25. september 1968, «Romsås T-banestasjon under bolig-blokkene!», om at det med Prosjekteringskontorets forslag «introduseres en ny type stasjon med plattformhall beliggende i fjellet dypt under bebyggelsen», med hurtiggående heiser som adkomst

149. Akers Avis Groruddalen 2. oktober 1968, samme sak, om at Romsås stasjon skal bygges i fjellet under bebyggelsen og at Grorudbanens forlengelse til Tokerud er beregnet ferdig innen utgangen av 1972

150. Akers Avis Groruddalen 18. desember 1968, om at det indre området er lagt ut til «et sammenhengende friareal ved Svarttjern og Emanuelfjell»

151. Akers Avis Groruddalen 8. januar 1969, om at «Bjøråsen som betyr Beveråsen», og om at det på 1400-tallet ble sagt om Bånkall-gården at den lå ved Bjøråsen og om Tokerud-gården at den lå under Bjøråsen

152. Akers Avis Groruddalen 9. april 1969, som bruker formen Romskollen

153. Aftenposten 29. mai 1969, om at Romsås stasjon skal ligge 45 meter under senteret, at man planlegger et heisesystem for å frakte passasjerer, og at utgiftene er fastsatt til drøye 7,6 millioner kroner

154. Aftenposten og Morgenposten 27. juni 1969, om bystyrets vedtak om endret trasé for Grorudbanens forlengelse og bygging av Romsås stasjon, om meromkostningene på 4,2 millioner ved omleggingen mellom Grorud og Rommen, og om at stasjonen skal ligge i fjellet med adkomst gjennom «store vertikaltgående heiser»

155. Akers Avis Groruddalen 2. juli 1969, samme sak

156. Akers Avis Groruddalen 30. juli 1969, om drukningsulykken i Svarttjern, der en 29 år gammel kvinne fra Heggedal i Asker, ansett som en meget god svømmer, ble funnet dagen etter omtrent midt i tjernet på ni meters dyp

157. Aftenposten og Arbeiderbladet 3. oktober 1969, om at byplankontoret «har også vært inne på tanken å sløyfe byggingen av Romsås stasjon», og om at utgiftene til stasjonen med forbindelser antydes til rundt 7,6 millioner kroner

158. Norsk Lysingsblad 30. oktober 1969, handelsregisterets kunngjøring om at Ravnkollen Borettslag ble stiftet på konstituerende generalforsamling 26. september 1969, registrert i Oslo handelsregister 8. oktober 1969

159. Dagbladet 20. mai 1970, intervju ved Anne-Lise Refsum med arkitekt Alex Christiansen, lederen av teamet bak Romsås-planen, om at omkring 8 000 mennesker vil bo på Romsås, om at området er «planlagt som et helt trafikkfritt område med et stort friareal som kjerne», om fire planlagte institusjoner for førskolebarn hvorav tre lagt til grendeskoler og planer om fritidshjem ved de samme, om informasjonsmøtene OBOS holder for framtidige beboere der man «foreløpig kjenner vi bare til hvem som skal bo i de 120 første leilighetene», og om planene om å ansette sosialkurator, aktivitetsleder og interiørkonsulent

160. Akers Avis Groruddalen 17. juni 1970, om søppelkasting ved «den nedlagte fyllinga på Romsås», der folk slenger avfall i Haavard Martinsens vei når porten er låst

161. Aftenposten 19. juni 1970 og Akers Avis Groruddalen 1. juli 1970, «Mindre ulemper for beboere på Romsås» og «Pudretten på Romsås skal til Bækkelaget», om at kommunen etter hvert som bebyggelsen på Tokerud gikk fram fikk «en rekke klager over tømmingen av septikslam og pudrett ved søppelfyllingen ved Romsås», med fluer og lukt som følge

162. Arbeiderbladet 21. august 1970, om at banen vil komme rett under den nye Romsås-bebyggelsen, at stasjonen blir liggende 45 meter under terreng med vertikale heiser, og at avstanden mellom Grorud og Romsås blir 705 meter og mellom Romsås og Rommen 965 meter

163. Akers Avis Groruddalen 26. august 1970, samme sak

164. Aftenposten 11. desember 1970, om at Romsås stasjon vil ligge «omtrent 60 meter nede i fjellet» og at det fra stasjonen blir heiser direkte opp

165. Norsk Lysingsblad 15. desember 1970, anbud nr. 5/71 fra Oslo vann- og kloakkvesen på de bygningstekniske arbeidene for Høydebasseng Romsås, med 150 løpemeter tunnel og skråsjakt der det legges støpejernsledninger, 12 000 kubikkmeter fjell i åpen skjæring og et todelt basseng på 7000 kubikkmeter i spennbetong, med Sivilingeniør Elliot Strømme A/S som rådgiver

166. Arbeiderbladet 15. og 16. desember 1970, samme anbudsutlysning

167. Arbeiderbladet 15. desember 1970, om at fjelltunnelens trasé mellom Grorud og Rommen og selve Romsås stasjon sendes ut på anbud i første halvår 1971, og med prosjekteringskontorets prinsipp om at «en trafikant skal kjenne igjen sin egen stasjon fordi den er annerledes enn de øvrige»

168. Arbeiderbladet 24. desember 1970, «Ravnkollen først ute på Romsås»

169. Akers Avis Groruddalen 27. januar 1971, om at «det neste borettslaget som skal reises på Romsås skal hete Tiurleiken borettslag», og om at ringveien forbi laget får navnet Ravnkollbakken

170. Norsk Lysingsblad 4. februar 1971, kunngjøringen om at Tiurleiken Borettslag ble stiftet på konstituerende generalforsamling 2. desember 1970, registrert 4. januar 1971

171. Arbeiderbladet 25. februar 1971, eldste kjente forekomst av navnet Orremyr i trykk

172. Gudbrandsdølen, Halden Arbeiderblad, Lillehammer Tilskuer og Østerdølen 12. juni 1971, om at det søkes forskalingssnekkere til anlegget på Romsås, med innbrakking på stedet, ved sivilingeniør Sinding-Larsen

173. Dalane Tidende, Fædrelandsvennen, Østlendingen og Østerdølen 5. juli 1971, om at det søkes seks snekkere med bas til støpearbeid på anlegg Romsås Høydebasseng, med brakkeplass på stedet

174. Akers Avis Groruddalen 22. oktober 1971, eldste belegg på formen Korpekollen

175. Stavanger Aftenblad, Agderposten, Varden, Hamar Arbeiderblad, Lofotposten, Finnmark Dagblad, Glåmdalen, Helgelands Blad, Jarlsberg, Ringerikes Blad, Nye Stiftstidende og Aftenposten 19. til 24. januar 1972, NTB-meldingen om at menigheter over hele landet avventer «forsøkskirken på Romsås» i Oslo, som skal inneholde tre møtelokaler inkludert et mindre kapell og til sammen 400 sitteplasser

176. Norsk Lysingsblad 9. februar 1972, kunngjøringen om at Orremyr Borettslag ble stiftet på konstituerende generalforsamling 1. oktober 1971, registrert 7. desember 1971

177. Dagbladet 24. februar 1972, «Dårlig informert om planene for Romsås T-banestasjon», om stasjonssjefen ved Økern politikammer som advarte om at folk kunne herje «uten at Sporveiens folk vil bli i stand til å kontrollere hva som foregår», og om at fire heiser à førti personer skal frakte passasjerene

178. Akers Avis Groruddalen 25. februar 1972, om byggingen av «en mindre hoppbakke for de yngste»

179. Akers Avis Groruddalen 10. og 17. mars 1972, oppfølgingen av kritikken mot planene for Romsås T-banestasjon

180. Arbeiderbladet 21. mars 1972, anbud på levering, montering og innjustering av automatikkanlegg for styring av Høydebasseng Romsås og Romsås pumpestasjon, med nivåmåling, pumpestyring, vannmengdemåling, motorventilstyring og alarmutstyr

181. Norsk Lysingsblad 2. mai 1972, mortifikasjonssak for Ammerudskogen og Omegn Vel, der «34. Alfred Olsen» fortsatt står blant rettighetshaverne

182. Norsk Lysingsblad 31. mai 1972, kunngjøringen om at Emanuelfjell Borettslag ble stiftet på konstituerende generalforsamling 18. februar 1972, registrert 21. mars 1972

183. Akers-Posten 4. august 1972, om OBOS' Romsås-prosjekter, med «nærbutikk, Ravnkollbakken 64» og Romsås-teamet ved Alf Bastiansen

184. Arbeiderbladet 9. desember 1972, om skoleplanene for Romsås, der skolesjefen foreslår «at det bare blir heimkunnskapsrom på Bjøråsen, slik at elevene fra Romsås-sentret går den korte strekningen over til Bjøråsen». Dette er den eldste kjente kilden til den ordningen som fortsatt var i drift på 1990-tallet

185. Akers Avis Groruddalen 13. desember 1972, Romsås-reportasjen i spalten «Sett utenfra», med opplysningen om at «Svarttjern er tømt og skal renses», og i samme utgave Ragnvald Johansens artikkel «Ravnkollen heter det!», der avisa trekker tilbake sin egen mangeårige kampanje for formen Rankollen. Artikkelen forteller at man hadde «forsøkt å overbevise 40 000 Groruddals-beboere om at det var Rankollen som var navnet», at man mistenkte OBOS for å ha endret navnet «fordi de mente det ville fenge bedre blant boligsøkerne med Ravnkollen enn Rankollen borettslag», og konkluderer med at «nå har altså vi sagt Rankollen for siste gang, fra nå av heter det Ravnkollen». Kilden for korreksjonen er Hauglie, avdelingssjef i Norges Geografiske Oppmåling og bosatt på Grorud siden 1929, som viser til at kollen på kartet fra 1797 heter Korpekollen, korp lik ravn, at formen er modernisert til Ravnkollen på et kart fra 1874, og at NGOs eget kartblad nr. 1914IV har Rankollen «feilaktig etter min oppfatning» fordi «navnesamleren har mottatt feil informasjon her», mens turkartet for Oslo Nordmark allerede er rettet

186. Akers Avis Groruddalen 3. januar 1973, som omtaler «lille Ravnkollen hoppbakke»

187. Akers Avis Groruddalen 10. januar 1973, fra besøket i ungdomsklubben på Romsås, som holder til i annen etasje i skoleprovisoriet i Tiurleiken borettslag, med Anne Jacobsen og Tone Grønberg i full gang med pyntingen

188. Akers Avis Groruddalen 17. januar 1973, oversikten over utbyggingen, om at byggingen kom i gang i 1969, at den første leiligheten i Ravnkollen ble innflyttet i desember 1970 og at den siste i Røverkollen skal stå klar ved årsskiftet 1974 og 75, at Romsås da vil bestå av «Ravnkollen, Tiurleiken, Orremyr, Emanuelfjell, Svarttjern og Røverkollen», at Ravnkollen, Tiurleiken og Orremyr allerede er helt ferdige, at første innflytting i Emanuelfjell skjer samme uke og på Svarttjern 22. juni, at «det skal ikke bli mer enn seks borettslag, og Romsås skal ikke vokse mer», at det ferdig utbygd vil være 2 600 leiligheter for i underkant av åtte tusen mennesker, at femromsleilighetene har en øvre grense på 126 kvadratmeter og at det til samtlige leiligheter følger parkeringsplass i nærmeste parkeringshus, at en treroms i Ravnkollen kostet mellom 17 000 og 19 000 kroner i innskudd i 1970, og at 320 mann arbeider på Romsås hvorav sytti er ukependlere

189. Akers Avis Groruddalen 9. februar 1973, om «de tre førti-personersheisene fra Romsås T-banestasjon opp i Romsås-sentret», og om gågaten gjennom senteret

190. Aftenposten 9. mars 1973, om sikkerheten på den kommende T-banestasjonen, med vurderingen av «tekniske hjelpemidler som f.eks. TV-overvåkning, høyttalere og alarmsystemer», og med setningen «i heisene på Romsås finner vi det forøvrig helt naturlig å installere TV-apparater»

191. Aftenposten 10. mai 1973, stillingsannonse fra E. Johansen Supermarked, Ravnkollbakken 64, med henvendelse til Petter Struksnes

192. Norsk Lysingsblad 18. mai 1973, kunngjøringen om at Røverkollen Borettslag ble stiftet på konstituerende generalforsamling 16. februar 1973, registrert 20. mars 1973

193. Arbeiderbladet 6. juni 1973, «Romsås T-banestasjon med særpreg», om hvordan stasjonen egentlig ser ut

194. Dagbladet 7. juni 1973, anbudsinnbydelse fra Oslo kommune ved veisjefen på arbeider på «Sannerud Romsås, industrifelt», med «avskraping av 15 000 m3 matjord og masseforflytning». Dette daterer overgangen fra fylling til industriområde

195. Akers Avis Groruddalen 8. juni 1973, om at Aps og SFs gruppe gikk inn for Oslo Samvirkelag uten å innhente tilbud fra andre, om at Høyre fikk saken utsatt ved å vise til en formell feil, og om Einar Johansens søknad med tilbud om 25 prosent av butikkens overskudd til bydelsutvalget

196. Arbeiderbladet 12. juni 1973, «H-52 på Romsås. Landets første pendlerhotell», om Fagbygg A/S som leide næringsbygget til sine pendlere fram til 1. januar 1975, om de 250 bygningsarbeiderne på Romsås og de 73 som bodde på stedet, med byggeleder Anders Henriksson og beboerne Johnny Klinkenberg fra Søndre Land, Petter Haugen fra Sjoa, Hans Træet fra Ringebu og Kristian Maliberg fra Solør

197. Akers Avis Groruddalen 15. juni 1973, om at bydelsutvalget på Romsås med sju mot seks stemmer gikk inn for å forhandle med Oslo Samvirkelag, om de tre søknadene fra Einar Johansen, Bonus og Oslo Samvirkelag, og om Johansens forslag om butikkutvalg, prioritering av Romsås-beboere ved ansettelse og overskudd til daghjem

198. Akers Avis Groruddalen 29. juni 1973, om at landets første pendlerhotell er navnløst og går under fagbetegnelsen H-52, om at 40 av de 73 arbeiderne har fått plass, om at Fagbygg står bak fire slike bygg der to brukes til kontorer og kantine for senteret, og om at småindustrien «foreløpig ikke har fungert»

199. Arbeiderbladet 7. juli 1973, reportasjen fra «Pendlerhotellet» i «den øverste del av Romsås-bebyggelsen, så å si på taket av Oslo i nord», med Isak Flesvig fra Feiring i Eidsvoll på rom 24

200. Akers Avis Groruddalen 21. september 1973, om at ungdomsklubben på Romsås «holder foreløpig til i et provisorium, men skal flytte inn i sentret»

201. Akers Avis Groruddalen 26. september 1973, om at byggekomiteen for Romsås senter foreslo å ta to nye næringsbygg i bruk som skoleprovisorier, H 41 eller H 42 i Svarttjern borettslag og H 31

202. Akers Avis Groruddalen 26. oktober 1973, om Årvolls egen Minikollen ved Årvoll skole

203. Akers Avis Groruddalen 14. november 1973, om at vedtaket om å forhandle med Oslo Samvirkelag ble fattet mot de borgerliges stemmer

204. Glåmdalen 24. november 1973, om at Fagbygg A/S var først i bygningsbransjen med pendlerhotell og fast bedriftslegeordning, og om at bygningen «ligger midt i et boligtun på Romsås»

205. Aftenposten 1. februar 1974, om at T-banen åpner til Rommen i mars, og at «Romsås T-banestasjon er nå så godt som ferdig», med finpussing av stasjonshallen og belysning som det som gjenstår

206. Akers Avis Groruddalen 6. februar 1974, om klubben for fem- og seksåringer som holder til i samme lokaler som ungdomsklubben, «i den grønne brakka i Tiurleiken borettslag», med 26 barn to ganger i uka

207. Akers Avis Groruddalen 15. mars 1974, om sikringsplaner og forslaget om oppvarming av tjernet, og i samme utgave Romsås-rennet med 229 deltakere og prepareringen av Minikollen

208. Akers Avis Groruddalen 29. mai 1974, om frukttrærne som ble plantet langs gangveiene i Orremyr og Emanuelfjell, og som gir navneformen senterforvalter Per Kristian Larsen

209. VG 6. juni 1974, «Røvertårnet i Lillomarka avlaster Tryvann» av Ludwig Iversen med foto av Bjørn Reese, om at Tryvannstårnet er blitt for lite og at Teledirektoratet vil bygge et 70 meter høyt betongtårn på Røverkollen med antenner og linkspeil utenpå, om «en 2-etasjes bygning på 400 kvadratmeters grunnflate like ved», om at byggestedet er «akkurat der det nå står et branntårn av tre på Røverkollen» som «rager nå bare så vidt opp over tretoppene», og med konstateringen at «betongtårnet kan neppe sies å falle i ett med naturen»

210. Akers Avis Groruddalen 21. juni 1974, «E. Johansen åpner ny butikk på Svarttjern!», om kjøpmann Einar Johansens tredje Romsås-butikk, i Svarttjern borettslag, på 283 kvadratmeter i to etasjer med femten ansatte og bestyrer Knut Struksnes, om butikkene fra før på Ravnkollen og Emanuelfjell, og med Johansens opplysning om at oldefaren drev et steinbrudd på Ravnkollen med hundre ansatte og at bestefaren var steinhogger der

211. Morgenbladet 3. august 1974, om at Henie-Onstad Kunstsenter åpner en utstilling med skulpturer av «den svenske billedhuggeren Bjørn Erling Evensen», og om samarbeidet med komponisten Sven-Erik Bäck som har laget musikk til en av skulpturene

212. Akers Avis Groruddalen 14. august 1974, om at både Bjøråsen og Gjelleråsen «har hatt tendens til å flytte nordover med veiene», med 1400-tallsbelegget for Bånkall, Tokerud og Fossum

213. Akers Avis Groruddalen 16. august 1974, om at «søndag morgen finner det sted en historisk begivenhet for bydelene Stovner og Romsås», at T-banens første vognsett ruller ut fra Stovner stasjon klokka 6.58 «uten pomp og prakt», at Grorudbanen åpnes fram til den foreløpige endestasjonen Stovner samtidig som Romsås stasjon åpnes for drift, at «arbeidene med å få tunnelbanen fram har tatt mange år, og groruddølenes tålmodighet har ofte vært på bristepunktet», med trafikksjef Harry Klausen fotografert sittende på perrongen på Romsås i god tid før avgang og med hans replikk «ja, så møtes vi her på søndag da», om at «en 160 meter lang gangtunnel fra Romsåsveien til Romsås stasjon vil være åpen hele driftsdøgnet», og om at rute 65A fra 18. august bare vil gå mellom Stovner T-banestasjon og Haugenstua. Åpningsdagen var dermed søndag 18. august 1974

