Steinbruvann er en innsjø i bydel Grorud i Oslo, og et mye brukt utfartssted for turgåere, fiskere og barnefamilier. Det har også lange tradisjoner knyttet til isskjæring, slik det var vanlig i mange vann i Oslomarka tidligere. Innsjøen ligger omgitt av Lillomarka og har god tilgjengelighet fra boligområdene Romsås, Grorud og Ammerud.
Med et overflateareal på rundt 110 dekar og et estimert volum på omtrent 500 000 kubikkmeter, inngår Steinbruvann i Alnavassdraget. Vannet får tilsig fra flere mindre tjern i området, blant annet Bleiktjern, Lusevasan og Romstjern, i tillegg til lokal avrenning fra nedbør og terreng. Utløpet går sørover via bekker videre gjennom Badedammen og inn i Alna. Lenger ned i vassdraget mottar Alna også vann fra sidebekker som Fossumbekken, som igjen har tilførsel fra blant annet Svarttjern.
Steinbruvann har sannsynligvis blitt regulert og demmet opp i flere etapper gjennom historien, noe som har bidratt til dagens form og størrelse.
Oppdemningene
Gjennom historien har Steinbruvann blitt regulert og demmet opp i tre hovedomganger, i 1795, 1875 og 1935. Hver av disse fasene har hatt sine egne drivkrefter, og hver gang har vannstanden blitt hevet og landskapet rundt endret seg, enten det gjaldt industri, drikkevannsforsyning eller senere friluftsliv.
Nedenfor følger en gjennomgang av de tre oppdemmingene av Steinbruvann, sett i lys av tidspunkt og formål.
Oppdemningen 1795: Første oppdemming.
Den første kjente oppdemmingen av Steinbruvann skjedde mot slutten av 1700-tallet, rundt 1795. På den tiden besto området i praksis av to mindre vann som var adskilt av et grunt og steinete sund. Her gikk det en naturlig overgang, en slags “steinbru”, som man etter tradisjonen kunne krysse ved å hoppe fra stein til stein i lav vannføring.
I 1795 ble det reist en enkel demning ved utløpet, og vannstanden ble hevet slik at de to vannflatene etter hvert gikk over i én sammenhengende innsjø. Selve dammen har trolig vært en enkel konstruksjon av jord og stein, slik det var vanlig på denne tiden.
På en stein ved anlegget finnes innrisset “Monsen 1795”, som ofte trekkes frem i forbindelse med dette arbeidet. Hvem denne Monsen faktisk var er ikke helt sikkert, men det har vært pekt på personer med tilknytning til gårdene i området, blant annet Nedre Grorud eller Nordtvet, som mulige aktører bak tiltaket.
Når vannstanden steg, forsvant også den naturlige steinovergangen under vann. Dermed ble den fysiske “brua” borte, mens navnet Steinbruvann ble stående videre, også i former som Stenbrovand, slik det blant annet fremgår av kart fra 1757.
Bakgrunnen for oppdemmingen var først og fremst praktisk. På slutten av 1700-tallet var det vanlig å regulere skogsvann i Oslomarka for å sikre jevn vanntilførsel til møller, sager og kverner langs vassdragene. Også langs Alna fantes det tidlige kvernbruk, og ved å samle mer vann i Steinbruvann fikk man et mer stabilt magasin gjennom året.
Resultatet ble et større og mer sammenhengende vannspeil, og en mer pålitelig vannføring nedover vassdraget. Samtidig ble landskapet endret, blant annet ved at den gamle kryssingen over sundet forsvant. På den tiden var det likevel først og fremst nytteverdien som ble vektlagt, og slike inngrep var en del av den naturlige utviklingen i et landskap preget av småskala industri og ressursutnyttelse.
Oppdemningen 1875: Oppdemming for industriens behov.