214. Aftenposten 17. august 1974, «Musikkdrama til plastskulptur», om at porter og murer fyller Høvikoddens saler i stål, tre, kobber, bronse og plast, om multimedieverket «Just då de längsta skuggorna» av Bjørn Erling Evensen, Östen Sjöstrand og Sven-Erik Bäck, bestilt av Vadstena-Akademien og framført av tretten musikere fordelt på tre grupper, og under mellomtittelen «Bronsemusikk» om lydskulpturen i bronse med innebyggede høyttalere «som gjør at man kan føle Sven Erik Bäcks elektroniske musikk mot huden», med Evensens egen uttalelse om at man ikke kan bruke hvilken som helst musikk til en slik skulptur, fordi for svak lyd ikke høres og for sterk lyd på lengre sikt kan sprenge metallet

215. Akers Avis Groruddalen 21. august 1974, om matebussen til Rommen som gikk hvert kvarter før banen kom fram, og om Stovner Venstrelags krav om matebuss hvert kvarter til Vestli

216. Akers Avis Groruddalen 23. august 1974, om daghjem som holder til i næringsbygg, med Vestliskaret daghjem for 53 barn og Romsås næringsbygg daghjem

217. Dagbladet 27. august 1974, anmeldelsen av utstillingen på Henie-Onstad, om at «Murar och portar» er den viktigste serien, med katalogsitatet «Det händer så mycket invid murar och portar, bakom, framför, under och över», og med bildeteksten «Bjørn Erling Evensen: «Porten», med lyd av Sven-Erik Bäck»

218. Akers Avis Groruddalen 6. september 1974, om at det har vært få reisende som har benyttet Romsås T-banestasjon siden åpningen

219. Arbeiderbladet 7. september 1974, om at søndag 8. september er siste dag for utstillingen, og om programmet «Portar» med projeksjoner av Bjørn Erling Evensen, musikk av Sven Erik Bäck, ballett ved Høvik Ballett og tekster ved Östen Sjöstrand

220. Akers Avis Groruddalen 18. september 1974, «Telemasten på Røverkollen skaper usikkerhet: Romsås BU vil ha kommentarer fra de andre utvalgene», om at Romsås bydelsutvalg «føler seg noe rådvill i saken om eventuell bygging av en 70 meter høy telemast på Røverkollen, slik det er blitt foreslått fra Teledirektoratet», om at «Teledirektoratets alternativ til [en] mast på Røverkollen er bygging av to mindre telemaster andre steder i Oslo, hvorav en på Grefsenkollen», og om at «til Grefsenkollen er det allerede anlagt kjørevei, men Romsås bydelsutvalg vet ikke om denne veien kan betjene» en utbygging. Dette er den eldste kjente kilden som viser at Grefsenkollen-alternativet kom fra Teledirektoratet selv, og at det opprinnelig omfattet to master

221. Akers Avis Groruddalen 6. november 1974, om at utvalget for idrett, friluft og miljø i bydelsutvalg 24/25 behandlet Televerkets planer om en 70 meter høy telemast på Røverkollen, og foreslo at man «i tilknytning til masten bygger et utsiktstårn, som kan komme publikum til gode», og at det anlegges en lysløype langs veien opp til telemasten, ved Finn-Øivind Martinsen

222. Aftenposten 7. november 1974, stillingsutlysning fra Barnevernskontoret etter bestyrer til «Daginstitusjon Næringsbygg H 42 i Svarttjern borettslag på Romsås», med plass til cirka 70 barn i alderen 3 til 7 år. Dette er det eldste kjente belegget på at næringsbygg H 42 lå i Svarttjern borettslag og huset en daginstitusjon

223. Akers Avis Groruddalen 8. november 1974, om at Narvesen har plassert en kiosk der heisene kommer opp fra Romsås T-banestasjon, og om protestene fra blant andre Tiurleiken borettslag

224. Aftenposten 29. november 1974, om at det til inventar og utstyr til Økern daginstitusjon og daginstitusjonen på Romsås «i næringsbygg H 42» ble bevilget i alt 292 000 kroner, gjengitt også i Vort Vel 6. desember 1974 og Akers Avis Groruddalen 11. desember 1974

225. Akers Avis Groruddalen 3. januar 1975, om at biskop Kaare Støylen deltok ved grunnsteinsnedleggelsen til den midlertidige kirken på Romsås 1. desember 1974

226. Arbeiderbladet, Akers Avis Groruddalen og Demokraten 10. januar 1975, om at Oslo Sporveier setter heisene på Romsås stasjon ut av drift under en varslet proteststreik, fordi man ikke vil ta ansvaret for hva som kan skje

227. Akers Avis Groruddalen 10. januar 1975, om at Einar Johansen driver sju nærhetsbutikker, med hans uttalelser til Næringsrevyen om butikkers beliggenhet og utforming

228. Arbeiderbladet 15. januar 1975, om at «bydelsutvalget på Romsås har tidligere uttrykt skepsis overfor en telemast på Røverkollen», at det er «særlig miljømessige hensyn bydelsutvalget har satt i fokus» siden masten krever «en anleggsvei på omlag 3 meter, som skal skjære seg gjennom terrenget fra Romsås fram til Røverkollen» og dermed vil «skape nye sår i terrenget, og dessuten utvide slitasjegrensen i marka», om at Lillomarkas Venner også gikk sterkt imot, og om at nye opplysninger fra Televerket viste at en telemast på Røverkollen ville dekke «atskillig større områder enn noe annet alternativ, og vil dessuten være billigere å etablere», opplysninger som ble vurdert i bydelsutvalgets miljøvernutvalg og som gjorde det «vanskeligere å ha én helt kategorisk for eller imot-holdning til telemasta, siden dette alternativ skiller seg så «heldig ut»», med tilføyelsen at «hva man enn velger, ønsker bydelsutvalget å begrense de eventuelle miljømessige konsekvenser til et minimum»

229. Akers Avis Groruddalen 22. januar 1975, om en stasjon under prosjektering som «vil bli en mellomting mellom Romsås T-banestasjon og en vanlig stasjon»

230. Akers Avis Groruddalen 31. januar 1975, «Næringsbygg H 31 blir midlertidig skole for Romsås», om at Oslo skolestyre har gått inn for innredning slik at lokalene «kan tjene som midlertidig skole 10-15 år fremover i tiden», om at «bygg H 31 ligger et steinkast fra den planlagte Bjøråsen skole, som blir ferdig høsten 1978», og om at «på den andre siden blir næringsbygg H 42 liggende, som også skal tjene som midlertidig skolelokale»

231. Akers Avis Groruddalen 19. februar 1975, møteinnkalling til Romsås bydelsutvalg med telemast på Røverkollen på sakslista sammen med tur- og gangvei på Romsås, daghjemstakster og budsjett, med åpen halvtime, undertegnet formann Tone Jamholt

232. Akers Avis Groruddalen 21. februar 1975, om at beboerne på Haugenstua og Smedstua vil ha matebuss-systemet forbedret

233. Akers Avis Groruddalen 12. mars 1975, «Er 8.000 liter olje på vei nedover mot Svarttjern?», om at bydelsutvalget i april 1974 skrev til Oslo helseråd om ulovlig verkstedvirksomhet øverst i Ravnkollbakken ved utfarts- og kirketomten, om at svaret først kom ett år senere og gikk ut på at helserådet ikke trodde det var fare forbundet med spilloljen selv om de ikke hadde undersøkt forholdet ute i marken, om entreprenørenes tank med rundt 8000 liter olje som plutselig var helt tom og siden fjernet, om frykten for at oljen var på sig ned mot Svarttjern, og om at bydelsutvalget deretter ville kontakte forskningsinstituttet egenhendig

234. Akers Avis Groruddalen 12. mars 1975, «Billigere enn på Grefsenkollen?», om at «Romsås bydelsutvalg stiller seg fremdeles meget skeptisk til planene om en 70 meter høy telemast på Røverkollen», og om at utvalget i slutten av februar kom fram til «å måtte anmode direktoratet om å vurdere Grefsenkollen-alternativet en gang til, idet man er kommet fram til at dette ikke kan bli så mye mer kostbart enn masten på Røverkollen», fordi «det allerede er opparbeidet kjørevei til Grefsenkollen og at kabellengden vil bli atskillig kortere»

235. Arbeiderbladet 12. mars 1975, «Grefsen eller Røverkollen?», om at Teledirektoratets forslag om radiolinjemast på Røverkollen er «en sak bydelsutvalget arbeider på spreng med i disse dager», at man etter møte i bydelsutvalget og eget møte med Teledirektoratet var blitt enige om at Grefsenkoll-alternativet skulle utredes nærmere, at bydelsutvalget pekte på kortere kabellengde og mindre miljøkonsekvenser og stilte «et spørsmålstegn om dette alternativet blir særlig» dyrere, og at Teledirektoratet «har hele tida samarbeidet med bydelsutvalget, og har lovt at de vil legge fram en innstilling om Grefsenkollalternativet til bydelsutvalget før påske». Navnet Karihaugen, som lar seg lese ut av denne siden, tilhører en annen sak i nabospalten om trailerterminalen TTO-Karihaugen og er ikke et alternativ til Røverkollen

236. Arbeiderbladet 15. mars 1975, fra Oslo formannskaps møte, om at det til innredning av «næringsbygg H 31 på Romsås til skoleformål» ble gitt en bevilgning på 469 000 kroner

237. Akers Avis Groruddalen 26. mars 1975, «Resignasjon i Romsås BU», om at «Romsås bydelsutvalg har nå resignert når det gjelder spørsmålet om bygging av en 70 meter høy telemast på Røverkollen», om at utvalget «mot SVs to stemmer» vedtok «at man ikke lenger vil motsette seg bygging av telemast på Røverkollen», samtidig som det ble besluttet at «den midlertidige arbeidsgruppen som bydelsutvalget har opprettet, skal holde seg nøye orientert om den videre utvikling i saken», om Teledirektoratets opplysning om at anlegget på Grefsenkollen «vil koste ca. 2,7 millioner kroner mer enn anlegget på Røverkollen» og at direktoratets eksperter mente en telemast på Grefsenkollen ville være mindre skånsom for naturen omkring, og med SVs Harald Jørgensen som under debatten påpekte at «bydelsutvalget burde ta seg bedre tid til å tenke igjennom saken»

238. Akers Avis Groruddalen 26. mars 1975, «Enda et næringsbygg på Romsås blir skole», om at Oslo formannskap vedtok å innrede næringsbygget H 31 «i nærheten av der Bjøråsen skole vil ligge», om at all idrettsvirksomhet på Romsås «vil få en naturlig tilknytning til Bjøråsen på grunn av garderobeanlegget i næringsbygg H 31», og om at det skal opptas forhandlinger med OBOS «om overtakelse av byggene H 31 og H 42 til permanente skoleformål»

239. Akers Avis Groruddalen 23. april 1975, om at kommunen for å fullføre Sverre Iversens vei «har måttet kjøpe en del grunn fra tomten som ligger under tidligere Romsås gård», med grunneierne Ingeborg Bjørlycke, Inga Eriksen, Halvor Snellingen og Per Snellingen

240. Akers Avis Groruddalen 21. mai 1975, om at en fire år gammel gutt ble reddet fra å drukne i Svarttjern 18. mai

241. Aftenposten 26. august 1975, om planene for et skoleanlegg på Romsås for to paralleller på 1. til 9. klassetrinn, og om at «et av næringsbyggene på Romsås (H 31) tar man sikte på å overta, slik at det kan inngå som en del av det permanente» anlegget

242. Akers Avis Groruddalen 19. september 1975, om at reisingen av Romsås kirke nå er påbegynt

243. Akers Avis Groruddalen 24. september 1975, om at beboere gjentatte ganger har klaget over bråk i forbindelse med Romsås T-banestasjon, og at publikum og sporveisbetjeningen føler seg sjenert av ungdommen som bruker T-baneområdet

244. Akers Avis Groruddalen 26. september 1975, om at «Bjøråsen skole har startet opp i to av næringsbyggene», med undervisning fra midten av august i åtte klasser

245. Akers Avis Groruddalen 3. oktober 1975, om Tokerud-folket som mistet matebussen til Grorud og Rommen etter at banen ble forlenget

246. Aftenposten 25. oktober 1975, om det nye «Tryvannstårnet» på Røverkollen, vedtatt i bygningsrådet, den gang planlagt til 82,5 meter

247. Aftenposten 8. november 1975, om at Romsås kirke er «mye rimeligere enn andre kirker» og «flyttbar, oppført i tre med skruer», og om at prisen opprinnelig var beregnet til 400 000 kroner

248. Akers Avis Groruddalen 12. november 1975, om åpningen av Romsås senter, «sentret med det sosiale og kulturelle preg»

249. Akers Avis Groruddalen 19. november 1975, Henning Jacobsens reportasje ved åpningen av Romsås senter, om at «med Romsås-sentrets ferdigstillelse i forrige uke er bydelen med unntak av et par skoleanlegg og et eventuelt sykehjem ferdig utbygget», om at «siden den første familien flyttet inn i Ravnkollen borettslag 11. oktober 1970 og til i dag, har hele Romsås-byen blitt sett på som en eksperimentby», med sitatet «et trivelig bo-område, sier de fleste. Et arkitekthelvete, sier Odd Eidem i VG for en tid tilbake», med mellomtittelen «Dårlig servicetilbud til nå» om at beboerne måtte til Grorud sentrum helt fram til senteret åpnet, med konklusjonen at «folk hovedsakelig er fornøyd med å bo på Romsås» men at «det nær sagt alle savner på Romsås, er samarbeid borettslagene imellom», og med prosjektleder Per Aavatsmark og arkitekt Alex Christiansen

250. Nationen 6. desember 1975, om at næringsbyggene på Romsås er «regulert til næringsvirksomhet, men er nå brukt både til undervisningsformål, postkontor, helsestasjon og pendlerhotell»

251. Akers Avis Groruddalen 17. desember 1975, om at Romsås senter har fått både samvirkelag og bibliotek, og at samvirkelaget kom et par uker tidligere

252. Akers Avis Groruddalen 3. januar 1976, om «den 150 meter lange gangtunnelen fra Romsås T-banestasjon»

253. Akers Avis Groruddalen 7. januar 1976, om at skolestyret vedtok at «næringsbygg H 31, som i dag inneholder klasserom og trimrom i underetasjen, skal knyttes til det permanente skoleanlegget på Bjøråsen», at «næringsbygg H 42 skal leies og brukes til skoleformål helt til skoleanlegget står ferdig», og i samme utgave at «barnehagen i næringsbygg H 42 på Romsås blir Romsåstoppen barnehage»

254. Akers Avis Groruddalen 7. januar 1976, om at det skal bygges videre fra Romsåsveien og Emanuelfjell borettslag opp til grensen mot Nittedal, om at bystyret satte en øvre grense på 300 meter over havet, og om beboere på Vestli som mener det snart er nok boliger både der og i Groruddalen som helhet

255. Akers Avis Groruddalen 9. januar 1976, om at «den videre utbygging av Romsås mot grensen til Nittedal er vedtatt i bystyret», at det dreier seg om «et 800 dekar stort område inntil Tiurleiken og Emanuelfjell borettslag begrenset av Romsåsveien og kote 300 meter», og om vedtaket om å bortfeste Rommen/Bånkall-området til OBOS, «som tar sikte på å bygge 1200 boliger i denne delen av Lillomarka mellom Romsås og Nittedal som utgjør verdifullt turterreng for strøkets beboere», samt om byplankontorets veiplaner fram til bygrensen

256. Akers Avis Groruddalen 4. februar 1976, om at innsamlingsaksjonen til inventar i Romsås kirke for lengst er avsluttet

257. Arbeiderbladet 21. februar 1976, om at Oslo formannskap torsdag vedtok mot én stemme (V) at «næringsbygg H 31 på Romsås overtas av Oslo kommune på de betingelsene OBOS har tilbudt», og at bygget knyttes til skoleanlegget

258. Akers Avis Groruddalen 10. mars 1976, om Romsåsmesterskapet med hopprenn i Minikollen

259. Arbeiderbladet 13. mars 1976, om at T-baneheisene på Romsås og Stovner «er så tilgriset at folk kvier seg for å bruke dem»

260. Akers Avis Groruddalen 19. mars 1976, om mesterskapet «i skogholtet mellom Svarttjern og Ravnkollen», og med løypebeskrivelsen «en runde på jordene, ned og rundt Svarttjern og tilbake via skogholtet»

261. Akers Avis Groruddalen 24. mars 1976, om at kulturrådmannen foreslo at kommunen skulle overta næringsbygg H 31, og at kjøp ble avvist mot én stemme

262. Vårt Land 27. april 1976, kunngjøringen av reguleringsplan for deler av gnr. 96, bnr. 1, 36 og 58, Romsås, «tomt for offentlig bygning, Røverkollen radiolinjestasjon med adkomstvei og felles avkjørsel fra Sverre Iversens vei»

263. Morgenbladet 27. april 1976, samme kunngjøring

264. Akers Avis Groruddalen 19. mai 1976, oversikten over skolekretsene på Romsås, med «Romsås skole (7-9), Svarttjern skole (1-3), Tiurleiken skole, herunder Orremyr skole (1-6)». Dette er den klareste kilden til at Romsås hadde fem skoler samtidig, og at Orremyr skole var en avdeling under Tiurleiken

265. Aftenposten 20. mai 1976, som fører opp Rommen-Bånkall sammen med Holmlia, Holmenkollåsen og Søndre Nordstrand som «aktuelle utbyggingsområder av særlig betydning» for 1980-årene

266. Akers Avis Groruddalen 21. mai 1976, leserinnlegget om at det ikke har vært hærverk eller unormal bruk av møbler og spill i klubben, med «min honnør til Romsåsklubben, til de unge og til ledelsen»

267. Akers Avis Groruddalen 9. juni 1976, om at de planlagte arbeidsplassene i næringsbygg og senter ikke er realisert, med formålet om arbeidsplasser for bydelens hjemmeværende

268. Arbeiderbladet 14. juni 1976, «Romsås senter har alt, også hærverk», om T-banestasjonen hugget ut i «naturlige former» i fjellet og «bare pyntet på med rødlakkert rekkverk», om at «en bronseskulptur av Bjørn Erling Evensen: «Porten» glir naturlig inn i det røffe miljøet», og med senterleder Per Chr. Larsen avbildet ved siden av skulpturen, han som mente stasjonen var den fineste i Oslo

269. Akers Avis Groruddalen 18. juni 1976, om parkeringsplassen for 80 biler ved kirken på Romsås

270. Dagbladet 23. juni 1976, om at bygningsrådet i Nittedal fraråder at Oslo bygger ut Rommen/Bånkall før firefeltsveien fra Grorud til Bånkall er etablert og T-banesystemet i sentrum kan avvikle trafikkøkningen, og om frykten for økt press på friarealene