På 1800-tallet gikk Groruddalen inn i en mer industrialisert fase, og Steinbruvann fikk igjen en praktisk betydning i området, både som vannkilde og i sammenheng med vannkraft og drift av virksomheter langs Alna-vassdraget.
En viktig forutsetning for senere endringer var den gamle Bergensveien, hovedveien mellom Christiania og Bergen. Den ble anlagt mot slutten av 1700-tallet og gikk i en periode tett forbi Steinbruvann, blant annet over Bjøråsen og videre over en steinlagt overgang i sundet nord i vannet. I praksis fungerte denne veistrekningen også som en slags sperring i landskapet. Da den gamle traseen ble lagt om i 1873 og flyttet lenger bort fra vannet, forsvant denne begrensningen.
Det åpnet for nye inngrep i vannstanden.
I 1875 ble Steinbruvann igjen regulert. Vannspeilet ble hevet, og deler av den gamle veilinjen ble lagt under vann. Særlig steinleggingen i sundet nord i vannet forsvant gradvis under overflaten etter oppdemmingen. Dette ble først mulig etter at veien var tatt ut av bruk i sin opprinnelige trase. På demningen finnes fortsatt årstallet 1875 som en markering av denne fasen i reguleringshistorien.
Selve oppdemmingen i 1875 bestod trolig i en forsterkning og forhøyning av den eksisterende damkonstruksjonen fra 1795. Det er ikke bevart detaljerte tekniske beskrivelser, men slike anlegg ble ofte bygget videre med stein og enkle trekonstruksjoner, samt et kontrollert overløp for å styre vannstanden.
Bakgrunnen for tiltaket var i stor grad knyttet til industrien i området. Langs Alnaelva og ved Grorud lå blant annet tekstil- og ullvareproduksjon som var avhengig av stabil vanntilførsel gjennom året. Ved å øke magasinet i Steinbruvann fikk man jevnere vannføring nedover vassdraget, noe som hadde betydning for driften.
Samtidig ble konsekvensene for landskapet forholdsvis moderate. Veien var allerede flyttet, og området rundt vannet fortsatte å være i bruk både til friluftsliv og sesongbasert utnyttelse. På varme sommerdager ble vannet brukt til bading, og om vinteren kunne isen tas i bruk til isskjæring, slik det var vanlig i mange vann rundt Oslo før moderne kjøling tok over.
Oppdemmingen i 1875 fremstår derfor som et typisk eksempel på hvordan natur, infrastruktur og industri gradvis ble tilpasset hverandre i samme landskap, uten at én funksjon nødvendigvis utelukket de andre.
Oppdemmingen 1935: Innsjøen blir drikkevannskilde.
På begynnelsen av 1900-tallet vokste befolkningen i Groruddalen raskt, og behovet for rent drikkevann meldte seg for alvor. Rundt midten av 1930-årene hadde Aker kommune for lengst sprengt kapasiteten til det lille vannverket ved Svarttjern i Romsåsskogen, som i en årrekke hadde forsynt området med vann. Det ble derfor sett etter nye løsninger, og valget falt etter hvert på Steinbruvann.
I 1935 gikk Vannverket inn for å regulere vannet til drikkevannskilde. Planen var å bygge en solid dam i sørenden, heve vannstanden og koble magasinet inn på det kommunale ledningsnettet. For lokalbefolkningen, og særlig ungdom som brukte området til bading og fritid, kom dette som et hardt slag. Steinbruvann hadde i mange år vært et naturlig samlingspunkt, og motstanden mot å miste tilgangen var tydelig. Likevel ble beslutningen stående, og hensynet til drikkevann ble avgjørende.
Arbeidet med demningen startet samme år og sto ferdig i 1936. Dammen ble bygget i grove, stedegne steinblokker og hevet vannstanden med rundt seks meter. Det ga Steinbruvann omtrent det omfanget vi kjenner i dag. Ved damanlegget ble det også reist et lite steinhus, et silhus, som huset inntak og reguleringsutstyr for vannverket. Inne i bygget finnes fortsatt innskårne årstall i steinen, “1795”, “1875” og “1935”, som markerer ulike faser i reguleringshistorien.