271. Akers Avis Groruddalen 2. juli 1976, om fullsatte badeplasser i dalen, med Svarttjern blant dem

272. Akers Avis Groruddalen 28. juli 1976, om at Oslo formannskap godkjente kostnadsoverslaget på 15,8 millioner kroner for den permanente Bjøråsen skole, og om de to gymnastikksalene som var planlagt

273. Aftenposten Ukens Nytt 30. juli 1976, om radiolinjen fra Kongsberg som ender i den nye stasjonen på Røverkollen «overfor Romsås», om at stasjonsbygget «skal legges i en utsprengt grop i flukt med terrenget», om at hele anlegget vil koste 16 til 17 millioner kroner inklusive kabelframføring til telekvartalet i Oslo, og med tegningen av det 82,5 meter høye betongtårnet der «ventilasjonsoppbygg» og «utsiktsplass» er inntegnet

274. Akers Avis Groruddalen 4. august 1976, om ombyggingen av «bare 3 år gamle Svarttjern skole»

275. Aftenposten 24. august 1976, med kommunens boligbyggeprogram, der Rommen Bånkall er ført opp med flere hundre boliger årlig fra 1982

276. Akers Avis Groruddalen 27. august 1976, om nye barnehager ved Svarttjern borettslag

277. Arbeiderbladet 11. september 1976, om at rådmannen ikke vil anbefale at det avholdes arkitektkonkurranse for Rommen/Bånkall-området slik bystyret har forutsatt, siden en slik konkurranse først bør forberedes når utbyggingen kan realiseres innen rimelig tid, og om at det er «grunn til å frykte at utbyggingen av Rommen/Bånkall kan bli relativt dyr»

278. Akers Avis Groruddalen 17. september 1976, om gang- og sykkelveitraseer mellom Romsåsveien og Svarttjern

279. Akers Avis Groruddalen 15. oktober 1976, om at bydelsutvalg 26 for Stovner «har med forskrekkelse notert seg» planene om arkitektkonkurranse og går inn med tyngde mot «enhver form for utnyttelse av Rommen/Bånkall-området, bortsett fra som rekreasjons- og friluftsområde», om at området ligger på vestsiden av Trondheimsveien like før Gjelleråsen og ville danne fortsettelsen av Romsås-bebyggelsen, og om at planene foreløpig er lagt på is fordi området «er vanskelig å bebygge, og det kreves forholdsvis store grunninvesteringer»

280. Akers Avis Groruddalen 22. oktober 1976, om behovet for flere klasserom på Bjøråsen skole utover de tolv som skal stå ferdig til 1979/80, og om at «næringsbygget H 42 må skilles ut som selvstendig grendeskole for småskoleklasser» for å sikre plass

281. Akers Avis Groruddalen 17. november 1976, om at mindretallet i bydelsutvalget ville ha næringsbygget H 42 «skilt ut som en selvstendig 2 parallellers 1-3 skole», og i samme utgave om at skolepsykologteamet for Romsås skal få lokaler i næringsbygg H 31 når Bjøråsen skole er ferdig utbygd, med midlertidige kontorer i T-blokken

282. Fremtiden 1. desember 1976, om at næringsbyggene i oppbyggingsfasen ble brukt til blant annet postkontor, helsestasjon og pendlerhotell

283. Akers Avis Groruddalen 22. desember 1976, om ny gangvei fra Svarttjern skole sørover til Romsåsveien, og i samme utgave om at Bjøråsen skole hittil har holdt til i midlertidige lokaler i «det såkalte næringsbygg H-31 like ved idrettsplassen mot Sverre Iversens vei helt nord på Romsås». Dette er den kilden som geografisk plasserer H 31

284. Akers Avis Groruddalen 29. desember 1976, om at kjøpmann Einar Johansen, Trondheimsveien 477 b, fylte femti år annen juledag

285. Morgenbladet og Vårt Land 25. januar 1977, sakslista for Oslo bystyre, der «Kjøp av næringsbygg H 42 på Romsås» står oppført

286. Akers Avis Groruddalen 4. februar 1977, om at Oslo bystyre mot én stemme (Rød Valgallianse) vedtok at kommunen skal overta næringsbygg H 42 på Romsås, og at «dette bygget huser sammen med næringsbygg H 31 Bjøråsen skole, som her har midlertidige lokaler»

287. Aftenposten 7. februar 1977, «150 små vekslinger», om den første Romsås-stafetten med over to hundre påmeldte gutter og over sytti lag i fire klasser

288. Akers Avis Groruddalen 9. februar 1977, om at den første stafetten ble «ikke bare en idrettslig suksess for Grorud, men også en arrangementsmessig», med distansen 3 x 2 kilometer

289. Akers Avis Groruddalen 9. mars 1977, med 34 hoppere i alderen fem til tretten år i Minikollen

290. Fædrelandsvennen 29. mars 1977, om Arendals nye fjellanlegg med storheis, der det opplyses at «i anlegget er også tilfluktsrom for fylkeshuset, som til daglig blir en 60 meter lang gangtunnel», og at «det er bare heisen fra Romsås T-banestasjon i Oslo som kan måle seg. Den er 50 meter høy og kan ta 40 passasjerer»

291. Arbeiderbladet 23. mai 1977, om at beboerne anmoder Oslo Sporveier om igjen å sette opp skiltet «røyking forbudt» i T-baneheisene på Romsås, der folk står «som sild i tønne»

292. Aftenposten og Morgenbladet 29. juni 1977, om at det på Romsås T-banestasjon, tegnet av arkitekt Haakon Mjelva, står Bjørn Evensens «syngende skulptur Porten», at Ole Sjøli dominerer i Romsås senter, og med Morgenbladets tilføyelse om at stasjonen er «Skandinavias fineste undergrunnsstasjon»

293. Akers Avis Groruddalen 6. juli 1977, «Toppen er nådd!», om at telemasten på Røverkollen «har skutt i været med hele tre meter i døgnet de siste fire ukene» og at det gjensto sju meter, om totalhøyden på 84 meter og at toppen ligger 77 meter over Røverkollen og 200 meter over Groruddalen, om «lysflekken som skal treffe et kors i platen over», om at anlegget ikke skal være bemannet og at mye skal graves ned og gli naturlig inn i terrenget, og om at «ventilasjonstårnet for anlegget skal samtidig benyttes som et utsiktstårn for publikum. Dette erstatter tretårnet som tidligere sto på Røverkollen»

294. Akers Avis Groruddalen 8. juli 1977, om at man kan stupe fra flytebryggen på Svarttjern

295. Akers Avis Groruddalen 13. juli 1977, samme sak om utsmykkingen på Romsås T-banestasjon

296. Tønsbergs Blad 18. juli 1977, om at forbindelsen Oslo til Arendal skal gå over fem radiolinjestasjoner og kobles til det norske fjernvalgnettet «via det nye knutepunktet ved Røverkollen i Oslo»

297. Dagbladet 19. juli 1977, om at det på Røverkollen «to-tre kilometer bak bebyggelsen på Romsås» i løpet av en måned er reist «et radiolinjetårn for telefonoverføring og telex», og at «alle nye samband vil gå over Røverkollen»

298. Akers Avis Groruddalen 3. august 1977, om at første byggetrinn av den permanente Bjøråsen skole står ferdig, og at skolen «allerede gjennom flere år hatt tilhold i to av næringsbyggene i Sverre Iversens vei»

299. Akers Avis Groruddalen 17. august 1977, om at den offisielle åpningen skjer mandag 22. august, og at «første byggetrinn av Bjøråsen skole ligger bare noen meter fra de nåværende midlertidige næringslokalene, og skolens adresse er Sverre Iversens vei 35»

300. Akers Avis Groruddalen 24. august 1977, fra åpningen, med skolesjef Helge Sivertsens ønske om at Bjøråsen måtte bli «en alvorlig arbeidende, glad skole», og med opplysningen om at nybygget ligger «vis a vis næringsbygget»

301. Akers Avis Groruddalen 26. august 1977, om Odvar Solbergs vei 220, «som i dag benyttes som midlertidige lokaler for Bjøråsen skole», og som «rommer en daginstitusjon», og i samme utgave om Romsås Ungdomsklubb i Romsås senter, med klubbleder Einar Hagen og opplysningen om at klubben snart skal få nye lokaler

302. Norsk Lysingsblad 4. oktober 1977, om navneendringen fra Ejo A/S til EJO Ravnkollen A/S, undertegnet Einar, Magnhild og Pål Morten Johansen

303. Akers Avis Groruddalen 28. oktober 1977, om at barnehagene ved Svarttjern borettslag er under bygging uten ferdig reguleringsplan

304. Akers Avis Groruddalen 9. november 1977, om at elever fra Romsås skole hittil har måttet gå «et godt stykke unna» for å ha heimkunnskap i «dette rommet i et næringsbygg» ved Bjøråsen skole, og at rommet dessuten har vært «svært dårlig egnet til formålet»

305. Akers Avis Groruddalen 30. november 1977, annonse for E. Johansen med butikkene i Odvar Solbergs vei 150, Odvar Solbergs vei 68 og Ravnkollbakken 64

306. Arbeiderbladet 6. januar 1978, om Lilleslottet barnehage i Odvar Solbergs vei 176 c, «en ny barnehage som vil gi plass til 53 barn», og senere om Skogen barnehage i 176 b

307. Drammens Tidende 7. januar 1978, om at Televerket skal opprette en fast radiolinje fra Røverkollen i Oslo via Konnerud til Drammen

308. Morgenbladet 30. januar 1978, som siterer Östen Sjöstrands dikt «Till en skulptur av Bjørn Erling Evensen»: «Vem mäter människors strömstyrka?»

309. Akers Avis Groruddalen 8. februar 1978, om at start- og målområdet for stafetten ble flyttet fra Svarttjern til Humleby lekesenter fordi isen var full av sørpe, med 78 lag til start og løyper kjørt opp av skogvesenets løypemaskin

310. Akers Avis Groruddalen 10. februar 1978, «Monsebråten blir friareal», om omreguleringen av storbakkens gamle unnarenn

311. Akers Avis Groruddalen 17. februar 1978, om at politiet «prioriterer de mest problemfylte stedene, og det er for tiden Romsås senter», med uttalelsen om at «lediggang er roten til alt ondt»

312. Akers Avis Groruddalen 10. mars 1978, forhåndsomtalen av Romsås-rennet med hopp i Minikollen og langrenn fra Humleby

313. Akers Avis Groruddalen 15. mars 1978, som skriver at hopprennet ikke sto tilbake for «storebror Holmenkoll-rennet»

314. Akers Avis Groruddalen 19. april 1978, om at «Orremyr skole i det såkalte næringsbygg H 41 vil få stadig færre elever inntil den til slutt blir nedlagt», med skolesjefens anslag om nedleggelse etter cirka fem år, og om at skolen forgjeves har søkt om skyvedører mellom to storklasserom og akustisk demping. Dette er den eneste kjente kilden som knytter Orremyr skole til et bestemt næringsbygg

315. Arbeiderbladet 8. mai 1978 og Aftenposten 19. mai 1978, stillingsannonser der Romsåstoppen barnehage er oppført med adresse Odvar Solbergs vei 224, Oslo 9. Adressen går igjen i et stort antall annonser gjennom 1978 og 1979 og binder barnehagen, og dermed næringsbygg H 42, til dette husnummeret

316. Aftenposten 25. mai 1978, om at områdene Rommen/Bånkall på grunn av «tenkepausen i Groruddalen-disponeringen som Oslo bystyre har innvilget seg» ikke vil kunne utbygges før etter 1985, og at OBOS fortsatt har festet på området

317. Aftenposten 29. juni 1978, «Til Røverkollen med Kjenn din by», om turen til røysene på Røverkollen ved Pål Hougen med møtested ved Romsås kirke, om at det ved foten av åsen er gjort funn fra steinalderen, og at det på toppen ligger flere gravrøyser fra forhistorisk tid

318. Akers Avis Groruddalen 26. juli 1978, om at andre byggetrinn av Bjøråsen skole åpner, og at «skolen nå blir en fullt ferdig 1-9 skole» med plass til rundt 500 elever

319. Akers Avis Groruddalen 24. november 1978, om Romsåsklubben, der medlemskap koster ti kroner hvert halvår, og om turene klubben arrangerer

320. Aftenposten 2. desember 1978, om «leie av lokaler i Emanuelfjeld borettslag til dagsenter for Dikemark sykehus». Eneste kjente forekomst av den gamle kartformen Emanuelfjeld i moderne bruk

321. Akers Avis Groruddalen 15. desember 1978, skigruppas sesongoppkjøring, med kunngjøringen av Romsås-stafetten 1979

322. Arbeiderbladet og Dagbladet 3. januar 1979, om at en heismontørstreik kan føre til at heisene på Romsås stasjon og rulletrappen i Sentrum stasjon settes ut av drift

323. Arbeiderbladet 3. februar 1979, forhåndsnotisen om Romsås-stafetten, «inne i selve bomiljøet på Romsås»

324. Arbeiderbladet 6. februar 1979, resultater fra Romsås-stafetten med 142 lag

325. Akers Avis Groruddalen 7. februar 1979, om de 25 sporene ut fra start ved Humleby lekesenter, de fargekodede løypene og distansene 2 og 3 kilometer

326. Akers Avis Groruddalen 28. februar 1979, om at det bare i første uke av januar ble gjort hærverk for 15 000 kroner i heisene på Romsås T-banestasjon, om at «når en heis stopper, er det i hele 90 pst. av tilfellene forårsaket» av hærverk, og om ungdom som bruker T-baneheisene som «slalåm-heis» med tungt alpint utstyr

327. Akers Avis Groruddalen 7. mars 1979, om hopprenn i Minikollen for alle klasser

328. Akers Avis Groruddalen 14. mars 1979, om det tradisjonelle hopprennet i Minikollen

329. Akers Avis Groruddalen 30. mars 1979, som oppfordrer en fortvilet mor til å kontakte idrettslaget eller ungdomsklubben på Romsås

330. Akers Avis Groruddalen 4. april 1979, «Bjøråsen idrettshall klar til bruk», om hallen og gymnastikkanlegget ved skolen

331. Akers Avis Groruddalen 2. mai 1979, om drukningsulykken «sist torsdag formiddag» og kravet om sikring

332. Akers Avis Groruddalen 9. mai 1979, «Stygg statistikk for Svarttjern på Romsås», med opplysningen om at gutten falt fra flytebryggen

333. Akers Avis Groruddalen 16. mai 1979, «Romsås-beboerne med delt syn på Svarttjern», samt saken om ny hoppbakke

334. Akers Avis Groruddalen 19. mai 1979, om bydelsutvalgets behandling av sikring eller bevaring, og med beskrivelsen av badetilsynet fra Romsås bad og forvalterens uttalelse om at avgjørelsen aldri hadde vært lett

335. Akers Avis Groruddalen 19. mai 1979, i samme utgave, om Svarttjern skoles undervisningsopplegg «HER BOR JEG - ROMSÅS», der «i opplegget inngår ekskursjoner til Romsås gård, Røverkollen, Romstjern»

336. Arbeiderbladet 25. mai 1979, stillingsannonse der Svarttjern barnehage er oppført med adresse Odvar Solbergs vei 116, Oslo 9, side om side med Romsåstoppen barnehage i nummer 224

337. Akers Avis Groruddalen 22. juni 1979, «Svarttjern skal bevares, breddene sikres»

338. Akers Avis Groruddalen 6. juli 1979, om at et brev fra Oslo Sporveier om T-baneheisene på Romsås ble tatt til etterretning i bydelsutvalget

339. Dagbladet 16. juli 1979, om at en sju år gammel gutt druknet i badedammen ved Bergensveien på Grorud

340. Arbeiderbladet 17. juli 1979, «Ingen har ansvar», om drukningsulykker i Groruddalen

341. Akers Avis Groruddalen 18. juli 1979, om samme ulykke, og om at badevaktene ikke er «pålagt noe som helst ansvar»

342. Akers Avis Groruddalen 26. september 1979, om at den nye idrettshallen ved Bjøråsen skole skal hete Romsås idrettshall, etter at både park- og idrettsvesenet, rektor, bydelsutvalget og Oslo kommunes navnekonsulent gikk inn for Romsås

343. Aftenposten 30. oktober 1979, «Røverkollen, fra varde til telesenter», om tårnet som Tryvannstårnets lillebror

344. Arbeiderbladet 30. oktober 1979, om den offisielle åpningen av Røverkollen telesenter og kostnaden på 26 millioner kroner

345. Hamar Arbeiderblad, Vårt Land, Glåmdalen og Østlands-Posten 30. oktober 1979, NTB-meldingen fra åpningen, der teknisk direktør Per Mortensen sier at «med Røverkollen telesenter har vi bygd ferdig Televerkets motorvei til utlandet», om at anlegget med teknisk utstyr koster 26 millioner kroner, om at nesten alle radioforbindelser til Oslo tidligere gikk over Tryvann, og om at det nye telesenteret «vil kunne ta over alle funksjoner i anlegget på Tryvann» siden det fra Røverkollen er fri sikt i praktisk talt alle retninger

346. Lindesnes 2. november 1979, om Røverkollen telesenter

347. Akers Avis Groruddalen 7. november 1979, om at bare to av de tre heisene på Romsås T-banestasjon virker, og om frykten for hva som skjer dersom alle tre stopper, siden «T-banestasjonen er nemlig totalt avhengig av heisene»

348. Akers Avis Groruddalen 9. november 1979, om tappingen av tjernet for vinteren

349. Aftenposten A-magasinet 10. november 1979, om Gran Canaria, der norske turister har døpt Playa del Inglés «Playa del Romsås»

350. Akers Avis Groruddalen 14. november 1979, om at Røverkollen vil formidle et anselig antall telefonsamtaler til og fra resten av landet og med utlandet, og at det fra neste år også skal overføres såkalte digitale signaler via Røverkollen

351. Morgenbladet 19. november 1979, om Røverkollen telesenter

352. Akers Avis Groruddalen 21. november 1979, om utdanningen av heismontører og om at reparasjonen av heisene på Romsås ikke er avhengig av streikende montører

353. Varingen 27. november 1979, «Røverkollen Telesenter, et godt landemerke», om det 84 meter høye tårnet som er blitt hovedknutepunkt for telekommunikasjon mellom Oslo, resten av landet og utlandet, og med opplysningen om at «anlegget på Røverkollen er imidlertid ikke bygd med sikte på utvidelse»

354. Akers Avis Groruddalen 25. januar 1980, om at det tappede Svarttjern tok en del av startbanen fra Romsås ILs skigruppe