Under utbyggingen ble enkelte eiendommer i nærområdet berørt. Blant annet ble et hus ved bredden ekspropriert og revet, og i dag står bare grunnmuren igjen som et spor i terrenget. Samtidig gikk Steinbruvann over fra å være et friluftsvann til å bli et drikkevannsmagasin. Fra 1936 til 1971 var all bading og fiske forbudt, og området ble behandlet som en del av byens vannforsyning.
Oppdemmingen førte også til at gamle landskapsformer ble skjult. Ved lav vannstand kan man fortsatt ane tidligere strandlinjer og rester av eldre veifar under vannoverflaten. Samtidig ga reguleringen bedre kontroll på vannkvaliteten, og skogen rundt fungerte som en naturlig beskyttelsessone for magasinet.
I 1971 ble Steinbruvann tatt ut av drikkevannsforsyningen. Det tok likevel noen år før området igjen ble tilgjengelig for allmenn bruk, og først i 1974 ble restriksjonene formelt opphevet og vannet åpnet for rekreasjon.
Navnet Steinbruvann
Steinbruvann har gjennom tidene hatt mange ulike skrivemåter og uttaleformer, både i kart, i muntlig språk og i ulike tolkninger av navnet. I kildene finner vi former som Stenbrovand, Stenbrö vand, Steinbruddvann, Stenbruvann, Stemmerudvannet og flere varianter som trolig oppstod gjennom både lokal uttale og feilavlesning av eldre håndskrift. I nyere tid, særlig i lokalmiljøet på Romsås på 1980- og 90-tallet, var det likevel en enkel kortform som dominerte i dagligtalen: “Stemmern”.
Det eldste kjente kartet som viser området er et såkalt circumferenskart fra 1757, knyttet til Gotthalske kobberverk. Slike kart ble brukt i forbindelse med bergverksdrift og regulering av rettigheter, eiendom og ressurser i områdene rundt gruver. De gir derfor et viktig innblikk i hvordan landskapet ble forstått og brukt på den tiden.
Senere kart fra 1800-tallet viderefører i stor grad Steinbru-navnet, men vi ser også at skrivemåten varierer. I enkelte tilfeller kan dette skyldes at håndskrift er blitt tolket feil ved senere avtegninger eller kopier, slik at navnet for eksempel har blitt gjengitt som “Steinbrødvann”. Slike små avvik er ikke uvanlige i eldre kartmateriale, der overføring mellom original og kopi ofte skjedde manuelt.
Sett under ett viser de ulike formene hvordan ett og samme sted kan få flere navn lagret over tid, avhengig av hvem som skriver det ned, hvordan det blir uttalt, og hvordan det blir lest i etterkant.
En sannsynlig løsning på navnemysteriet
I 2013 ble vannstanden i Steinbruvann senket med rundt fem meter i forbindelse med vedlikeholdsarbeid utført av Vann- og avløpsetaten. Tiltaket hang sammen med behov for å forbedre flomsikringen ved demningen fra 1936. Det gamle overløpet tilfredsstilte ikke lenger gjeldende krav, og samtidig var det behov for å utbedre slitasjeskader i anlegget.
Da vannet trakk seg tilbake, kom en konstruksjon i nordenden av vannet til syne som mange i området hadde hørt om, men få hadde sett. En gammel steinbru lå der, delvis skjult under vann i over 200 år. For første gang på generasjoner var den igjen synlig i landskapet.
Dette skapte naturlig nok interesse i lokalmiljøet, fordi det også ga ny aktualitet til spørsmålet om navnet Steinbruvann. I nyere tid hadde brua vært helt ute av syne, og navnet kunne fremstå litt uklart eller løsrevet fra terrenget slik det ser ut i dag. Da vannstanden ble senket til et nivå som trolig ligger nær det opprinnelige før oppdemmingen på slutten av 1700-tallet, trådte brua frem igjen og ga en mulig forklaring.