355. Teknisk Ukeblad 31. januar 1980, «Tryvannstårnet får avlastning», om at Norge har fått «et nytt hjerte for telekommunikasjoner», om Røverkollen som reserve dersom forbindelsene til Tryvann blir brutt, og om de digitale datanettkanalene fra 1980

356. Tromsø 31. januar 1980, om at Røverkollen telesenter «er nå tatt i bruk», og at «Tryvann og Røverkollen blir nå hovedknutepunktene for telekommunikasjoner mellom Oslo» og resten av landet

357. Akers Avis Groruddalen 6. februar 1980, om tilskuerne rundt skistadion og den 3 kilometer lange løypa

358. Varingen 22. februar 1980, om Romsås-stafetten med over 170 lag fra hele Østlandet

359. Akers Avis Groruddalen 27. februar 1980, om at Bjøråsen skole «har utviklet seg fra å være en miniskole i et næringsbygg øverst i bydelen» til «en storskole med over 550 elever», og om at skolen fortsatt hadde et av sine tre lærerværelser i næringsbygg H 42

360. Arbeiderbladet 4. mars 1980, «Romsås og Årvoll best», om Groruddalsmesterskapet i hopp

361. Akers Avis Groruddalen 5. mars 1980, om at det langt fra er første gang det har vært problemer med heisene på Romsås T-banestasjon, og om høydeforskjellen fra utgangen til plattformen

362. Akers Avis Groruddalen 14. mars 1980, om Arvid Nittebergs økologiske undersøkelse av Svarttjern og fiskebestanden

363. Arbeiderbladet 18. mars 1980, «Romsås gård må bevares», om at lærerrådet ved Svarttjern skole har henvendt seg til bydelsutvalget om bevaring av gården, «som ligger i krysset Fossumveien Trondheimsveien»

364. Akers Avis Groruddalen 21. mars 1980, om hopprenn for alle klasser i Minikollen

365. Akers Avis Groruddalen 11. april 1980, «Støtte til bevaring av Romsås gård», om at BU 28 «støtter i prinsippet lærerrådet ved Svartjern skole i sitt forslag til bevaring»

366. Aftenposten 7. mai 1980, om gjenfyllingen, fiskefunnet og de fjernede strandbryggene

367. Akers Avis Groruddalen 21. mai 1980, «Hagefest i Revegården på Romsås», om at det for åttende gang skulle arrangeres hagefest på Revegården på Romsås Lekesenter

368. Akers Avis Groruddalen 13. juni 1980, «Sikkerhetsrutinene ved badeplassene må omvurderes», om drukningsulykken i Svarttjern, ulykken i Badedammen på Grorud og badetilsynet, og med forvalter Per Kr. Larsen om at avgjørelsen aldri hadde vært lett fordi drukningsfaren alltid var til stede, men at folk her fikk «et friluftsbad like ved husveggen», og at det tette bomiljøet rundt tjernet ble regnet som avgjørende siden det ved et uhell alltid ville være en hjelpende hånd i nærheten

369. Akers Avis Groruddalen 5. september 1980, annonsen «OLABIL '80» ved Humleby lørdag 6. september, Lions som arrangør, med parallelle løp på Hasle og Furuset

370. Akers Avis Groruddalen 12. september 1980, «Flertallet mot vintertømming», om bydelsutvalgets nye vedtak om Svarttjern

371. Akers Avis Groruddalen 7. november 1980, «Barn reddet barn fra drukning i Svarttjern», om jenta ved flåten da isen la seg, og i samme utgave om at biskop Fridtjov Birkeli vigslet kirken på Romsås 9. november 1975, og om søknaden om å skille ut Romsås som eget sogn

372. Arbeiderbladet 26. november 1980, «Knallhard satsing i en fyldig stall», om ski- og hoppmiljøet i Romsås IL

373. Arbeiderbladet 6. februar 1981, notisen om at Romsås-stafetten avlyses på grunn av snømangel

374. Akers Avis Groruddalen 11. februar 1981, om «vekselbruk på Svarttjern, fra svømming til skøyter til skiløyper»

375. Akers Avis Groruddalen 27. mars 1981, om den ombygde bakken, dugnaden og den nye dommertribunen

376. Akers Avis Groruddalen 6. mai 1981, om at ungdom fra ungdomsklubben på Romsås og fra Romsås idrettslag skal gå «løs på Romsås senter med bøtte og spann samt malekoster», omtalt som et uvanlig tiltak i Groruddalen

377. Aftenposten 7. mai 1981, om at ungdomsklubben på Romsås har 110 medlemmer, med kusinene Anne og Line Skaalerud i klubbrådet

378. Akers Avis Groruddalen 5. juni 1981, «Venneforeningen til Romsås gård stiftet: — Ta vare på kulturminnene før det er for sent!», om at to unge mennesker har stiftet foreningen for å bevare de gamle gårdsbygningene, om «et tømret våningshus og et stabbur», om at «gården har lange tradisjonar i området og er absolutt verneverdig», at «det ville være et stort tap å miste dette gårdstunet», og at «gården eies i dag av familien Snellingen, men var sist bebodd for om lag ti år siden»

379. Aftenposten 10. juni 1981, boligannonse: «ENEBOLIG - ROMMENHØGDA. Beligg. i Trondheimsv. 558, oppf. 1931», eiendommen Alfred Olsen bygde

380. Arbeiderbladet 16. juni 1981, om at Knut Pedersen og Erik Fossnes Hansen «har startet «Venneforeningen til Romsås gård», og håper at gården kan bli et senter for aktiviteter av ulike slag», med sitatet «vi synes det er trist å se at en sånn fin gård som Romsås, med bygninger fra 1800-tallet, bare skal stå og forfalle», og om at eieren ønsker å selge og området er vedtatt regulert til boligformål

381. Aftenposten 20. juni 1981, «Venneforeningen til Romsås gård: - La oss verne kulturminnene», om at Erik Fossnes Hansen og Knut Pedersen (20) «helt på egen hånd» har stiftet foreningen, og om at byantikvaren mener hovedbølet består av interessante bygninger, «et tømret våningshus, stabbur og mindre stue», som «bør bevares for efterslekten»

382. Dagbladet 27. juni 1981, «Gamle Romsås gård kunne bli grønt ungdomssenter»

383. Akers Avis Groruddalen 17. juli 1981, badespalten der Svarttjern står som «friluftsbad, betjent i godt vær», med rettelsen om badevaktene og skillet mot «betjent uten livredningsvakt»

384. Akers Avis Groruddalen 23. september 1981, «Minikollen får helt ny make up», ved Romsås ILs tiårsjubileum

385. Akers Avis Groruddalen 23. oktober 1981, om at ungdomsklubben på Romsås alltid stiller opp på pensjonisttreffene og serverer kaffe, noe som «skaper en fin kontakt»

386. Akers Avis Groruddalen 27. november 1981, om den nye hoppbakken på Humleby, hoppskolen og de 420 dugnadstimene

387. Akers Avis Groruddalen 2. desember 1981, med anekdoten om isen og Vår Herre

388. Arbeiderbladet 8. desember 1981, «Ny hoppbakke på Romsås»

389. Akers Avis Groruddalen 18. desember 1981, om at Romsåsklubben holder juleball med skinkesteik, julepølse, grønnsaker og dessert til en billig penge

390. Akers Avis Groruddalen 6. januar 1982, om lekesentrene i Groruddalen som skulle overføres til foreninger, med Revegården på Romsås blant dem

391. Akers Avis Groruddalen 22. januar 1982, om den usikre fremtiden for lekesentret Revegården, som ingen foreløpig hadde sagt seg interessert i å overta

392. Arbeiderbladet 26. januar 1982, om skolekapasiteten i drabantbyene, med opplysningen om at det «på Bjøråsen skole ble bygget to fleksible næringsbygg som skulle brukes til skolebygg de første årene og deretter kunne bli benyttet til» annen virksomhet

393. Arbeiderbladet 16. februar 1982, «Romsås-stafetten, størst i by'n»

394. Akers Avis Groruddalen 24. februar 1982, «Romsåsstafetten en fulltreffer»

395. Akers Avis Groruddalen 26. februar 1982, om hoppskolefinalen i minikollen

396. Akers Avis Groruddalen 19. mars 1982, «20-åring redder Romsås gård?», med bakgrunnen om «en fei sist sommer da det ble kjent at arvingene ønsket å rive de verneverdige bygningene for å frigjøre tomt til et trettitalls rekkehus»

397. Arbeiderbladet 30. mars 1982, «Romsås gård kan bevares», med Knut Pedersen: «det er ikke nødvendig å rive Romsås gård for å få plass til boliger», og «vi ønsker å bruke hovedhuset på Romsås gård til et brukssenter for bydelen. Dessuten er det ikke så mye igjen av den gamle akerkulturen», med planer om brukskunstverksted, utstillinger og en liten kafé

398. Akers Avis Groruddalen 31. mars 1982, fra hoppskolefinalen i Minikollen

399. Akers Avis Groruddalen 2. april 1982, om rekorddeltakelsen der de fleste av Oslos hoppskoler var representert

400. Aftenposten 15. april 1982, «Romsås gård kan bevares og samtidig gi plass til boliger», om at foreningen har tatt kontakt med en arkitekt, og at forslaget skal behandles av bygningsrådet

401. Akers Avis Groruddalen 21. april 1982, om gressbrannen ved hoppbakken på Årvoll

402. Akers Avis Groruddalen 12. mai 1982, om hærverk ved en hoppbakke, der stedet ikke lar seg lese ut av kilden

403. Akers Avis Groruddalen 12. mai 1982, «Hvem vil overta Revegården?», om at bydelsutvalget på Romsås var innstilt på å gi bort lekesentret på Tiurleiken til førstbydende, med bydelsutvalgets sekretær Reidun Thokle Martens som nærmeste nabo og hennes uttalelse om at det verste som kunne skje var at lokalene ble stående ubrukt

404. Aftenposten 2. juni 1982, med rektor Ola Barane ved Romsås skole som mener at skolestyret «fremfor nedleggelse av Romsås skole heller [bør] gå inn for avvikling av de to næringsbygg Bjøråsen skole bruker»

405. Akers Avis Groruddalen 16. juni 1982, «Sa ja til bevaring av Romsås gård!», om at gårdsområdene er regulert til boligformål med planer om rekkehus der de gamle bygningene ligger, og at venneforeningen har fått en arkitekt til å tegne inn en alternativ bebyggelsesplan

406. Akers Avis Groruddalen 18. juni 1982, «Minikollen totalskadet», av Leif Jonsbøl

407. Akers Avis Groruddalen 30. juni 1982, om linjenettsanalysen med 78 til 80 alternative ruteløsninger for Groruddalen, med forslag om å slå sammen bussruter til matebuss- og ringbussløsninger

408. Aftenposten 17. august 1982, «Romsås gård må repareres», om at Oslos finansutvalg mener venneforeningen bør få 50 000 kroner i støtte til vedlikehold, og at «forfallet er stort»

409. Akers Avis Groruddalen 18. august 1982, om at venneforeningen sammen med et arkitektkontor og «Alternativ Boform» har bedt kommunen bevilge 50 000 kroner til restaurering av hovedbygningen

410. Aftenposten 19. august 1982, «Romsås gård repareres», om at foreningen får 50 000 kroner fra Oslo kommune ved formannskapet

411. Akers Avis Groruddalen 27. august 1982, «— Romsås gård er reddet!», med Knut Pedersen: «jeg regner med at Romsås gård er reddet for ettertiden! Nå gjelder det å sikre de forfalne bygningene før vinteren», om at pengene hovedsakelig skal gå til tak og vinduer på hovedbygningen og stabburet, om at han i begynnelsen av juni oppsøkte ordfører Albert Nordengen på rådhuset og at formannskapet bevilget mindre enn to måneder senere, og om at 21-åringen fra Grorud, elev ved Holtet videregående skole, «fortjener honnør for sitt innsatsfylte arbeid»

412. Akers Avis Groruddalen 1. september 1982, leserinnlegg om «den 200 år gamle Romsås gård»

413. Aftenposten og Arbeiderbladet 7. september 1982, om at «Romsås gård blir reddet - takket være to ungdommer i tjueårs alderen», med bildeteksten «disse to gutta står bak redningen av Romsås gård. I forgrunnen Knut Pedersen og bak Erik Hansen»

414. Akers Avis Groruddalen 15. oktober 1982, «Romsås gård skal reddes», om at «det går mot fredning», at kommunen har bevilget penger til restaurering før vinteren, og at arkitekter er engasjert for å innlemme bebyggelsen i de nye planene

415. Akers Avis Groruddalen 20. oktober 1982, om at kommunen vurderer å holde tilbake de 50 000 kronene, at eieren Halvor Snellingen gjennom en entreprenør har foreslått å rive hovedbygningen for å gi plass til 22 rekkehusleiligheter, og at finansrådmannen på anmodning fra advokat Horgen har foreslått overfor formannskapet å holde igjen bevilgningen

416. Akers Avis Groruddalen 22. oktober 1982, om «de ærverdige, men noe forfalne bygningene som eieren vil rive for å få bygget boliger», og om at «kommunen bevilget faktisk 50 000 kroner til formålet inntil noen oppdaget at eieren ikke ønsket bygningene bevart»

417. Akers Avis Groruddalen 27. oktober 1982, om at unger fortsatt klatrer i heissjaktene på Romsås, og om at heisene er i forskriftsmessig stand

418. Akers Avis Groruddalen 17. november 1982, «Romsås gård må bevares dersom bygging skal skje», om at byantikvaren har gitt uttrykk for at bygningene bør bevares, at kommunen bevilget penger men at eierne fikk stoppet restaureringen, og at «dersom de fortsatt nekter restaurering, er det ikke lenger aktuelt med bygging»

419. Akers Avis Groruddalen 3. og 10. desember 1982, «Video populært i fritidsklubbene», om at feltarbeiderne lager en alternativ narkotikafilm sammen med Romsåsklubben, med Petter Christensens uttalelse om at «vi tar utgangspunkt i det positive og skapende i å lage film» og at hensikten er «å motvirke videovoldens ødeleggende påvirkning», med klubbledernes observasjon om at ungdommene ser mye voldsom og brutal videofilm, og om at Ungdomskontoret i tillegg har utlyst en egen konkurranse blant klubbene om beste manus til en informasjonsfilm om klubbdrift

420. Folket 15. desember 1982, samme reportasje, med Terje Nilsen i Grünerløkka fritidsklubb om at video er «en utrolig positiv tilvekst i miljøarbeidet», og med opplysninger om at Hamnaklubben lager sketsjer og planlegger en lengre absurd film og at Fossumklubben har filmet sin åpne virksomhet

421. Akers Avis Groruddalen 22. desember 1982, Leif Jonsbøls årsoppsummering om at få vinterarrangementer var bedre reklame enn Romsås-stafetten

422. Arbeiderbladet 24. desember 1982, familienotis om gullbryllup som feires «i Tjernhuset, Odvar Solbergs vei 220». Dette er det eldste kjente belegget på Tjernhuset som forsamlingslokale og på husnummeret

423. Akers Avis Groruddalen 11. februar 1983, «Grorud fritidsklubb, nå også med video», om at utstyret er innkjøpt, at studio er på planleggingsstadiet, og at «video kommer for fullt inn i fritidsklubbene»

424. Akers Avis Groruddalen 23. februar 1983, om at matebussen fra Romsås senter til Røverkollen mistet overgangsretten, og om beboernes krav om en direkte bussrute rundt Romsås til sentrum

425. Akers Avis Groruddalen 4. mai 1983, om et arrangement i regi av ungdomsklubben på Romsås

426. Akers Avis Groruddalen 18. mai 1983, med bydelsutvalgets undersøkelse som viste at folk flest var tilfreds med ruteomleggingen og foretrakk å gjøre sine innkjøp på Grorud, og med bydelsutvalgets formann Gunn Eva Dahlstrøms uttalelse om at nærbutikkene på Romsås blir skadelidende

427. Aftenposten 17. juni 1983, familienotis der dagen feires «i Grendehuset, Odvar Solbergs vei 220, Romsås», med tilsvarende notiser 19. og 20. august 1983

428. Akers Avis Groruddalen 26. august 1983, leserinnlegget om at alle de gode lekesentrene i Groruddalen er nedlagt, med Revegården på Romsås nevnt først

429. Arbeiderbladet 29. august 1983, «Gjennombrudd på kabel-TV», om at OBOS foretrakk Televerket som kabelutbygger, og om at Televerket tar utgangspunkt i anlegget på Røverkollen for Sverige 1 og 2 og andre signaler til skjermene på Bjørndal og Klemetsrud

430. Akers Avis Groruddalen 7. oktober 1983, om at juniorklubben på Romsås, med hjelp fra ungdomsklubben, sto for hele pensjonistdagen under Romsåsuka

431. Akers Avis Groruddalen 2. november 1983, om at «det er i år opprettet en ny spesialskole, Orremyr skole, som gir tilbud til psykisk utviklingshemmede». Navnet på den nedlagte grendeskolen ble dermed gjenbrukt om en helt ny institusjon

432. Aftenposten 16. november 1983, leserinnlegg: «Romsås gård vil vel snart gå samme veien samtidig som byantikvaren vingeklippes ved et sterkt redusert budsjett»

433. Akers Avis Groruddalen 23. november 1983, om hoppkurset i Minikollen ved Humleby

434. Akers Avis Groruddalen 6. januar 1984, «Slalom framfor alt», om vinterlek og selvlagede hoppbakker på Humleby, og i samme utgave annonse for danseskole på «Romsås, Bjøråsen skole, Sverre Iversens vei 37»

435. Arbeiderbladet 19. januar 1984, «Romsås gård i fare», om at ingen av forslagene til regulering og utbygging fant nåde i bygningsrådet, at byantikvaren og bydelsutvalget ønsker bebyggelsen bevart, at «det fem mål store arealet ligger sør for krysset Trondheims-veien-Fossumveien og de bygninger som står igjen er våningshus, stabbur og drengestue», at gjeldende regulering tillater fjorten nye boligenheter uten at hovedhus og stabbur må rives, og at arvingene ønsker anlegget revet fordi rehabilitering vil koste over tre millioner

436. Arbeiderbladet 7. februar 1984, «UVISST FOR ROMSÅS GARD», med Knut Pedersen: «vi kan sette i stand Romsås gård til en pris langt under tre millioner kroner!» og «eierne kan i hvert fall ikke rive gården før Riksantikvaren har tatt sin beslutning om fredning eller ikke», om at hovedbygningen og stabburet står på byantikvarens gule liste, om at venneforeningen klager til fylkesmannen over rivevedtaket, og med opplysningen om at Oslo «har i en 10-års periode mistet rundt 40 gårdsanlegg og husmannsplasser ved riving»