Steinbrua ser ut til å ha vært en enkel, men solid konstruksjon. Mest sannsynlig har den fungert som en gangbru over bekkeløpet, en praktisk forbindelse mellom skogområdene på hver side. Det finnes ikke sikre kilder som peker på at den har hatt noen demningsfunksjon, og utformingen tyder heller ikke på det. Alt i alt virker det mest sannsynlig at dette var en ren overgang i terrenget.
Etter at området ble demmet opp i 1795, steg vannstanden og brua forsvant gradvis under overflaten. Etter hvert ble den også glemt i dagligtalen, og kun navnet ble igjen. Det gjorde at andre navneformer som Stemmerudvann og den muntlige varianten Stemmern i perioder fikk mer plass i språket lokalt, særlig blant yngre generasjoner.
Hendelsen i 2013 viser ganske tydelig hvordan landskap og stedsnavn henger sammen, men ikke alltid på en synlig måte. Når terrenget endrer seg, kan også forståelsen av et navn endre seg, selv om selve navnet står stille.
Da steinbrua igjen ble synlig, fikk navnet Steinbruvann på mange måter en fysisk forankring tilbake i landskapet. Samtidig åpnet det for nye spørsmål om bruas funksjon og bruk, og flere ulike tolkninger har blitt diskutert lokalt i etterkant.
Forenkle adgangen til østsiden av innsjøen for badende.
Var det ment for å demme opp vannet på nordsiden.
Kreaturbru for dyr.
Kobling mellom stier.
Adgang til hytter.
Ferdsel i forbindelse med gruvevirksomhet.
Var det et tilltak i forbindelse med isskjæringen som foregikk på Steinbruvann for fryseriene.
Fiskesperre.
Tross alt ble jo ikke gangveien rundt vannet etablert før nesten 150 år senere. Men om vi skal tolke ordets rette betydning, og dersom denne konstruksjonen faktisk er opphavet til navnet, så må vi annta at det nettopp er en bru.
Stemmerudvann og "stemmern"
I eldre kilder dukker navnet Stemmerudvann opp flere ganger ved siden av det vi i dag kjenner som Steinbruvann. I Eivind Heides bok Lillomarka gjennom tidene (1981) omtales vannet nettopp med denne doble navneformen, og allerede i tidsskriftet Kjenn ditt land fra 1933 bruker skolebestyrer B. A. Grimeland betegnelsen Stemmerudvann i forbindelse med Røverkollen. Går vi videre i avisene, finner vi det samme navnet brukt i både Arbeiderbladet i 1930 og Aftenposten i 1935. Enda lenger tilbake, i Johan Henrik Borrebæks Paa uvante stier fra 1903, står det skrevet som Stemmerudvand.
Det eldste trykte sporet vi har så langt kommer likevel fra ingeniør Oluf Nicolai Roll sin vannrapport fra 1857. Der er Steinbruvann ført opp som kilde, men med navnet “Stemmeruds Vand”. Det viser at navneformen allerede var i omløp på midten av 1800-tallet, enten som en lokal variant eller som en teknisk betegnelse i enkelte miljøer. Samtidig er det viktig å være klar over at Steinbruvann er dokumentert langt tidligere, blant annet på kart fra 1700-tallet. Det gjør at Steinbruvann må regnes som det opprinnelige og mest etablerte navnet.
Spørsmålet blir da hvor Stemmerudvann kommer fra, og hvorfor det i det hele tatt får feste i enkelte tekster og miljøer. Her ser vi et typisk trekk i stedsnavnshistorie, der bruk, språk og funksjon glir over i hverandre over tid.