437. Akers Avis Groruddalen 10. februar 1984, «Romsås gård: Bygningsrådet vil rive», med bygningsrådets vedtak «eksisterende bebyggelse forutsettes revet», med opplysningen om at eierne ved advokat Trygve Horgen «prompte sendte pengene tilbake til kommunen», med byantikvarens brev til Riksantikvaren av 20. desember 1982 der hovedbygningen og stabburet er «oppført i byantikvarens «gule liste»», med tilføyelsen om at byantikvaren var i tvil om fredning «fordi gården ikke fremstår som et helt gårdsanlegg ved at låven er revet tidligere», med arkitekt Fredrik A. Torps leserbrev av 1. februar om «det gamle, verdifulle hovedbygget fra 1830-årene på sin enda eldre kjeller», og med avisas spørsmål om «litt for direkte linjer mellom det tidligere Høyrebystyremedlem Trygve Horgen og partifellen, bygningsrådets formann, Sigurd Østen»

438. Aftenposten 13. februar 1984, «Romsås Gård brant», om at hovedbygningen brant ned natt til søndag, at brannvesenet fikk melding ved 22-tiden lørdag og rykket ut med 16 mann, at huset var overtent og ikke sto til å redde, at bygningen «var bygget tidlig på 1800-tallet», at politiet regner «forsettlig eller uaktsom bruk av ild» som overveiende sannsynlig, at huset har stått ubebodd i ti år og «var delvis tilholdssted for ungdom og andre tilfeldige okkupanter», og at brannen ikke kan ha blitt utløst av elektrisitet siden det ikke var strøm i huset

439. Akers Avis Groruddalen 15. februar 1984, «Våningshuset på Romsås gård totalskadet under brann», om at «det var klokken 22.04 lørdag at brannvesenet på Grorud fikk melding om brannen, men til tross for at de var på åstedet to minutter senere» sto huset ikke til å redde, om våningshuset «med røtter tilbake til 1600-tallet», med venneforeningens kritikk av eierne for vanskjøtsel og med Knut Pedersens uttalelse om at «de har også uttalt at de ønsket at gården brant ned», og med førstebetjent Martin Skotte om at brannen enten er påsatt eller oppstått ved uaktsomhet

440. Arbeiderbladet 16. februar 1984, om at gården «viser seg å være omtrent totalskadd etter den mystiske brannen lørdagsnatta», og at «skadene er så store at det er vanskelig å fastslå hvor brannen startet»

441. Akers Avis Groruddalen 17. februar 1984, motinnlegget som kaller det foregående innlegget om Romsås gård «tendensiøst, insinuerende og ærekrenkende»

442. Akers Avis Groruddalen 22. februar 1984, Christen Bremers kommentar: «Romsås gård er brent ned. Derved har groruddølene et problem mindre å slåss om»

443. Akers Avis Groruddalen 29. februar 1984, om at Stovner bydelsutvalg enstemmig går inn for å regulere tomta til industri, med BU-formann Elisabeth Weum om at «tomta ligger så nær Trondheimsveien og industrifeltet på Rommen at det neppe kan anbefales boliger», og med anmodningen om å ta hensyn til venneforeningens ønsker

444. Akers Avis Groruddalen 2. mars 1984, «Eiendomsretten og Romsås gård» av Oslo Senterpartis fylkessekretær Bjørn Borch, med oppfølgende innlegg 7. og 21. mars, 6. april og 19. mai

445. Akers Avis Groruddalen 7. mars 1984, leserbrev: «i februar har hovedbygningen på Romsås gård brent ned, og det kan vel ikke forbause noen. Når eiere ønsker at et hus skal forsvinne», og «det er for lettkjøpt at eierne bare kan radere ut Romsås gård fra kartet»

446. Akers Avis Groruddalen 28. mars 1984, om aktiviteten rundt Minikollen

447. Arbeiderbladet 30. juli 1984, om at venneforeningen og arkitektene Telje, Torp og Aasen «krever primært at bygningsrådets rivevedtak forelegges bystyret»

448. Aftenposten, Arbeiderbladet, VG, Klassekampen, Friheten, Morgenbladet, Vårt Land og Folkets Framtid 4. og 5. september 1984, sakslista for Oslo bystyre: «Utkast til endret reguleringsplan for Romsås gård, bevaring og bolig»

449. Aftenposten 6. september 1984, om at «Oslo bystyre har enstemmig vedtatt at eksisterende bebyggelse på Romsås gård kan rives og området bebygges efter at låven er brent ned»

450. Akers Avis Groruddalen 12. september 1984, «Romsås gårds venner nedsablet», om at arkitektenes plan ble sablet ned i bystyret onsdag, at venneforeningen «etter års arbeid for å bevare gården ikke får noe gjennomslag hos de folkevalgte», med vedtakspunktene «det skal utarbeides en ny bebyggelsesplan for Romsås gård» og «eksisterende bebyggelse skal rives», og med opplysningen om at «som kjent brant hovedbygningen på Romsås gård ned i februar. Det som står igjen av bygninger på gården er stabburet og drengestua»

451. Akers Avis Groruddalen 14. september 1984, om linjenettsanalysens konklusjon om utvidet bruk av matebuss i ytre bydeler, samordnet med banenes avgangstider

452. Akers Avis Groruddalen 28. desember 1984, årsoppsummeringen: «årets største kulturkatastrofe ble det da det gamle og ærverdige våningshuset på Romsås gård ble totalskadet av brann»

453. Akers Avis Groruddalen 9. januar 1985, tilbakeblikket: «selv om Romsås gård brant ned, elleveåringer raserte barnehager og Reginol på Furuset fikk så øra flagra»

454. Akers Avis Groruddalen 20. mars 1985, som bruker navnet «Minikollen» om en bakke på Youngstorget

455. Akers Avis Groruddalen 17. april 1985, «Boliger på Romsås gård», om at det er foreslått en plan for elleve boliger i to rekker «på tomten etter den brannherjede Romsås gård»

456. Akers Avis Groruddalen 21. august 1985, som gjengir folketellingen 1900 for Romsås ordrett, både husmannsplassen «I ILEDALEN Ole Thoresen, Hf Husmand / Berthe Marie, Hm Husmandskone» og gårdshusstanden «I ROMSAAS Eistein Huseby, Hf Gaardbruger / Ragnhild, Hm Gaardmandskone»

457. Akers Avis Groruddalen 18. september 1985, jubileumsreportasjen ved Bjøråsen skoles tiårsjubileum, med rektor Sigurd Gallefoss om at «det hele begynte med to næringsbygg», om gleden i 1978 da både skole og idrettshall sto ferdig, og med et eget avsnitt om utsmykkingen

458. Akers Avis Groruddalen 2. oktober 1985, «- Når blir Romsås gård revet?» av Lars Eivind Bjørnstad, om at huset ett og et halvt år etter brannen fortsatt står halvbrent «til sjenanse for naboer og andre», at «vinduer er knust, dører står åpne og kjelleren er full av vann», at tomta er omregulert til boliger og at Sagahus skal bygge elleve eneboliger i rekke så snart byggegodkjennelsen foreligger

459. Aftenposten 15. februar 1986, «Romsås kirke brant ned i natt», med opplysningen om at kirken kostet 1,3 millioner i 1975 og ble bygget på to måneder, og at det i 1985 ble satt opp en Moelven-brakke vegg i vegg for å gi bedre kontorplass

460. Varingen 14. februar 1986, om Romsås-stafettens comeback, med NRKs Norge Rundt til stede

461. Akers Avis Groruddalen 14. februar 1986, om samme comeback

462. Aftenposten 17. februar 1986, om arbeidet med å finne midlertidige lokaler til Romsås menighet, med residerende kapellan Eirik Os

463. Arbeiderbladet 18. februar 1986, «Innbrudd årsak til kirke-brann», om at politiet regner med at brannen oppsto etter innbrudd, og at det også var innbrudd i kirken fjorten dager tidligere

464. Vårt Land 18. februar 1986, om at brannen i Romsås kirke natt til lørdag var påsatt

465. Akers Avis Groruddalen 19. februar 1986, «Romsås kirke i ruiner» av Kjetil Kleven, med setningen «alt, bortsett fra klokketårnet, brant ned til grunnen, og det som en gang var den koselige Romsås kirke, er nå en sotet uryddig ruinhaug», med residerende kapellan Eirik Os om overtenningen, med varaordfører Thorvald Stoltenberg som besøkte ruinene og krevde kirken gjenreist, og med formann i bydelsutvalgets skole- og kulturkomité Leif Iversen

466. Nordstrand-Østre Aker Blad 21. februar 1986, «God lokal deltagelse», om den gjenopplivede stafetten

467. Aftenposten og Akers Avis Groruddalen 25. og 28. februar 1986, kommunalråd Anne Marie Tannæs' innlegg «Ny kirke på Romsås», om spørsmålet om Romsås bør bli egen menighet

468. Arbeiderbladet 7. mars 1986, om at flere i bystyret talte varmt for rask gjenoppbygging av kirken etter brannen 15. februar

469. Aftenposten 19. mars 1986, kommunalråd Robert Wrights innlegg om at Romsås menighet bør få plass i Ravnkollen skole

470. Akers Avis Groruddalen 4. april 1986, om Romsås Cup for fjerde gang i minikollen ved Humleby

471. Akers Avis Groruddalen 7. mai 1986, om at et enstemmig menighetsmøte gikk inn for at Romsås må skilles ut som egen menighet

472. Arbeider-avisa 8. juli 1986, om at Hoeggen menighet i Trondheim hentet ideen om interimskirke fra Romsås, der man etter brannen fikk en «brakkekirke» som foreløpig erstatning

473. Akers Avis Groruddalen 17. oktober 1986, om at gruppevirksomhet er helt nytt i juniorklubben på Romsås

474. Akers Avis Groruddalen 7. januar 1987, om at residerende kapellan Eirik Os etter brannen holder sine prekener i nedlagte Ravnkollen skole

475. Nordstrand-Østre Aker Blad 6. februar 1987, om at Romsås-stafetten over 3 x 3 kilometer ble arrangert «for 7. gang»

476. Akers Avis Groruddalen 18. mars 1987, om at «i mai 1985 ble området kjøpt opp av A/S Sagahus» og at «vi har bygd 13 rekkehusboliger fordelt på tre rekker», med bildeteksten «ROMSÅS GÅRD: Rekkehusene som ligger der hvor Romsås gård lå tidligere», med Per Snellingens opplysning om at «for cirka fem år siden ble låven påtent, og brant ned», og med beboerklagen «vi er skuffet over alt rotet fra Sagahus sin side»

477. Akers Avis Groruddalen 20. mars 1987, om at de minste skal konkurrere i Minikollen på Romsås

478. Akers Avis Groruddalen 3. april 1987, om Groruddalsmesterskapet delt mellom Linderudkollen og Minikollen

479. Akers Avis Groruddalen 24. april 1987, om forholdene i Minikollen før påske

480. Nordstrand-Østre Aker Blad 22. mai 1987 og Aftenposten 16. juli 1987, om ansettelsen av administrasjonssjefer i de nye bydelene, med Jan Mansrud i bydel 18 Romsås

481. Akers Avis Groruddalen 14. oktober 1987, om skigruppas invitasjon til Minikollen i januar

482. Akers Avis Groruddalen 18. november 1987, om lokaler til den nye bydelsadministrasjonen, der bydel 18 Romsås skal få lokaler i Romsås senter

483. Akers Avis Groruddalen 6. januar 1988, oversikten over de nye bydelene, med bydel 18 Romsås, administrasjonssjef Jan Mansrud og lokaler i Romsås senter, og i samme utgave annonse for møte i Svarttjern Hygge- og Reiseklubb «i Tjernhuset, Oddvar Solbergsv. 220»

484. Arbeiderbladet 25. februar 1988, «Jubelsus hos Johnsen!», hjemme hos familien Johnsen i Ravnkollbakken 32

485. Akers Avis Groruddalen 4. mars 1988, forhåndsomtalen av Romsåsmesterskapet med hopping i minikollen og langrenn fra Humleby aktivitetssenter

486. Akers Avis Groruddalen 9. mars 1988, fra mesterskapet med rundt 40 hoppere fra fem år og oppover

487. Akers Avis Groruddalen 23. mars 1988, om bydelsutvalgets ønske om skihopping igjen i Ravnkollen og den lille hoppbakken på Humleby, og i samme utgave med den bestemte formen «Emanuelfjellet»

488. Osloavisen 25. mars 1988, «Romsås har Erik Johnsen, men ingen hoppbakke», om den brakklagte Ravnkollbakken og minikollen

489. Aftenposten 26. mars 1988, portrettet av Erik Johnsen og reportasjen «Nå spirer det i hoppmiljøet»

490. Arbeiderbladet 12. april og Aftenposten 18. april 1988, med den nye bydelsinndelingen der bydel 18 er Romsås

491. Akers Avis Groruddalen 13. april 1988, Olav Krogseths innlegg «Gjenoppbygging av lille og store Ravnkollen»

492. Akers Avis Groruddalen 11. mai 1988, om laget som disponerer sitt eget hus, kalt Revegården, på Romsås, opplyst av PR-ansvarlig Kjell Erik Nordengen

493. Akers Avis Groruddalen 3. juni 1988, om snuplassen på Monsebråten som ikke fikk hindre gjenoppbygging av hoppbakken

494. Osloavisen 1. august 1988, «Katastrofe bak fasadene», om at «de tretten rekkehusene ligger idyllisk til på tuftene av gamle Romsås gård i Trondheimsveien», at beboerne har greid å skape et trivelig miljø, men at husene har byggefeil

495. Osloavisen 25. august 1988, om at bygningsrådet har gjort endelig vedtak om at Romsås kirke skal gjenoppbygges på branntomta ved Ravnkollbakken, med parkeringsplass for 100 biler bak kirken, i regi av Stiftelsen Kirken Bygger

496. Akers Avis Groruddalen 2. september 1988, om brødrene Rolf Einar og Tor Arne Brodals nye olabil i Lions' løp på Humleby

497. Akers Avis Groruddalen 7. oktober 1988, med påpekningen om at «for eksempel Romsås gård kunne ha sikret nødvendig kulturell kontinuitet i nærmiljøet hvis den ikke hadde brent ned»

498. Akers Avis Groruddalen 19. oktober 1988, «Byråd-ja til Romsås-kirke», om at byrådet foreslår for bystyret å vedta endret reguleringsplan for en elleve mål stor tomt

499. Vårt Land 15. desember 1988, om at «11 års dugnads- og innsamlingsinnsats ble flammenes rov» da Romsås kirke brant i februar 1986, og om at Romsås ennå ikke er formelt utskilt som egen menighet

500. Akers Avis Groruddalen 16. desember 1988, om husleiestriden etter at menigheten ble tilbudt kommunale lokaler, opplyst av residerende kapellan Eirik Os

501. Aftenposten 21. desember 1988, «Overgangsbakker i hopp mangelvare», om løftet om ny Ravnkollbakke

502. Aftenposten 2. januar 1989, om at det klokka 00.20 nyttårsnatten ble meldt om brann «i Tjernhuset forsamlingslokale i Oddvar Solbergs vei på Romsås», der ilden hadde fått godt tak i tjærepappen, og at politiet antok at en nyttårsrakett startet brannen

503. Akers Avis Groruddalen 4. januar 1989, om at menigheten etter brannen i 1986 fikk kommunale lokaler i Ravnkollen skole

504. Akers Avis Groruddalen 14. april 1989, om at medlemmene i Romsåsklubben er i full sving med dugnad utenfor lokalene, der klubben skal males innvendig og det skal krittes opp paradis ute

505. Aftenposten 27. desember 1989, oversikten over forurensede tomter i Oslo, der punkt 10 i lista er «Romsås gård — Industriavfall». Gjelder trolig fyllinga i ravina nedenfor tunet, ikke selve tunet

506. Akers Avis Groruddalen 5. januar 1990, tilbakeblikket på 1980-tallet: «og i februar brant våningshuset på Romsås gård ned til grunnen. — En av Groruddalen mest tradisjonsrike bygningen er nå borte, sa Knut Pedersen»

507. Arbeiderbladet 16. januar 1990, om skolesjefens forslag om at Orremyr skole legges ned, sammen med voksenopplæringen ved Skøyenåsen skole

508. Akers Avis Groruddalen 31. januar 1990, «Skift Romsås-heisene» av Geir Johannesen, om at et enstemmig bydelsutvalg krever T-baneheisene skiftet ut eller totaloverhalt, med Tove Lagerquist om at «passasjerene vet aldri på forhånd om heisene går eller ei», med opplysningen om at de tre heisene går 45 meter opp gjennom granitten, at folk har blitt sittende fast inne i fjellet, og at man ved stans må gå en lang gangtunnel ut til Romsåsveien, samt Frode Sagdal i Sporveienes bygningsseksjon og nestleder Kim Raubakken

509. Klassekampen 13. februar 1990, om den sterke frustrasjonen over heisene på Romsås blant passasjerer med små barn, høygravide og andre

510. Akers Avis Groruddalen 23. februar 1990, med Kim Raubakken (H) om at Sporveien ikke behøvde å stenge hele Romsås T-banestasjon når heisene står, siden det finnes en gangtunnel mellom Romsåsveien og T-banestasjonen som kunne holdes åpen

511. Akers Avis Groruddalen 14. mars 1990, om at T-baneheisene på Romsås er i drift igjen og at Romsås T-banestasjon ble gjenåpnet sist lørdag

512. Akers Avis Groruddalen 30. mars 1990, om bekymringen for de stadige problemene med heisene på Romsås T-banestasjon, og om viktigheten av at stengninger følges opp

513. Akers Avis Groruddalen 29. juni 1990, notisen om at Lille Ravnkollen skal gjenreises med bydelsutvalgets enstemmige tilslutning

514. Akers Avis Groruddalen 4. juli 1990, «Ny hoppbakke på Ravnkollen», om planeringen og hopperne som vokste opp i bakken

515. Aftenposten 10. august 1990, anbudskunngjøringen «Røverkollen RL-stasjon», om at Televerket har planlagt utvidelse av stasjonen

516. Norsk Lysingsblad 15. august 1990, samme anbud, med opplysningen om at «utvidelsen vil bli på 200 kvm., utført i plasstøpt betong», at sprengning og graving utgjør cirka 500 kubikkmeter, og at sikringsarbeider, avstivning og riving utføres i egen entreprise

517. Akers Avis Groruddalen 29. august 1990, om oljesølet fra Televerkets anlegg, entreprenøren Kristian Olimb AS og hærverket på lensepumpa

518. Akers Avis Groruddalen 30. november 1990, om naboer på Romsås som har oppsøkt lege med søvnproblemer, angst og depresjoner, om helse- og sosialstyrets forbud mot kveldssprengning, om at sprengningene skjer 50 meter fra de nærmeste blokkene og varer til klokka 22, og med informasjonsdirektør Dag Melgaards uttalelse om at entreprenøren vil få beskjed om at de kan sprenge også etter klokka 18 «når det er helt nødvendig»

519. Akers Avis Groruddalen 19. desember 1990, om forbudet mot kveldssprengning i Televerkets anlegg på Røverkollen

520. Aftenposten 4. januar 1991, «Romsås skremt av smell» av Kåre M. Hansen, med foto av Morten Uglum, om at Televerket er innklaget til Samferdselsdepartementet for ulovlige sprengningsarbeider, om klagebrevets påstand om «en så arrogant holdning til lover og regler», og med den første offentlige beskrivelsen av «etatens nye hysj anlegg OSIKAN», som «vil inneholde avansert utstyr som skal binde landsdelene teleteknisk sammen i en beredskapssituasjon», underjordisk, gass- og bombesikkert, med opptil 80 000 kubikkmeter fjell og en prislapp på cirka 200 millioner kroner

521. Akers Avis Groruddalen 30. januar 1991, annonse for bruktmarked med adressen «Tjernhuset, Svarttjern borettslag, Odvar Solbergs vei 220, øverst på Romsås», og i samme utgave lærerrådet ved Svarttjern skoles innlegg mot nedleggelse av «den siste 1-3-skolen i hovedstaden»

522. Akers Avis Groruddalen 6. februar 1991, om at vannene i området er lite egnet til skøyter fordi det ligger mye snø på Svarttjern

523. Akers Avis Groruddalen 8. februar 1991, «Romsås rystes på ny» av Wenche Haugsand, om at fylkesmannen i Oslo og Akershus har underkjent helse- og sosialstyrets vedtak om sprengningsbegrensninger i Røverkollen, med bydelsoverlege Terje Tangens opplysning om «en ny omgang med beboere som sliter med søvnproblemer», og i samme utgave lederartikkelen som spør om en fylkesmann er «helt egenrådig»

524. Akers Avis Groruddalen 13. februar 1991, om at fylkesmann Kåre Willoch underkjente bydelens sprengningsforbud

525. Akers Avis Groruddalen 27. februar 1991, førstesideoppslaget «OSIKAN», om at politikerne har fått forrige vedtak underkjent på formelt grunnlag, har målt støyen på nytt og fattet nytt vedtak, og at sprengning nå er forbudt mellom klokka 19 og 08

526. Akers Avis Groruddalen 3. april 1991, om at bydelsoverlege Terje Tangen fra torsdag 4. april ilegger Televerket tvangsmulkt på én million kroner per dynamittsalve satt av om kvelden, natten eller tidlig om morgenen, og om at anleggstomta ligger bare 50 meter fra nærmeste blokk i Røverkollen borettslag

527. Akers Avis Groruddalen 19. april 1991, om Romsås-duppen '91, initiativtakeren Ragnar Skaalerud og Televerkets sponsing med 20 000 kroner, med avisens kommentar om at det trolig var et plaster på såret for rystelsene, i samme utgave om at bydelsoverlegen fortsatt truer med millionbøter for kveldssprengning i OSIKAN, og om ønsket om å opprette juniorklubb på Røverkollen

528. Akers Avis Groruddalen 3. mai 1991, om at Romsåsklubben tidligere hadde fått vite at driften var sikret ut året, og at beskjeden om nedleggelse kom brått, med Kim Raubakken som kaller etatens framgangsmåte brutal

529. Akers Avis Groruddalen 11. mai 1991, «Televerket har tapt i sprengningssaken. Foreløpig.», om at fylkesmannen har akseptert at det lokale forbudet mot kvelds- og nattesprengning i OSIKAN-anlegget gjelder inntil videre, at forbudet har gjeldt siden 30. april, og om oppfatningen i bydelen om at Televerket «utnyttet alle små bokstaver i loven»

530. Akers Avis Groruddalen 15. mai 1991, debattinnlegget «Behold Romsåsklubben», om at klubben er alternativet til T-banestasjonen for ungdommene på Romsås også etter 1. juli

531. Akers Avis Groruddalen 7. juni 1991, om at Romsåsklubben er reddet fra nedleggelse, finansiert over Oslo kommunale boligbedrifts budsjett, og referatet fra Romsås-duppen med Tiur'n, Ubåt I og isoporbåten Duppen

532. Akers Avis Groruddalen 30. august 1991, «Romsås Grand Prix», om olabilløpet og familiefesten ved Humleby

533. Akers Avis Groruddalen 25. september 1991, dagsordenen til bydelsutvalget på Romsås senter, der «Televerkets anlegg, OSIKAN» står oppført mellom tertialmeldingen for 2. tertial, nedleggelsen av morsmålstrenerstillinger i barnehagene og kabel-TV-nettet

534. Akers Avis Groruddalen 11. oktober 1991, «Hasjbutikk blir trialbane», med opplysningen om at mangel på fyllmasse forsinket hoppbakken

535. Akers Avis Groruddalen 22. november 1991, om heldagsbasen ved Svarttjern skole, «118 kvadratmeter boltreplass», åpnet av lederen for Oslo skolestyre Grethe Horntvedt, med rektor Mette Heiberg

536. Akers Avis Groruddalen 22. januar 1992, dagsordenen for bydelsutvalget, der ungdomsklubben på Romsås står oppført sammen med budsjettet, morsmålstrenere, midlertidig inntaksstopp for flyktninger og natteravner

537. Aftenposten 20. februar 1992, kunngjøringen om at Teledirektoratet skal føre opp et administrasjonsbygg i tilknytning til fjellanlegget OSIKAN på Romsås, med bruttoareal på cirka 6500 kvadratmeter, hvorav cirka 3700 kvadratmeter kontorer

538. Arbeiderbladet 20. februar 1992, samme kunngjøring

539. Norsk Lysingsblad 24. februar 1992, samme kunngjøring, datert 5. februar 1992

540. Akers Avis Groruddalen 25. mars 1992, Olav Krogseths innlegg «Hoppsportens tilbakegang»

541. Akers Avis Groruddalen 15. mai 1992, «Kvelende luft», om at «luften på Bjøråsen skole er kvelende tett» og at personalet og elevene har klaget «siden skolen var ny»

542. Akers Avis Groruddalen 17. juni 1992, om «TV Siglar» som vant Romsås-duppen

543. Akers Avis Groruddalen 1. juli 1992, «Færre bakterier i Svarttjern»

544. Byggeindustrien nr. 6/7 1992, om at Ingeniør Gunnar M. Backe A/S i hovedentreprise skal føre opp et kontorbygg foran «OSIKAN, Oslo sikrede anlegg, fjellanlegg for teletekniske installasjoner på Romsås», med Teledirektoratet som byggherre, bruttoareal 6466 kvadratmeter, byggetid 5. mai 1992 til 15. mai 1993 og kontraktssum 25,4 millioner kroner. Dette er den eneste kjente kilden som forklarer hva forkortelsen OSIKAN står for

545. Akers Avis Groruddalen 22. juli 1992, om at Sverre Iversens vei fikk navnet i 1969 etter tidligere LO-sekretær, rådmann og arbeidsdirektør Sverre Iversen, født i Oslo 6. november 1879

546. Akers Avis Groruddalen 12. august 1992, om at P. H. Snellingen kjøpte Øvre Grorud gård i 1919 av Alfred Christian Grorud

547. Aftenposten 27. august 1992, om Oslo kommunes brannsikringsfond, der Romsås kirke sto øverst på listen

548. Akers Avis Groruddalen 11. september 1992, intervjuet med Anja Garbarek, som vokste opp på Romsås, savner «de bekymringsløse barnedagene mellom blokkene», vanket på Romsåsklubben, forsøkte lykken som håndballspiller og gikk på danseskole på Romsås senter

549. Aftenposten 25. september 1992, leserinnlegg: «Romsås gård ble revet i midten av 1980-årene. En vakker liten plett øverst i Groruddalen. Bort med den. Ruvende industribygninger kom i stedet»

550. Byggenytt nr. 8 1992, om rørisolasjon som monteres «i Osikan, Televerkets store anlegg i Oslo»

551. Aftenposten 26. januar 1993, om en rektor som kom til Nordtvet skole «fra en stilling som rektor ved Orremyr skole på Romsås, som er en skole for psykisk utviklingshemmede elever fra hele Groruddalen»

552. Vårt Land 5. februar 1993, om at den nye Romsås kirke er beregnet å koste 8,5 millioner, med 1,5 millioner fra byggefondet

553. Akers Avis Groruddalen 17. mars 1993, om snøskulpturfestivalen ved Bjøråsen skole, der datoen holdes hemmelig fordi snøen «må få den riktige konsistensen»

554. Akers Avis 26. mars 1993, prologen ved Grorud Idrettslags 75-årsjubileum, med hoppbakkenes historie på vers

555. Akers Avis Groruddalen 26. mars 1993, om at menigheten frister «en nokså kummerlig tilværelse i gymsalen til en nedlagt skole», og om sammenlikningen med Holmenkollen kapell

556. Akers Avis Groruddalen 31. mars 1993, som bruker navnet «Minikollen» om hoppshow-arenaen på Linderud senter

557. Akers Avis Groruddalen 26. mai 1993, om Lillomarkas Venners årsberetning, der «kampen om bevaring av Røverkollen har vært den viktigste saken», av Espen Moe

558. Akers Avis Groruddalen 16. juni 1993, om duppevinnerne som skulle representere drabantbyen i «Ta sjansen»

559. Akers Avis Groruddalen 22. september 1993, om at sommerklubben på Romsåsklubben var en suksess, med juniorklubbleder Siv Hellum, og i samme utgave om frykten for at Svarttjern «igjen kan bli en drukningsfelle for barna»

560. Arbeiderbladet 1. oktober 1993, med sokneprest Paul Skulands uttalelse om at «Romsås kirke blir vel for hverdagslig i forhold til Holmenkollen kapell», og om at kirken er kostnadsberegnet til 8,5 millioner

561. Aftenposten 26. oktober 1993, om oppgittheten blant prestene, med opplysningen om at «nærmere åtte år er gått siden Romsås kirke brant», og at Hauketo-Prinsdal kapell brant omtrent ett år tidligere

562. Byggeindustrien nr. 13 1993, der «Osikan DB» på Romsås er ført opp i oversikten «Årets prosjekter 93», mellom Østbanehallen og Fokus-kvartalet

563. Akers Avis Groruddalen 6. april 1994, det siste dokumenterte hopprennet i minikollen

564. Byggenytt nr. 5 1994, «Osikan Dagbygg for Televerket», om bygget på Romsås oppført for Televerkets eiendomsavdeling av A/S Ing. Gunnar M. Backe, med tomt på cirka 7,6 mål mellom Sverre Iversens vei og en gangvei i sterkt skrånende terreng, fire etasjer fundamentert til fjell, kjeller med dobbel takhøyde og parkering, cellekontorer mot korridor og kantine, og med prosjektansvarlig overingeniør Arild Hagaløkkens opplysning om at totalprisen ble 29,5 millioner kroner inklusive avgift og at bygget sto ferdig sommeren 1993 etter 14 måneders byggetid

565. Akers Avis Groruddalen 23. november 1994, om barnet som gikk gjennom isen og ble berget av en nabo

566. Akers Avis Groruddalen 8. februar 1995, «Hoppet som forsvant med Erik Johnsen»

567. Akers Avis Groruddalen 15. februar 1995, om at Birame Diouf slutter etter om lag ett år som fritidsleder i Ungdomsklubben på Romsås for å bli styrer for Gamle Oslo Aktivitetshus, og om debatten om klubben skal stenge ute besøkende utenfra, med hans uttalelse om at «hvis fritidsklubben skal spille politiets rolle, kan lederne lett miste sin troverdighet»

568. Arbeiderbladet 3. mars 1995, om et arrangement med artister fra England, Danmark, Nederland, Sverige og Norge, som «foregår i lokalene til Romsås fritidssenter og i Storsalen i Romsås-senteret»

569. Akers Avis Groruddalen 10. mars 1995, om skolebehovsplanen, der skolene omtales som «Svarttjern 1-3 skole og Bjøråsen 4-9 skole»

570. Akers Avis Groruddalen 22. mars 1995, fra snøskulpturkonkurransen ved Bjøråsen skole

571. Akers Avis Groruddalen 16. mai 1995, «Ønskelisten», bydelens anleggsønsker med hoppbakke og opprusting ved Humleby

572. Akers Avis Groruddalen 9. juni 1995, om vigslingen av den nye Romsås kirke og om at kirken som brant ble vigslet 9. november 1975

573. Akers Avis Groruddalen 16. august 1995, som bruker den bestemte formen «Emanuelfjellet»

574. Akers Avis Groruddalen 25. oktober 1995, om en Romsås-beboer som i åpen halvtime klaget på t-baneheisene i senteret, der «bare én heis fungerer, og det er kjetting foran en av de andre»

575. Glimt fra Televerks-kulturen, bind 1: Om fjelltopptjenesten og øysamband og om radiotjenesten, ekspedisjon (Televerket 1995), om at Vassfjellet i Sør-Trøndelag «var en noe spesiell stasjon» der det «på byggsiden [hadde] glippet i koordineringen mellom Kringkastingskontoret og Radiolinjekontoret», om at Kringkastingskontoret hadde «funnet» toppen først og satt i gang byggevirksomhet «på det mest attraktive sted for bygging av hus for fjernsynsender og kringkastingssender for radio», mens Radiolinjekontoret under planleggingen av bredbåndslinja Oslo til Trondheim søkte et punkt med sikt til Telegrafbygningen i Trondheim: «Det var det på Vassfjellet, men ikke på Kringkastingskontorets punkt. Radiolinjekontoret måtte utnytte siktmuligheten, og dermed ble det to hus på Vassfjellet», med felles betjening for radiolinjeutstyret og Kringkastingskontorets utstyr som måtte ut i vinden mellom husene, og med opplysningen om at Radiolinjekontoret ellers «ofte [valgte] i etterhånd de samme fjelltoppene hvor Kringkastingskontoret hadde bygd på forhånd»

576. Akers Avis Groruddalen 14. og 28. august 1996, om at Oslo Sporveier investerer sju millioner kroner i å bytte ut de 22 år gamle heisene på Romsås, om bunkevis med klager fra sinte passasjerer, og om at «heisene på Romsås er mest utsatt for urinering av samtlige sporveisheiser i byen»

577. Akers Avis Groruddalen 20. september 1996, om at Groruddalen Sjakk-klubb holder til i Revegården på Romsås

578. Akers Avis Groruddalen 20. november 1996, annonse om at Kiwi minipris åpner i Ravnkollbakken 64, tidligere Minipris

579. Akers Avis Groruddalen 11. juni 1997, programmet for Romsås-dagene med friluftsgudstjeneste ved Svarttjern og Romsås Grand Prix ved Humleby, og i samme utgave om sommerklubben ved Romsås fritidssenter med leder Guro Holdhus

580. Akers Avis Groruddalen 18. juni 1997, om fallskjermhopperne som landet ved Svarttjern før duppen, og om båten som havarerte

581. Akers Avis Groruddalen 2. juli 1997, om at heisene på Romsås t-banestasjon lenge har vært et problem, og om at en rullestolbruker ble stående halvannen time og vente da samtlige sto

582. Akers Avis Groruddalen 12. juni 1998, om innbydelsen til olabilløpet ved Ragnar Skaalerud, Åke Sætha og Trond Kristiansen, og i samme utgave om bandet Green Flower som øver på Romsås Fritidssenter

583. Akers Avis Groruddalen 19. juni 1998, om Ruben i Donald Duck-bilen og fiaskoprisen til Svarttjern skole

584. Akers Avis Groruddalen 18. september 1998, «Dårlig inneklima på Bjøråsen skole», med opplysningen om at ungdomstrinnet er «bygget senere» og har eget ventilasjonsanlegg, og i samme utgave fra åpent hus på Romsås fritidssenter, med Kenneth Ericson og Oussama Louhibi ved biljardbordet og juniorklubbleder Anne Møller Jensen

585. Aftenposten 25. september 1998, om høstferietilbudet der Romsås fritidssenter har ungdomsklubb, juniorklubb og «Etter skoletid» åpent som vanlig, og klatretur med feltteamet

586. Akers Avis Groruddalen 30. oktober 1998, «Historien om Romsås gård - og Snellingen-slekta» av Doris Kolstad, oppvokst i Trondheimsveien 515, huset «Birkelunden», med opplysningene om at gjestgiveriordningen ble bestemt «helt fra 1600-tallet» med gjestgiveri «for hver annen mil», at «Romsås gård ble drevet som gjestgiveri helt fram til år 1810» og at «til og med i København ble det snakket om Romsås», at bestefaren Anton Andersen kjøpte tomt av Huseby i 1895 med skjøte tinglyst våren 1896, at «i 1914 ble Huseby syk, og solgte gården til Peder H. Snellingen», at Snellingen eide Øvre, Midtre og Nedre Snellingen på til sammen 1600 mål og solgte alt til Lunner Almenning i 1913, at han drev sagbruk «20 på en gang» i Snellingen, på Pipenn, i Monserudvika, ved Harestuvannet, på Gran, i Nittedal, på Romsås og i Skinnarbølskogene, at Sivilforsvaret kjøpte nabotomta i 1951, at det gjenstår «130 mål» med uklare forhold mot kommunen rundt Røverkollen, Ravnkollen, Svarttjern og Bjøråsen skole, at Per Snellingen kjørte snøplog 1939 til 1946 på Trondheimsveien til Nittedalskrysset, Bergensveien til badedammen og Grorudveien til Furuset skole, og at familien tidlig i 1960-åra «fikk beskjed om å flytte, som alle andre bønder på Grorud». Merk at avisa oppgir Snellingens fødselsår som 1874, mens årboka for 1999 oppgir 1878

587. Aftenposten 19. november 1998, oversikten over Oslos fritidsklubber, med Romsås fritidssenter i Romsås Senter 1, åpent 26 timer i uken, aldersgrenser 2. til 7. klasse for junior og 8. klasse til 18 år for ungdom, og priser: junior 70 kroner per år, ungdom gratis

588. Akers Avis Groruddalen 4. desember 1998, om at Sonja Wagn startet maleverksted for ungdom på Romsås fritidssenter, men flyttet det hjem til seg på grunn av plassmangel

589. Akers Avis Groruddalen 17. februar 1999, om karnevalet i juniorklubben på Romsås fritidssenter

590. Akers Avis Groruddalen 24. februar 1999, om rehabiliteringen av Tiurleiken og Orremyr, der «på gavlveggen i Tiurleiken borettslag titter en diger tiur i brun teglstein ned mot Romsåsveien» og «fra toppen av en blokk på Orremyr kneiser en stolt orrfugl», med fire orrfugler planlagt til sommeren 2000