Førsteleddet “stemme” peker tilbake til verbet å stemme, altså å stenge eller demme opp vann. Dette er et gammelt ord med røtter i norrøn og germansk språkbruk, og det er tett knyttet til praktisk vannhåndtering i førindustriell tid. Å stemme en bekk betydde rett og slett å bygge en demning for å styre vannet, ofte til sagbruk, kverner eller fløting.
Dette ordet lever fortsatt i mange former i norsk språk og stedsnavn. Vi finner det i alt fra Stemmen og Stemvatnet til Stemminga og Stemmevatnet. Felles for dem er at de peker på vann som er regulert eller påvirket av menneskelig aktivitet.
I tilfellet Steinbruvann er det nærliggende å tenke seg at navnet henger sammen med nettopp dette, at vannet ble stemt opp og brukt som regulert ressurs i tilknytning til virksomhet i vassdraget. Når slike funksjoner blir viktige nok, får de ofte også språklig gjennomslag.
Så har vi endelsen “-rud”, som betyr rydning i skog. Den er vanlig i norske stedsnavn og peker gjerne på gamle gårdsbruk eller bosetninger. Men i området rundt Steinbruvann finnes det ingen kjent gård eller rydning som heter Stemmerud. Det gjør det sannsynlig at navnet ikke kommer fra et faktisk sted, men snarere er en språklig konstruksjon, der “stemme” er koblet til et kjent navneledd for å gi formen et mer gjenkjennelig norsk preg.
Med andre ord kan Stemmerudvann godt være et navn som har oppstått i skjæringspunktet mellom fagmiljø, forvaltning og lokal bruk, der funksjonen til vannet har vært viktigere enn den historiske navneformen. Det forklarer også hvorfor navnet dukker opp hos enkelte ingeniører, forfattere og i tekniske sammenhenger, uten at det noen gang blir det dominerende navnet.
For det er nettopp det som skjer til slutt. Steinbruvann holder seg hele veien som hovednavn i kart, lokalspråk og offisielle sammenhenger. Selv om Stemmerudvann lever videre i enkelte tekster, får det aldri virkelig fotfeste i dagligtalen. Det blir stående som en parallell form, mer sporadisk enn etablert.
Også den forkortede varianten “Stemmern” ser ut til å ha overlevd muntlig, særlig i nyere tid. Den fungerer som en enkel og praktisk talemåte, mens Steinbruvann fortsatt brukes når man snakker mer formelt eller presist.
Til sammen gir dette et ganske vanlig bilde i norsk stedsnavnhistorie. Navn lever ikke bare én gang, de formes, glir over i hverandre og endrer karakter etter hvem som bruker dem og hvorfor.
Stengingen av Steinbruvann ble en kamp
Som nevnt ble Steinbruvann tatt i bruk som drikkevannskilde i 1935. Det endret bruken av området ganske raskt. Bading ble forbudt, og deler av vannet ble fysisk avgrenset. For mange som hadde brukt stedet til friluftsliv i årevis, kom dette som en klar nedtur.
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Steinbruvannet hadde vært et av de mest tilgjengelige badeområdene i Lillomarka, og særlig på varme sommerdager var det mye folk her. Samtidig var det ikke det eneste vannet i området som ble påvirket, også Breisjøen og Alunsjøen hadde tidligere blitt regulert og mistet sin rolle som friluftsbadevann.
I lokalpressen og i debatten som fulgte, kom det tydelig frem at mange mente utviklingen gikk i feil retning. Grovudskiftet hadde over flere år lagt ned arbeid i å gjøre området mer tilgjengelig for folk flest, og Steinbruvann ble sett på som en naturlig del av dette friluftsløftet. Når vannet nå ble tatt inn som drikkevannskilde, opplevdes det for mange som et brudd med den utviklingen.
Det ble også pekt på at vannet hadde kvaliteter som gjorde det godt egnet til bading. Klart vann, fine bunnforhold og en skjermet beliggenhet gjorde det til et populært sted, spesielt for barnefamilier i nærområdet. For mange var det rett og slett et enkelt og tilgjengelig sted å komme seg ut til.