591. Aftenposten 26. mars 1999, om Oslo Sporveiers undersøkelse der fem av byens 18 t-baneheiser ikke fungerer tilfredsstillende, to av dem i Groruddalen

592. Akers Avis Groruddalen 14. april 1999, om et ungdomsarrangement med støtte fra URUS, Romsås Nattkafé, Groruddalsprosjektet mot narkomani, Romsås fritidssenter og Romsås Lions, med lederen av barne- og ungdomsrådet om at «mange er på sentret, men mange er jo på klubben»

593. Akers Avis Groruddalen 9. juni 1999, om sommerklubbens program med hobbyverksted, sminkegrupper, førstehjelpskurs, skateboardkurs og judokurs ved Romsås fritidssenter

594. Akers Avis Groruddalen 11. juni 1999, om at Romsås Lions arrangerer olabilløp «for 20. gang»

595. Akers Avis Groruddalen 29. september 1999, om at juniorklubben på Romsås fritidssenter holder åpent hver dag i høstferien

596. Aftenposten 22. oktober 1999, med Solveig Bergersen (17) fra Romsås om at heisene på Romsås T-banestasjon har stått tre lørdager på rad

597. Akers Avis Groruddalen 8. desember 1999, om Groruddalens Sjakklubb som møtes hver tirsdag i Revegården på Romsås for å spille og ha det hyggelig

598. Akers Avis Groruddalen 28. juni 2000, om klassevinnerne i Romsås Grand Prix

599. Computerworld nr. 86, 1. desember 2000, «Dypt inne i fjellet», om at EDB Teamco bygger ut sitt største driftssenter på et hemmelig sted i Oslo, at «Osikan (Oslo Sikre Anlegg) er størst», at anlegget ligger 50 til 70 meter inne i tjukk granitt, er døgnkontinuerlig video- og vaktovervåket og terrorsikret etter Forsvarets standarder, at svært få ansatte har adgang, at selskapet har investert mellom 700 og 800 millioner kroner i driftskonseptet, og at to av Norges i alt seks Sun 10000-maskiner står i fjellanlegget, med uttalelser fra markedssjef Svein-Erik Markussen og produktsjef Bjørn Erik Nilsen

600. Akers Avis Groruddalen 13. juni 2001, om olabilløpet «for 22. gang», med 60 til 80 barn hvert år

601. Computerworld Norge nr. 52, 8. august 2001, om at saldoen på millioner av bankkonti har vært utilgjengelig i mer enn fem døgn, at EDB Teamco «har dummet seg ut», at selskapet sto uten den kopien av dataene som skulle vært tatt i bruk da katastrofen inntraff, og at et nytt driftssenter på Skøyen først på sikt vil kunne svare til «det som ligger i fjellhallen og kalles Osikan»

602. Fædrelandsvennen 10. august 2001, om at det skjedde mens EDB Fellesdata var i ferd med å koble seg opp til datasentralen «OSIKAN», der alle data er lagret to steder

603. Sandefjords Blad 10. august 2001, samme sak

604. Computerworld Norge nr. 54, 15. august 2001, om at fagfolkene som skulle initialisere platelagre med kundesaldi i fjellhallen Osikan, Oslo sikre anlegg, fikk merkelige svar, at det på grunn av en kablingsfeil ikke var det fjernstyrte Osikan, men sparebanksystemet på Skøyen som ble truffet, at «mennesker er et fremmedord i fjellet», og at anlegget «tåler en bombe, men det hjelper lite» når kommandoen kommer inn gjennom kabelen

605. Akers Avis Groruddalen 24. august 2001, om store driftsproblemer med heisene på Romsås, som ble montert for fire til fem år siden

606. Akers Avis Groruddalen 12. juni 2002, om hvem som plantet eika nedenfor «Revegården» og anla den vesle hagen i Eikatun, med bildeteksten «EIKA: Brigitte Chauvin og Erik Aurbakken på Eikatun ved Revegården»

607. Akers Avis Groruddalen 19. juni 2002, om den siste Romsås-duppen, der speiderne vant i et gammelt vikingskip, og i samme utgave om vandringen fra Romsås senter ned til «Revegården, som også kalles Eikatun etter en stor eik som ble plantet der av Karin Iversen», om at hun bygde huset i 1949 uten nødvendig godkjenning av myndighetene og derfor måtte overlate huset til OBOS, og om at vandringen gikk videre gjennom Romsås-bebyggelsen til Svarttjern

608. Computerworld nr. 51, 23. august 2002, om bankenes nye kontinuitetsløsninger med fysisk kopi av dataene på over 20 kilometers avstand og garantert gjenoppretting innen to timer, og med opplysningen om at løsningen «tidligere ble betegnet Osikan, men har for lang oppstartstid i dag»

609. Akers Avis Groruddalen 25. oktober 2002, om at Kong Harald V deltok da Romsås kirke ble vigslet 11. juni 1995

610. Aftenposten 5. desember 2002, «Oslo fra 25 til 15 bydeler», om at bystyrets finanskomité har gått inn for 15 bydeler mot byrådets opprinnelige 14, at Bjerke opprettholdes som egen bydel, og at «Grorud bydel slås i stedet sammen med Romsås bydel»

611. Akers Avis Groruddalen 6. desember 2002, om at en enstemmig finanskomité går inn for fire bydeler i Groruddalen og for at Romsås slås sammen med Grorud, og med kunngjøringen av møte i Romsås bydelsutvalg 12. desember i Romsås senter 1, B-C-salen

612. Aftenposten 17. desember 2002, om ranssaken der to fjortenåringer ble ranet på Romsås etter å ha vært innom ungdomsklubben en kveld i april, og om heisen som går ned til T-banen

613. Akers Avis Groruddalen 20. desember 2002, om at Oslo bystyre onsdag 18. desember vedtok ny bydelsinndeling med 15 bydeler, at «bydelene Romsås og Grorud blir ny bydel 11», og at «bydelsreformen trer i kraft 1. januar 2004»

614. Akers Avis Groruddalen 14. mars 2003, om at Romsås-duppen er over etter at «Ta sjansen» ble avholdt siste gang året før

615. Akers Avis Groruddalen 3. desember 2003, «Siste bydelsutvalgsmøte på Romsås», om at Rune Larsen (KrF) gir seg etter fire år som BU-leder, med hans håp om at det nye utvalget vil «ivareta Romsås på en god måte» og «holde de gode tilbudene», og med hans frykt for «en rivalisering mellom Romsås-partiene og Grorud-partiene», samt om utdelingen av 60 000 kroner i frivillighetsmidler til femten lag og organisasjoner på Romsås

616. Akers Avis Groruddalen 12. desember 2003, «Romsåsklubben halveres», om at tilbudet ved Romsås fritidssenter blir halvert hvis bydelens budsjettforslag går igjennom, at Martin, Karianne, Joakim og Amanuel går i fakkeltog mot rasering av tilbudet, at «på tirsdag har nye Bydel Grorud møte i bydelsutvalget», at 2004-budsjettet for Bydel Grorud vedtas samme dag, og at Rødtvet senior- og aktivitetssenter er foreslått nedlagt i det samme budsjettet

617. Akers Avis Groruddalen 19. desember 2003, om at politikerne ble enige om å opprettholde Åpen barnehage og fritidstilbudet for ungdomsklubben på Romsås

618. Akers Avis Groruddalen 3. november 2004, om avslutningsfesten på Bjøråsen skole som markerte «slutten på 30 år med ungdomsklubb på Romsås», der medlemmene møtte kledd i svart under slagordet «ta oss på alvor», med Usman Khushi (14) som satte håndavtrykket sitt på tavla og sa «vi pleier å møtes på klubben, det blir kaos når den blir borte», med frivilligsentralens leder Brubak om at klubben var varmestue om vinteren og at mange ikke får lov å dra til Ammerud, og med ungdomsrådets Julie Holli

619. Akers Avis Groruddalen 1. desember 2004, annonse fra butikken i Ravnkollbakken 64

620. Akers Avis Groruddalen 9. februar 2005, om at ungdomsklubben på Romsås åpnet 1. februar og at over 50 ungdommer fra 14 til 18 år stakk innom, og om at ungdommene hadde kjempet med demonstrasjonstog og underskriftskampanje

621. Akers Avis Groruddalen 16. februar 2005, «Endelig tilbake på Romsås-klubben», med venninnene Shawna Fathi og Kristina Brand: «Vi har kjedet oss. Vi har ikke hatt noe sted å gå», «vi har hengt ute, det var veldig kaldt, og så har vi hengt mye på sentret», og Kristinas «jeg føler at jeg har vært mye mer inne og kjedet meg uten klubben»

622. Lokalavisen Groruddalen 10. mars 2005, «Tomt senter», om at Romsås senter tre måneder etter gjenåpningen minner om en spøkelsesby

623. Akers Avis Groruddalen 5. oktober 2005, om at Aylin Shokri (10) vant Romsås Grand Prix

624. Akers Avis Groruddalen 30. november 2005, om bydelsbudsjettet der to fritidsklubber og to eldresentre er foreslått nedlagt, med Romsås fritidsklubb og Grorud fritidsklubb på kuttlista til bydelsdirektør Torild Lien Utvik, om at klubben etter gjenåpningen har slitt med lave besøkstall, om at ungdomstilbudene på Romsås og Kalbakken året før ble lagt ned og åpnet igjen etter to måneder med protester, og om frykten for at bydelen «sparer seg til fant»

625. Akers Avis Groruddalen 29. desember 2005, om at Romsås fritidssenter var truet av nedleggelse under budsjettbehandlingen, men får leve foreløpig til sommeren, og at ungdomsklubben åpner 3. januar med åpent mellom klokka seks og halv elleve

626. Akers Avis Groruddalen 26. april 2006, om Humleby fritidspark og planene om vinterpark med ny hoppbakke

627. Lokalavisen Groruddalen 28. juni 2007, om at Odvar Solbergs vei 114 er omgjort til andelslag med leiligheter for salg, og om motstanden fra Emanuelfjell borettslag

628. Akers Avis Groruddalen 29. august 2007, programmet med olabilløp og åpning ved Jan Bøhler

629. Lokalavisen Groruddalen 13. desember 2007, «Fra sjø til ski på Humleby», om Humleby Vinterleik og minikollen som brant

630. Akers Avis Groruddalen 27. august 2008, om olabilløpet i to klasser, selvbygde biler og utlånte kit cars

631. Aftenposten 14. januar 2009, om lys i Humlebybakken og vinteranlegget på Humleby

632. Akers Avis Groruddalen 2. oktober 2009, om at man er nødt til å benytte en svært lang gangtunnel når heisene står, og at Romsås stasjons særmerke er at den ligger midt inne i fjellet

633. Akers Avis Groruddalen 4. november 2009, om at Romsås TV holder til i lokaler i «The Raven», ungdomsklubben på Romsås, og om at The Raven tidligere har vært plaget av innbrudd

634. Eidsvoll Ullensaker Blad 14. november 2009, 100-årsspalten: «Gaarden Olstad i Gjerdrum er af Peder Snellingen solgt til Albert Hansen Rustad fra Gjerdrum for 27 000 kroner»

635. Akers Avis Groruddalen 25. juni 2010, om Grorud Lions' olabilløp og de åtte nye kit carene

636. Akers Avis Groruddalen 21. juli 2010, om at all musikken er spilt inn og produsert på The Raven, ungdomsklubben på Romsås

637. Akers Avis Groruddalen 9. februar 2011, om Romsås-stafetten som ett av bare to renn i dalens historie som kunne konkurrere i størrelse

638. Akers Avis Groruddalen 17. juni 2011, om det tradisjonelle olabilløpet fra Humleby under Grorud Lions

639. Aftenposten 26. juli og Akers Avis Groruddalen 27. juli 2011, om at The Raven, ungdomsklubben på Romsås, holder åpent som møteplass etter 22. juli

640. Akers Avis Groruddalen 2. september 2011, om den gjengrodde skibakken i skogholtet ved Humleby

641. Akers Avis Groruddalen 4. november 2011, om et prosjekt ved The Raven, ungdomsklubben på Romsås, med prosjektkoordinator Brit-Helen Espedal og Ida Børstad

642. Akers Avis Groruddalen 4. mai 2012, «Ukas Groruddalstur», der Eikatun på Romsås er post 15 og gir 2 poeng

643. Computerworld Norge nr. 30, bilag, 14. september 2012, om de rundt 10 terabyte med daglige transaksjoner i fjellhallen Osikan (Oslo sikre anlegg), og om de 288 logiske volumene i tilretteleggingen av HDS-systemet

644. Computerworld Norge nr. 36, 26. oktober 2012, om EVRYs datasenterstrategi, der «Osikan på Romsås» blir beredskapssenter og Gjøvik Fjellhall backupsentral for katastrofegjenoppretting, mens den ordinære driften flyttes til et nybygd anlegg

645. Lokalavisen Groruddalen 26. juni 2013, om Tobias Akanbi som vant olabilløpet med bestefars olabil

646. Akers Avis Groruddalen 19. februar 2014, jubileumstilbakeblikket på de første møtene i Revegården på Romsås, med den uriktige opplysningen om at bygget er revet

647. Akers Avis Groruddalen 30. desember 2016, oversikt over nedlagte hoppbakker i Groruddalen

648. Akers Avis Groruddalen 15. september 2017, om at senteret og atkomsten til t-baneheisene fra sentergata stenges klokka 20.00 på hverdager og 18.00 på lørdager

649. Akers Avis Groruddalen 10. juni 2022, jubileumsintervjuet med Romsås IL og Bjørn Erik Johnsen

650. Akers Avis Groruddalen 15. juli 2022, om minnekvelden på Frivilligsentralen der Thorleif Skålerud fortalte om Romsås-duppen

651. Dagbladet Børsen 3. februar 2025, «Slik skjulte de hemmelig lager», om at Det kongelige hoff siden 2007 har leid et gammelt tilfluktsrom i Bergensveien ved Ravnkollen til lagring av historiske og antikvariske møbler, om den anonyme ståldøra i fjellet, og om at Justisdepartementet forsøkte å unnta dokumentene med henvisning til nasjonal sikkerhet inntil Sivilombudet tvang fram innsyn etter et halvt år. Artikkelen ble rettet samme dag: anlegget er et gammelt sivilforsvarsanlegg, ikke bygget av tyskerne under krigen, og byggeåret er ikke kjent

652. Akers Avis Groruddalen 1. oktober 2025, om at 8. Oslo Romsås speidergruppe har kjøpt Eikatun, huset mellom blokkene rett ved siden av Tiurleiken skole, med Anders Røberg-Larsens forklaring om at Karin Iversen og mannen Alf hadde fått jobben med å drifte Revegården, at hun drømte om et stort hus tilknyttet resten av driften «og fikk bygd Eikatun, oppkalt etter et eiketre som sto på området», og at «det er Eikatun som i dag står igjen som minne» mens Revegården gikk tapt etter krigen fordi lyden fra flyene gjorde at revene tok livet av avkommet sitt

653. Akers Avis Groruddalen 28. januar 2026, om at Revegården på Romsås etter alle solemerker blir nytt speiderhus for Romsås-speiderne, med bildeteksten «Fra revegård til speiderhus», om det tomme og forfalne bygget og om Anders Røberg-Larsens uttalelse om at ambisjonen måtte gjennomføres dersom bygget ikke skulle rives

654. Akers Avis Groruddalen 6. mars 2026, «Romsås-speiderne fikk nøklene til Eikatun», om huset som i årevis har stått tomt og forfalt, og om at «Revegården og bolighuset Eikatun har en historie som strekker seg lenger enn resten av Romsås», at reveoppdretten var godt i gang lenge før krigen, og at «siden har selve revegården forsvunnet, men bolighuset Eikatun har» blitt stående

655. Akers Avis Groruddalen 27. mars 2026, om at speidergruppa på Romsås nylig har landet kjøpet av Eikatun, som skal rehabiliteres og pusses opp til et flunkende nytt speiderhus

Andre kilder

Oppslagsverk og leksika

1. Oslo byleksikon, oppslagene «Svarttjern», «Romsås (strøk)», «Romsås gård», «Ravnkollbakken», «Emanuelfjell» og «Orremyr», samt oversikten over kunst i det offentlige rom, der Bjørn Evensens Port er ført opp ved Romsås T-banestasjon som bekostet av kommunale midler

2. Oslo byleksikon, utgaven fra 1938, for varden på Røverkollen og for Grorudporten, og med oppslagsordet ført i flertall: «RØVERKOLLENE, omkr. 400 m o.h., grensehjørne Aker, Nittedal og byen, med utsikt over hele Romerike»

3. Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, utgavene 1980, 1988, 1992, 1994 og 1998, oppslaget «Røverkollen», som avleder navnet av Romskollen etter gården Rommen, oppgir høyden til 401 meter, beskriver kollen som «ås med to topper» i 1980-utgaven og bare som «ås» fra 1998, og som omtaler Røverkollen telesenter som «et 84 meter høyt betongtårn»

4. Store norske leksikon, artiklene «Røverkollen naturreservat» og «groruditt»

5. Kunnskapsforlagets store norske stedsleksikon 1996, med Røverkollen ført opp som ås i Oslo

6. NAF veibok, årgangene 1985, 1989 og 1992, og Med bil i Norge 1987 og 1992, som beskriver Røverkollen telesenter i et 84 meter høyt tårn som sammen med Tryvann er hovedknutepunktet for telekommunikasjon med resten av landet

7. Lokalhistoriewiki, artiklene «Svarttjern (Romsås)», «Romsås (strøk)», «Nordmarkitt» og «Ta sjansen i Holmenkollen»

8. Wikipedia, artiklene «Svarttjern (Romsås)», «Svarttjern», «Romsås», «Groruditt», «De dødes tjern (film)», «Ta sjansen» og «Den bergenske kongevei»

Stedsnavn og gårdshistorie

1. Oluf Rygh: Norske Gaardnavne, bind 2, Akershus amt, Aker nr. 87 til 104, sidene 106 til 108, samt side 126. Der står Årvoll som nr. 87, Rødtvet 90, Nordtvet 92, Grorud 94, Romsås 96, Rommen 97, Bånkall med Bjóráss 98, Tokerud 99 og Fossum 100 og 101. Under nr. 98 Baankall står formrekken «Barnakarlsrud RB. 217. Barnakaltzrudh vider Bioraas RB. 253. Barnakalzrud RB. 404. Barnakaalzrud RB. 405», og Ryghs egen kommentar: «Bjorass (Bæveraasen?), hvorefter Gaardens Beliggenhed bestemmes i RB. 253, er Bjøraasen, hvorover Veien gaar fra Aker til Nittedalen.» Under nr. 99 Tokerud står «Tokarud RB. 253», altså samme side i Røde bok. Faksimile: runeberg.org/ngardnavne/2/0121.html