I denne sammenhengen kom også Tormod Knutsøn med tydelig kritikk av beslutningen. Han mente det var vanskelig å forstå at myndighetene valgte å prioritere vannforsyning foran friluftsliv, og han uttrykte skuffelse over at lokale stemmer ikke hadde fått større gjennomslag. Samtidig understreket han at badeplasser nær Oslo var en knapp ressurs, og at tapet av Steinbruvann ville merkes for en voksende befolkning i området rundt byen.
Til tross for motstanden ble vedtaket gjennomført. Vannet ble regulert, og større deler av området ble sperret av. I forbindelse med arbeidene ble også deler av den gamle Bergensveien lagt under vann, noe som endret landskapet ytterligere.
Først i 1971 kom en ny vending, da Steinbruvann ble tatt ut av bruk som drikkevannskilde. Det åpnet igjen området for friere bruk, og for mange i nærområdet ble det oppfattet som en etterlengtet tilbakeføring til et mer åpent friluftsområde.
Steinbrudammen
Da lokalbefolkningen mistet tilgangen til det som hadde vært bydelens viktigste badeplass, forsøkte kommunen å bøte på situasjonen. Som en slags erstatning ble Steinbrudammen anlagt i 1936, omtrent 300 meter sør for Steinbruvann.
Dammen, som også har vært omtalt som Grorudammen og badedammen, og i en periode lokalt kjent som Støytrenna, ble etablert som en direkte følge av misnøyen rundt omgjøringen av Steinbruvann til drikkevannskilde. Før dette fantes det ikke noe tjern på stedet. Kart fra før 1936 viser bare en svak forsenkning i terrenget med en bekk, Støystrenna, som rant ned fra Steinbruvann.
Steinbrudammen er altså et menneskeskapt vann, og det er fortsatt lett å se i terrenget. På sørsiden ligger en tydelig betongkonstruksjon som fungerer som demning, og som viser hvordan dalen er stengt igjen fra side til side. Hele anlegget er tilpasset landskapet slik det var, men formen er likevel tydelig teknisk og konstruert.
Arbeidet ble gjort raskt, og dammen stod ferdig samme år som Steinbruvann ble regulert som drikkevannskilde. Det sier noe om hvor stort behovet for en ny badeplass ble oppfattet å være i området.
I størrelse er forskjellen tydelig. Steinbruvann er rundt 14 ganger større i overflate enn Steinbrudammen, og tilhører i praksis en helt annen kategori vann. Der Steinbruvann er et dypt markavann med målt dybde på opptil rundt 24 meter, er Steinbrudammen grunn og jevn, ofte rundt 2 meter dyp, med sand- og mudderbunn.
Det gir også helt andre forhold. Den lille dammen varmes raskt opp gjennom sommeren, mens det større vannet holder en langt jevnere temperatur gjennom sesongen. På den måten ble erstatningen funksjonelt noe helt annet enn det den opprinnelig skulle kompensere for, selv om den fylte rollen som nærmeste tilgjengelige badeplass for mange i området.
Utfordringer ned vannkvaliteten de første årene
Badedammen er liten og grunn, og det gjør at vannet fort blir varmt i sommersesongen. Når mange samtidig bruker dammen på varme dager, øker også belastningen på vannet. Varmt og stille vann gir naturlig gode forhold for bakterier og andre mikroorganismer, særlig når det er mye bading.
Tidligere manglet det også gode toalettfasiliteter i området, noe som i perioder kunne bidra til lokal forurensning rundt og i vannet. I tillegg har dammen begrenset gjennomstrømming, som betyr at vannet skiftes saktere ut enn i større innsjøer. Allerede i 1936 ble det i Aker-Posten påpekt at vannet i dammen ble fornyet omtrent én gang hver åttende dag. Til sammenligning ligger anbefalinger i dag ofte på betydelig raskere utskifting for å sikre stabil vannkvalitet i små badeanlegg.
Kombinasjonen av lav vannutskifting, høy badeaktivitet og varme somre gjorde derfor at vannkvaliteten kunne variere over tid. I senere år har også avrenning fra nærliggende veier og påvirkning fra Alna-vassdraget vært en del av bildet, siden området ligger i et større og mer komplekst bynært nedbørfelt.
For å møte disse utfordringene ble det gjennomført en større opprenskning i perioden 2010 til 2013. Dammen ble mudret, og det ble brukt fytosanering, der planter benyttes til å binde og trekke opp forurensning fra sedimentene. Tiltaket regnes som et tidlig eksempel på naturbasert rensing i Oslo-området.
Etter oppryddingen og løpende kontroll har Badedammen i senere år hatt god vannkvalitet og blitt klassifisert som “utmerket” badevann etter gjeldende standarder. Samtidig gjelder fortsatt en enkel anbefaling: Etter kraftig regn bør man vente litt før man bader, siden nedbør kan føre med seg midlertidige bakterieøkninger i vannet.
Sangerparken
Parken ble etablert i 1930-årene som et samlingssted for sangerstevner og festligheter, og bærer fortsatt preg av sin opprinnelse i sang og sosialt engasjement. Bakgrunnen for parken, og hvordan Grorud Arbeiderkor skapte en møteplass for glede og fellesskap du kan lese mer om Sangerparken på min artikkel om denher.
Krutthuset
På vestsiden av Steinbruvannet, godt skjult mellom furutrærne og tett inntil stien som følger vannet rundt, ligger en lav steinbygning som mange går forbi uten å ofre den en tanke. I dag kjenner de fleste stedet som Krutthuset, et lite stoppested der det serveres kaffe og vafler på søndager. Men bak de tykke murene skjuler det seg en historie som få kjenner til. Dette var tidligere Oslo kommunes dynamittlager.
Krutthuset ble trolig reist på midten av 1930-tallet, i forbindelse med arbeidene rundt Steinbruvannet. I 1936 ble vannet regulert med ny demning og tatt i bruk som drikkevannskilde for Aker kommune. Det førte til omfattende anleggsarbeid i området, med sprenging, veiutbygging og nye vannledninger. Til slike prosjekter trengtes sprengstoff, og det var behov for et lager som lå trygt til, langt unna bebyggelse. Skogen ved vannet, skjermet og lite tilgjengelig, passet godt til formålet.
Bygget ble oppført i tråd med datidens krav til krutthus, med kraftige steinvegger, solid tak og små åpninger. Poenget var å redusere skadeomfanget dersom noe skulle gå galt. Selv om det finnes få detaljer i offentlige arkiver om selve byggingen, er det kjent at Oslo kommune eide og drev anlegget. Her ble det oppbevart dynamitt til kommunale prosjekter, trolig levert av aktører som Norsk Sprængstofindustri og Grubernes Sprængstoffabriker A/S, som senere ble en del av Dyno Industrier ASA.
Krutthuset var aldri et produksjonssted, men det spilte likevel en viktig rolle i utviklingen av området. Etter krigen skjøt utbyggingen av Groruddalen fart, og behovet for sprenging av fjell og etablering av infrastruktur økte. Lageret ved Steinbruvannet gjorde det mulig å ha sprengstoff tilgjengelig i nærheten av arbeidsområdene, samtidig som det var plassert forsvarlig og avskilt fra folk. For de som bodde i området var bygget kjent, men sjelden omtalt. Det er likevel dokumentert i Oslo byleksikon som tidligere kommunalt dynamittlager ved Steinbruvannet.