2. Oluf Rygh: Norske Gaardnavne, bind 5, Buskeruds amt, 1909, sidene 406 og 422. Side 406 har gården Bjøraasen, GN 12,3, med opplysningen «Biøraas (Underbrug) 1723. [Findes i ældre Tid skr. Bæveraas]», og med Ryghs avveining mellom bjorr i betydningen «Kile, kileformet Stykke», elvenavnet Bjora og bjorr i betydningen bever, der han konkluderer at «det sidste synes rimeligst (altsaa: Bæveraasen, Aas, hvor der findes Bæver)». Side 422 har Bjørhovden, forklart av «bjorr m. «Bæver» og hofdi m. «fremspringende Fjeldpynt»», med henvisningen «Jfr. Bjøraasen i Aker (Bioraas RB. 253)» og med tilleggsargumentet at det østenfor ligger et Bjørvand. Rygh trekker altså elleve år etter Akershus-bindet inn Bjøråsen i Aker som sammenlikningsgrunnlag i et argument for beverforklaringen

3. H. J. Huitfeldt-Kaas (utg.): Biskop Eysteins Jordebog (Den røde Bog). Fortegnelse over det geistlige Gods i Oslo Bispedømme omkring Aar 1400, Christiania 1879, side 253. Passasjen lyder: «Jtem Tokarud h. x. aura bool vndir Bioras. Tungubrote vj aura bool wt moote Rudunom. Fosseim vider Gælliraas vij span smørs. Jtem Barnakaltz rudh. vider Bioraas ij. øyris bool er fyr atte Sikulanda prouenta.» Fire nabogårder i én oppramsing, med to ulike preposisjoner om Bjøråsen, vndir om Tokerud og vider om Bånkall, og med Fossum ved Gjelleråsen i samme formel imellom. Verkets eget register fører opp «Tokarud (Aker S.) 253» og «Tungubrote (Tungebroten i Aker S.) 253». Nyutgave i to hefter, Riksarkivet 1958

4. Leksikon over norske rud-namn frå mellomalderen, 2010, oppslaget Bånkallsrud, som normaliserer formene til «j Barnakarlsrudi, Barnakaltzrudh, af Barnakalzrudi, j Barnakaalzrudi RB 217 253 404 405, 1400», og stedfester gården til gnr. 98 i Østre Aker sokn

5. Edvard Bull: Akers historie, 1918, for Bånkall og Tokerud ved og under Bjøråsen, for beleggene fra Røde bok og for de tre gamle hovedveiene ut av Oslo

6. Kartverkets sentrale stedsnavnregister, SSR, for skrivemåter, sideformer og navnestatus. Brukt for kontrollen av at det i Oslo er registrert ett navn Røverkollen, navneobjekttype ås, med status godkjent og prioritert, uten registrerte flertallsformer eller Nordre og Søndre. Videre for Emanuelfjell, som er registrert som høyde med stedsnummer 266727, koordinater 59,96738 nord og 10,89429 øst, godkjent og prioritert. Registeret er også brukt til negative kontroller, som er funn i seg selv: det finnes ingen ås ved navn Bjøråsen registrert i Oslo eller Nittedal, bare Bjøråsen skole; Romsli er ikke registrert; Grundtjern gir ingen treff i landet; og Kaperkollen er bare registrert i Skien

7. Kartverkets adresseregister og matrikkel via Geonorge, for adressene i Sverre Iversens vei og Odvar Solbergs vei, blant annet skillet mellom nr. 35 og 37 i Sverre Iversens vei og mellom nr. 116, 220 og 224 i Odvar Solbergs vei

8. Digitalarkivet, matrikkelen for Aker 1888, der Emanuel Olsen står som bruker av bruk 138i under Rommen, det eneste dokumenterte Emanuel i området, og der Rommi er oppgitt som uttaleform for Rommen. Ingen kilde knytter Emanuel Olsen direkte til fjellet som bærer navnet

Bøker og hefter

1. Trond Sirevåg: Romsås før OBOS-byen, Oslo kommune 1974, s. 12 til 13, 22 til 23, 44 til 45 og 66 til 67

2. Eivind Heide: Lillomarka. Nittedalsmarka, 1993

3. Lillomarka gjennom tidene, 1981, om Røverkollens varder, om fri sikt til Ekeberg der det også skal ha ligget en varde, og med kapitlet «Røverkollen og Bergensveien» ved J. H. Borrebæk

4. Håvard Pedersen: Kulturminneoversikt for Lillomarka, Lillomarkas venner, 2012. PDF: lillomarkasvenner.no/kulturminner/Kulturminneoversikt_2A.pdf

5. Sagaen om Stovner. En fortelling om fortid og nåtid i Stovner bydel, 1997, om at det inntil 1950-årene sto utkikkstårn bygget av tømmerstokker på Stovner, på Røverkollen og ved Haukåsen i Østmarka, som til sammen utgjorde skogbrannberedskapen

6. Den norske leidangen, 1951, med Røverkollene ført opp under Aker som nr. 102, Grorud, 407 meter, med røyser

7. Groruddalen kulturminneatlas, 2004, om at det på søndre Røverkollen har vært tre gravrøyser som nå er samlet i én, og at det også ligger en røys på den nordre kollen

8. Arbeiderbevegelsen i Grorud-dalen 1894 til 1978

9. Lillomarka. Liten og variert, vakker og verdifull, 2016, med samme opplysning om gravrøysene på søndre og nordre Røverkollen

10. Fra storskalabygging til frislepp. Beretning om Oslo kommunes boligpolitikk 1960 til 1989, 1998, med tabellen over ferdigstilte vannanlegg der Romsås pumpestasjon og Romsås basseng er ført opp med hvert sitt ferdigår

11. Under byens gater. Oslos vann- og avløpshistorie, 2001, som oppsummerer at det ved siden av vannverket ved Nøklevann «ble det også bygd et mindre vannverk på Grorud med inntak fra Svarttjern». Standardverket nevner Svarttjern i én setning, og det er hele den plassen tjernet har fått i den offisielle vannhistorien

12. Tokerudområdet. En utredning om reguleringsplanen, 1965

13. Fra allfar og kongevei, 1973, med kapitlet «Gamle veier på Romerike», s. 97, om kongeveien over Bjøråsen, om Røverkollene og Ravnkollen som sørlige utløpere av åsen, og om at «begge Røverkollene skal i gammel tid ha vært vardefjell», med den største varden trolig på den nordlige toppen

14. På gamle veier og nye stier, 1956, ny utgave 1972, med tolkningen «Bjøråsen, byåsen», med opplysningen om at «det er fire steinrøyser på Røverkollene, en på den nordre og tre på den søndre», og om kollenes rolle i den gamle norske krigstelegrafen omkring Viken

15. Bygdebok for Nittedal og Hakadal, 1965, om Skytterstua og husmannsplassen Midtåsen ved Bergensvegen på Bjøråsen

16. Nittedal og Hakadal gjennom tidene, 1961, om at de svenske soldatene i 1716 kom «den gamle Bergensvegen over Bjøråsen og ned ved Hagan»

17. Nittedal kommune i 150 år, 1987

18. Beretninger om Norges Befæstninger, 1902, der Bjøråsen står oppført blant passene i Akershus sammen med Gjelleråsen, Bakåsen, Gjellebekk, Krokkleiva og Nitsund

19. Turboka «Oslo og omegn», 1928, med bildet av Romstjern ved foten av Røverkollen

20. Turboka «Til fots», bind 2, 1930, om Gruesletta med den fredede Bordgranen

21. Turboka «Oslo-marka», 1952

22. Skulpturer og minnesmerker i Oslo, 1986. Grunnkilden for skulpturkapitlet. Registeret fører opp hvert enkelt verk i daværende Bydel 27 Romsås med kunstner, materiale, årstall og plassering, og er dermed et øyeblikksbilde av situasjonen i 1986, ikke en oversikt over hva som står der i dag

23. Fargelegg byen!, Oslo kommune 2009. Kommunens egen gjennomgang av kunsten i det offentlige rom, med beskrivelsen av Bjørn Erling Evensens Port som en skråttstilt portkonstruksjon hengslet på midten med lyd gjennom to høyttalere, med opplysningen om at Konserthuset ble vurdert som plassering og at kulturutvalget vedtok innkjøpet i oktober 1974, og med kommunens egen konklusjon: «Porten forble dessverre taus, og slik sett kom arbeidet aldri til å fungere helt etter hensikten»

24. Monografien om Irma Salo Jæger, for utsmykkingen ved Bjøråsen skole

25. Klubbdrift, en kommunal oppgave?, 1979, del 1, sammendrag og oppsummering, som bruker Romsås som eksempel: «Romsåsklubben i Oslo er et eksempel. Den ble startet opp i regi av borettslaget, men med en ordning med kommunen»

26. Og så kan vognene begynne, 2022, T-banens historie, som fortsatt omtaler Romsås som «T-banens mest spektakulære stasjon»

27. Emanuelfjell borettslag, Romsås, OBOS 1972, med feltnummereringen der Orremyr er område 6

28. Tiurleiken borettslag, Romsås, 1970, og Ravnkollen borettslag, Romsås, 1970

29. Oslo bolig og sparelag OBOS 50 år, 1979, og OBOS. Hus og hjem i 75 år, 2004

30. NBBLs jubileumshefte, 2006

31. Oslo adressebok, årgangene 1974 til 1985, der ungdomsklubben i 1979 står oppført som Romsås Fritidssenter, Romsås Senter 9, og Kommunal håndbok for Oslo, årgangene 1982 til 1985, der Romsås gjennomgående føres som bydel 27

Årbøker og tidsskrifter

1. Groruddalen historielags årbok 2021, side 76, med Hans Christian Alsviks artikkel «Det var en gang …», skrevet til Tiurleiken borettslags tiårsjubileum i 1982

2. Groruddalen historielags årbok 2001, med Sjumannsboligen og ila i fjellet

3. Groruddalen historielags årbok 2017, «Hoppbakkene i Groruddalen, del 1»

4. Groruddalen historielags årbok 2012, artikkelen om Store Ravnkollen, som er den kilden som løser opp motsetningen mellom de to overleveringene om hvordan Grorud IL fikk tomta: Ove Larsen solgte fjellpartiet til unnarennet, med rett til å bruke en slette om vinteren, mens Per Snellingen bortfestet stillasplassen på en femtiårig kontrakt. Begge avtalene ble tinglyst i 1920. Artikkelen daterer de første hoppene til 8. januar 1928, en dato som ikke lar seg forene med samtidige aviskilder

5. Gro Strømme, «Revegården ved Tiurleiken skole», Årbok for Groruddalen historielag 2011, side 78. Revefarmens historie fra 1920-tallet, Knutson, Hansen og Wergeland, utvidelsen på Ravnkollen 1928 og 1929, platinareven, Karin Iversen som reverøkter fra 1936, byggingen av huset, kommunens overtakelse i 1967

6. Gro Strømme, «Spor i stein, et kulturminne på Romsås», Årbok for Groruddalen historielag 2011, side 74. Stien til Svarttjern, revefarmen nedenfor stien, funnet av steinhoggermerkene på Hoggelappen

7. Jan Arne Tangerud, «Eikatun på Romsås», Årbok for Groruddalen historielag 2001, side 84. Husets navn, ferdigstilling i 1949, fru Iversens bakgrunn og eika hun plantet, omvisning ved Kjell Rosenberg

8. Jan Arne Tangerud, fotografi av Revegården på Romsås, 2011. Gjengitt i Årbok for Groruddalen historielag 2011, side 78

9. Fritz Semb Thorstvedt i Skiforeningens årbok 1931, sitert etter Heide 1993

10. Norsk militært tidsskrift, 1930, som gjengir 1700-tallsbeskrivelsen av veien «fra Grorud i Agger over Bjøraasen igjennem Nittedalen, Hackedalen, Sognene Jevnager og Gran Hadeland, Land, Valders»

11. Byggekunst, Byggenytt, Byggmesteren og Arkitektnytt, årgangene 1972 til 1976, med planer og tegninger av Romsås

12. Byggekunst 1975, med vurderingen av at næringsbyggene på Romsås er «regulert til næringsvirksomhet og er foruten brukt til undervisningsformål også vært midlertidig postkontor, helsestasjon og pendlerhotell», og at de fordi de både kan bygges og endres raskt har løst mange plassproblemer i bydelen

13. Teknisk Ukeblad 1970, som gjengir anbudsutlysningen på de bygningstekniske arbeidene for Høydebasseng Romsås

14. Teknisk Ukeblad 1972, som gjengir anbudsutlysningen på automatikkanlegget for Høydebasseng Romsås og Romsås pumpestasjon

15. Radiobransjen 1980, om at bygning, tårn, grunn, vei, kabler og teknisk utstyr på Røverkollen er anslått til totalt 26 millioner kroner

16. Sosionomen 1980, med fagpersonens vurdering: «Jeg mener bestemt at ungdomsklubben på Romsås makter å forebygge sosiale problemer. Her fungerer alle på lik linje»

17. Samora. Samfunn mot rasisme, 1991, årgang 13 nr. 3, om hvordan ungdommene på Romsås ble omtalt av samfunnet, «som pøbler, bråkmakere, ungdom uten framtid», utgitt samme år som det første nedleggelsesvedtaket

18. Thrane: «Norges vanligste innsjønavn», tidsskriftet Vann, Norsk vannforening, 2025

19. Utfordringer og mulighetsrom, 2018. Omtaler Revegården på Romsås som sted for positive nærmiljøtiltak

Registre, kart og offentlige databaser

1. Enhetsregisteret i Brønnøysund, for stiftelsesdatoene til de seks borettslagene og til Romsås Idrettslag

2. Grunnboken via Kartverkets eiendomsregister, blant annet for at eiendommen under Røverkollen telesenter ble registrert på Telenor Towers Norway AS 6. mai 2015

3. Stortingsforhandlingene 1974, 1975 og 1976, for førstebevilgningen til radiolinjeanleggene på strekningene Mistberget til Røverkollen og Røverkollen til Bronane, og for kostnadsoverslaget på 6,5 millioner kroner for Røverkollen radiolinjestasjon

4. Amtskartet fra omkring 1780, med formen Romaas

5. Kvadratmilkartet fra 1797, med Korpekollen, og kartet fra 1874, med Ravnkollen

6. Geonorges karttjeneste «Historiske kart», laget amt1

7. Akershus amtsformannskaps forhandlinger, registerbindet fra 1901, om veivedlikeholdet Grorud til Nittedal over Bjøråsen i 1838 og 1861

8. Oslo kommunes oversikt over nedlagte avfallsdeponier, Rommen

9. Oslo kommunes badeplassinformasjon for Svarttjern

10. Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten, sidene om drikkevannskvalitet og om prosjektet Ny vannforsyning Oslo, for Maridalsvannet og Oset, Elvåga og Skullerud, og for tunnelen fra Holsfjorden til Huseby med planlagt ferdigstillelse i 2028

11. Nasjonalbibliotekets digitaliserte aviser, bøker og tidsskrifter, søkt via api.nb.no

Kringkasting og nettaviser

1. Sveriges Television, «Bjørn Erling Evensen. Møte med en svensk skulptør», portrettprogram sendt 5. oktober 1985, oppført i norske programoversikter samme uke

2. NRK, «Badevann fullt av tarmbakterier», 16. juni 2006, «De dødes tjern», 11. juli 2008, og «Dropp bading i Svarttjern på Romsås i helgen», 23. juni 2023

3. Nettavisen, «Vannet forsvinner under Svarttjern», 28. august 2011

4. Lokalavisen Groruddalen og Nettavisen, dekningen av drukningsulykken ved Svarttjern 30. juni og 1. juli 2010

5. Dagbladet, «Halvparten av norske skolebarn kan ikke svømme», 1. juli 2010

6. Aftenposten, «Ber byrådet åpne kranene …», 16. juni 2020, og Leif Gjerlands artikkel «Bergensveien, det gamle og nye Grorud» i serien Gatelangs i Oslo, 2021

7. Oslofjorden.com, omtalen av Svarttjernparken badeplass med rehabiliteringskostnaden

8. Romsås Idrettslags historiesider

9. SMHI, «Sveriges sjöar», om Sveriges vanligste sjønavn

10. Järvi-meriwiki, Finlands miljøsentral, og finsk Wikipedia om Mustalampi, samt MTV Uutiset 1. november 2015 om Finlands vanligste vassdragsnavn

Bilder

1. DigitaltMuseum og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, fotografier fra Svarttjern på 1970-tallet

2. Ukjent fotograf, «Romsås: Pendlerhotellet. Juni 1973», Arbeiderbladets arkiv, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, inventarnummer AAB-107293, lisens CC BY-NC-ND. Fotografiet viser næringsbygget på Emanuelfjell mens feltet ennå var anleggsplass, og arkivets egen tittel er den eneste kjente kilden som knytter bygget til pendlerhotellet

3. Historiske flyfoto fra Norge i bilder, årgangene 1937, 1947, 1950, 1956, 1962, 1971, 1975, 1976, 1986, 2008 og 2010, norgeibilder.no

Egne kilder

1. Muntlige minner fra beboere som vokste opp ved tjernet

2. Egne observasjoner og posisjonsmålinger, blant annet oppmålingen av Svarttjern til knapt fire og et halvt mål på moderne kart, som ligger til grunn for drøftingen av hvorfor de eldre arealanslagene spriker

3. Flyfoto over Romsås 1947 og 1956, sammenholdt med ortofoto 2026, som grunnlag for dateringen av Eikatun til årene rett etter krigen

4. Flyfoto over Romsås 1971 og 1975, lagt over hverandre, som viser høydebassenget under bygging som to sirkler i åpen skjæring, og deretter som gjenfylt flate med to identiske luker. Egen oppmåling av den ytre sirkelen til omkring 36 meter

5. Flyfoto over Romsås 1937 og 1962, sammenholdt med Kartverkets terrengmodell og ortofoto, for det forsvunne tjernet sørvest for Svarttjern. Egen oppmåling til snaut 720 kvadratmeter, med den grunne forsenkningen i terrengmodellen fire meter under Svarttjerns vannflate og med parkeringsplassen bak Odvar Solbergs vei 90 som følger tjernets omriss. Navnet på tjernet er ikke funnet i noen kilde

6. Flyfotoet fra 1937, for den lysere steinkonstruksjonen i Svarttjerns sørvestre ende, der avløpet renner ut. Egen stedfesting på bakken. Fotografiet viser at konstruksjonen finnes og hvor den står, men kan ikke fastslå hva den var til for