Med tiden ble bruken av Krutthuset faset ut. Strengere sikkerhetskrav og endrede forhold gjorde slike lagre i befolkede nærområder mindre aktuelle. Da Steinbruvannet i 1971 ble tatt ut av drikkevannsforsyningen og området i større grad åpnet for rekreasjon, endret også bruken av landskapet seg. Etter hvert som Romsås vokste frem og området fikk mer ferdsel, ble det naturlig å avslutte lagringen av sprengstoff her. På 1970-tallet ble bygget tatt ut av sin opprinnelige funksjon.
I stedet for å forsvinne, fikk Krutthuset et nytt liv. Grorud Idrettslag tok over bygget og brukte det som klubbhus. Etter hvert, gjennom dugnadsarbeid og lokal innsats, ble det gjort om til turkafé. I dag er det et populært mål for turgåere, badende og skiløpere, der man kan få kaffe, kakao og nystekte vafler etter turen i marka.
Krutthuset er også et lite, men tydelig kulturminne i området. Det er omtalt i oversikter over Lillomarkas kulturhistorie og inngår i miljøet rundt Steinbruvannet, sammen med demningen, vanninntaket og gamle anleggsveier. Bygningen står igjen som et stille vitne om en tid da området hadde en helt annen funksjon. I dag er det vanskelig å forestille seg at de samme veggene en gang huset sprengstoff. Nå rommer de noe langt enklere, lyden av folk på tur, lukten av kaffe og følelsen av et stoppested midt i skogen.
Bergensveien
Langs skogsstiene nord for Grorud finnes det fortsatt spor etter en av Norges eldste hovedferdselsårer, Den Bergenske Kongevei. I mer enn hundre år gikk denne veien gjennom området ved Steinbruvann og utgjorde en viktig forbindelse mellom Christiania og Bergen.
Veien ble anlagt mot slutten av 1700-tallet som en del av myndighetenes satsing på bedre kommunikasjoner mellom landsdelene. Målet var å
gjøre reisen mellom de største byene enklere og mer forutsigbar. I praksis besto Den Bergenske Kongevei ikke av én sammenhengende vei bygget fra grunnen av, men av et nettverk av forbedrede kjerreveier, rideveier og eldre ferdselsruter som gradvis ble oppgradert.
Fra Christiania gikk traseen nordover gjennom Groruddalen, videre over Grorud og Bjøråsen, forbi Steinbruvann og Movann, før den fortsatte over Hadeland og videre vestover mot Hallingdal og Bergen. Selv om veien kunne være krevende å ferdes på vinterstid og i perioder med dårlig vær, representerte den et betydelig fremskritt sammenlignet med de eldre stiene og kløvveiene som hadde vært brukt tidligere.
Ved Steinbruvann fulgte veien terrenget tett langs vannet. Enkelte partier var utsatt for fukt og oversvømmelser, og det var nødvendig med ulike tiltak for å holde ferdselen i gang. Der terrenget var myrlendt kunne det legges trelemmer eller klopper, mens steinsettinger og mindre broer ble brukt for å sikre passasjen over bekker og våte områder.
I 1873 ble den gamle traseen ved Steinbruvann formelt tatt ut av bruk. To år senere, da vannet ble demmet opp og vannstanden hevet, forsvant deler av den gamle veilinjen under vann. Den steinlagte veifyllingen i nordenden av vannet ble liggende på bunnen, mens trafikken allerede var flyttet over på en ny trase lenger unna vannet.
Ved lav vannstand er det fortsatt mulig å se rester av denne gamle veien. Særlig i nordenden av Steinbruvann kan steinsettinger og deler av den tidligere veifyllingen skimtes under vannflaten. Også i skogsområdene rundt Bjøråsen og sørvest for vannet finnes spor etter traseen for den som vet hvor man skal lete.
Den Bergenske Kongevei var en av de viktigste samferdselsårene i sin tid, og på 1700-tallet ble den omtalt som «den beste vei i riget». Selv om den for lengst har mistet sin opprinnelige funksjon, ligger fortsatt deler av historien bevart i terrenget rundt Steinbruvann, både under vann og langs skogsstiene som følger den gamle ferdselsåren.